Landbruksdirektoratet

Landbruksdirektoratet viser til Kulturmiljølovutvalgets utredning NOU 2025:3 Ny kulturmiljølov, datert 24. mars 2025, med høringsfrist 15. august 2025

Landbruksdirektoratet er et nasjonalt forvaltningsorgan som gir faglige råd, iverksetter landbruks- og handelspolitikken på landbruksområdet, og legger til rette for landbruket og matindustrien. Herunder har Landbruksdirektoratet blant annet ansvar for å bidra til utvikling og samordnet, helhetlig og effektiv forvaltning av juridiske og økonomiske virkemidler og tiltak innenfor reindrift, jordbruk og skogbruk. Landbruksdirektoratet forvalter er bredt spekter av virkemidler for å fremme næringsutvikling og for å ivareta miljø- og kulturlandskapsverdier.

På denne bakgrunn gir Landbruksdirektoratet her sin høringsuttalelse til de landbruksfaglige sidene av forslaget til ny kulturmiljølov.

Kulturmiljølovutvalget leverte sin utredning og forslag til ny kulturmiljølov 24. mars 2025. Utvalget har foretatt en grundig og god gjennomgang av nasjonale mål, kulturminneloven, regelverket om kulturmiljø i andre lover, internasjonale konvensjoner, utenlandsk rett, urfolk og nasjonale minoriteter. Utvalget har foreslått en ny lov om kulturmiljø. Bakgrunnen for utredningen og forslaget til ny lov er de mange endringene som har skjedd, både i samfunnet og kulturmiljøforvaltningen, siden gjeldende kulturminnelov ble vedtatt i 1978.

Landbruksdirektoratet anerkjenner behovet for en modernisering og styrking av regelverket på kulturmiljøfeltet, og vi er positive til intensjonene om en mer helhetlig forvaltning av kulturmiljøer, med større vektlegging av mangfold, bærekraftig bruk og en helhetlig miljø- og ressursforvaltning. Vi støtter en tilnærming hvor bevaring og bruk av kulturmiljøer er godt integrert med samfunnsutviklingen. Et aktivt landbruk er en forutsetning for å ta vare på mange kulturmiljøer. Den nye loven gir større rom for å ta vare på ulike former for kulturmiljø og møter de nye nasjonale målene om engasjement, bærekraft og mangfold. Loven har en sterkere vekt på at det er et felles ansvar å ta vare på kulturmiljø.

Flere hovedgrep fra gjeldende lov videreføres, eksempelvis automatisk fredning og fredning gjennom vedtak. Regional kulturmiljømyndighet (fylkeskommune og Sametinget) er førstelinjen, men får en forsterka og lovfesta rolle. Riksantikvarens rolle som direktorat er tydeliggjort.

NOU-en gir en god oversikt over lovens formål og virkeområde, men det er i liten grad redegjort for hvordan loven vil påvirke aktive primærnæringer, særlig reindrift, jordbruk og skogbruk. Kulturmiljøverdier og aktiv næringsdrift forekommer ofte i samme landskap, og det er viktig at ny lovgivning ikke utilsiktet skaper nye hindringer for matproduksjon eller skogsdrift.

Økt ansvar til kommuner og fylkeskommuner kan gi bedre lokal forankring, men også en risiko for ubegrunnet forskjellsbehandling eller manglende kapasitet og kompetanse. Ivaretagelse av kulturmiljøer kan svekkes i områder med lav forvaltningskompetanse. Utvidede forvaltningsoppgaver knyttet til kulturmiljø i landbruket vil kunne medføre behov for økt kompetanse og kapasitet i kommunal og regional forvaltning. Det bør vurderes hvordan dette kan ivaretas, for eksempel gjennom opplæringstiltak og eventuelle ressursmessige styrkinger.

Vi peker på behovet for at det settes av tilstrekkelig ressurser til ivaretagelse av kulturmiljøer i landbruket og til opplæring, veiledning og kompetanseutvikling både lokalt, regionalt og nasjonalt.

I forslaget er begrepet «arkeologiske kulturminne» endret til «jordfast kulturminne». I forslagets § 4 bokstav c) står følgende definisjon: jordfaste kulturminne: kulturminne som ligg i eller på grunnen eller i vatn, og som ikkje kan flyttast, til dømes bergkunst, gravminne, ruinar, spor etter byggverk, skogbruk, jordbruk og fangst, og stader som det er knytt historiske hendingar, tru eller tradisjon til .

Landbruksdirektoratet anbefaler at spor etter reindrift legges til i § 4 c. Dette kan for eksempel være gjerder og anlegg, og spor etter bosetning som jordgammer, teltplass, lagringsplass etc.

Landbruksdirektoratet peker på at det i § 4 også kan være formålstjenlig å ta med definisjonen av immateriell kulturarv.

3. Vern av kulturminner og kulturmiljøer styrkes. Grensen for hva som er fredet etter loven (automatisk fredning) flyttes fra alt fra før 1537 til 1650. Fremdeles automatisk fredningsgrense 1917 for samiske kulturminner.

Økt antall fredninger vil gi et større mangfold av bevarte kulturmiljøer i landbruket. Mange kulturminner og kulturmiljøer med høy kulturhistorisk verdi ligger på landbrukseiendommer. Forslaget om en forlenget fredningsgrense for jordfaste og løse kulturminner, bygninger og anlegg, vil innebære et høyere antall fredninger enn i dag og at flere personer og landbrukseiendommer vil bli berørt.

Både automatisk fredning og fredning ved vedtak kan oppfattes som inngripende virkemidler. En fredning vil medføre både rettigheter og plikter for enkeltpersoner, og det kan oppstå flere målkonflikter mellom miljø- og næringsinteresser om bruk og vern. Nye fredninger og andre bevaringstiltak vil være/foregå på en landbrukseiendom og dette kan medføre restriksjoner for næringsutøvelse på bruk av areal eller bygninger.

Landbruksdirektoratet påpeker at følgene av en fredning, som pålegg til eiere om undersøkelser, registreringer, istandsetting og vedlikehold, kostnader knyttet til dette, samt søknader om dispensasjon, alltid må vurderes og veies opp mot andre målsetninger og andre samfunnshensyn.

Mange grunneiere, bønder, reineiere og skogeiere bidrar allerede med å skjøtte og ta vare på mange kulturminner, samtidig som uoppdagede automatisk fredete kulturminner og uregistrerte kulturmiljøer kan stå i fare for å bli ødelagt.

Landbruksdirektoratet anbefaler at det videre arbeidet i større grad belyser og hensyntar utfordringer for landbruket med uoppdagede kulturminner og behovet for bedre kunnskapsgrunnlag.

Eiere av kulturminner og kulturmiljøer kan søke om ulike tilskuddsmidler fra landbruks- og miljøforvaltningen. Landbruksdirektoratet antar at en flytting av grensen for automatisk fredning og en mer fleksibel tolkning av hva som er lokalt, regionalt og nasjonalt bevaringsverdige kulturmiljøer, vil kunne medføre økte kostnader for flere eiere. Pågangen på søknader om miljøtilskudd for å ivareta kulturminner og kulturmiljøer kan derfor antas å øke.

Landbruksdirektoratet peker på behov for å sikre nødvendige økonomiske rammebetingelser for grunneiere og drivere, slik at (kulturmiljø)lovpålagte krav kan oppfylles.

I jordbruks- og skogforvaltningen er kommunen i de fleste saker førsteinstans. Per i dag har kommunene ingen sektoroppgaver innen reindrift, ut over å være planmyndighet. Statsforvalteren er i de fleste reindriftssaker første instans. Landbruksdirektoratet antar at økt antall fredninger (og andre bevaringstiltak) vil medføre flere saker til behandling og dermed ekstra arbeid for kommunal og regional landbruksforvaltning. Mange kommuner har allerede utfordringer med kapasitet. Kommuner som mangler kompetanse innen arealplanlegging, landbruk, naturmangfold og kulturmiljø, vil også oppleve større utfordringer.

Landbruksdirektoratet peker på behovet for at det utarbeides veiledere for å effektivisere og forenkle kommunens arbeid i saker som berører landbruk og kulturmiljøinteresser.

Det bør også legges til rette for god samordning av offentlige virkemidler for å ivareta kulturmiljøer.

4. Innfører fleksibel hjemmel for å frede alt som har høy kulturhistorisk verdi i vedtak. Fylkeskommunen og Sametinget får utvidet myndighet til å kunne frede, gjennom forenkla fredning

Forslaget om forenklet fredning kan gi effektivisering i saksbehandlingen. Dette må imidlertid ikke skje på bekostning av grunneieres rettssikkerhet. Det er viktig at grunneiere og brukere av landbrukseiendommer involveres tidlig i prosessen og gis reell mulighet til å medvirke.

Landbruksdirektoratet peker på at det bør etableres tydelige prosedyrer for varsling, medvirkning og klageadgang ved forenklet fredning.

5. Hensynet til eiere styrkes noe. Blant annet skal myndighetene ha plikt til å veilede. Ved vedtak om fredning skal det tas hensyn til eieren, bruken i dag og i framtida.

Loven legger opp til et relativt stor tolkningsrom for hva som kan ha «høy kulturhistorisk verdi». Dette kan medføre usikkerhet blant drivere og eiere av landbrukseiendommer om hvilke verdier og objekter de har plikt til å ta vare på. Det er positivt at forslaget legger opp til at hensynet til eiere styrkes bl.a. ved at myndighetene skal ha plikt til å veilede om hva som er tillatt, hva en kan få lov til og hva en må søke om dispensasjon til.

Mange aktører i landbruket har motivasjon for og interesse av å ta vare på kulturmiljø, landskapskvaliteter og videreføre tradisjoner. Mange av dem som skjøtter kulturlandskapet og ivaretar bygninger opplever dette som meningsfullt, og motiveres av at de ivaretar tradisjoner og holder arealer åpne og i hevd.

Det er viktig med en sterk grunneiere/drivere -medvirkning og dialog for å nå målene med å ivareta kulturminner og kulturmiljø. God og tett dialog mellom fagfolk fra miljøforvaltningen og grunneiere/drivere er vesentlig for å få til god og langsiktig skjøtsel og vedlikehold av kulturmiljøer. Det er viktig med en landbruksfaglig tilnærming og forståelse for hva som er praktisk gjennomførbart. Grunneiere/drivere er her en ressurs, og bør inkluderes og få mulighet til å påvirke, bidra med kunnskap om arealer, objekter og tradisjoner, og bidra med kunnskap om hva som er praktisk gjennomførbart. Grunneiere/drivere må involveres i planprosesser og i arbeidet med utarbeiding av forvaltningsplaner, skjøtsels- og vedlikeholdsplaner.

Landbruksdirektoratet anbefaler at det i oppfølging av loven legges opp til god brukermedvirkning og at det finnes god tilgang på veiledning, nettverk og fagdager for grunneiere og drivere som ønsker å ta vare på kulturmiljøer.

Satsingen Utvalgte kulturlandskap i jordbruket (UKL) er godt eksempel på en vellykket organisering og arbeidsmåte for å ta vare på viktige verdier i kulturlandskapet, og som kan være et forbilde for andre fagområder i kulturmiljøforvaltningen. UKL er en tverrfaglig, felles satsing mellom Landbruks- og matdepartementet og Klima- og miljødepartementet. I denne satsingen har landbruks-, natur- og kulturmiljøforvaltningen gått sammen om å gi bonden og andre drivere i områdene drahjelp for å ta vare på kulturlandskapet. Satsingen er et samarbeid med mange aktører hvor bonden, grunneiere og drivere er de sentrale drivkreftene for ivaretagelse av verdier i områdene. Det fremgår av forskrift og styringsdokumenter hvilket ansvar og oppgaver de ulike forvaltningsnivåene har.

Områdene i UKL- satsingen er svært ulike, både i størrelse, antall grunneiere/drivere, landskapstyper, driftsformer og type drift – fra aktive jordbruksområder til områder som driftes som museumsanlegg. Det har derfor fra starten av vært et spekter av ulike samarbeidsmodeller for å oppnå god lokal tilpasning innenfor forvaltningen av ordningen. I mange UKL-områder er grunneierne organisert i grunneierlag eller har etablert lokale arbeidsgrupper.

6. Regler som legger til rette for digitalisering, tilgjengelighet og effektivisering av saksbehandlingen.

Forslaget legger til rette for mer digital forvaltning, blant annet gjennom digitale kulturmiljøplaner og databaser. Forslaget vektlegger digital tilgjengelighet og åpenhet rundt data om kulturmiljø og vedtak. Landbruksdirektoratet støtter dette og mener dette kan bidra til bedre beslutningsgrunnlag og medvirkning.

Ved reindrifts-, jordbruks-, og skogsbrukstiltak skal det tas hensyn til automatisk fredete kulturminner. Landbruksdirektoratet mener at manglende registreringer og kartfesting av kulturminner er en utfordring. Det er vanskelig å hensynta kulturminner når disse ikke tidligere er oppdaget eller registrert. Manglende eller upresis kartfesting gjør ivaretakelse ved reindrifts-, jordbruks- og skogsdrift utfordrende, med de konsekvenser dette kan få for kulturmiljøverdiene, men også for næringsutøverne som uforvarende kan påføre skade på kulturminner.

Samtidig har vi forståelse for at det vil være manglende registreringer og kartfestinger, det meste blir jo først oppdaget i forbindelse med et tiltak.

Landbruksdirektoratet mener det bør satses mer på å kartlegge kjente og ikke-kjente, (automatisk) fredete og bevaringsverdige kulturminner i skog og i reindriftens og jordbrukets kulturlandskap, samt oppdatere og kvalitetssikre kartfestet informasjon om kulturmiljø.

Manglende kunnskap om, registreringer og kartfesting av kulturminner og kulturmiljø etter tamreindriften er en utfordring for ivaretagelse av et mangfold av kulturmiljøer etter reindrifta. Det er stort behov for mer kunnskap og dokumentasjon. Vi minner også om at det er behov for kartlegging av kulturminner og kulturmiljøer også etter reindrift som ikke er samisk.

Landbruksdirektoratet påpeker at i arbeidet med å ta vare på kulturmiljøer er det behov for å ta hensyn til reindriftsnæringens bruk av arealer. Økt kunnskap, synliggjøring og formidling om kulturminner og kulturmiljøer kan medføre mer uønsket ferdsel og forstyrrelser for reindrifta, som allerede er presset på areal.

Landbruksdirektoratet ser fordeler ved at kulturmiljøforvaltningen har samarbeid med reindriftsnæringen om kartlegging, synliggjøring og formidling av kulturmiljøverdier.

Reindriften har alltid vært en nomadisk næring hvor f.eks. behovet for plassering og utforming av gjerder og anlegg kan endre seg. Reindriftsloven § 24 om gjerder og andre anlegg gir bestemmelser om gjerder er lovlige eller ikke. Dette er viktig å ta i betraktning når det skal vurderes eventuelt formelt vern, fortsatt eller ny bruk av byggverk og anlegg i reindrifta. Gjerder og anlegg som ikke er godkjente i henhold til reindriftsloven blir betraktet som ulovlige og skal fjernes. Godkjenning av større anlegg kan først gis etter en fagkyndig vurdering av de samlede miljømessige virkninger og de reindriftsfaglige behov for anlegget.

Landbruksdirektoratet anbefaler at det i det videre arbeidet bør komme enda tydeligere fram hva som kan anses som bevaringsverdige byggverk og anlegg i reindrifta.

Den aktive reineieren, bonden og skogbrukeren har gården, jorda, skogen og utmarka som sitt levebrød. Landbruksdirektoratet ser at økonomiske forhold knyttet til gransking av automatisk fredete kulturminner er en utfordring for landbruket. Kostnader for å dekke registreringer og utgravinger kan medføre en merutgift som gjør at nødvendige driftsinvesteringer i landbruket ikke blir utført.

Landbruksdirektoratet anbefaler at det gjøres en ny vurdering av hvilke særlige grunner som må foreligge for at utgifter kan dekkes av staten. Det bør gjøres en vurdering om det offentlige kan ta en større del av kostnader i landbruket knyttet til slike undersøkelser.

Kulturmiljølovutvalget foreslår å holde bestemmelsene omtrent som i dag for kostnadsdekning for tiltakshaver ved arkeologiske undersøkelser og granskinger, samtidig som de foreslår at lovgiver vurdere en viss utvidelse av statlig kostnadsdekning i landbrukssaker.

Landbruksdirektoratet støtter utvalgets vurderinger om kostnadsdekning for landbrukssaker (jf. s. 211). Utvalget mener at landbruket fortsatt bør være fritatt fra kostnadsansvaret i visse tilfeller. Den statlige kostnadsdekningen til arkeologiske undersøkelser knyttet til de landbrukstiltakene som i dag regnes som mindre, private tiltak, bør videreføres. Ettersom begrepet «mindre, privat tiltak» er lite presist i denne sammenhengen, fordi ordlyden tilsier at det ikke gjelder tiltak i næringsvirksomhet, mener utvalget at unntakene fra kostnadsdekningen for landbrukstiltak bør ha eget hjemmelsgrunnlag i loven, og at hjemmelen også må omfatte reindrift. Utvalget mener at de konkrete unntakene for landbruket, som i dag følger av tre ulike rundskriv, bør samles i en forskrift, og anbefaler at det i den forbindelse også utredes nærmere om omfanget av unntak fra kostnadsdekningen bør utvides.

Landbruksdirektoratet støtter forslaget om at unntakene for landbrukstiltak bør ha eget hjemmelsgrunnlag i loven og at hjemmelen også må omfatte reindriften. Utvalget foreslår at de konkrete unntakene for landbruket som i dag finnes i tre ulike rundskriv forskriftsfestes. Landbruksdirektoratet anbefaler at nødvendige tiltak i reindriften som gjeterhytter jf. reindriftsloven (reinl.) § 21 og gjerder og andre anlegg jf. reinl. § 24 omfattes av foreslåtte forskrift. Landbruksdirektoratet forventer å få forskriften på høring.

9. Sterkere lovfesting av miljørettslige prinsipp. Forvaltningsorganers vurderinger i avgjørelser som kan påvirke kulturmiljø skal være basert på vitenskapelig og tradisjonell kunnskap om kulturhistorie og kulturminne i området.

Forslaget innebærer en tettere kobling til reglene i naturmangfoldloven. Kulturmiljøforvaltningen inngår i en bred og helhetlig miljøforvaltning. Lovforslaget legger opp til at det stilles krav til miljøfaglig konsekvensanalyser i saker der et forvaltningsorgan tar avgjørelser der kulturmiljø kan bli påvirket, på lik linje med vurderinger av miljøkonsekvenser etter naturmangfoldloven. Forslag til prinsippene §§ 8-14 i kulturmiljøloven er relativ lik prinsippene i naturmangfoldloven §§ 8-12.

Landbruksforvaltningen er godt kjent med miljøfaglige vurderinger etter naturmangfoldloven §§8-12. Ved behandling av søknader om tilskudd må eksempelvis saksdokumentene vise til miljøfaglige vurderinger. Slik som i naturmangfoldloven legges det i forslaget til ny kulturmiljølov opp til at offentlig forvaltning skal vise til hvordan prinsippene er vurdert i alle saker der kulturmiljø kan bli påvirket.

Landbruksdirektoratet vil påpeke at en sterkere lovfesting av vurderinger av konsekvenser av kulturmiljø vil medføre økt krav om kulturmiljøfaglig kompetanse i saksbehandlingen og økt krav til kartlegging, dokumentasjon og formidling av kulturhistoriske verdier. Det kan bli særlig krevende for forvaltningen å gjøre miljøfaglige vurderinger basert på lite tilgjengelig kunnskap, eksempelvis tradisjonell kunnskap. Det kan også bli krevende å utføre et miljøfaglig skjønn på spesifikke påvirkninger og dokumentere vurderinger av lys/lyd/lukt med kulturhistoriske betydning.

Landbruksdirektoratet vil også påpeke at det bør lages veiledere på tilsvarende måte som for miljøvurderinger etter naturmangfoldloven.

10. Nye regler for handheving og sanksjoner: Pålegg om skjøtsel, vedlikehold, istandsetting, straff med mer

Forslaget innebærer nye hjemler for å pålegge vedlikehold, skjøtsel, vedlikehold, straff med mer. Landbruksdirektoratet vil påpeke at for mange som eier verneverdige eller fredete bygninger med istandsettings- eller vedlikeholdsbehov, vil det først og fremst være økonomiske rammebetingelser som er avgjørende om det er aktuelt å investere i ny bruk eller ombruk av bygninger. Mange bygninger og andre kulturminner med høg kulturhistorisk verdi har ingen funksjon i dagens landbruksdrift. Hvis egenandelen er for stor til å skjøtte eller sette i stand et areal eller bygning vil det for mange ikke være økonomisk lønnsomt eller mulig å ta vare på kulturminnet eller kulturmiljøet.

Det foreslås bestemmelser som gir rettslig grunnlag for en plikt til gjensidig kontakt og samarbeid mellom de ulike organene i kulturmiljømyndighetene. Loven sier ikke noe om hvordan en slik kontakt eller samarbeid skal skje i praksis. Landbruksdirektoratet er positiv til lovens intensjon om økt tverrsektoriell samhandling. For at dette skal lykkes, må det etableres prosessregler og strukturer for samarbeid mellom kulturmiljøforvaltningen og landbruksforvaltningen, både på lokalt, statlig og regionalt nivå.

Landbruksdirektoratet stiller seg positiv til å bidra i utviklingen av felles retningslinjer og rutiner for samarbeid.

12. Forbud mot aktiviteter som kan ha unødig negativ innvirkning på forståelsen og opplevelsen av automatisk fredete jordfaste kulturminner, inkludert forstyrrende lukt, lyd eller lys (erstatter «utilbørlig skjemmende»).

Det foreslås bestemmelser som kan forby tiltak og aktiviteter som kan ha negativ innvirkning på vedtaksfreda kulturmiljø. Det er ikke definert hva slags type lukt, lys eller lyd som kan være skjemmende.

Landbruksdirektoratet mener at det må praktiseres et forvaltningsmessig skjønn som ikke utilsiktet skaper nye hindringer for matproduksjon eller skogsdrift. Lukt, lys og lyd som følge av vanlig landbruksdrift kan ikke forbys, for eksempel lyd fra teknisk utstyr og maskiner, lukt fra husdyrgjødsel eller lys fra veksthus, selv om dette til tider kan oppfattes å ha en negativ innvirkning på kulturmiljøet.

Det er foreslått at Sametinget får en mer sentral rolle i kulturmiljøforvaltningen, og at samiske kulturminner og kulturmiljøer får styrket vern. Nasjonale minoriteter skal også få økt medbestemmelse over egne kulturmiljøer.

Slik som utvalget beskriver under punkt 15.4.12 har statene, etter både nasjonal og internasjonal rett, et spesielt ansvar for å sikre at det blir tatt hensyn til kulturmiljøene til urfolk og nasjonale minoriteter i beslutningsprosesser. En plikt til særskilt vektlegging av etniske minoriteters grunnlag for kulturen følger av FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP artikkel 27).

Landbruksdirektoratet ser det som formålstjenlig at det foreslås et prinsipp (§ 14 Vektlegging av kulturmiljøet til urfolk og nasjonale minoritetar ) om vektlegging av kulturmiljøene til urfolk og nasjonale minoriteter som rettes mot offentlige myndigheter. Vektleggingsregler med hensyn til samisk kultur er allerede tatt med i naturmangfoldloven § 14, mineralloven § 17 tredje avsnitt og havressursloven § 11 sjette avsnitt. I plan- og bygningsloven § 3-1 er også naturgrunnlaget for samisk kultur, næringsutvikling og samfunnsliv tatt inn som en av oppgavene og hensynene som skal tas i planlegging etter loven, og er ikke ment å skulle vektlegges sterkere enn andre hensyn. Et prinsipp som det utvalget foreslår, hvor kulturmiljøene til urfolk og nasjonale minoriteter tillegges særskilt vekt, og hvor både den immaterielle og materielle kulturarven står i fokus, vurderes å kunne styrke ivaretakelsen av de overnevnte kulturmiljøenes egenart og verdier bedre.