Attac Norge

Vi i Attac Norge har med interesse lest Ytringsfrihetskommisjonens rapport «NOU 2022: 9 – En åpen og opplyst offentlig samtale ». Den tar opp en rekke sider knyttet til ytringsfriheten i Norge, og spesielt knyttet til den digitale offentligheten. Det er en rekke gode drøftinger i rapporten og flere gode tiltak.

Det er likevel også svakheter i rapporten, og vi har kommentert spesifikt på disse, og foreslår alternative, mer effektive tiltak der det er relevant.

Vi har kommentert på kapitelene 7, 8 og 9 der vi mener kommisjonens foreslåtte tiltak ikke møter de utfordringene rapporten beskriver. Kort oppsummert foreslår vi å se bort fra store deler av de foreslåtte tiltakene, til fordel for målrettede tiltak for å sikre en demokratisk digital offentlighet. Her vil hovedtiltakenet være et forbud mot overvåkningsbasert reklame og tiltak for «digitalt mangfold» istedenfor forsøk på å regulere dagens monopolistiske plattformer.

Vi mener også sivilsamfunnets positive rolle for ytringsfriheten burde hatt en langt tydeligere plass i kommisjonens rapport, og at dette er en svakhet ved hele rapporten. Et sterkt sivilsamfunn vil sikre bred deltakelse i offentligheten og sikre tillit til demokratiske prosesser. Dette burde vært drøftet i kapittel 6 om tilknytning til og deltakelse i offentligheten og i kapittel 9 om desinformasjon. Vi mener i tillegg at det det trengs samme vern for utsatte sivilsamfunnsaktører som det kommisjonen foreslår for journalister i kapittel 13.

Vi mener de foreslåtte tiltakene med studentprogrammer og «skolesekk for ytringsfrihet» ikke er effektive tiltak.

Sivilsamfunnet i mange land er under stort press fra anti-demokratiske aktører, både statlige og ikke-statlige. Dette merkes også i Norge, gjennom at organisasjoner som jobber internasjonalt utsettes for målrettede digitale angrep (som phishing og hacking) og sensureres på digitale plattformer etter ønske fra myndigheter i andre land.

Målrettede hets- og desinformasjonskampanjer rettet mot organisasjoner og talspersoner som jobber internasjonalt, drevet av både statlige, halv-statlige og ikke-statlige aktører i landene de jobber med, er også et omfattende problem.

Hets og desinformasjon i Norge omtales i dette kapittelet, spesielt med tanke på utsatte grupper. Kommisjonen skriver at «frivillige organisasjoner og andre organisasjoner i sivilsamfunnet bør også ha en beredskap» for støtte og oppfølgning dersom noen blir utsatt for dette. At disse organisasjonene, da gjennom talspersoner og ledere, ofte selv er målet for slike kampanjer må derfor inngå i diskusjonen. Sivilsamfunnsorganisasjoner er ofte små og har begrensede ressurser, spesielt hvis de består av utsatte grupper. Vi savner tiltak for å støtte små organisasjoner som ikke selv har ressurser til å beskytte sine talspersoner, tillitsvalgte og medlemmer. En digital hjelpeportal kan være et steg, men er ikke nok. Vi mener derfor at:

Vi anbefaler ikke å etablere et ytringsfrihetsråd da vi ikke ser nytten av dette.

Dette kapittelet drøfter en lang rekke utfordringer knyttet til digital infrastruktur på en god måte, men anbefalingene følger i liten grad opp dette. Disse er oppsummert slik

Vi støtter kravet om at tiltak for kommunikasjonskontroll må vurderes opp mot ytringsfrihet, og at det bør utarbeides en veileder for hvordan ytringsfrihet og menneskerettslige krav skal vurderes i utredninger.

Når det gjelder kommunikasjonskontroll vil vi legge til den rollen Norge spiller internasjonalt som et tungveiende argument når dette vurderes. Hvis norske myndigheters foretar inngrep som kan ramme ytringsfriheten, vil det kunne brukes som unnskyldning av udemokratiske regimer som i langt større grad vil bruke dette som en faktisk, og ikke bare teoretisk begrensing av ytringsfriheten.

Et «ytringsfrihetsråd» er derimot et svært lite effektivt og målrettet tiltak for å styrke ytringsfriheten på nett. Kapittelet drøfter markedsmakt, personvern, behovet for å regulere infrastruktur og sikre plattformmangfold. Hvordan et råd skal bidra til å løse disse problemene er uklart.

Vi savner tiltak som følger opp de mer omfattende drøftingene infrastruktur og plattform-mangfold i dette kapittelet.

I den lengre utredningen av tiltak så trekker kommisjonen fram:

«Skal ytrings- og informasjonsfriheten fungere, er den avhengig av regulatorisk og institusjonell innramming, ikke bare av hva som er lov å ytre og ikke, men også av selve infrastrukturen.»

«Derfor må plattformmangfold også være et mål for å sikre en infrastruktur for ytringsfriheten som styrker demokratiet, slik mediemangfold er et mål for mediepolitikken. Dette bør være et førende prinsipp for utforminger av nye reguleringer, for eksempel gjennom krav om portabilitet (at det er mulig å ta med seg data hvis man vil bytte leverandør av tjenester) og interoperabilitet (at tjenester pålegges å kunne kommunisere på tvers) slik at brukerne ikke bindes til noen få, dominerende selskaper.»

Dette er helt avgjørende, men er altså ikke fulgt opp i kommisjonens anbefalte tiltak. Meningsmangfold er avhengig av digitalt mangfold, der enkeltaktører ikke kan være generelle portvoktere for en digital offentlighet. Portabilitet og interoperabilitet må lovfestes for å sikre ytringsfriheten, og den regulatoriske og institusjonelle innrammingen må sikre demokratiske rom og demokratisk kontroll.

Kapittelet drøfter spesifikt trusler mot journalister og kommer med følgende anbefalinger til offentlige myndigheter:

Vi mener også at sikkerhet for menneskerettighetsaktivister, demokratiforkjempere og miljøaktivister som utsettes fra press fra fremmede stater eller ikke-statlige aktører må inngå i samme vurdering . Denne gruppens ytringsfrihet er sterkt truet internasjonalt, med vold, arrestasjoner, trakassering og drap som en del av trusselbildet. Dette er ikke i motsetning til sikkerhet for journalister, da det ofte er de samme som truer journalister som truer de nevnte gruppene og tiltakene vil være de samme.

Norske organisasjoner som jobber for å støtte disse blir utsatt for press fra de samme aktørene, som nevnt i kommentarene under kapittel 6. Det er derfor også nødvendig at politi og påtalemyndighet prioriterer sikkerhet for disse når det er aktuelt.

Vi vil også legge til at personvern og rett til sikker kommunikasjon, som ende-til-ende-kryptert kommunikasjon, er også en forutsetning for ytringsfrihet, spesielt for sivilsamfunn og journalister. Dette må sikres for å sikre ytringsfriheten i et digitalt samfunn.