Jussgruppen Wayback

Jussgruppen Wayback (JWB) er en del av stiftelsen Wayback. Vi tilbyr juridisk rådgivning og veiledning for innsatte og løslatte i Bergensområdet. Vi er drevet av frivillige studenter ved det juridiske fakultetet i Bergen, og all rådgivning ytes vederlagsfritt.

Wayback er en ideell stiftelse med hovedformål om å rehabilitere og tilbakeføre straffedømte til samfunnet. Gjennom Wayback sitt program kan deltakerne i programmet skaffe seg jobb, bolig, sosialt nettverk og meningsfylt fritid i den vanskelige overgangsfasen mellom endt soning og veien tilbake til arbeidslivet og samfunnet for øvrig. Som rådgivere møter vi mange mennesker med bakgrunn fra straffegjennomføring i fengsel og ute i samfunnet. Vi møter ikke unge lovbrytere som lovforslaget retter seg direkte mot, men vi har innblikk i de generelle soningsforholdene. Med bakgrunn i våre erfaringer ønsker vi å komme med innspill til høringsnotatet.

Innledningsvis vil vi i jussgruppen Wayback understreke viktigheten av at de forslaget retter seg mot og som vil berøres av det blir hørt. Innsatte og tidligere straffedømtes erfaringer med nåværende soningsforhold og soningsreglement er viktige bidrag for å kartlegge hvordan straffegjennomføringen fungerer i praksis.

På lovforslagets side 5 innleder kommisjonen med å si at formålet med endringen blant annet er å sikre bedre oppfølging av ungdommer med et særlig oppfølgingsbehov. Det er bra at dette løftes frem. Barn har et særlig vern etter FNs barnekonvensjon, som også er en del av norsk nasjonal rett. Likevel er det et poeng at enhver ung lovbryter vil ha et særlig oppfølgingsbehov i kraft av sin alder og utvikling. Det er derfor JWB sin oppfatning at formålet med lovforslaget, og lovforslaget som sådan, burde rettes mot enhver ung lovbryter.

Vi ønsker også å rette et sterkt fokus mot de særlige hensynene som gjør seg gjeldende ved enhver sak som berører unge straffedømte. FN-konvensjonens artikkel 3 og Grunnloven § 104 fremhever at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved handlinger og avgjørelser som gjelder barn. Barn er mer sårbare enn voksne, noe som særlig aktualiseres i møte med kriminalomsorgen og strafferetten. For å ivareta hensynet til barnets beste, mener vi det må være et grunnleggende formål å sørge for at barnets møte med kriminalomsorgen blir skånsomt, og legger til rette for rehabilitering og tilbakeføring til samfunnet på en motiverende måte.

Hva som er til barnets beste i enhver situasjon, kan ikke besvares generelt. Det må derfor tas hensyn til hvert individuelle barns behov. Dette innebærer at lovverket må være dynamisk og fleksibelt. Vi ønsker også å fremheve viktigheten av å inkludere barnet i prosessene, og i evalueringen av tiltakene som iverksettes.

Barn og unge har lavere konsekvensforståelse enn voksne mennesker, noe som må hensyntas sterkt. Vi ønsker derfor å fremheve viktigheten av at konsekvensene av unges handlinger begrenses i tid.

Høringsnotatet fremhever også at fengsel kan ha særlige negative helsemessige og sosiale skadevirkninger for barn og unge. Et sentralt formål er etter vår mening derfor å tilstrebe at barn i størst mulig grad skal tilbys alternative straffer, som har særlig fokus på rehabilitering, og med mindre pønal karakter.

Vi ser utfordringene knyttet til at det er tid- og ressurskrevende å hente inn samtykke fra ungdom og verger, og at dette kan gjøre at saksbehandlingstiden trekker ut i tid. Som departementet fremhever er rask behandling og hjelp til ungdommen viktig for å forhindre økt risiko for forverring i ungdommens miljø og gjentakelsesfare i ventetiden. Vi støtter derfor forslaget om å lovfeste adgangen til informasjonsdeling under ungdomsstraff og ungdomsoppfølging, i tråd med gjennomføringen av direktiv (EU) 2016/680.

Vi i JWB ønsker å rette særlig fokus på at hensynet til barnets beste er et grunnleggende hensyn som må ivaretas ved den konkrete vurderingen av om det skal deles informasjon om ungdommen jf. Grunnloven § 104 andre ledd og FNs barnekonvensjon artikkel 3. Som departementet fremhever er deling av taushetsbelagt informasjon noe som kan oppleves som inngripende overfor den enkelte, og svekke tilliten til offentlige tjenester. Vi er likevel enige i at involverte parter er avhengige av opplysninger om ungdommens situasjon for å foreta velinformerte og begrunnede avgjørelser, særlig i lys av den nå foreslåtte egnethetsvurderingen i forbindelse med ungdomsoppfølging og ungdomsstraff.

Vi mener at informasjonsdelingen likevel må begrenses slik at den ikke blir mer omfattende enn nødvendig. Vi har derfor noen bemerkninger til departementets forslag.

Det skrives at «ungdommens rett til å medvirke må sikres», samtidig som departementet foreslår å fjerne samtykkekravet til informasjonsdeling. Etter vårt syn mangler departementet å redegjøre for hvordan ungdommens rett til medvirkning skal sikres når samtykkekravet samtidig foreslås fjernet. Dersom ungdommens verge er utilgjengelig av ulike årsaker, synes det vanskelig at ungdommen selv skal kunne medvirke på en forsvarlig måte. Ungdommen kan også føle på et press i møte med tjenesteytere og føre til liten reell medvirkning og mulighet til å uttale seg om informasjonsdelingen.

Vi er positive til at det legges opp til å gjennomføre en eller flere samtaler med ungdommen og vergen, men ønsker tydeligere ramme for å se hvordan dette vil gjennomføres i praksis når innhenting av samtykke tidligere har vist å føre til uønsket stor ressursbruk. Departementet har foreslått at ungdommen og verger skal få mulighet til å uttale seg om saken «med mindre dette vil vanskeliggjøre fremdriften i saken i en ikke ubetydelig grad». Vi er bekymret for når disse unntakstilfellene slår inn og ønsker en bevisstgjøring rundt at et slikt unntak i praksis vil kunne være aktuelt å anvende i et stort omfang fordi den gruppen som ikke har ønsket å avgi samtykke sannsynligvis vil være den samme andel som av ulike grunner er vanskelig tilgjengelige. Et slikt unntak vil derfor kunne føre til at mange ungdommer vil få delt informasjon mot sin vilje og uten informasjon om hvilke opplysninger som deles og hvem som besitter denne informasjonen.

Vi ønsker også at lovforslaget klargjør hvilken informasjon som er tillatt å dele. Vår erfaring i fengslene er at mange innsatte opplever det som belastende at betjener og andre i Kriminalomsorgen sitter på privat informasjon om dem, uten å vite hvor informasjonen kommer fra. En vanlig oppfatning blant innsatte er dermed at de opplever at de ikke har kontroll på egen informasjon. Særlig gjelder dette opplysninger i helsejournaler og annen sensitiv informasjon, som må antas å oppleves som mer belastende for barn og unge å få delt uten samtykke. Vi understreker derfor at behovet for en restriktiv informasjonsdeling, så langt det lar seg gjøre, er viktig når det gjelder særlig sårbar gruppe som slik informasjonsdeling kan føles ekstra belastende for - barn og unge.

Varetektsfengsling blir for flere et første møte med kriminalomsorgen og soningsforhold i norske fengsler. Det å sone på ubestemt tid når det er uavklart hvorvidt vedkommende er skyldig er ikke uproblematisk opp mot uskyldspresumsjonen i norsk rett. Det er likevel nødvendig med adgangen til å varetektsfengsle. Jussgruppen Wayback ser positivt på at regjeringen nå ser på organiseringen av varetektsfengsling, og hvordan denne best mulig kan praktiseres.

Enhver som blir varetektsfengslet blir utsatt for en frihetsberøvelse, som er en påkjenning uavhengig av alder og tidligere erfaring med kriminalomsorgen. Vi i JWB mener det er et viktig aspekt å ha med seg inn i vurderingen av dagens ordning. Det å sone en straffedom, enten i fengselsanstalt eller gjennom elektronisk kontroll, er en frihetsberøvelse av et menneskets frihet som må begrunnes og forankres. Vi forutsetter at tilgang på elektronisk soning ikke senker terskelen for inngrep.

Soning med elektronisk kontroll er også inngripende, men likevel av en annen karakter enn alminnelig soning i anstalt. JWB er av den oppfatning at varetektsfengsling i seg selv oppleves som vanskelig, spesielt fordi det er en uforutsigbarhet i lengde og omfang. Denne usikkerheten er det flere som blir værende i over en periode på uker og måneder. Når voksne innsatte gir uttrykk for at dette er hardt, er det naturlig å anta at for ungdommer vil en slik situasjon være enda mer vanskelig.

Videre vil det å benytte elektronisk soning overfor ungdom forhindre at barn settes inn i et soningssystem sammen med andre straffedømte. Vi mener det kan være problematisk å sette unge mennesker, enten de har gjort seg skyldige i lovbrudd eller ikke, i kontakt med andre innsatte. Til tross for at varetektsfengsling er mer isolert enn alminnelig soning, så vil det å innvilge elektronisk soning skjerme barnet frem til saken er mer avklart. En slik tidlig skjerming kan få betydning for barnets kriminelle rullebane. Dette tror vi i JWB at vil være hensiktsmessig for barnet selv, og samfunnet for øvrig.

Deler av begrunnelsen for ordningen med varetektsfengsling i dag knytter seg til bevisforspillelsesfare. Med dagens teknologiske utvikling er ikke dette like fremtredende argument, ettersom bevis i større grad sikres elektronisk og på nye måter. Dette er ytterligere et argument som taler for å begrense bruken av alminnelig varetektsfengsling, og erstatte det med mer skånsomme soningsordninger.

På bakgrunn av overnevnte betraktninger tror derfor vi i JWB at forslaget om å øke bruken av elektronisk kontroll ved oppholdspåbud for alle aldersgrupper er et godt forslag.

I høringsnotatet foreslås det endringer i politiregisterloven og tilhørende forskrift med hensyn til hvordan straffereaksjoner skal anmerkes på politiattester for unge straffedømte.

Generelt begrunnes ordningen med vandelskontroll i at det er behov for å sikre at en person får en stilling eller offentlig tillatelse som vedkommende ikke er egnet til. Forslagene innebærer forenklinger i regelverket, som vil gi unge straffedømte en mer skånsom behandling og en enklere tilbakeføring til samfunnet, hvor tidligere handlinger i mindre grad vil tynge den unge.

Vi stiller oss bak forslaget om forenklinger i regelverket rundt vandelskontroll, og ønsker særlig å fremheve behovet for å gi unge straffedømte motiverende fremtidsutsikter.

Omfattende vandelskontroll vil være et hinder i arbeidsmarkedet, noe som vil gjøre tilbakeføringen til samfunnet vanskeligere. Vi mener at det i slike tilfeller må vektlegges at den unge har lavere konsekvensforståelse enn voksne. Dette tilsier at handlingene ikke bør være relevante i vandelskontroll, når den straffedømte har holdt seg unna kriminalitet en periode. For å sikre en reell sjanse til tilbakeføring til samfunnet, mener vi regelverket rundt vandelskontroll for unge straffedømte bør være mildt og skånsomt.

Avslutningsvis vil vi også fremheve at det er i samfunnets interesse å legge til rette for god ivaretagelse og rehabilitering av unge straffedømte. Ved å bruke ressurser på å sikre høy tilbakeføring til samfunnet, vil det i andre enden kunne spares inn midler på andre samfunnsområder.

Ved å tilstrebe aktiv deltagelse fra ungdommen gjennom prosessen, sterkt fokus på barnets beste og ved å bruke straffeformer som har fokus på rehabilitering, mener vi lovverket vil bli bedre tilpasset barna, og i større grad legge til rette for rehabilitering.