Hamar biskop

I dag reguleres saksbehandlingen innenfor kulturminneforvaltning knyttet til kirker av offentligrettslig lovverk og forskrifter, samt Kirkeordningen vedtatt av Kirkemøtet. En kirkes vernestatus legger føringer for kirkeeier og kirkeforvalter, og påvirker drift, vedlikehold og utvikling.

Finansieringsplikten for kirkene er lagt til kommunene, og forankret i trossamfunnslovens § 14.

Tilskudd til istandsetting av kulturhistoriske verdifulle kirkebygg er fra 2024 nedfelt i egen forskrift, og gir soknene som kirkeeiere mulighet for å søke midler fra Kirkebevaringsfondet under forutsetning av lokal (kommunal) egenandel.

Biskopen samordner søknader om endringer / tiltak fra de lokale fellesrådene som går på tiltak på tiltak knyttet til kirkene, og også i noen grad kirkestedene. Samhandlingen med Riksantikvaren er fastsatt i rundskriv og er også nedfelt i forskrift utledet av Trossamfunnsloven.

Listeføringen har fungert godt fram til nå, og det har vært få eksempler på store kontroverser / uenigheter mellom biskop og Riksantikvar i behandling av saker knyttet til disse kirkene. Hamar biskop støtter likevel prinsippet om avvikling av ordningen med listeføring av kirker. Listeføringen gir ikke kirkebyggene det samme rettsvern som fredede kirker, og en endring av status fra listeført til fredet vil styrke statusen og sikre det enkelte kirkebygget og dermed trygge kulturarv for framtidige generasjoner.

Samtidig er Hamar biskop bekymret for statusen til de nåværende kirkebygg som i dag er listeført, men som ikke blir automatisk fredet under en nyordning, altså kirker som er oppført etter 1850. Det kommer også fram av utredningen at det er mange kirker som er oppført etter 1850, som sannsynligvis har større verdi som nasjonale kulturminner enn f.eks. en del «typetegnede» kirker fra perioden rett før 1850. Det understrekes av at kirker etter 1850 som er listeført har vært individuelt vurdert til nettopp listeføring. Hamar biskop ønsker en form for ordning for de listeførte kirker etter 1850 slik at de ikke får forringet sin vernestatus. I og med at disse kirkene faktisk er listeført, er det åpenbart gjort en vurdering at disse faktisk har en nasjonal verdi som kulturminne, noe som i seg selv taler for at det kan være aktuelt å frede kirkene. Samtidig vil det neppe være aktuelt å frede alle listeførte kirker.

Hamar biskop støtter altså at alle kirker oppført før 1850 blir automatisk fredet, men foreslår følgende overgangsordning for kirker oppført etter 1850 og som er listeført:

Kirkene beholder sin nåværende vernestatus i en begrenset periode mens det gjennomføres en utredning / høring der alle interessenter gis anledning til å uttale seg om de listeførte kirkene, og hvorvidt de bør fredes eller unntas fra fredning. I tillegg bør det også åpnes for å fremme forslag med god dokumentasjon på aktuelle andre kirker, som ikke er listeført, som bør fredes. Riksantikvaren foretar på bakgrunn av utredning og høring et samlet vedtak om fredning av de nåværende listeførte kirker fra etter 1850 man mener har så stor nasjonal kulturminneverdi at de bør fredes. Dette vil sikre at man ikke havner i en situasjon uten rettsvern for betydelige kulturminner.

Det er etablert gode rutiner for saksbehandlingen av tiltak / endringer av kirkebygg med ulike former for vern. Selv om det er 11 biskoper med selvstendig status og således elleve ulike institusjoner, er det utstrakt erfarings- og kompetansedeling mellom bispedømmene og med det nasjonale kirkerådet og interesseorganisasjonen KA. Sammen med Riksantikvaren med sin store kompetanse og erfaring vedrørende kirkebygg, gir dette et nasjonalt overordnet nettverk som understøtter en trygg og kompetent praksis for ivaretakelse av kulturarven på det kirkelige området. I mandatet for utvalgets arbeid var det beskrevet at man ønsket en enhetlig praksis, dette understøttes best av at det er et nasjonalt organ som ivaretar dette feltet.

Hamar biskop ber derfor om at Riksantikvaren opprettholdes som utøvende myndighetsorgan for godkjenning av endringer / tiltak i kirker med nasjonalt vern. Det er krevende å se at de 15 fylkeskommunene skal kunne opprette tilsvarende kompetansemiljøer innenfor kirkefeltet som det i dag er hos Riksantikvaren. Målsettingen må være å sikre og utvikle kirkebyggene best mulig, slik at de også i framtida kan være gode og åpne rom for utøvelse av tro, gjennomføring av livsriter og samtidig formidle og bevare kulturarven gjennom historie, kunst, arkitektur og håndverkstradisjoner. Hamar biskop er overbevist om at Riksantikvaren fortsatt er det myndighetsorganet som best kan bidra til dette.