HØRINGSSVAR - NOU 2022:14 INNTEKTSMÅLING I JORDBRUKET
Styret i Geno SA vil i denne uttalen hovedsakelig beskrive vårt syn på Grytten-rapporten ut fra melk- og storfeprodusentens ståsted. Vi går ikke i detalj i forslag til hvordan problemstillingene skal løses, men peker på noen behov og noen retninger vi mener Stortinget og regjeringen må gå for. Det vil være avgjørende for å bedre den økonomiske situasjonen i landbruket generelt, og i melk- og storfeproduksjonen spesielt.
· - Inntektsmålet vederlag til arbeid og egenkapital kan ikke brukes til å sammenligne med lønn i andre grupper. Dersom det ikke lar seg gjøre å splitte vederlag til arbeid og vederlag til kapital i to størrelser, må lønnsnivået i sammenligningsgrupper multipliseres med en faktor som gir et nivå på bondens inntekt (årsresultat før skatt) som medfører en viss avkastning på innsatt kapital, selv om bonden tar ut arbeidsvederlag tilsvarende det lønnsnivå det skal sammenlignes med. Dette kan anslås i hver sektor i landbruket ut fra hvor mye kapital man anslår eller kan forvente at er satt inn i ulike produksjoner. Og det blir opp til bondens valg å sette inn kapital for å redusere arbeidsbelastning eller holde igjen på investeringer og heller arbeide mer.
· - Utgifter til pensjon: Utvalgets medlem Bjørgen mener at jordbrukets kostnader ved pensjonssparing, samt effekt av dagens pensjonsordninger for jordbrukere, burde blitt beregnet. Dette er et viktig punkt som bør tas med videre og sees nærmere på. I en totalkalkyle vil det være riktig å ta inn disse utgiftene, evt. sjablongmessig regne dette inn for alle bruk.
· - Hybridmodellen kan fungere med tilpasninger, og vi er innforstått med at det bør ligge et effektivitetskrav i bunn. Alle eksemplene på effektivitetskrav i rapporten går imidlertid for langt. Gammafaktoren bør i alle fall ikke overstige 1,25. De siste åras utvikling viser med all tydelighet at melkesektoren har effektivisert kraftig, i form av redusert arbeidsinnsats og økt kapitalinnsats. Dette har ikke gitt en positiv effekt på lønnsomheten i næringa. Stordriftsulemper i drift av jord vil i store deler av Norge føre til at effektiviseringen i fjøset ikke følges av en tilsvarende effekt i jordarbeiding og fôrdyrking.
· - Timetall i et årsverk må reduseres. I det minste må de 168 timene i levekårsfordel tas bort, slik utvalget også ganske tydelig peker på. Det å bo på arbeidsstedet er etter hvert ganske normalt, og mange grupper arbeider nå fra hjemmekontor eller hyttekontor. Det er urimelig at jordbruket skal pålegges ekstra arbeidstid for dette. I tillegg bør det vurderes om husdyrbøndenes ulemper med bl.a. ukurant arbeidstid, lange og til dels delte arbeidsdager og kontinuerlig døgnvakt, samt smuss, støv og annen helserisiko bør tilsi enda lavere timetall i et årsverk, som f. eks timetall på linje med skiftarbeider/turnusarbeider.
· - Vi stiller oss bak utvalgets uttale om modifisert totalkalkyle og at kostnader til jordleie, kvoteleie og innleid arbeidskraft må kostnadsføres i totalkalkylen og ikke bli et nullsumspill i næringa som i dag. Vi vil i tillegg peke på at det ville gitt mange fordeler om totalkalkylen også inneholdt sektorvise kalkyler.
· - Det er avgjørende at de modellene som velges har et bredt flertall i Stortinget, slik at selve modellene ikke blir gjenstand for årlige forhandlinger i jordbruksoppgjøret. Men at de er en stabiliserende faktor over tid, og gir grunnlag for å beregne eller anslå arbeidsvederlag slik at jordbruket innen få år heves til samme nivå som andre grupper.
Grytten-utvalget peker i sin rapport på at inntektene i jordbruket er vesentlig lavere enn det som hittil har kommet fram i tallene fra Budsjettnemnda for Jordbruket (BFJ). Utvalget påpeker også at inntekten i jordbruket ikke forsvarer avkastning på kapitalen dersom bonden tar ut arbeidsvederlag på nivå med lønna i andre grupper. I tillegg framholder utvalget at jordbruksfamilienes samlede inntekt er relativt høy, men unnlater å drøfte den svært store arbeidsbelastningen bønder utsetter seg selv for, ved å oppnå disse inntektene gjennom lønnsarbeid eller annen næring i tillegg til jordbruksarbeidet. Utvalget drøfter heller ikke hvorfor så mange bønder velger å arbeide så mye utenfor jordbruket. Landbruksfamilienes samlede inntekt kommer i økende grad fra andre inntektskilder enn landbruksproduksjon. Også større bruk som nylig har investert erfarer at inntjeningen fra landbruket isolert sett er så lav, at en må hente inntekt utenfor gårdsbruket. Mange ender derfor opp med å utføre mer enn ett årsverk med arbeidstimer i jordbruket, samtidig som de har tilsvarende arbeidsbelastning i annet arbeid utenfor gården. En slik arbeidsbelastning er ikke bærekraftig, og det er mange eksempler på at bønder har fått helsemessige problemer både fysisk og psykisk som følge av stor arbeidsbelastning kombinert med økonomiske utfordringer. Inntekter fra andre kilder enn jordbruket brukes for å forsvare gjeld i jordbruket og for å imøtekomme investeringsbehov som oppstår på grunn av offentlige krav til dyrevelferd, klimatiltak eller for å sikre forsvarlig HMS for bonden og andre som arbeider på gården. Dette blir i rapporten brukt som bevis på at bønder ikke opptrer økonomisk rasjonelt og ikke maksimerer sin inntekt. Selv om det kan hevdes at dette i prinsippet er en riktig påstand, er det like fullt helt uegnet som en generell forklaring på at jordbruksinntekten er lav. Begrepet vederlag for arbeid og egenkapital er i dag brukt som mål på bønders inntekt. Det tallet som framkommer, blir brukt til sammenligning med lønnstakeres inntekt. Dette blir svært misvisende da en lønnsmottaker disponerer hele sin lønn til eget forbruk, og betaler ikke for sine egne arbeidsredskaper eller lokaler. Bonden setter inn betydelig egenkapital eller lånt kapital i sine investeringer. Kapital som hvis den ble investert andre steder ville gitt en avkastning. Bonden burde også kunne forvente en avkastning på kapitalen som settes inn i jordbruket og det er derfor helt avgjørende at landbrukets kapital synliggjøres. Og at man heretter kan gi et godt fundamentert tall for jordbrukerens arbeidsvederlag, som i tråd med regjeringserklæringen skal øke til samme nivå som lønnstakere. Vi er først og fremst opptatt av at bonden skal ha arbeidsvederlag som andre grupper, ikke av kapitalavkastningen. Men for å synliggjøre arbeidsvederlaget må man også anslå eller beregne kapitalen og en avkastning på denne. Utvalget viser til at landbrukets “vederlag til arbeid og egenkapital” tilsvarer begrepet årsresultat før skatt, som brukes i regnskapene til andre bedrifter. I andre selskaper er imidlertid lønn til ansatte trukket fra, mens bonden skal lønne seg selv fra denne summen. I øvrige enkeltpersonforetak vil dette i prinsippet være likt, men det finnes svært få næringer der enkeltpersonforetak er en vanlig selskapsform og der kapitalbindingen er like stor som i jordbruket. Bonden kommer derfor dårlig ut i en slik sammenligning. En representant i utvalget valgte å ta dissens i vurderingen av om vederlag til arbeid og egenkapital skal splittes. Vi mener at bondens arbeidsvederlag må synliggjøres. Utvalget har brukt skatteregnskap for alle bruk til å finne hvor store inntektene er i dag. Dette vil medføre store feilkilder. I mange regnskap er inntekter fra annet enn jordbruksproduksjon inkludert i foretakets regnskap, i alle fall der inntektene fra for eksempel brøyting eller annen kjøreinntekt utgjør en mindre andel av omsetningen. Feilen vil nesten utelukkende være i retning overvurdering av bondens jordbruksinntekt. Geno SA vil som medlemsorganisasjon for melk- og storfeprodusenter påpeke at det i senere år har skjedd en voldsom arbeidseffektivisering i melkeproduksjonen. For å få dette til har det foregått en massiv investering i nye driftsbygninger og mekanisering, både innendørs og i maskiner og redskaper for jordarbeiding og grashøsting. Dette har vært nødvendig når færre bønder skal rekke over alt arbeid inne og ute. Disse investeringene har også kommet som resultat av myndighetspålagte krav om løsdriftsfjøs, og en klar strategi fra politikere og Innovasjon Norge om større og mer effektive bruk. Landbrukspolitikken har gjennom mange år vært utformet slik at investeringsmidler har vært prioritert framfor direkte inntektsgivende tiltak. Dette har i sum ført til en kapitalbinding som inntektene ikke gir avkastning på. Investert kapital pr bruk og pr årsverk er mye høyere enn da dagens beregningsmodell med vederlag for arbeid og egenkapital ble innført. Melkeproduksjonen er kanskje den delen av landbruket der denne endringen har vært størst. For den enkelte bonde som må betale renter på lånt kapital, og som alle andre burde kunne forvente avkastning på innsatt egenkapital, fører dette til at den summen bonden kan sette av til eget forbruk, og som slik kan sammenlignes med arbeidstakers lønnsinntekt har blitt stadig lavere pr arbeidstime sammenlignet med andre grupper. Geno forventer at Stortinget og regjeringen anerkjenner den vanskelige økonomiske situasjonen melkeprodusentene er i, og finner beregningsmåter som best mulig kan vise det reelle arbeidsvederlaget i landbruket og at det anerkjennes og aksepteres at bondens kapital som all annen kapital må ha en positiv avkastning. Stortinget har fire hovedmål for jordbrukspolitikken: matsikkerhet og beredskap, landbruk over hele landet, økt verdiskaping og bærekraftig landbruk med lavere utslipp av klimagasser. For å nå disse målene må en legge til rette for lønnsomhet i landbruket.
Styret i Geno SA vil i denne uttalen hovedsakelig beskrive vårt syn på Grytten-rapporten ut fra melk- og storfeprodusentens ståsted. Vi går ikke i detalj i forslag til hvordan problemstillingene skal løses, men peker på noen behov og noen retninger vi mener Stortinget og regjeringen må gå for. Det vil være avgjørende for å bedre den økonomiske situasjonen i landbruket generelt, og i melk- og storfeproduksjonen spesielt.
· - Inntektsmålet vederlag til arbeid og egenkapital kan ikke brukes til å sammenligne med lønn i andre grupper. Dersom det ikke lar seg gjøre å splitte vederlag til arbeid og vederlag til kapital i to størrelser, må lønnsnivået i sammenligningsgrupper multipliseres med en faktor som gir et nivå på bondens inntekt (årsresultat før skatt) som medfører en viss avkastning på innsatt kapital, selv om bonden tar ut arbeidsvederlag tilsvarende det lønnsnivå det skal sammenlignes med. Dette kan anslås i hver sektor i landbruket ut fra hvor mye kapital man anslår eller kan forvente at er satt inn i ulike produksjoner. Og det blir opp til bondens valg å sette inn kapital for å redusere arbeidsbelastning eller holde igjen på investeringer og heller arbeide mer.
· - Utgifter til pensjon: Utvalgets medlem Bjørgen mener at jordbrukets kostnader ved pensjonssparing, samt effekt av dagens pensjonsordninger for jordbrukere, burde blitt beregnet. Dette er et viktig punkt som bør tas med videre og sees nærmere på. I en totalkalkyle vil det være riktig å ta inn disse utgiftene, evt. sjablongmessig regne dette inn for alle bruk.
· - Hybridmodellen kan fungere med tilpasninger, og vi er innforstått med at det bør ligge et effektivitetskrav i bunn. Alle eksemplene på effektivitetskrav i rapporten går imidlertid for langt. Gammafaktoren bør i alle fall ikke overstige 1,25. De siste åras utvikling viser med all tydelighet at melkesektoren har effektivisert kraftig, i form av redusert arbeidsinnsats og økt kapitalinnsats. Dette har ikke gitt en positiv effekt på lønnsomheten i næringa. Stordriftsulemper i drift av jord vil i store deler av Norge føre til at effektiviseringen i fjøset ikke følges av en tilsvarende effekt i jordarbeiding og fôrdyrking.
· - Timetall i et årsverk må reduseres. I det minste må de 168 timene i levekårsfordel tas bort, slik utvalget også ganske tydelig peker på. Det å bo på arbeidsstedet er etter hvert ganske normalt, og mange grupper arbeider nå fra hjemmekontor eller hyttekontor. Det er urimelig at jordbruket skal pålegges ekstra arbeidstid for dette. I tillegg bør det vurderes om husdyrbøndenes ulemper med bl.a. ukurant arbeidstid, lange og til dels delte arbeidsdager og kontinuerlig døgnvakt, samt smuss, støv og annen helserisiko bør tilsi enda lavere timetall i et årsverk, som f. eks timetall på linje med skiftarbeider/turnusarbeider.
· - Vi stiller oss bak utvalgets uttale om modifisert totalkalkyle og at kostnader til jordleie, kvoteleie og innleid arbeidskraft må kostnadsføres i totalkalkylen og ikke bli et nullsumspill i næringa som i dag. Vi vil i tillegg peke på at det ville gitt mange fordeler om totalkalkylen også inneholdt sektorvise kalkyler.
· - Det er avgjørende at de modellene som velges har et bredt flertall i Stortinget, slik at selve modellene ikke blir gjenstand for årlige forhandlinger i jordbruksoppgjøret. Men at de er en stabiliserende faktor over tid, og gir grunnlag for å beregne eller anslå arbeidsvederlag slik at jordbruket innen få år heves til samme nivå som andre grupper.
Grytten-utvalget peker i sin rapport på at inntektene i jordbruket er vesentlig lavere enn det som hittil har kommet fram i tallene fra Budsjettnemnda for Jordbruket (BFJ). Utvalget påpeker også at inntekten i jordbruket ikke forsvarer avkastning på kapitalen dersom bonden tar ut arbeidsvederlag på nivå med lønna i andre grupper. I tillegg framholder utvalget at jordbruksfamilienes samlede inntekt er relativt høy, men unnlater å drøfte den svært store arbeidsbelastningen bønder utsetter seg selv for, ved å oppnå disse inntektene gjennom lønnsarbeid eller annen næring i tillegg til jordbruksarbeidet. Utvalget drøfter heller ikke hvorfor så mange bønder velger å arbeide så mye utenfor jordbruket. Landbruksfamilienes samlede inntekt kommer i økende grad fra andre inntektskilder enn landbruksproduksjon. Også større bruk som nylig har investert erfarer at inntjeningen fra landbruket isolert sett er så lav, at en må hente inntekt utenfor gårdsbruket. Mange ender derfor opp med å utføre mer enn ett årsverk med arbeidstimer i jordbruket, samtidig som de har tilsvarende arbeidsbelastning i annet arbeid utenfor gården. En slik arbeidsbelastning er ikke bærekraftig, og det er mange eksempler på at bønder har fått helsemessige problemer både fysisk og psykisk som følge av stor arbeidsbelastning kombinert med økonomiske utfordringer. Inntekter fra andre kilder enn jordbruket brukes for å forsvare gjeld i jordbruket og for å imøtekomme investeringsbehov som oppstår på grunn av offentlige krav til dyrevelferd, klimatiltak eller for å sikre forsvarlig HMS for bonden og andre som arbeider på gården. Dette blir i rapporten brukt som bevis på at bønder ikke opptrer økonomisk rasjonelt og ikke maksimerer sin inntekt. Selv om det kan hevdes at dette i prinsippet er en riktig påstand, er det like fullt helt uegnet som en generell forklaring på at jordbruksinntekten er lav. Begrepet vederlag for arbeid og egenkapital er i dag brukt som mål på bønders inntekt. Det tallet som framkommer, blir brukt til sammenligning med lønnstakeres inntekt. Dette blir svært misvisende da en lønnsmottaker disponerer hele sin lønn til eget forbruk, og betaler ikke for sine egne arbeidsredskaper eller lokaler. Bonden setter inn betydelig egenkapital eller lånt kapital i sine investeringer. Kapital som hvis den ble investert andre steder ville gitt en avkastning. Bonden burde også kunne forvente en avkastning på kapitalen som settes inn i jordbruket og det er derfor helt avgjørende at landbrukets kapital synliggjøres. Og at man heretter kan gi et godt fundamentert tall for jordbrukerens arbeidsvederlag, som i tråd med regjeringserklæringen skal øke til samme nivå som lønnstakere. Vi er først og fremst opptatt av at bonden skal ha arbeidsvederlag som andre grupper, ikke av kapitalavkastningen. Men for å synliggjøre arbeidsvederlaget må man også anslå eller beregne kapitalen og en avkastning på denne. Utvalget viser til at landbrukets “vederlag til arbeid og egenkapital” tilsvarer begrepet årsresultat før skatt, som brukes i regnskapene til andre bedrifter. I andre selskaper er imidlertid lønn til ansatte trukket fra, mens bonden skal lønne seg selv fra denne summen. I øvrige enkeltpersonforetak vil dette i prinsippet være likt, men det finnes svært få næringer der enkeltpersonforetak er en vanlig selskapsform og der kapitalbindingen er like stor som i jordbruket. Bonden kommer derfor dårlig ut i en slik sammenligning. En representant i utvalget valgte å ta dissens i vurderingen av om vederlag til arbeid og egenkapital skal splittes. Vi mener at bondens arbeidsvederlag må synliggjøres. Utvalget har brukt skatteregnskap for alle bruk til å finne hvor store inntektene er i dag. Dette vil medføre store feilkilder. I mange regnskap er inntekter fra annet enn jordbruksproduksjon inkludert i foretakets regnskap, i alle fall der inntektene fra for eksempel brøyting eller annen kjøreinntekt utgjør en mindre andel av omsetningen. Feilen vil nesten utelukkende være i retning overvurdering av bondens jordbruksinntekt. Geno SA vil som medlemsorganisasjon for melk- og storfeprodusenter påpeke at det i senere år har skjedd en voldsom arbeidseffektivisering i melkeproduksjonen. For å få dette til har det foregått en massiv investering i nye driftsbygninger og mekanisering, både innendørs og i maskiner og redskaper for jordarbeiding og grashøsting. Dette har vært nødvendig når færre bønder skal rekke over alt arbeid inne og ute. Disse investeringene har også kommet som resultat av myndighetspålagte krav om løsdriftsfjøs, og en klar strategi fra politikere og Innovasjon Norge om større og mer effektive bruk. Landbrukspolitikken har gjennom mange år vært utformet slik at investeringsmidler har vært prioritert framfor direkte inntektsgivende tiltak. Dette har i sum ført til en kapitalbinding som inntektene ikke gir avkastning på. Investert kapital pr bruk og pr årsverk er mye høyere enn da dagens beregningsmodell med vederlag for arbeid og egenkapital ble innført. Melkeproduksjonen er kanskje den delen av landbruket der denne endringen har vært størst. For den enkelte bonde som må betale renter på lånt kapital, og som alle andre burde kunne forvente avkastning på innsatt egenkapital, fører dette til at den summen bonden kan sette av til eget forbruk, og som slik kan sammenlignes med arbeidstakers lønnsinntekt har blitt stadig lavere pr arbeidstime sammenlignet med andre grupper. Geno forventer at Stortinget og regjeringen anerkjenner den vanskelige økonomiske situasjonen melkeprodusentene er i, og finner beregningsmåter som best mulig kan vise det reelle arbeidsvederlaget i landbruket og at det anerkjennes og aksepteres at bondens kapital som all annen kapital må ha en positiv avkastning. Stortinget har fire hovedmål for jordbrukspolitikken: matsikkerhet og beredskap, landbruk over hele landet, økt verdiskaping og bærekraftig landbruk med lavere utslipp av klimagasser. For å nå disse målene må en legge til rette for lønnsomhet i landbruket.