Kulturhistorisk museum, UiO

Vi viser til høringsbrev datert 4. april 2025 samt NOU 2025:3 Ny Kulturmiljølov. Kulturhistorisk museum (KHM) takker for muligheten til å komme med innspill til lovframlegget.

Hovedinntrykket av lovforslaget er positivt, og museet vil berømme komiteen for grundig og historisk bevisst arbeid. Lovforslaget viderefører svært viktige føringer fra eksisterende lov som så langt har sikret en helhetlig ivaretakelse av den eldste kulturarven og dens kunnskapspotensial. Lovforslaget utmerker seg ved å utvide virkeområdet for disse bestemmelsene.

Prosessen fram mot lovforslaget framstår som ryddig og etterrettelig, og den er godt dokumentert i utredningen. KHM opplever at våre innspill og synspunkter har blitt hørt i lovutvalgets arbeid. Universitetenes rolle og historie i kulturminneforvaltningen er også tydelig verdsatt og vektlagt. I dette ligger en videreføring og styrkning av universitetsmuseenes rolle som forskningsinstitusjoner.

KHM mener prinsipielt at innsamling av data gjennom arkeologiske utgravninger, samlingsforvaltning, forskning på kildematerialet og kunnskapsformidling gjennom vitenskapelige arbeider og utstillinger må ses i sammenheng og utførers av en og samme institusjon. Lovforslaget styrker dette prinsippet ved å samle all utgravningsvirksomhet ved universitetsmuseene. For KHM vil dette innebære en overføring av ansvar for de lovpålagte, arkeologiske utgravningene som i dag er lagt til Norsk institutt for kulturminneforvaltning (NIKU) og Norsk Maritimt Museum ved stiftelsen Norsk Folkemuseum. KHM mener dette er et riktig grep, fordi det rendyrker kunnskapsperspektivet i den lovpålagte utgravningsvirksomheten og forankrer denne i institusjoner som allerede har kompetanse og ressurser til å ivareta de ulike oppgavene innen arkeologisk kunnskapsproduksjon og formidling. KHM er følgelig klar for å ta ansvaret for en utvidet portefølje, men forutsetter at de økonomisk-administrative konsekvensene av en slik overføring av myndighet og oppgaver følges opp av en grundig utredning. De foreslåtte endringene vil utløse behov for en styrking av universitetsmuseenes rammebetingelser og fordre omfattende omstillingsprosesser for de berørte institusjonene.

I det følgende har vi valgt å strukturere våre kommentarer slik at de samsvarer med paragraferingen i lovforslaget. Vi har kun valgt å kommentere paragrafer vi anser som særskilt relevante for museets rolle og ansvar.

Formålsparagrafen opprettholder viktigheten av et sterkt vern av kulturarven.

Endringen fra vitenskapelig kildemateriale til kilde til kunnskap er en uheldig endring, fordi tydeliggjøringen av den grunnleggende vitenskapelige tenkemåten kan tolkes sidestilt med andre måter å erverve seg kunnskap på. Lovens generelle vektlegging av kunnskapsbasert forvaltning bør allerede i formålsparagrafen slå fast at vitenskapelig metode og praksis er grunnleggende. Vi foreslår derfor at formuleringen vitenskapelig kildemateriale videreføres for å understreke forskningens rolle i den norske forvaltningsmodellen.

Nåværende Kulturminnelov poengterer at det er et nasjonalt ansvar å ivareta kulturminne, mens i det nye lovforslaget brukes begrepet felles ansvar . Dette kan gi rom for en utydeliggjøring av ansvaret. Selv om fellesskapet er rette eier av den nasjonale kulturarven, bør det understrekes at denne skal forvaltes som en nasjonal ressurs der staten har et overordnet ansvar.

Vi er i hovedsak positive til lovforslagets definisjoner. Blant annet vil vi trekke frem formuleringen a) kulturmiljø: eit eller fleire kulturminne og heile det fysiske miljøet der kulturhistoria kjem til uttrykk . Her er det ikke bare kulturminnene, men også den fysiske konteksten det er en del av som blir tillagt vekt.

Vi mener derimot at ordlyden i § 4 d) kan tydeliggjøres. Lovteksten bør være eksplisitt på at vernet gjelder alt arkeologisk kildemateriale. En vesentlig del av kildematerialet er ikke hele gjenstander, men fragmenter eller avfall etter gjenstandsproduksjon. Disse har stor kulturhistorisk verdi, og dette bør tydeliggjøres i lovteksten. Begrepet gjenstander slik det er brukt i lovteksten, blir dermed upresist, og presisjonsnivået svekkes ytterligere ved de eksemplene som nevnes.

Lovforslaget drøfter her bruk av den teknologien og dei metodane som påverkar kulturmiljøet minst mogleg . Vår erfaring tilsier at inngrepsfrie metoder alene sjeldent vil være tilstrekkelig for å dokumentere omfang og variasjon av jordfaste kulturminner i et gitt område. Inngrepsfrie metoder kan i dag ikke gi samme kvalitet av informasjon som arkeologiske undersøkelser. Vi vil her påpeke at bruk av for eksempel georadar fortsatt fordrer arkeologisk sjakting i etterkant for å verifisere kartlagte anomalier. Ved en arkeologisk undersøkelse vil en kombinasjon av metoder gi best resultat.

KHM opplever også en viss uklarhet i formuleringene i merknadene på s. 448. Her vises det til at tiltakshaver så langt det er mulig skal velge inngrepsfrie metoder. Kunnskap om hvilke metoder som er mest hensiktsmessig ligger hos kulturminneforvaltningen, ikke hos tiltakshaver.

KHM mener et styrket vern av nasjonale minoriteters kulturmiljø er svært positivt og en konkretisering i lys av dagens samfunnsforståelse og prioriteringer. Vi mener det vil være hensiktsmessig med en felles fredningsgrense for slike kulturmiljø. Videre kommentarer ligger under § 15.

KHM mener en heving av dagens grense for automatisk fredning til 1650 er godt faglig forankret og i tråd med et oppdatert og styrket lovverk. Dette er en grunnleggende viktig oppdatering av loven, som gir rom for mer helhetlig forvaltning av kulturmiljø med stor historisk dybde. Oppfordringen til en strengere innsamlingspolitikk er i tråd med vektingen av kunnskapsbasert forvaltning. For å ivareta nasjonale minoriteters kulturmiljø, foreslår vi en grense for automatisk fredning på 1917, som sammenfaller med gjeldende grense for samiske kulturmiljø.

Det er viktig å påpeke at endring i praksis vil fordre ressurser til omstilling. En endret fredningsgrense vil utløse behov for økte ressurser for universitetsmuseene, med hensyn til kompetanseprofiler, feltbemanning og magasinareal. Det må være en forutsetning at dette hensyntas ved implementering av ny lov.

Endringen fra gjeldende lovs formulering utilbørlig skjemming til unødig negativ innverknad leses som en god presisering. Likevel mener KHM det er noen mindre uklarheter her: formuleringen om automatisk freda jordfaste kulturminne bør endres til automatisk freda kulturmiljø for å unngå risiko for svekket vern i sammenhenger hvor større miljø må vernes og hvor jordfaste kulturminner kanskje ikke er det mest fremtredende. Forbud mot inngrep, slik som for eksempel pløying i dyrket mark, som går dypere enn tidligere og forårsaker ytterligere skade på kulturmiljøet, må også opprettholdes.

Her foreligger det flere viktige endringer, blant annet større grad av samkjøring med tilstøtende lovverk som vurderes som svært positivt.

KHM har imidlertid en mer kritisk kommentar til at det i lovframlegget foreslås at Fylkeskommunen og Sametinget skal gi løyve til forskningsutgravning. Ordningen er i og for seg meningsfull fra et rent forvaltningsteknisk synspunkt. Rent prinsipielt må det imidlertid bemerkes at fri og uavhengig forskning er en forutsetning for solid og etterrettelig kunnskapsproduksjon. I et slikt perspektiv er det uheldig at denne virksomheten skal underlegges politisk styring gjennom fylkeskommune og Sametinget. Rent pragmatisk vil vi påpeke at §63 uansett pålegger fylkeskommune og Sametinget å innhente forskningsfaglige vurderinger fra forvaltningsmuseene ved inngrep i automatisk fredete kulturminner, slik at forvaltningsmuseene her både blir søkere og rådgivere. Sametinget og fylkeskommune kan rett nok innhente vurdering fra et annet forvaltningsmuseum enn søkermuseet, men likevel framstår ordningen som unødvendig byråkratisk. Etter vår oppfatning vil en bedre løsning for å styrke en kunnskapsbasert forvaltningsmodell være at dagens praksis videreføres og presiseres ved at tillatelse til forskningsutgravninger gis av det universitetsmuseum som har forvaltningsansvar for det omsøkte kulturminnet. Vi anbefaler imidlertid at universitetsmuseene skal varsle fylkeskommunen og Riksantikvaren i god tid før undersøkelsene skal gjennomføres, slik at de får anledning til å uttale seg om planlagte undersøkelser.

Vi mener at formuleringen høyrer til fellesskapet er noe uklar og at begrunnelsen til utvalget (s. 459) for hvorfor man har valgt denne, ikke er overbevisende. Sametingets myndighet er begrenset av den norske stats myndighet. Formuleringen i gjeldende Forskrift om fastsetting av myndighet mv etter Kulturminneloven kan med fordel videreføres; Universitetsmuseene skal forvalte statens eiendomsrett til løse kulturminner .

Videre mener vi det vil være viktig å presisere at statens eierskap er fellesskapets eierskap, men med klare linjer for ansvarsfordeling, samt at paragrafen også tydeliggjør at all original dokumentasjon av lause kulturminne skal forvaltes av universitetsmuseene.

KHM opplever denne paragrafen som noe uklar. På bakgrunn av utvalgets kommentarer (s. 461) kan vi ikke se at det legges opp til en videreføring av dagens metallsøkepraksis. KHM stiller seg positiv til en gjennomgang av dagens praksis, men fremhever behovet for en differensiert tilnærming. Metallsøking har et stort kunnskapspotensial, og de frivilliges engasjement gir viktige bidrag til ny kunnskap. Metallsøk i dyrket mark bidrar til å samle gjenstander som kan gå tapt på grunn av åkerbruk, og organiserte, målrettede søk i dyrket mark har ofte gitt gode resultater og sikret verdifullt arkeologisk kildemateriale. Tettere samarbeid mellom de frivillige og universitetsmuseene vil kunne styrke verdien av metallsøkerfunnene som vitenskapelig kildemateriale. Vi anbefaler en ordning hvor det skal utarbeides faglig program for metallsøk, og at søkeaktiviteten reguleres i henhold til tema og områder som prioriteres i disse. Dette vil innebære at alle søk skal forankres hos universitetsmuseene, noe som vil opprettholde de gode samarbeidsrelasjonene som allerede finnes med relevante miljø.

Forbud mot søk i utmark og beitemark bør derimot lovfestes, siden aktuelle gjenstander fra slike områder ofte har bedre bevart kontekst og at de ikke er like utsatt for ødeleggelsene som de som finnes i dyrket mark.

Vi stiller oss positive til en endring og forenkling av regelverket omkring finnerlønn.

Vi finner derimot skipsfunn omtalt under § 4 Definisjonar, bokstav f) Skipsfunn: ikkje-flytande båtar, skipsskrog, last og anna som høyrer til eller har vore om bord. På side 446 i NOU 2025:3 heter det at definisjonene er ment å dekke det samme som i § 14 i gjeldende lov.

Lovforslaget legger opp til vesentlige endringer i dagens praksis ved å legge alle arkeologiske undersøkelser til universitetsmuseene. Dette er i tråd med våre tidligere innspill i utarbeidelsen av lovforslaget, og i samsvar med innspill fra andre relevante instanser. Det reflekterer behovet for et enhetlig og styrket kompetansemiljø for arkeologiske undersøkelser, og er en reell og viktig styrking av den kunnskapsbaserte forvaltningen. En slik endring vil gi forbedret potensiale til forvaltning, forskning og formidling innenfor universitetsmuseenes rammer. Det er vesentlig å påpeke at dette er omfattende endringer som vil utløse behov for utvidede økonomiske rammebetingelser for KHM.

I gjeldende lov gis Fylkeskommunene anledning til å benytte utvidet registrering ved behov. Dette er en godt etablert praksis som gir gode resultater og som bør videreføres. For å opprettholde et klart skille mellom registrering og utgravning, kan det være en fordel å videreføre begrepet «utvidet registrering» i denne sammenheng.

Prinsippet om at forurenser betaler videreføres fra gjeldende lov, og på den måten opprettholdes forutsigbarhet i kulturmiljøforvaltningen.

Utvalget foreslår en videre utredning av regelverket om kostnadsdekning. KHM stiller seg bak de fleste punktene som er ført opp som særlig relevante for departementet å se nærmere på. De organisatoriske endringene som følger av lovforslaget, med å legge all utgravningsvirksomhet til universitetsmuseene, representerer i seg selv en kostnadseffektivisering, men det er en forutsetning at Regjeringen følger opp lovforslaget ved å styrke den økonomiske rammen til museene gjennom øremerkede tildelinger til universitetene. Kostnadseffektiviteten er en konsekvens av de synergier som følger av at universitetsmuseene ligger under to styringslinjer; som del av UH-sektoren får museene basisbevilgninger til forskning og infrastruktur fra Kunnskapsdepartementet, som del av kulturminneforvaltningen får vi dekket merutgifter til gjennomføring av arkeologiske undersøkelser og innlemmelse av dette kildematerialet i samlingene. Om vi skulle identifisere én sentral utfordring i dagens finansieringsmodell, må vi peke på behovet for økte rammer for etterarbeid og tilrettelegging av materialet fra utgravningene for videre forskning og formidling. Dagens retningslinjer for budsjettering av arkeologiske undersøkelser åpner ikke for sammenstilling og publisering av resultatene fra en undersøkelse, utover rapport og funnlister.

Under gjeldende lov må forvaltningen allerede ta aktive valg innenfor prioriterte områder, og lovforslaget legger opp til en mer omfangsrik forvaltning med høyere fredningsgrense. Det er derfor viktig at kulturmiljøvernet har til rådighet ressurser som muliggjøre en hensiktsmessig og forsvarlig forvaltning i tråd med faglige program og en kunnskapsstyrt modell. Dette fordrer økte rammer for kostnadsdekning.

KHM slutter seg til Lovutvalgets forslag om at ansvarsfordelingen mellom de ulike universitetsmuseene nedfelles i forskrift, og at dagens forvaltningsdistrikter opprettholdes for å sikre kontinuitet og spesialisert kunnskap. Dette er også en forutsetning for at museenes rådgiverfunksjon mot fylkeskommune og Sametinget skal fungere godt; jf. § 63.

KHM registrerer med glede formuleringene knyttet til Faglige program under tredje avsnitt og omtalen i merknadsfeltet. Faglige program er etter vårt skjønn det beste virkemidlet for en kunnskapsbasert forvaltning.

NOU 2025:3 Ny kulturmiljølov er en svært grundig utredning. Den er omfattende og detaljert. Lovutvalget har utvilsomt lagt ned et betydelig arbeid, og selve lovforslaget er presentert med utfyllende merknader og begrunnelser i NOU-ens siste kapittel. KHM mener at lovforslaget speiler samfunns- og forskningsutviklingen på en god måte. Lovforslaget innebærer både en videreføring av dagens vernepolitikk og en styrkning av kunnskapsperspektivet i forvaltningen. Samtidig representerer lovforslaget en forenkling av kulturminneforvaltningens organisering og praksis, som etter vårt syn bidrar til en mer helhetlig forvaltning og en mer kostnadseffektiv drift.

Lovframlegget innebærer både utvidet ansvar og nye oppgaver lagt til universitetsmuseene. All utgravningsvirksomhet samles ved universitetsmuseene, noe som for KHM vil innebære en overføring av ansvar for arkeologiske utgravninger som i dag er lagt til Norsk institutt for kulturminneforvaltning (NIKU) og undervannsarkeologiske undersøkelser som i dag ivaretas av Norsk Maritimt Museum ved stiftelsen Norsk Folkemuseum. KHM er klar for å ta dette ansvaret, men forutsetter at de økonomisk-administrative konsekvensene av en slik overføring av myndighet og oppgaver følges opp av en grundig utredning. De foreslåtte endringene vil utløse behov for en styrking av universitetsmuseenes rammebetingelser og fordre relativt omfattende omstillingsprosesser for de berørte institusjoner.