Vedtak i Flatanger kommunestyre 15.12.2022 PS 51/2022
Høring - Grunnrenteskatt på havbruk
Flatanger kommunestyre avgir følgende høringsuttalelse til «Høring – Grunnrenteskatt på havbruk»:
Innførsel grunnrenteskatt på havbruk gir isolert sett økte inntekter til stat og kommuner. Nasjonens behov for økte skatteinntekter for å kunne løse framtidens velferdsoppgaver er angitt som viktig argument for dette.
Samtidig kan innretning og nivå på skattleggingen gi konsekvenser som gjør at den totale samfunnsmessige gevinst ikke blir positiv, eller i verste fall kanskje negativ;
Havbruksnæringens vekst og innovasjonskraft har historisk spilt en sentral rolle for at store deler av distrikts Norge generelt og kystkommuner spesielt, har hatt en generell positiv samfunns- og næringsutvikling. Årsaken til dette er at næringens verdiskapning i stor grad blir benyttet til økt innovasjon og etablering av ny aktivitet i lokalmiljøene. Omfang, og utviklingskraften i havbruksnæringen, gjør at en finner delleverandører til næringen lokalisert over hele landet, og ikke bare i kystsamfunn.
Økt skattlegging av bedriftenes overskudd vil medføre tilsvarende mindre kapital tilgjengelig for selskapenes ønske om innovasjon og videreutvikling.
Vil økt nasjonal skattlegging av næringa også kunne medføre at en taper konkurransekraft i forhold til andre havbruksnasjoner?
Framlagte høringsnotat konsekvens utreder ikke slike eventuelle utilsiktede effekter. Dette gjør at en oppfatter oversendt høringsnotat til å være et for spinkelt grunnlag til å kunne gi en konsis høringsuttalelse, og oppfattes å være et for svakt grunnlag til å beslutte foreslåtte omfattende endringer i beskatningen av havbruksnæringen.
Finansdepartementet angir tydelig i både høringsbrev og høringsnotat at en sentral del av forslaget er at lokalsamfunn som stiller naturressurser til disposisjon, skal sikres en andel av grunnrenten.
I og med at naturressursskatten og grunnrenten blir definert som en kommunal skatteinntekt i kommunenes inntektssystem, medfører dette for Flatanger kommune, samt sannsynligvis også for flere kystkommuner, at kommunens skattenivå blir såpass høyt at dette ut fra dagens inntektssystems regler vil medføre tilsvarende avkortning i rammetildelingen. KS-prognosemodell for Flatanger viser at vi vil få en beregnet skatteinntekt som ligger 20% over landsgjennomsnittet og således vil miste småkommunetilskuddet. Nettoeffekten av beskatning av naturressurs- og grunnrente blir derfor etter noen år kr. 0,-, altså ingen «gevinst» gjennom inntektssystemet for at vi «stiller naturressurser til disposisjon». Dette betyr at kommunens gevinst på inntektssiden fortsatt, i beste fall, vil være på samme nivå som i dag, dvs inntekter fra produksjonsavgift og kommunens andel av evt. salg/kjøp av nye oppdrettstillatelser.
Fordelingseffekten av naturressurs- og grunnrentebeskatning anses ikke bli i tråd med regjeringens intensjoner ved at lokalsamfunn som stiller sine naturressurser til disposisjon, skal sikres en andel av grunnrenteinntekten.
Enkelte eksterne utredninger og analyser knyttet til regjeringens forslag på innretning av grunnrenteskatt på havbruksnæringa tyder på at skattetrykket totalt for næringen blir vesentlig høyere enn årlig estimert proveny på kr. 3 650 mill – 3 800 mill.
I tilfelle økt grunnrentebeskatning av havbruksnæringa etableres, må innretningen kvalitetssikres slik at ikke skattetrykket blir høyere enn hva som var forutsatt.
Flatanger kommune er en av landets største havbrukskommuner med 1,6 % av den totale MTB. Havbruksnæringa I Flatanger har investert i nye bedrifter og dermed utviklet både kompetanse og konkurransedyktige leverandører til oppdrettsnæringa. Dette er hovedgrunnen til den positive utviklinga Flatanger har hatt de siste 8-10 år.
Oppdrettsnæringen er ei næring i konstant utvikling, både sykdommer og luseproblematikk er utfordringer som hele tiden krever nye driftsløsninger og ny kunnskap. Effekten av den foreslåtte grunnrentebeskatningen må gi næringa forutsigbare skatteregler, spesielt i grensesnittet mellom produksjon på sjø og land
Dette innebærer blant annet:
· Reell prisfastsettelse for smolt og storsmolt. Nye investeringer på land, må være fradragsberettiget i sin helhet.
· I prisfastsettelse av slaktefisk, må den reelle prisen legges til grunn når integrerte selskaper benytter egne råvarer til videreforedling, og når bedriften velger langsiktige fastprisavtaler for å opprettholde stabil slakteriaktivitet gjennom størst mulig del av året (kontinuerlig drift).
· Innføring av grunnrente i havbruksnæringa kan gi utilsiktede endringer i oppdrettsselskapenes driftsmåter i form av å bruke egne ressurser kontra å kjøpe tjenester og leveranser fra de etablerte leverandør- og servicebedrifter. Dette kan gi uønsket endring for sysselsetting og trygghet for bosetting i distriktskommuner.
I kystkommuner som Flatanger er det ofte de mindre og mellomstore havbruksselskapene som gjennom sin integrerte driftsform har hatt stort fokus på samspillet mellom egen drift og lokalsamfunnets utvikling. Utvikling av lokalsamfunnet har derfor betydelig fokus når driftsform og investeringer besluttes i denne type oppdrettsbedrifter. Grunnrenteutforming og det totale skattetrykket må tilgodese denne selskapsformen. Lokalt eierskap med små og mellomstore havbruksselskaper er en svært viktig driftsform for mange lokalsamfunn langs kysten. Grunnrenteskatten må ha en innretning som sikrer fortsatt lønnsomhet og utvikling for denne eier- og selskapsformen, nettopp for å underbygge de omfattende ringvirkningene denne type selskaper har for mange lokalsamfunn på kysten. Her må også den mye omtalte formuesbeskatninga av de familieeide gamle konsesjonene (før 1998) ses i sammenheng med det samlede økte skattetrykket. Det er viktig å fastsette en forutsigbar verdi sett utfra de grunnlagsinvesteringene som disse bedriftene har bygd opp i ei tid med helt andre forutsetninger i forhold til dagens auksjonskjøp av vekst i et veletablert driftsopplegg. Bunnfradrag som gir lokale mindre selskaper et fortsatt betydelig insentiv for fortsatt lokal forankring vil også ha avgjørende betydning for vekst og utvikling i de mange kystsamfunn.
For kommuner som stiller areal til disposisjon for havbruk og andre næringer, vil den foreslåtte naturressursbeskatningen både ha en urettferdig og uforutsigbar effekt for de enkelte kommunene. En naturressursbeskatning bør tilfalle de kommunene som stiller areal til disposisjon. En langt mer forutsigbar løsning vil være en økning av produksjonsavgift som er utgiftsførbar for næringa og tilfaller vertskommunene i sin helhet og fordeles, på samme måte som dagens fordeling av «Havbruksfondet».)
Innførsel grunnrenteskatt på havbruk gir isolert sett økte inntekter til stat og kommuner. Nasjonens behov for økte skatteinntekter for å kunne løse framtidens velferdsoppgaver er angitt som viktig argument for dette.
Samtidig kan innretning og nivå på skattleggingen gi konsekvenser som gjør at den totale samfunnsmessige gevinst ikke blir positiv, eller i verste fall kanskje negativ;
Havbruksnæringens vekst og innovasjonskraft har historisk spilt en sentral rolle for at store deler av distrikts Norge generelt og kystkommuner spesielt, har hatt en generell positiv samfunns- og næringsutvikling. Årsaken til dette er at næringens verdiskapning i stor grad blir benyttet til økt innovasjon og etablering av ny aktivitet i lokalmiljøene. Omfang, og utviklingskraften i havbruksnæringen, gjør at en finner delleverandører til næringen lokalisert over hele landet, og ikke bare i kystsamfunn.
Økt skattlegging av bedriftenes overskudd vil medføre tilsvarende mindre kapital tilgjengelig for selskapenes ønske om innovasjon og videreutvikling.
Vil økt nasjonal skattlegging av næringa også kunne medføre at en taper konkurransekraft i forhold til andre havbruksnasjoner?
Framlagte høringsnotat konsekvens utreder ikke slike eventuelle utilsiktede effekter. Dette gjør at en oppfatter oversendt høringsnotat til å være et for spinkelt grunnlag til å kunne gi en konsis høringsuttalelse, og oppfattes å være et for svakt grunnlag til å beslutte foreslåtte omfattende endringer i beskatningen av havbruksnæringen.
Finansdepartementet angir tydelig i både høringsbrev og høringsnotat at en sentral del av forslaget er at lokalsamfunn som stiller naturressurser til disposisjon, skal sikres en andel av grunnrenten.
I og med at naturressursskatten og grunnrenten blir definert som en kommunal skatteinntekt i kommunenes inntektssystem, medfører dette for Flatanger kommune, samt sannsynligvis også for flere kystkommuner, at kommunens skattenivå blir såpass høyt at dette ut fra dagens inntektssystems regler vil medføre tilsvarende avkortning i rammetildelingen. KS-prognosemodell for Flatanger viser at vi vil få en beregnet skatteinntekt som ligger 20% over landsgjennomsnittet og således vil miste småkommunetilskuddet. Nettoeffekten av beskatning av naturressurs- og grunnrente blir derfor etter noen år kr. 0,-, altså ingen «gevinst» gjennom inntektssystemet for at vi «stiller naturressurser til disposisjon». Dette betyr at kommunens gevinst på inntektssiden fortsatt, i beste fall, vil være på samme nivå som i dag, dvs inntekter fra produksjonsavgift og kommunens andel av evt. salg/kjøp av nye oppdrettstillatelser.
Fordelingseffekten av naturressurs- og grunnrentebeskatning anses ikke bli i tråd med regjeringens intensjoner ved at lokalsamfunn som stiller sine naturressurser til disposisjon, skal sikres en andel av grunnrenteinntekten.
Enkelte eksterne utredninger og analyser knyttet til regjeringens forslag på innretning av grunnrenteskatt på havbruksnæringa tyder på at skattetrykket totalt for næringen blir vesentlig høyere enn årlig estimert proveny på kr. 3 650 mill – 3 800 mill.
I tilfelle økt grunnrentebeskatning av havbruksnæringa etableres, må innretningen kvalitetssikres slik at ikke skattetrykket blir høyere enn hva som var forutsatt.
Flatanger kommune er en av landets største havbrukskommuner med 1,6 % av den totale MTB. Havbruksnæringa I Flatanger har investert i nye bedrifter og dermed utviklet både kompetanse og konkurransedyktige leverandører til oppdrettsnæringa. Dette er hovedgrunnen til den positive utviklinga Flatanger har hatt de siste 8-10 år.
Oppdrettsnæringen er ei næring i konstant utvikling, både sykdommer og luseproblematikk er utfordringer som hele tiden krever nye driftsløsninger og ny kunnskap. Effekten av den foreslåtte grunnrentebeskatningen må gi næringa forutsigbare skatteregler, spesielt i grensesnittet mellom produksjon på sjø og land
Dette innebærer blant annet:
· Reell prisfastsettelse for smolt og storsmolt. Nye investeringer på land, må være fradragsberettiget i sin helhet.
· I prisfastsettelse av slaktefisk, må den reelle prisen legges til grunn når integrerte selskaper benytter egne råvarer til videreforedling, og når bedriften velger langsiktige fastprisavtaler for å opprettholde stabil slakteriaktivitet gjennom størst mulig del av året (kontinuerlig drift).
· Innføring av grunnrente i havbruksnæringa kan gi utilsiktede endringer i oppdrettsselskapenes driftsmåter i form av å bruke egne ressurser kontra å kjøpe tjenester og leveranser fra de etablerte leverandør- og servicebedrifter. Dette kan gi uønsket endring for sysselsetting og trygghet for bosetting i distriktskommuner.
I kystkommuner som Flatanger er det ofte de mindre og mellomstore havbruksselskapene som gjennom sin integrerte driftsform har hatt stort fokus på samspillet mellom egen drift og lokalsamfunnets utvikling. Utvikling av lokalsamfunnet har derfor betydelig fokus når driftsform og investeringer besluttes i denne type oppdrettsbedrifter. Grunnrenteutforming og det totale skattetrykket må tilgodese denne selskapsformen. Lokalt eierskap med små og mellomstore havbruksselskaper er en svært viktig driftsform for mange lokalsamfunn langs kysten. Grunnrenteskatten må ha en innretning som sikrer fortsatt lønnsomhet og utvikling for denne eier- og selskapsformen, nettopp for å underbygge de omfattende ringvirkningene denne type selskaper har for mange lokalsamfunn på kysten. Her må også den mye omtalte formuesbeskatninga av de familieeide gamle konsesjonene (før 1998) ses i sammenheng med det samlede økte skattetrykket. Det er viktig å fastsette en forutsigbar verdi sett utfra de grunnlagsinvesteringene som disse bedriftene har bygd opp i ei tid med helt andre forutsetninger i forhold til dagens auksjonskjøp av vekst i et veletablert driftsopplegg. Bunnfradrag som gir lokale mindre selskaper et fortsatt betydelig insentiv for fortsatt lokal forankring vil også ha avgjørende betydning for vekst og utvikling i de mange kystsamfunn.
For kommuner som stiller areal til disposisjon for havbruk og andre næringer, vil den foreslåtte naturressursbeskatningen både ha en urettferdig og uforutsigbar effekt for de enkelte kommunene. En naturressursbeskatning bør tilfalle de kommunene som stiller areal til disposisjon. En langt mer forutsigbar løsning vil være en økning av produksjonsavgift som er utgiftsførbar for næringa og tilfaller vertskommunene i sin helhet og fordeles, på samme måte som dagens fordeling av «Havbruksfondet».)