Kommentar til de foreslåtte regler om menneskelige levninger
Jeg viser til høringsbrev av 4. april 2025 og ønsker å kommentere de foreslåtte bestemmelsene om menneskelige levninger.
I den foreslåtte § 33 heter det i tredje ledd:
«Menneskelege levninger med kulturhistorisk verdi skal forvaltes som lause kulturminne.»
Etter min mening det uheldig at menneskelige levninger reguleres i bestemmelsen om løse kulturminner. Det knytter seg spesielle etiske utfordringer ved funn av menneskelige levninger, og menneskelige levninger bør reguleres i en egen bestemmelse.
Menneskelige levninger har en verdi utover å være et kulturminne. Slike levninger skal behandles med verdighet uavhengig av om det har kulturhistorisk verdi eller ikke. I de tilfeller hvor menneskelige levninger har en kulturhistorisk verdi, er det ikke dette hensyn alene som avgjør hvordan levningene skal forvaltes. De etiske reglene knyttet til slikt materiale burde i høyere grad vært løftet frem i innstillingen.
Bestemmelsen i den foreslåtte § 34 har overskriften Avhending og kassering av lause kulturminner. Menneskelige levninger omfattes av denne bestemmelsen, men slik bestemmelsen fremstår virker den rett og slett støtende når det gjelder menneskelige levninger. Slike levninger må behandles med respekt og innenfor etiske rammer, og ordet «kassering» er uheldig.
I punkt 27.3.4 heter det på s. 341: « Utvalet føreslår at det blir klargjort i ny lov at menneskelege leivningar kan gravleggjast på nytt, når nærare fastsette føresetnader er oppfylte.» Regler om dette er foreslått i § 35 Forbod mot skade på lause kuturminne hvor det i tredje ledd heter:
«Dersom det er fagleg forsvarleg, kan forvaltningsmuseet gjere enkeltvedtak om løyve til
Merknadene til denne bestemmelsen er svært korte. Gjenbegraving er bare aktuelt for menneskelige levninger, og her er det ikke bare spørsmål om hva som er faglig forsvarlig, men også etisk forsvarlig. Det burde her som eksempel vært vist til de regler for gjenbegravelse som er avtalt mellom Universitetet i Oslo og Sametinget om de samiske levninger som er oppbevart i Bioantropologisk samling – tidligere: De Schreinerske Samlinger.
For forskning på menneskelige levninger gjelder det etiske retningslinjer, se Forskningsetisk veileder for forskning på menneskelige levninger utarbeidet av Skjelettutvalget, et nasjonalt forskningsetisk utvalg. Disse burde vært trukket frem i merknadene til § 35.
Menneskelige levninger er mer enn bare skjelettet. Vi har eksempler på utgravninger foretatt av Det anatomisk institutt på 1900-tallet der levningene man fant også hadde klesplagg og hår så å si intakt. [1] Dette er materiale som må behandles med den samme respekt og etiske hensyn som legemet.
Nettopp historien om utgravningene av samiske kirkegårder illustrerer etiske utfordringer som ikke er problematisert i innstillingen og som gjelder for alle gravplasser, ikke bare samiske gravplasser. De etiske hensyn gjør seg gjeldende enten gravplassen er automatisk fredet eller ikke. Til gravplasser kan det knytte seg sterke følelser fordi man vet at slekt er gravlagt der.
Som jeg påpeker, bør menneskelige levninger reguleres i en egen bestemmelse i ny lov om kulturmiljø.
Institutt for privatrett, Universitetet i Oslo
[1] Se foto i Schreiner, K.E. (1931). Zur Osteologie der Lappen II. H. Aschehoug & Co., Taf. XC
I den foreslåtte § 33 heter det i tredje ledd:
«Menneskelege levninger med kulturhistorisk verdi skal forvaltes som lause kulturminne.»
Etter min mening det uheldig at menneskelige levninger reguleres i bestemmelsen om løse kulturminner. Det knytter seg spesielle etiske utfordringer ved funn av menneskelige levninger, og menneskelige levninger bør reguleres i en egen bestemmelse.
Menneskelige levninger har en verdi utover å være et kulturminne. Slike levninger skal behandles med verdighet uavhengig av om det har kulturhistorisk verdi eller ikke. I de tilfeller hvor menneskelige levninger har en kulturhistorisk verdi, er det ikke dette hensyn alene som avgjør hvordan levningene skal forvaltes. De etiske reglene knyttet til slikt materiale burde i høyere grad vært løftet frem i innstillingen.
Bestemmelsen i den foreslåtte § 34 har overskriften Avhending og kassering av lause kulturminner. Menneskelige levninger omfattes av denne bestemmelsen, men slik bestemmelsen fremstår virker den rett og slett støtende når det gjelder menneskelige levninger. Slike levninger må behandles med respekt og innenfor etiske rammer, og ordet «kassering» er uheldig.
I punkt 27.3.4 heter det på s. 341: « Utvalet føreslår at det blir klargjort i ny lov at menneskelege leivningar kan gravleggjast på nytt, når nærare fastsette føresetnader er oppfylte.» Regler om dette er foreslått i § 35 Forbod mot skade på lause kuturminne hvor det i tredje ledd heter:
«Dersom det er fagleg forsvarleg, kan forvaltningsmuseet gjere enkeltvedtak om løyve til
Merknadene til denne bestemmelsen er svært korte. Gjenbegraving er bare aktuelt for menneskelige levninger, og her er det ikke bare spørsmål om hva som er faglig forsvarlig, men også etisk forsvarlig. Det burde her som eksempel vært vist til de regler for gjenbegravelse som er avtalt mellom Universitetet i Oslo og Sametinget om de samiske levninger som er oppbevart i Bioantropologisk samling – tidligere: De Schreinerske Samlinger.
For forskning på menneskelige levninger gjelder det etiske retningslinjer, se Forskningsetisk veileder for forskning på menneskelige levninger utarbeidet av Skjelettutvalget, et nasjonalt forskningsetisk utvalg. Disse burde vært trukket frem i merknadene til § 35.
Menneskelige levninger er mer enn bare skjelettet. Vi har eksempler på utgravninger foretatt av Det anatomisk institutt på 1900-tallet der levningene man fant også hadde klesplagg og hår så å si intakt. [1] Dette er materiale som må behandles med den samme respekt og etiske hensyn som legemet.
Nettopp historien om utgravningene av samiske kirkegårder illustrerer etiske utfordringer som ikke er problematisert i innstillingen og som gjelder for alle gravplasser, ikke bare samiske gravplasser. De etiske hensyn gjør seg gjeldende enten gravplassen er automatisk fredet eller ikke. Til gravplasser kan det knytte seg sterke følelser fordi man vet at slekt er gravlagt der.
Som jeg påpeker, bør menneskelige levninger reguleres i en egen bestemmelse i ny lov om kulturmiljø.
Institutt for privatrett, Universitetet i Oslo
[1] Se foto i Schreiner, K.E. (1931). Zur Osteologie der Lappen II. H. Aschehoug & Co., Taf. XC