Fabrica kulturminnetjenester

Lovforslaget er gjennomarbeidet og inneholder flere gode klargjøringer og positive grep. Et overordnet forhold som ikke adresseres er forholdet mellom arkeologien, de jordfaste kulturminnene, og stående bygninger og anlegg. Dette er to grupper kulturminner som er komplementære, men hvor det har utviklet seg så adskilte forvaltningskulturer i Norge at det går ut over evnen til å gjøre gode helhetsvurderinger som sikrer optimal ressursfordeling og gode avveininger når det oppstår målkonflikter.

Gjeldende lov og ansvarsforskrift har ført til et systematisk skille i forvaltningen av jordfaste kulturminner og bygninger. At de jordfaste kulturminnene er automatisk fredet inntil de blir frigitte, mens bygninger og anlegg først får vern etter en tung saksbehandling, bidrar til å vri kulturminnevernets innsats mot arkeologi. Tiltakshavers ansvar for kostnadsdekning har gjort det mulig å gjøre omfattende undersøkelser med svært verdifulle resultater. Det etterlyses imidlertid en samlet analyse av ressursbruken på vern av kulturminner på samfunnsnivå som grunnlag for dette lovarbeidet og andre prioriteringer i kulturminneforvaltningen.

Behovet for bedre integrering av de to bærebjelkene i kulturminneforvaltningen kommer frem når forvaltningspraksis er slik at hensynet til de jordfaste kulturminnene, f.eks. på en middelalderkirkegård i praksis går foran vernet av den stående middelalderkirken. Ønsker et kirkelig fellesråd å stoppe forfall av en kirkebygning ved å grave ny drenering kan det bli stoppet fordi det ikke er midler til den arkeologiske undersøkelsen som skal til for å grave en grøft på kirkegården. Denne konflikten mellom ivaretakelse av ulike grupper fredete kulturminner bør løses ved å legge arkeologiske undersøkelser som er nødvendige for å gjøre tiltak som sikrer en fredet bygning eller anlegg inn blant tiltak som skal dekkes av det offentlige.

Det er imidlertid ikke tilstrekkelig til å utvikle en mer helhetlig kulturminneforvaltning der det ikke de facto er et skarpt skille mellom jordfaste kulturminner og stående bygninger og anlegg. Den automatiske fredningen gir grunnlag for en sterk faglig forvaltning, men bidrar også i stor grad til å påvirke juridisk gjennomslag og ressursbruk. Det synes heller ikke som hensynet til eierne er vektlagt like sterkt for de jordfaste kulturminnene som de er for stående bygninger. Er dette en villet politikk? Har jordfunn høyere samfunnsverdi enn de bygningene som har overlevet og bidrar til de historiske kulturmiljøene vi lever i? Dette spørsmålet krever en åpen drøfting som ikke er tilstrekkelig ivaretatt i forslaget.

I stedet for å løse opp i dette problemet vil lovforslaget forsterke det. Utvidelsen av fredningsgrensen fra 1537 til 1650 er i seg selv godt begrunnet. Reformasjonsgrensen har gjort at svært verdifull arkeologi i dag ikke blir ivaretatt. Problemet er at det ikke samtidig innføres et klart krav til kritiske verdivurderinger og prioriteringer. § 2 stiller krav til høy kulturhistorisk verdi, men dette kravet er ikke operasjonalisert når det gjelder de automatisk fredede kulturminnene. Den automatiske fredningen fremstår som ubetinget og det er opp til forvaltningskulturen å sette grenser for hva som skal undersøkes og hva som frigis. Det er derfor ikke overraskende at aktiviteten har vært ekspansiv. De fleste ser for seg vikingskip og sølvskatter når de hører om jordfaste kulturminner, men i realiteten er det oftest spor etter aktivitet som rydningsrøyser, pløyespor, flintavslag og kokegroper det gjelder. Med dagens effektive flateavdekning vil slike kulturminner være å finne i et hvert landskap som har vært bebodd de siste 400 år, det vil i praksis si så godt som alle jordbruksarealer og byggesoner i landet. Slike kulturminner kan være verdifull og samlet gi interessant kunnskap, men omfanget er så omfattende at et ubetinget vern er helt umulig. Det må ivaretas i lovteksten.

Det etterlyses en kalkyle av den samle samfunnskostnaden ved å endre grensen for automatisk fredning av jordfaste kulturminner, uten å samtidig stille strengere krav til verdivurderinger og prioriteringer. Drøftingen i avsnittet om økonomiske konsekvenser er overfladisk og mangler blant annet tall for hva denne aktiviteten koster i dag. Det gjelder også de økonomiske konsekvensene av forslaget om at frigivning av jordfaste kulturminner gjennom plan utløper etter 10 år. Det ser ikke ut til å være adressert. Dette forslaget gir en ny uforutsigbarhet for eiere og betydelig merarbeid for forvaltningen

For at ikke arkeologifeltet skal undergrave sin egen relevans som en svært verdifull og oftest enerådende kilde til kunnskap om forhistorien, må det legges inn et krav til verdianalyse i alle vedtak som innebærer undersøkelser og utgravninger. Å ikke stille et slikt krav i en verdibasert virksomhet som kulturminnevern er paradoksalt og gjør arkeologien en bjørnetjeneste. Oppslutningen om feltet er avhengig av at fagmiljøene fra sak til sak kan begrunne sine prioriteringer på en måte som gir forståelse for vernet og kostnadene.

En annen grunnleggende utfordring er at det genereres store mengder data fra undersøkelser og utgravning som er finansiert av tiltakshaver. Det finnes imidlertid ikke tilsvarende midler til å gjøre samlede analyser og publisere genererte resultater til et bredt publikum. Det medfører at en høy andel av funnene gir svært liten samfunnsøkonomisk verdi. Det foreslås å lovfeste et statlig bidrag til forskning og publisering på en gitt prosent av de samlede kostnadene for undersøkelser og utgravninger finansiert av tiltakshavere. Størrelsesorden bør være 10-20%. Det vil sikre formidling til publikum slik at verdiene av ny kunnskap blir realisert.

Bruken av «kulturmiljø» som universalbegrep i hele loven og særlig dette avsnittet går ut over presisjonen. I mange bestemmelser gis det hjemmel til å ivareta kulturmiljø, mens enkeltkulturminner ikke nevnes. Dette fremstår som nytale og kan i verste fall føre til at loven ikke ivaretar lovgivers intensjon. Når det f.eks. i § 15 heter at «Kulturmiljø med høg kulturhistorisk verdi kan fredast ved vedtak» er det bokstavelig oppfattet ikke hjemmel til å frede isolerte kulturminner som ikke utgjør et miljø etter innarbeidet begrepsbruk. Opplistingen som følger, viser tydelig at dette ikke er intensjonen. Det gjør også definisjonen i § 4 a hvor det fremgår at et kulturmiljø kan bestå av ett kulturminne. Bruk av «kulturminne» som grunnbegrep ville gi høyere språklig presisjon og ikke vanne ut kulturmiljø som begrep.

Det er positivt at kirker eldre enn 1850 blir automatisk fredet, men de 437 listeførte kirkene som er bygget siden den gang er ikke ivaretatt i forslaget ut over muligheten til å fatte individuelle fredningsvedtak. Det er en svært ressurskrevende prosess og vil i praksis føre til at et stort antall kirker som har hatt vern gjennom listeføring etter en konkret kulturhistorisk vurdering, nå vil bli stående uten adekvat sikring av kulturminneverdiene. Det bør legges inn en hjemmel til gruppefredning gjennom forskrift tilsvarende § 22 a om fredning av bygninger i statens eie. Kirkene er ikke eid av staten, men i hvert fall DNKs kirker er bygget av fellesskapet slik at en slik prosess vil ha høy legitimitet.