Det er et hån at strømstøtte kun gis til primær og sekundærboliger. Det er bra at også fritidsboliger det bos fast på også midlertidig kan få den såkalte strømstøtten, men det er urimelig at ikke alle fritidsboliger får såkalt støtte.
Hvorfor burde alle fritidsboliger få støtte?
1. Det er i dag urimelig forskjellsbehandling av de som bruker sekundærbolig til fritidsformål og de som bruker det som er definert som fritidsbolig til fritidsformål. Har man leilighet i Hemsedal sentrum får man strømstøtte, mens hvis man har leilighet ved alpinbakken, får man ikke støtte. Har man leilighet i Beitostølen sentrum får man støtte, mens hvis man har hytte noen hundre meter unna, får man ikke støtte. Slik forskjellsbehandling er ikke akseptabel i Norge.
2. Det er urimelig forskjellsbehandling mellom de som midlertidig har fått omdefinert fritidsbolig til primærbolig, selv om de kun bruker hytta som fritidsbolig, og de øvrige fritidsboligene. Mange kommuner tillater å omdefinere fritidsboliger til primærboliger, men det er ingen mulighet for å vite om disse fritidsboligene faktisk brukes som primærbolig. Detter er forskjellsbehandling som er uakseptabel i Norge.
3. Over 90% av kraftproduksjonen i Norge er eid av det offentlige. Det betyr at alle de ekstraordinære strøminntektene kommer det offentlige til gode. Dette skjer enten direkte gjennom avgifter og skatter, eller gjennom utbytte til eier, eller som forhøyet egenkapital som brukes til låneopptak. Høye strømpriser er dermed reelt sett en ekstra skatt, som ikke er vedtatt av Stortinget. Argumentasjon mot dette, ved å hevde at prisene er markedsstyrt er selvsagt feil.
4. Strømprisene fastsettes av selskaper som inngår i et kartell, med monopol på fastsettelse av priser, hvor grunnen til høye kraftpriser nå reelt sett er fordi modellen for fastsettelse av kraftpriser er bundet til prisnivået på gass. Gass inngår ikke i norsk kraftproduksjon, og er irrelevant for prisen på strøm i Norge. Normalt overvåkes slik monopolvirksomhet nøye, med strenge krav mot prissambarbeid. Det skjer av en eller annen grunn ikke i strømmarkedet, der er heller myndighetene aktivt med og gjør tiltak for å presse prisene opp, som eksempelvis å lage eksportkabler for strøm. Mekanismene i strømmarkedet er slik at verken kjøpere flest eller selgere av strøm er interessert i lave priser. Strømkjøperne velter prisene direkte over på kjøper, altså både eiere av fritidsboliger, sekundærboliger, primærboliger, næringsliv, idrett, kirke og det offentlige, så for dem spiller prisen ingen rolle. For selger er det selvsagt fint med høye priser, slik at ledelsen i selskapet kan få gode bonuser, og kommune, fylke og stat kan få ekstraordinære inntekter, på bekostning av næringsliv og private.
5. I de aller fleste hytteprosjekter setter kommunene krav til moderne standard, med innlagt vann og kloakk. Det betyr at det er begrenset hvor mye strøm som kan spares. Det er altså offentlige krav som har gitt hytter med behov for permanent strømbruk, selvsagt også med ønske om moderne standard fra hytteeiere.
6. Moderne hytter bruker ofte relativt lite strøm, og det er pga. myndighetskrav om innlagt vann, ikke mulig å senke temepratur under 7-8 varmegrader, for å unngå ødeleggelse av vann- og kloakkinstallasjoner. En typisk hytte bruker kanskje 7000 til 8000 kilowattimer i året.
7. I stedet for å skille på hvordan et hus eller en leilighet er registrert i matrikkelen, burde man heller begrense hvor mye en husstand totalt får i strømstøtte. I dag er det en grense på 5000 kilowattimer i måneden for strømstøtte. Dette er for mange hytteiere et ekstremt høyt energiforbruk. Moderne eneboliger med fjernvarme og varmepumper bruker kanskje opptil 1200-1400 kilowattimer i de kaldeste månedene, og opptil 1500 kilowattimer i de kaldeste månedene i fritidsboligen. Summert altså under 3000 kilowattimer i måneden, som er langt unna maksimumsgrensen på 5000 kWt. Disse 5000 kilowattimene burde kunne fordeles av husstand selv mellom fritidsbolig og primær/sekundærbolig.
8. Høye strømpriser i hyttekommuner gir mindre hyttebruk. Det gir negative ringvirkninger for næringsliv, og dermed skatteinntekter, i disse kommunene. I mange kommunene står hyttebrukerne for en stor del av den økonomiske omsetningen.
Det er også betegnende hvordan Staten får et stort overskudd av de høye strømprisene. Staten får langt mer ekstrainntekter som følge av prisene, enn det som betales ut i støtte.
Strømstøtte er selvsagt en dårlig løsning. Modellen for prisfastsettelse burde selvsagt heller revideres, slik at prisene ble normalisert mtp at vi gikk inn i vinteren med vannmagasinene helt normalt fulle. Alternativt at det ble innført en makspris på strøm som leveres til norske konsumenter. Begge deler har fordelen at de er universelle, altså gjelder alle norske konsumenter, være seg personer, næringsliv, organisasjoner eller det offentlige, samt at de demper prisstigningen, og dermed kan dempe rentestigningen. Høye strømpriser og energipriser generelt er som kjent den grunnleggende årsaken til det meste av prisstigning innenlands i Norge.
Det er også betegnende for strømstøtten at statsrådene lyver om den hele tiden, med utsagn som at "Staten dekker 90% av prisen over 70 øre pr kilowattime". Dette er løgn av to årsaker: a) Staten dekker rent faktuelt 90% av prisen over 87,5 øre. Det er nemlig ulovlig å oppgi priser uten MVA til forbrukere i Norge. b) Det utbetales støtte for en gjennomsnittspris pr kilowattime pr måned, som ikke tar hensyn til den prisen forbrukeren faktisk betalt for den brukte strømmen. Strømprisen varierer som kjent pr time, og er høyest de timene folk bruker mest strøm. Folk flest får dermed lavere støtte enn det politikerne har fortalt. At politikerne har behov for å lyve om slike ordninger, skyldes jo normalt at de er kjent med feilene og svakheten ved en ordning, og prøver å dekke over dem.
Hvorfor burde alle fritidsboliger få støtte?
1. Det er i dag urimelig forskjellsbehandling av de som bruker sekundærbolig til fritidsformål og de som bruker det som er definert som fritidsbolig til fritidsformål. Har man leilighet i Hemsedal sentrum får man strømstøtte, mens hvis man har leilighet ved alpinbakken, får man ikke støtte. Har man leilighet i Beitostølen sentrum får man støtte, mens hvis man har hytte noen hundre meter unna, får man ikke støtte. Slik forskjellsbehandling er ikke akseptabel i Norge.
2. Det er urimelig forskjellsbehandling mellom de som midlertidig har fått omdefinert fritidsbolig til primærbolig, selv om de kun bruker hytta som fritidsbolig, og de øvrige fritidsboligene. Mange kommuner tillater å omdefinere fritidsboliger til primærboliger, men det er ingen mulighet for å vite om disse fritidsboligene faktisk brukes som primærbolig. Detter er forskjellsbehandling som er uakseptabel i Norge.
3. Over 90% av kraftproduksjonen i Norge er eid av det offentlige. Det betyr at alle de ekstraordinære strøminntektene kommer det offentlige til gode. Dette skjer enten direkte gjennom avgifter og skatter, eller gjennom utbytte til eier, eller som forhøyet egenkapital som brukes til låneopptak. Høye strømpriser er dermed reelt sett en ekstra skatt, som ikke er vedtatt av Stortinget. Argumentasjon mot dette, ved å hevde at prisene er markedsstyrt er selvsagt feil.
4. Strømprisene fastsettes av selskaper som inngår i et kartell, med monopol på fastsettelse av priser, hvor grunnen til høye kraftpriser nå reelt sett er fordi modellen for fastsettelse av kraftpriser er bundet til prisnivået på gass. Gass inngår ikke i norsk kraftproduksjon, og er irrelevant for prisen på strøm i Norge. Normalt overvåkes slik monopolvirksomhet nøye, med strenge krav mot prissambarbeid. Det skjer av en eller annen grunn ikke i strømmarkedet, der er heller myndighetene aktivt med og gjør tiltak for å presse prisene opp, som eksempelvis å lage eksportkabler for strøm. Mekanismene i strømmarkedet er slik at verken kjøpere flest eller selgere av strøm er interessert i lave priser. Strømkjøperne velter prisene direkte over på kjøper, altså både eiere av fritidsboliger, sekundærboliger, primærboliger, næringsliv, idrett, kirke og det offentlige, så for dem spiller prisen ingen rolle. For selger er det selvsagt fint med høye priser, slik at ledelsen i selskapet kan få gode bonuser, og kommune, fylke og stat kan få ekstraordinære inntekter, på bekostning av næringsliv og private.
5. I de aller fleste hytteprosjekter setter kommunene krav til moderne standard, med innlagt vann og kloakk. Det betyr at det er begrenset hvor mye strøm som kan spares. Det er altså offentlige krav som har gitt hytter med behov for permanent strømbruk, selvsagt også med ønske om moderne standard fra hytteeiere.
6. Moderne hytter bruker ofte relativt lite strøm, og det er pga. myndighetskrav om innlagt vann, ikke mulig å senke temepratur under 7-8 varmegrader, for å unngå ødeleggelse av vann- og kloakkinstallasjoner. En typisk hytte bruker kanskje 7000 til 8000 kilowattimer i året.
7. I stedet for å skille på hvordan et hus eller en leilighet er registrert i matrikkelen, burde man heller begrense hvor mye en husstand totalt får i strømstøtte. I dag er det en grense på 5000 kilowattimer i måneden for strømstøtte. Dette er for mange hytteiere et ekstremt høyt energiforbruk. Moderne eneboliger med fjernvarme og varmepumper bruker kanskje opptil 1200-1400 kilowattimer i de kaldeste månedene, og opptil 1500 kilowattimer i de kaldeste månedene i fritidsboligen. Summert altså under 3000 kilowattimer i måneden, som er langt unna maksimumsgrensen på 5000 kWt. Disse 5000 kilowattimene burde kunne fordeles av husstand selv mellom fritidsbolig og primær/sekundærbolig.
8. Høye strømpriser i hyttekommuner gir mindre hyttebruk. Det gir negative ringvirkninger for næringsliv, og dermed skatteinntekter, i disse kommunene. I mange kommunene står hyttebrukerne for en stor del av den økonomiske omsetningen.
Det er også betegnende hvordan Staten får et stort overskudd av de høye strømprisene. Staten får langt mer ekstrainntekter som følge av prisene, enn det som betales ut i støtte.
Strømstøtte er selvsagt en dårlig løsning. Modellen for prisfastsettelse burde selvsagt heller revideres, slik at prisene ble normalisert mtp at vi gikk inn i vinteren med vannmagasinene helt normalt fulle. Alternativt at det ble innført en makspris på strøm som leveres til norske konsumenter. Begge deler har fordelen at de er universelle, altså gjelder alle norske konsumenter, være seg personer, næringsliv, organisasjoner eller det offentlige, samt at de demper prisstigningen, og dermed kan dempe rentestigningen. Høye strømpriser og energipriser generelt er som kjent den grunnleggende årsaken til det meste av prisstigning innenlands i Norge.
Det er også betegnende for strømstøtten at statsrådene lyver om den hele tiden, med utsagn som at "Staten dekker 90% av prisen over 70 øre pr kilowattime". Dette er løgn av to årsaker: a) Staten dekker rent faktuelt 90% av prisen over 87,5 øre. Det er nemlig ulovlig å oppgi priser uten MVA til forbrukere i Norge. b) Det utbetales støtte for en gjennomsnittspris pr kilowattime pr måned, som ikke tar hensyn til den prisen forbrukeren faktisk betalt for den brukte strømmen. Strømprisen varierer som kjent pr time, og er høyest de timene folk bruker mest strøm. Folk flest får dermed lavere støtte enn det politikerne har fortalt. At politikerne har behov for å lyve om slike ordninger, skyldes jo normalt at de er kjent med feilene og svakheten ved en ordning, og prøver å dekke over dem.