Kirkens Bymisjon

Kirkens Bymisjons støtter ytringsfrihetskommisjonens anbefaling om å vurdere å skrive inn toleranse og mangfold i grunnlovsbestemmelsen. I et mangfoldig samfunn bør det være rom for uenigheter og ulike synspunkter, og toleranse sikrer at vi lever side om side til tross for forskjellene.

Vi er positive til å vurdere å innta «toleranse og mangfold» som deler av ytringsfrihetens begrunnelse i grunnloven § 100 andre avsnitt, første punktum. Det vil gi en tydelig presisering av disse verdiene som hører til ytringsfriheten, og gi en klarere retning av hvordan ytringsfriheten skal tolkes. På denne måten legges det tydelig til rette for et fritt ytringsrom, som samtidig setter ytringsfriheten i sammenheng med andre viktige verdier.

Kommisjonen setter ytringsfriheten i sammenheng med tilknytningen til offentligheten, og påpeker at bred deltagelse i offentligheten handler om at man har “reell tilknytning til offentligheten” og “at ulike stemmer faktisk har mulighet til å komme til orde”. Vi er enige i at tilknytning er et vilkår for deltakelse.

I vårt arbeid møter vi mange av menneskene som har svak tilknytning til den norske offentligheten. De mangler det kommisjonen mener er “solide veier inn i offentligheten” og som kommisjonen spesifiserer som “tilgang på informasjon, et nettverk som gjør at de blir varslet når noe står på spill for dem, samt ressursene og mulighetene til å ytre seg den dagen de finner det nødvendig”. Kirkens Bymisjon ønsker å påpeke at dette gjelder flere enn de gruppene som kommisjonen trekker frem i sin utredning.

Kommisjonen trekker spesielt frem at tilgjengeligheten til offentligheten ikke er god nok for mennesker med funksjonsnedsettelser og at flere minoritetsgrupper opplever utfordringer med sjikane og hets når de deltar i offentligheten. Vi ønsker også å legge til at reell tilgang er en begrensning for deltagelse for flere med minoritetsbakgrunn, i tillegg til utfordringen med sjikane og hets, som kommisjonen trekker frem for denne gruppen. Spesielt ser vi at personer med flerkulturell bakgrunn i kombinasjon med svak språkkompetanse og svake digitale ferdigheter har begrenset “tilgang til kanaler og arenaer for å innhente informasjon og for selv å kunne ytre seg”. De mangler dermed det kommisjonen påpeker er “en grunnleggende forutsetning for å kunne utøve sin ytrings- og informasjonsfrihet”.

Daglig møter vi også sårbare personer i Norge som lever på siden av det moderne, norske samfunnet uten tilgang til internett, smarttelefon og andre kanaler og arenaer for offentligheten. Rusavhengige, enkelte grupper av eldre, innsatte og psykisk syke er grupper som vi ofte opplever står uten reell tilknytning til offentligheten og dermed uten verktøy til å bruke sin ytringsfrihet.

Selv om andelen uten tilknytning til offentligheten er liten, ifølge utredningen, mener Kirkens Bymisjon likevel at det er viktig at det norske samfunnet når disse gruppene for å sikre at alle har reell tilknytning til offentligheten, og dermed reell ytringsmulighet.

Slik utredningen også fastslår utgjør den digitale infrastrukturen vårt moderne ytringsrom. På mange måter har internett styrket ytringsfriheten, da terskelen for å ytre sin mening har blitt lavere for mange. Likevel erfarer vi i Kirkens Bymisjon at mennesker ikke har tilgang, og/eller har liten eller ingen digital kompetanse og opplever digitalt utenforskap. Det skapes en distanse mellom dem og resten av samfunnet, og for mange kan det oppleves som isolasjon. Dette påvirker særlig eldre, men også mennesker med rusavhengighet og mennesker som lever i en marginalisert situasjon i det norske samfunnet.

En digital hjelpeportal for spørsmål og veiledning om ytringsfrihetsrelaterte spørsmål kan være nyttig for å bedre oversikten over rettigheter og muligheter. Det forutsetter imidlertid digital kompetanse. Dermed er det ingen løsning for personer som er sårbare og marginaliserte, og lever med svak tilknytning til offentligheten. For disse gruppene er det nødvendig å legge til rette for en sterkere tilknytning og øke muligheten til å delta, fremfor å etablere en digital portal. Kirkens Bymisjon ber om at det arbeides for å tilrettelegge for at enda flere kan delta i den offentlige debatten, inkludert i det digitale ytringsrommet.

Kirkens Bymisjon jobber blant annet med mennesker som lever i utmattende og/eller tabubelagte tilværelser. Historiene de bærer på byr på kunnskap og perspektiv vi trenger for å bygge et fritt og godt samfunn. Hva skjedde med dem? Hva blir de utsatt for? Hvordan kan de få det bedre? Hvordan forebygger vi? At også personer i slike situasjoner får ytre seg i offentligheten bygger opp under demokratiske prinsipper. Å gi dem taletid er også å vise respekt og anerkjennelse.

Som kommisjonen påpeker har mediene en viktig rolle som tilrettelegger for ytringsfriheten, og bidrar til offentlig tilknytning. Media er ofte opptatt av den personlige historien. Det kan være et effektivt fortellergrep å la en aleneforelder med dårlig økonomi fortelle hvor vanskelig det er å gi barnet klær, mat og aktivitet. Tilsvarende kan det være sterkt å la en som har utfordringer med rus beskrive hvor utfordrende det er å få tilpasset behandling. Kirkens Bymisjon støtter opp om at folk selv får fortelle sin historie. Vi ser likevel at det ikke alltid gagner, eller er mulig for den det gjelder. Ettervirkningene kan bli en belastning de ikke forutså. Noen opplever nedsettende kommentarer digitalt. Det finnes også dem som opplever det belastende å få oppmerksomhet selv når den er positivt ladet. Andre lever liv som gjør at de ikke kan samle krefter til å dele refleksjoner rundt egen situasjon, analysere hva som kan gjøres for eksempel politisk, eller konkludere hvordan de selv eller deres nære står i oppmerksomheten.

Skal vi kunne si at vi har ytringsfrihet i norske medier, må vi derfor gi frihet til å la andre ytre seg for en. Det kan være mer krevende for en journalist å lage en sak mange klikker på basert på intervju med en organisasjon enn en personlig historie. Men det er helt nødvendig, dersom kreftene ikke strekker til, eller publiseringen gjør situasjonen enda verre. Vi oppfordrer derfor medier til mindre caseorientering i sakene, og en større åpenhet for at det er for tøft for noen å stille opp. Ideelle organisasjoner kan representere tusenvis av enkeltmennesker. Slik kan disse menneskenes historier bli kjent for offentligheten uten at de må betale for det i ettertid. Derfor mener vi ytringsfriheten også må inkludere frihet til å la andre ytre seg for en, og at mediene må ivareta det i sin rolle som tilrettelegger for ytringsfrihet.

Vi i Kirkens Bymisjon møter daglig ulike type mennesker. Mange av menneskene vi er i kontakt med opplever å ikke bli hørt, eller blir skremt fra å delta i det offentlige ordskiftet på grunn av hets og rasisme. Det bør derfor arbeides for at flere får at plassen i det offentlige rommet utvides, og at flere grupper inkluderes. Dette kan føre til et sunt debattklima, og forebygge polarisering. Vi er glade for at ytringsfrihetskommisjonen gjennomgående i brødteksten nevner flere grupper mennesker som opplever rasisme, da det er en samfunnsutfordring som må tas på størst alvor. Vi oppfordrer videre at begrepsbruken er like mangfoldig i kommisjonens oppsummerte anbefaleringer i kapittel 6 (6.9). Vi foreslår at følgende kulepunkt under 6.9 “Øke synligheten til og kunnskap om samer, det samiske og nasjonale minoriteter og andre minoriteter i skolen” inkluderer “etniske minoriteter”. Kirkens Bymisjon er også positive til kommisjonens anbefaling om å opprette en digital hjelpeportal som kan samle og synliggjøre lovverkets grenser for ytringsfrihet. Samtidig anbefaler vi at det blir en levende portal og at informasjon om portalen tilgjengeliggjøres bredt.

Etter vårt syn er det behov for en presisering av innholdet i «nedsatte funksjonsevne». Ordlyden omfatter både fysisk og psykisk funksjonsnedsettelse, men hvor grensene går har ordlyden begrenset veiledning om.

Bestemmelen må tolkes i lys av prop. 88 L (2012-2013) hvor det på side 180 står: «Det stilles ikke krav til varighet eller alvorlighet. Hva som er årsaken til funksjonsnedsettelsen har ikke betydning. Begrepet avgrenses derfor ikke mot tilstander som er forårsaket av individets egen atferd.»

Videre står det i proposisjonen at blant annet rusavhengighet er omfattet i mange tilfeller.

Kirkens Bymisjon møter mange som kjemper mot stigmatisering knyttet til sin psykiske uhelse, sin rusavhengighet eller andre psykiske funksjonsnedsettelser. Ideen om at man selv er skyldig i sin egen tilstand, er ofte en stor stigmatiseringsfaktor.

Vår erfaring er at mange ikke har kjennskap til at de omfattes av vernet mot hatefulle ytringer i § 185.

Eksempelvis har folk med rusproblemer måttet forholde seg til negative betegnelser som «jævla junkie», «narkis» eller «misbruker» i mange år, uten at samfunnet har sett noen store oppgjør med begrepsbruken. For mange er det et hinder for å ytre seg, at man frykter å bli avfeid med slike bemerkninger, eller at man ikke skal bli trodd eller hørt fordi man eksempelvis «bare er en narkoman».

Kirkens Bymisjon støtter forslaget om å fjerne ordet «skjellsord» i straffeloven § 156 og § 265 og legge terskelen for straff ved «grovt krenkende ordbruk eller atferd».

Kirkens Bymisjon bistår mange personer i møte med både offentlige tjenestepersoner og personer fra særlig utsatte yrkesgrupper. Mange av dem vi bistår har lav tillit til samfunnet og svak tilknytning til offentligheten. I vanskelige livssituasjoner kan skjellsord bli brukt spontant som uttrykk for følelser og som forsøk på argumentasjon mot opplevd urettferdighet. Når dette blir møtt med straff over en lav terskel, fører det gjerne personen ytterligere utenfor. Å fjerne «skjellsord» og legge terskelen for straff som foreslått, vil være viktig for arbeidet med å inkludere mennesker i samfunnet, og å styrke deres tilknytning til offentligheten.