Institutt for landskapsarkitektur, Fakultet Landskap og samfunn, NMBU Ås

Institutt for landskapsarkitektur ved NMBU takker for muligheten til å gi innspill til NOU 2025:3 Ny kulturmiljølov . Instituttet har ansvar for utdanning og forskning innen landskapsarkitektur og landskapsforvaltning, og har særskilt kompetanse på dokumentasjon, verdsetting og planlegging av historiske hager, parker og kulturlandskap. Gjennom vitenskapelig og kunstnerisk utviklingsarbeid, samt praksisnære samarbeid med forvaltningsnivåene, bidrar vi aktivt til utvikling av faglige metoder og kunnskapsgrunnlag i kulturmiljøforvaltningen. Vår tilnærming favner både materielle og immaterielle sider ved landskap og kulturarv.

Vi støtter behovet for en modernisering og styrking av lovverket, og ser mange positive grep i det foreliggende forslaget. Samtidig vil vi påpeke noen sentrale svakheter, særlig knyttet til helhetlig av historiske grøntanlegg og kulturlandskap, oppfølging av internasjonale forpliktelser, og sikring av nødvendig kompetanse og ressurser i forvaltningen.

Lovforslaget innebærer en overføring av ansvar til kommuner og fylkeskommuner, noe som kan styrke det lokale eierskapet til kulturmiljøene. For at dette skal fungere etter hensikten, må det imidlertid sikres at lokal og regional forvaltning har nødvendig fagkompetanse og kapasitet. Erfaring og forskning viser at dette i dag ofte ikke er tilfelle (RA2025a; RA2021), særlig for komplekse og tverrfaglige kulturmiljøer som historiske hager, parker og landskap. Slike anlegg krever spesialisert innsikt i hagekunst, botanikk, hagearkeologi, materialbruk, tradisjonshåndverk og effekter av klimaendringer. Her vil det være særlig viktig at sammenhengen mellom naturmangfoldloven og kulturmiljøloven blir viet spesiell oppmerksomhet i forvaltningen.

Klimaendringer medfører betydelige utfordringer for vegetasjonen i historiske grøntanlegg. Økt temperatur og fuktighet gir bedre vilkår for skadegjørere, som nye insekter, sopp og plantesykdommer, som kan true både enkeltarter og hele beplantningsstrukturer. Endringer i vekstforhold kan føre til at sentrale historiske plantearter forsvinner, samtidig som invaderende eller rasktvoksende arter får større spredning. Dette reiser vanskelige spørsmål om erstatningsarter, genetisk materiale og langsiktige bevaringsstrategier. For å ivareta helhet og autentisitet trengs målrettet kunnskapsutvikling, overvåking og handlingsplaner som forener kulturhistoriske og biologiske hensyn.

Både nasjonale og lokale myndigheter må anerkjenne at historiske grøntanlegg er kulturskapte og dermed har særegne behov for skjøtsel og forvaltning. Dette krever aktiv samhandling mellom fagområder og sektorer, og et tydelig kunnskapsgrunnlag i tråd med § 43 i lovforslaget. Dagens fragmenterte forvaltning gjør tverrfaglig samarbeid utfordrende, og «kulturmiljø» må i praksis operasjonaliseres som et felt som arbeider på tvers av sektorgrenser.

Et utvidet ansvar på regionalt og lokalt nivå må derfor følges av målrettede og forpliktende tiltak for å styrke faglig kapasitet. Allerede i dag er manglende kompetanse og ressurser en betydelig utfordring, og dette vil forsterkes dersom ansvar overføres uten tilsvarende støtte. Vi anbefaler å etablere et nasjonalt kompetansesystem med forskriftsfestede krav til utdanning, erfaring og etterutdanning for aktører som skal forvalte, rådgi eller utføre tiltak i komplekse kulturmiljøer som historiske grøntanlegg og landskap.

Kompetansebygging bør skje gjennom nasjonale og regionale allianser mellom forvaltningen, universiteter, botaniske hager, museer og andre relevante fagmiljøer. Slike nettverk finnes allerede i begrenset form, men bør styrkes og formaliseres for å sikre kontinuerlig kunnskapsutveksling og faglig utvikling.

Erfaringer fra Sverige (RISE, 2024) og Estland (National Heritage Board, 2024) viser at modeller med forhåndsgodkjenning av fagpersoner og tydelige kompetansekrav er både gjennomførbare og effektive. De gir økt forutsigbarhet, faglig kvalitet og tillit i forvaltningen, og illustrerer hvordan internasjonale forpliktelser kan operasjonaliseres nasjonalt. Dette samsvarer med føringene i UNESCOs verdensarvkonvensjon (1972), ICOMOS’ Florence-charter (1982) og konvensjonen om immateriell kulturarv (2003), som alle understreker betydningen av kvalifisert kompetanse, opplæring og kunnskapsoverføring i kulturmiljøforvaltningen.

Et ambisiøst lovverk må følges av konkrete virkemidler. Mange eiere av historiske grøntanlegg mangler i dag både insentiver og økonomiske rammer for langsiktig vedlikehold. Vi støtter forslaget om bedre samordning og forenkling av virkemiddelapparatet, men understreker behovet for økte og differensierte støtteordninger. Skjøtsel og kontinuerlig vedlikehold må prioriteres særlig der verneverdien bygger på levende, langsiktige prosesser. Uten forutsigbare ressurser vil disse miljøene forfalle, og viktige kulturhistoriske verdier gå tapt.

Lovverket må ivareta ikke bare de mest spektakulære og nasjonalt kjente anleggene, men også de hverdagslige og lokale landskapene som preger menneskers daglige omgivelser og kollektive minner (jf. lovforslaget, kapittel 1, § 1). Institusjonsparker, folkeparker, kirkegårder, skolehager, boligområders grøntanlegg, rekreasjonsområder, minnelandskap fra andre verdenskrig og tidligere prestegårds- eller herregårdslandskap er eksempler på kulturmiljøer med stor variasjon i form, funksjon og bruk. Disse miljøene har betydelig sosial og historisk verdi, og bidrar til stedstilhørighet, identitet og lokalt engasjement. Mange er imidlertid utsatt for press fra fortetting, funksjonsendringer og manglende vedlikehold, og fanges ikke opp gjennom fredning alene. Et fremtidsrettet lovverk må sikre at også disse mangfoldige og hverdagsnære kulturmiljøene kan verdsettes og forvaltes.

En fremtidsrettet kulturmiljølov må forholde seg til landskapets skala, kompleksitet og foranderlighet, og styrke bevissthet og kunnskapsgrunnlag tidlig i planprosessene. Fredning bør være siste virkemiddel og det bør legges større vekt på tidlig innsats, formidling og vern gjennom bruk. Her opplever vi plan- og bygningslovens anvendelse som for svak, og lovforslaget burde i større grad adressere dette.

Institutt for landskapsarkitektur ved NMBU støtter intensjonen om en oppdatert, helhetlig og fremtidsrettet kulturmiljølov. Vi mener imidlertid at forslaget i for liten grad ivaretar verdiene knyttet til levende og dynamiske kulturmiljøer som historiske hager, parker og landskap. Loven bør styrke forvaltningsstrukturene, tydeliggjøre ansvarsforhold og sikre nødvendig kompetanse og ressurser. Det må legges bedre til rette for tverrsektoriell, inkluderende og kunnskapsbasert forvaltning.

Vi stiller oss gjerne til disposisjon for videre dialog og faglige innspill i det videre arbeidet med lovutformingen og forskriftsarbeidet.