Egill Danielsen Stiftelse

Egill Danielsen Stiftelse står bak de åtte Danielsen-skolene på Vestlandet. Vi undersøker regelmessig hvorfor elevene våre har valgt å gå på våre skoler, og hvordan de opplever skolehverdagen på kristne friskoler godkjent etter privatskoleloven. Vi er en stiftelse som regelmessig får henvendelser fra foreldre som har et sterkt ønske om at det skal etableres et kristent friskoletilbud for deres barn. Vi mener at vi derfor er en av de aktørene i friskolelandskapet som har god innsikt i hvor viktig det er for mange – både elever og foreldre – at det kan etableres og drives kristne friskoler. Dette er perspektiver som bør være vesentlige å vurdere i arbeidet med en lovendring som skal svekke foreldres mulighet til å få etablert et friskoletilbud til sine barn i sin kommune. Dette gjelder særlig i lys av den sterke menneskerettslige forankringen denne valgmuligheten har.

Foreldrenes fortrinn til å velge hvilken undervisning deres barn skal motta, er etablert allerede i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter fra 1948, artikkel 26-3: Foreldre har fortrinnsrett til å bestemme hva slags undervisning deres barn skal få .

For foreldre som ønsker å velge et alternativt skoletilbud til det offentlige, forsterkes denne rettigheten ytterligere i konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, artikkel 13-3: konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldres [...] frihet til å velge andre skoler for sine barn enn dem som er opprettet av offentlige myndigheter [...] og til å sikre sine barn en religiøs og moralsk undervisning som er i samsvar med deres egen overbevisning .

Disse menneskerettighetene begrunnes i at et demokrati ikke bare handler om å kunne påvirke beslutningsprosesser. Det handler også om hvordan et samfunn ivaretar interessene til og integriteten til minoriteter – ikke minst til «upopulære» minoriteter. Derfor hører lovfesting av mindretallets rettigheter til i et demokrati. For at disse menneskerettighetene skal være reelle, må samfunnet også legge økonomisk til rette for at rettighetene skal kunne brukes av alle, uavhengig av tykkelsen på lommeboken og hva som er den politiske fargen på flertallet i det lokale kommunestyret. Kvaliteten på demokratiet måles på hvordan storsamfunnet behandler minoriteter. Den dagen man fratar mindretallet retten til å være uenig med majoriteten og muligheten til å benytte seg av menneskerettigheter til å velge annerledes enn majoriteten, har vi ikke lenger et demokrati.

Norge har i menneskerettighetsloven forpliktet seg til å oppfylle den menneskeretten det er å kunne velge et alternativ til offentlig skole – uavhengig av hvem en er og hvor en bor. Regjeringens forslag svekker denne menneskeretten, og dermed vår status som demokrati. En praktisk konsekvens vil kunne være at muligheten til å få oppfylt denne menneskeretten blir avhengig av kortsiktige budsjettvurderinger i lokale kommunestyrer/fylkesting. I slike avveininger kan det være vanskeligere å vise respekt for menneskerettigheter, grunnleggende demokratiske prinsipper og menneskene som ber om å få bruke dem, enn når avgjørelsen tas på nasjonalt nivå. Friskoleretten (ØSK 13-3) oppleves av mange som en integrert del av trosfriheten, og en nødvendig forutsetning for at trosfriheten skal være reell.

Alle stater som svekker menneskerettigheters status, oppgir å ha gode grunner for å gjøre det – at menneskerettigheter må balanseres mot andre hensyn. Norge kritiserer til tider andre stater for nettopp dette. Denne kritikken vil ha mindre legitimitet dersom Norge prinsipielt gjør det samme: svekke menneskerettigheter på områder der norske politikere ikke synes disse er så viktige som barna, ungdommene og de voksne som ønsker å benytte seg av dem selv synes. Norges holdning til menneskerettigheter kan ikke først og fremst måles på hvordan vi forholder oss til andres staters tilnærming til dem. Den må først og fremst måles på hvordan vi som nasjon selv klarer å aktivt fremme dem som reelle for alle. Regjeringens forslag kan redusere friskoleretten i ØSK 13-3 til en «skrivebordsrettighet» som i hvert fall ikke gjelder for folk flest – særlig ikke utenfor de store byene.

Egill Danielsen Stiftelse har siden oppstarten i 1932 opprettet flere friskoler. Vi har i tillegg fått flere henvendelser om å opprette kristne friskoler som vi ikke har kunnet følge opp med en skoleetablering. Foreldres henvendelser til oss handler om at det er behov for et kristent alternativ til den offentlige skolen. Det knytter seg gjerne til erfaringer noen har hatt med kristne friskoler som mer inkluderende og åpne enn man opplever offentlig skole å være – særlig for elever med kristen tro, men i mange tilfeller også for elever med et annet livssyn – elever som opplever at de ikke passer inn i den offentlige skolen av ulike årsaker.

Dette illustreres av tidligere Danielsen-elev Nils Jakob Hoffs fortelling i programmet «Min idrett» på NRK. Han opplevde å bli mobbet og at han ikke passet inn på den offentlige skolen, men at det ordnet seg da han kom til en Danielsen-skole der det var mer akseptert at folk var forskjellige. (Kilde: https://tv.nrk.no/serie/min-idrett/sesong/1/episode/5#t=1164s )

En annen illustrerende fortelling er fra en tidligere Danielsen-elev som forteller VG om hvordan det var å bli mobbet som kristen på barneskolen. Da hun kom til Danielsen, opplevde hun i stedet et skolemiljø hvor det var åpent for diskusjoner om ulike religioner og livssyn, uten fordømmelse. (Kilde: https://www.vg.no/stories/kultur/i/41L77o/det-var-ikke-kult-aa-vaere-kristen )

Vi vil supplere med noen uttalelser fra elever i vår interne elevundersøkelse våren 2022. Her får vi høre om rommet for synlig kristen tro at « De på skolen som er kristne er ikke redd for å snakke om det», at « Det er lettere å være åpen om troen sin her, enn på en offentlig skole» , at det er et miljø hvor « flere av elevene snakker om menighetene de går i, og det er normalt å diskutere tro og kristendommen en vanlig dag», og at elever « kan snakke fritt om troen sin uten å være redd av folkene rundt deg, vi aksepterer hverandre». En ungdomsskoleelev beskriver det slik: «Jeg merker at det er lett å snakke om troen sin her hvis det er noe du lurer på. Det er så mange som har forskjellige meninger og spørsmål om tro så da kan vi finne ut av ting sammen. Det er også fine andakter, lagsmøter og samtaler om hvor kjærlig Gud er », og en elev beskriver det å slippe å være alene som kristen i skolemiljøet med disse ordene: «Jeg føler meg trygg, jeg liker klassen og det er godt å vite at det er andre som tror det samme som en selv».

Noen beskriver miljøet generelt med at «miljøet er annerledes og mer respektfullt enn andre offentlige skoler ». På spørsmål om hvordan de merker at de går på en kristen skole, svarer noen «Miljøet & verdiene! Elevene og lærerne som går her. Spesielt på lærerne, man merker de har en omsorg for deg som person som ikke er vanlig på andre skoler» og « Også føler jeg at lærere bryr seg om meg på en helt annen måte enn jeg har opplevd tidligere».

Det er utallige fortellinger om at den reelle muligheten til å velge en friskole har vært ekstremt betydningsfull for elever – elever som ikke har opplevd en reell trosfrihet i offentlig skole, men også elever som av andre årsaker ikke har passet inn, har blitt mobbet eller har hatt utfordringer i møte med elever og/eller lærere som skolen ikke har klart å ordne opp i. Det er lett for politikere, både i regjering, på Stortinget og i lokalpolitikken, å si at det må den offentlige skolen ordne. Samtidig tyder utallige elevers erfaringer på at de formuleringen er meningsløse i møte med virkelige utfordringer mange møter i sin skolehverdag. Det kan selvsagt også skje at dynamikk i skolemiljøet kan skape utfordringer for elever ved friskoler. Uansett hvilken skole man går på, så kan muligheten til å velge en alternativ skole være avgjørende for enkeltelever. Hvis politikere skal svekke disse elevenes og foreldrenes menneskerett til å ha reelle muligheter til å velge alternative skoler, ofrer man i praksis elevene på den politiske ideologiens alter.

Vi erfarer i dag stor søknad til og lange ventelister ved våre skoler. Vi må avvise mange søkere. Flere av disse har stort behov for og et sterkt ønske om å gå på en friskole. Regjeringen bør heller legge til rette for at flere skal få denne muligheten.

Vi har observert prosesser knyttet til både kommunale og fylkeskommunale uttalelser om søknader etter friskoleloven, og kommunal saksbehandling som berører friskoler godkjent etter privatskoleloven på andre områder. Vår observasjon er at kommunal saksbehandling i mange tilfeller handler mer om politisk ideologi enn om reelle konsekvensvurderinger for offentlig skolestruktur opp mot de menneskerettslige idealene og elevenes og foreldrenes behov. Vi vil nevne to eksempler:

Vestland fylkeskommune uttalte seg mot søknaden om etablering av yrkesfaglige studietilbud ved Danielsen Intensivgymnas i en situasjon der fylket selv hadde utfordringer med å etablere nok plasser på minst ett av de aktuelle studietilbudene: Kilde: https://www.bt.no/nyheter/lokalt/i/28l6Ka/yrkesfag-er-saa-populaert-at-det-maa-opprettes-fem-nye-klasser-til-hoesten . Den administrative utredningen viste at et tilbud i liten grad ville påvirke det fylkeskommunale tilbudet. (Kilde: https://innsyn.vlfk.no/Innsyn/DmbHandling/ShowDmbHandlingDocument?dmbId=5704&caseType=CasesFremlegg&registryEntryId=438984 ). Motstanden ble reist på prinsipielt grunnlag knyttet til at fylket burde motsette seg ethvert studietilbud på yrkesfaglige studieprogram som ikke ville være under fylkets kontroll, for å beholde kontrollen med lærlingeordningen. Fylkets uttalelse baserte seg dermed på at menneskeretten til å etablere og velge en annen skole enn den offentlige (ØSK 13-3) og fortsatt være bosatt i Vestland fylke, ikke skulle gjelde for elever som ønsker å velge yrkesfag med lærlingløp – i dette tilfelle bygg- og anleggsteknikk og naturbruk.

Danielsen har en godkjent og etablert skole på Karmøy som ble startet i midlertidige lokaler. Da reguleringsplanen for et permanent bygg kom til politisk behandling, stemte partier som Ap og Sp mot reguleringsplanen til tross for at den var i tråd med overordnede planer i kommunen. Argumentasjonen som ble gitt i kommunestyret fra Arbeiderpartiet, var utelukkende knyttet til at representantene ikke ønsket en friskole i kommunen, og ingen argumenter var knyttet til plan- og bygningsloven. Saken omtales bl.a. her: https://www.h-avis.no/het-debatt-om-kristen-friskole-dette-skuffer-meg/s/5-62-1161220 . I senere oppfølging i debattinnlegg viste kommunestyrerepresentanter i samme sak mangel på helt grunnleggende kjennskap til menneskerettighetene Norge er forpliktet på gjennom menneskerettighetsloven. Dette ble vist gjennom en påstand om at det ikke fantes noen menneskerettigheter kommunen ikke kunne møte gjennom den kommunale skolen. En slik påstand er uforenlig med kjennskap til ØSK 13-3, om retten til å velge en alternativ skole til de som er opprettet av det offentlige. (Kilde: https://www.h-avis.no/arbeiderpartiet-star-selvsagt-opp-for-menneskerettighetene/o/5-62-1166426 )

Vi vil bemerke at det er urimelig at bevilgende myndighet legger ansvaret for økonomien i kommunale skoler på foreldre og elever som benytter seg av menneskerettighetene. Regjeringen har mulighet til å styrke økonomien til offentlige,skoler, men velger heller å skylde på friskoler for problemer i offentlig skole.

Regjeringen varsler ytterligere svekking av menneskeretten til å etablere og kunne velge et alternativ til offentlig skole ved å gi lokalpolitikere fullmakt til å dimensjonere skoletilbudet til eksisterende friskoler. Vi mener dette er svært problematisk ut fra prinsippet om at man skal kunne stole på prinsipielle offentlige vedtak og legge til grunn at offentlig vedtatte rammevilkår er forutsigbare og stabile. I till egg mener vi det i praksis vil undergrave muligheten friskoler godkjent etter privatskoleloven har til å bygge skolebygg. Den usikkerheten om fremtidige rammevilkår som følger av en slik mulighet for lokalpolitikere, vil kunne føre til at risikoen blir vurdert til å være for høy for låneopptak, sekundært at rentevilkårene for byggelån vil kunne bli urimelig høye. Dette vil åpenbart gå ut over det pedagogiske tilbudet til elevene.

En kommunal/fylkeskommunal dimensjoneringsmulighet for friskoler godkjent etter privatskoleloven er også svært problematisk ut fra at privatskoleloven forutsetter at skoler godkjent etter denne er åpne for elever fra hele Norge. I Danielsen-skolene har vi hatt tilfeller hvor elever i klasser i grunnskoler har kommet fra syv ulike kommuner. To av skolene våre ville de siste årene kunne fylt opp alle skolens godkjente skoleplasser med elever fra nabokommuner. En av våre skoler har til og med måttet gi innbyggere i skolens hjemkommune fortrinn i skolens inntaksreglement for at det ikke skal bli en skole utelukkende med elever fra andre kommuner.

Vi vil også påpeke den usikkerheten en kommunal/fylkeskommunal dimensjoneringsrett vil kunne gi for ansatte i friskoler godkjent etter privatskoleloven. Dersom det skjer en nedskalering av et tilbud i en kommunal eller fylkeskommunal skole, vil de ansatte ha sitt tilsettingsforhold hos en stor arbeidsgiver med reelle muligheter til å tilby fast ansatte andre stillinger. For en liten friskole vil denne muligheten være langt mindre. Denne usikkerheten for arbeidstakere synes vi det er problematisk å skape, ikke minst av en regjering som hevder at de er opptatt av arbeidstakeres rettigheter.

Vi vil anbefale at regjeringens forslag om å tillegge kommunal/fylkeskommunal uttalelse større vekt enn i dag, legges bort, og at regjeringen ikke igangsetter den varslede utredningen om muligheten for lokale politikere til å overstyre nasjonalt fattede konsesjonsvedtak gjennom å kunne dimensjonere antall plasser på eksisterende friskoler godkjent etter privatskoleloven.

Vi vil videre anbefale at regjeringen heller tydeliggjør forventningene til kommunale/fylkeskommunale uttalelser som det skal tas hensyn til i Utdanningsdirektoratets behandling av søknader om godkjenning av friskoler. Det bør stilles krav til at den lokalpolitiske behandlingen av søknader om etablering av friskoler med godkjenning etter privatskoleloven synliggjør

· en konkret vurdering av elevers og foreldres opplevde behov for en friskole.

· en konkret vurdering av det menneskerettslige grunnlaget for retten til å velge en alternativ skole til dem som er opprettet av det offentlige (ØSK 13-3) opp mot eventuelle negative konsekvenser for kommunen.

· en vurdering som reflekterer at friskoler godkjent etter privatskoleloven er åpne for søkere fra andre kommuner enn skolens hjemkommune/hjemfylke, og hvordan dette kan slå ut i forhold til antatte negative konsekvenser for kommunen/fylket.

Dersom regjeringen mener det er grunnlag for å hevde at etablering av friskoler svekker kommuneøkonomien, vil vi anbefale at regjeringen styrker de økonomiske overføringene til kommuner med mange friskoleelever i statsbudsjettet, heller enn å legge skylden for kommuneøkonomien på elever og foreldre som benytter den grunnleggende demokratiske menneskeretten det er å velge annerledes enn majoriteten.

I vårt møte med foreldre og elever som ikke får plass på våre skoler ser vi at problemet heller er at det er for få friskoleplasser i Norge enn for mange. Vi vil derfor anbefale regjeringen å heller legge til rette for flere friskoleplasser og styrke overføringene til friskolene slik at foreldrepengene kan reduseres. Dette ville bygget opp under at Norge skal være en nasjon som holder menneskerettigheter og grunnleggende demokratiske rettigheter høyt. Det ville også gitt muligheten til en ny start i et nytt miljø – i praksis mer inkludering - for flere barn og familier som opplever seg maktesløse i møte med utfordringer i skolehverdagen.