Høringsuttalelse angående forslag om endring av privatskolelova; https://svar.regjeringen.no/nb/registrer_horingsuttalelse/H2949195/
Å styrke offentlig skole på bekostning av friskoler
I innledningen i høringsnotatet kommer det frem at «regjeringen har som mål å styrke den offentlige fellesskolen over hele landet og stoppe veksten i private skoler.»
Den offentlig skolens egenart er slik at det alltid vil være det politiske flertallet som bestemmer skolens innhold. Den vil alltid være en majoritetsskole. Andelen av elever i den offentlige skolen i Norge utgjør 95%. Andelen elever i friskoler utgjør om lag 5 %, hvorav 4,2% går i grunnskolen og rundt 8% går på videregående. At regjeringen finner det viktig å ytterligere styrke den offentlige skolen på bekostning av friskolene fremstår svært underlig. Friskolene i Norge er ikke i nærheten av å kunne utgjøre en trussel for den offentlige skolen. I hvilke andre sektorer ville det være viktig å ytterligere styrke en stor aktør som har 95% av andelen på bekostning av mange små som til sammen utgjør 5%?
Angrep på skoler som er opprettet med forankring i menneskerettighetene
Videre står det at «Godkjenningsgrunnlagene i privatskolelova legger nå vekt på at nye private skoler først og fremst må være et supplement til den offentlige skolen.»
De fleste friskolene i Norge er Steiner-, Montessori- og kristne friskoler. De har en tydelig forankring i menneskerettighetene og er et tydelig supplement til den offentlige skolen. Men det er ingenting i endringsforslagene som skjermer disse skolene fra en lokalpolitisk tilfeldig behandling om oppstart og endring i elevtall. Det blir derfor vanskelig å forstå endringene på andre måter at de også har til hensikt å ramme disse skolene. Å endre elevtall eller å nekte opprettelse av et alternativt skoletilbud vil være et direkte angrep på foreldreretten som kommer til uttrykk i menneskerettighetsloven § 2 nr. 2, som gjelder FN konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter artikkel 13.3. Der står det følgende : « Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldres og, når det er aktuelt, vergers frihet til å velge andre skoler for sine barn enn dem som er opprettet av offentlige myndigheter, forutsatt at skolene oppfyller eventuelle minstekrav til undervisningen fastsatt eller godkjent av staten, og til å sikre sine barn en religiøs og moralsk undervisning i samsvar med deres egen overbevisning.»
Foreldreretten er tydelig forankret i menneskerettighetene og det er en grunnleggende rettighet i et liberalt demokrati. Det henger sammen med både retten til privatlivets fred, religionsfriheten, ytringsfriheten, samt å sikre mindretallets rettigheter.
I forordet til friskoleloven i 1970 skriver Kjell Bondevik følgende: " ...skolen er hjemmets forlengede arm. I enhver diskusjon om oppdragelse av barn er utgangspunktet foreldrenes rett og foreldrenes plikt. Samfunnet griper her inn i det dypeste og fineste forhold som eksisterer på denne jord, nemlig forholdet mellom foreldre og barn. Nettopp derfor skal skoleloven gi den størst mulige frihet. Det er demokratiets nerve at spesielt i åndelige spørsmål er det noe som heter mindretallets rett. I disse saker lar flertallet også mindretallet få rettigheter. Hvor mindretallets rett ikke aksepteres i åndelige spørsmål, der er det intet demokrati. En demokrat krever frihet for dem som er uenig med ham." (Ot.prp. nr 61 (1968-1969):8).
I høringsnotatet står det «Ved å legge større vekt på lokale uttalelser i slike saker får beslutninger knyttet til private skoler økt tillit og legitimitet. Dermed styrkes lokaldemokratiet og folkestyret.» Det kan fremstå som om man styrker demokratiet med disse endringene, men i virkeligheten er det en kraftig reduksjon i mindretallets rettigheter. Å gi et lite lokalpolitisk flertall rett til å redusere mindretallets rettigheter på denne måten er det motsatte av å styrke et demokrati. Som Kjell Bondevik skriver: « En demokrat krever frihet for dem som er uenig med ham.".
Det kan også medføre at man er avhengig av å bo i «riktig» kommune eller fylke for å ha anledning til å velge et alternativ til det offentlige. Det kan umulig være en styrke av demokratiet at kommunegrenser eller fylkesgrenser skal bestemme hvilke menneskerettigheter som gjelder.
I 2016 kom det ut en oversikt, bestilt av FN, over frihet i undervisningen i verdens land. (Freedom of Education Index, 2016). Ifølge den ligger Norge på 23. plass i verden, godt bak land som Danmark (5. plass) og Irland (1. plass). Hovedårsaken til at Norge skårer såpass dårlig er at altfor få foreldre har reell mulighet til å velge utdanning for sine barn. Med de foreslåtte endringene vil norske foreldres muligheter forverres ytterligere. Dette er ikke å styrke demokratiet.
Friskoler kun for de rikeste?
Videre står det i høringsnotatet at «Departementet vil understreke at henvisningen i § 1-1 første ledd til menneskerettsloven § 2 nr. 2 ikke skal forstås slik at godkjenning og finansiering av skoler etter privatskolelova er nødvendig for å oppfylle Norges folkerettslige forpliktelser etter blant annet Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) protokoll 1 artikkel 2.»
Det fremstår nesten utrolig at myndighetene i et land som Norge lefler med tanker om at man ikke trenger å finansiere alternativer til det offentlige skoletilbudet. Det ville gjort menneskerettigheten foreldre har til å velge en annen skole kun til noe som gjelder for de aller rikeste. At Norge sørger for gratis utdanning for alle barn, også de som velger noe annet enn det offentlige, burde være et bredt forankret prinsipp. Noe annet bryter også fullstendig med prinsippet i barnerettighetskonvensjonens artikkel 28 om at utdanning skal være tilgjengelig for alle barn og i så stor grad som mulig være gratis.
Det kan også være hensiktsmessig å minne om at foreldre til barn i friskoler betaler full skatt og er med på å fullfinansiere det offentlige skoletilbudet til alle de som velger det. Selv må de betale skolepenger i tillegg for sine barn.
Å styrke offentlig skole på bekostning av friskoler
I innledningen i høringsnotatet kommer det frem at «regjeringen har som mål å styrke den offentlige fellesskolen over hele landet og stoppe veksten i private skoler.»
Den offentlig skolens egenart er slik at det alltid vil være det politiske flertallet som bestemmer skolens innhold. Den vil alltid være en majoritetsskole. Andelen av elever i den offentlige skolen i Norge utgjør 95%. Andelen elever i friskoler utgjør om lag 5 %, hvorav 4,2% går i grunnskolen og rundt 8% går på videregående. At regjeringen finner det viktig å ytterligere styrke den offentlige skolen på bekostning av friskolene fremstår svært underlig. Friskolene i Norge er ikke i nærheten av å kunne utgjøre en trussel for den offentlige skolen. I hvilke andre sektorer ville det være viktig å ytterligere styrke en stor aktør som har 95% av andelen på bekostning av mange små som til sammen utgjør 5%?
Angrep på skoler som er opprettet med forankring i menneskerettighetene
Videre står det at «Godkjenningsgrunnlagene i privatskolelova legger nå vekt på at nye private skoler først og fremst må være et supplement til den offentlige skolen.»
De fleste friskolene i Norge er Steiner-, Montessori- og kristne friskoler. De har en tydelig forankring i menneskerettighetene og er et tydelig supplement til den offentlige skolen. Men det er ingenting i endringsforslagene som skjermer disse skolene fra en lokalpolitisk tilfeldig behandling om oppstart og endring i elevtall. Det blir derfor vanskelig å forstå endringene på andre måter at de også har til hensikt å ramme disse skolene. Å endre elevtall eller å nekte opprettelse av et alternativt skoletilbud vil være et direkte angrep på foreldreretten som kommer til uttrykk i menneskerettighetsloven § 2 nr. 2, som gjelder FN konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter artikkel 13.3. Der står det følgende : « Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldres og, når det er aktuelt, vergers frihet til å velge andre skoler for sine barn enn dem som er opprettet av offentlige myndigheter, forutsatt at skolene oppfyller eventuelle minstekrav til undervisningen fastsatt eller godkjent av staten, og til å sikre sine barn en religiøs og moralsk undervisning i samsvar med deres egen overbevisning.»
Foreldreretten er tydelig forankret i menneskerettighetene og det er en grunnleggende rettighet i et liberalt demokrati. Det henger sammen med både retten til privatlivets fred, religionsfriheten, ytringsfriheten, samt å sikre mindretallets rettigheter.
I forordet til friskoleloven i 1970 skriver Kjell Bondevik følgende: " ...skolen er hjemmets forlengede arm. I enhver diskusjon om oppdragelse av barn er utgangspunktet foreldrenes rett og foreldrenes plikt. Samfunnet griper her inn i det dypeste og fineste forhold som eksisterer på denne jord, nemlig forholdet mellom foreldre og barn. Nettopp derfor skal skoleloven gi den størst mulige frihet. Det er demokratiets nerve at spesielt i åndelige spørsmål er det noe som heter mindretallets rett. I disse saker lar flertallet også mindretallet få rettigheter. Hvor mindretallets rett ikke aksepteres i åndelige spørsmål, der er det intet demokrati. En demokrat krever frihet for dem som er uenig med ham." (Ot.prp. nr 61 (1968-1969):8).
I høringsnotatet står det «Ved å legge større vekt på lokale uttalelser i slike saker får beslutninger knyttet til private skoler økt tillit og legitimitet. Dermed styrkes lokaldemokratiet og folkestyret.» Det kan fremstå som om man styrker demokratiet med disse endringene, men i virkeligheten er det en kraftig reduksjon i mindretallets rettigheter. Å gi et lite lokalpolitisk flertall rett til å redusere mindretallets rettigheter på denne måten er det motsatte av å styrke et demokrati. Som Kjell Bondevik skriver: « En demokrat krever frihet for dem som er uenig med ham.".
Det kan også medføre at man er avhengig av å bo i «riktig» kommune eller fylke for å ha anledning til å velge et alternativ til det offentlige. Det kan umulig være en styrke av demokratiet at kommunegrenser eller fylkesgrenser skal bestemme hvilke menneskerettigheter som gjelder.
I 2016 kom det ut en oversikt, bestilt av FN, over frihet i undervisningen i verdens land. (Freedom of Education Index, 2016). Ifølge den ligger Norge på 23. plass i verden, godt bak land som Danmark (5. plass) og Irland (1. plass). Hovedårsaken til at Norge skårer såpass dårlig er at altfor få foreldre har reell mulighet til å velge utdanning for sine barn. Med de foreslåtte endringene vil norske foreldres muligheter forverres ytterligere. Dette er ikke å styrke demokratiet.
Friskoler kun for de rikeste?
Videre står det i høringsnotatet at «Departementet vil understreke at henvisningen i § 1-1 første ledd til menneskerettsloven § 2 nr. 2 ikke skal forstås slik at godkjenning og finansiering av skoler etter privatskolelova er nødvendig for å oppfylle Norges folkerettslige forpliktelser etter blant annet Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) protokoll 1 artikkel 2.»
Det fremstår nesten utrolig at myndighetene i et land som Norge lefler med tanker om at man ikke trenger å finansiere alternativer til det offentlige skoletilbudet. Det ville gjort menneskerettigheten foreldre har til å velge en annen skole kun til noe som gjelder for de aller rikeste. At Norge sørger for gratis utdanning for alle barn, også de som velger noe annet enn det offentlige, burde være et bredt forankret prinsipp. Noe annet bryter også fullstendig med prinsippet i barnerettighetskonvensjonens artikkel 28 om at utdanning skal være tilgjengelig for alle barn og i så stor grad som mulig være gratis.
Det kan også være hensiktsmessig å minne om at foreldre til barn i friskoler betaler full skatt og er med på å fullfinansiere det offentlige skoletilbudet til alle de som velger det. Selv må de betale skolepenger i tillegg for sine barn.