Innledende kommentarer
Innføring av studieavgift oppleves som umoralsk gitt Norges økonomiske og demokratiske posisjon i verden. Å ikke ta imot studenter fra land som er langt dårligere stilt er utilbørlig og ikke i tråd med norske verdier.
Forslaget strider ikke bare mot utredninger som inspirerer og fremmer til internasjonalisering i høyere utdanning, men strider også mot norsk bistandspolitikk hvor det å invitere til utdanning er et viktig virkemiddel. Herunder bidrar Norge også til å spre kunnskap og kompetanse om demokrati, menneskeverd, likebehandling, bærekraft mv. for studenter som tar sin utdanning i Norge, og senere drar tilbake til sitt hjemland.
En innføring av studieavgift vil gi lavere etterspørsel etter utdanning, som gir lavere konkurranse om studieplassene og med det lavere inntakskvalitet . Utdanningskvalitet vil også svekkes pga. mindre internasjonalt mangfold. Et bredt internasjonalt studentmiljø bidrar nemlig med andre perspektiver, som beriker og inspirerer læringsmiljøet.
Videre er det en sviktende forutsetning bak forslaget om innføring av studieavgift ved at beregningsgrunnlaget for kutt i budsjettet er uklart. Det gjøres også forutsetning om at studenter utenfor EØS kan erstattes av andre søkere, uten at dette er tilstrekkelig undersøkt. Videre er det i Norge allerede mange ledige studieplasser, og plassproblematikk er med det ikke et godt argument.
Det vurderes ikke som mulig å ha rutiner og ordninger for dette på plass for opptak høsten 2023, særlig ikke når internasjonale studenter allerede har søkt. Premissene for å søke til et studie er viktig for studentene og inkluderer selvsagt den økonomiske kostnaden som en studieavgift vil innebære.
Forslaget ble lagt fram med alt for kort frist til konsekvensutredning før evt. innføring. Videre er det oppsiktsvekkende at det rapporteres om enighet i budsjettforhandlingene i denne saken, før høringsfristens utløp. Det tegner et bilde av en udemokratisk prosess.
Videre påpeker vi følgende:
Studieavgift er byråkratiserende og kan gi flere forskjellige dysfunksjonelle konsekvenser;
· Behov for kalkyle, beregningsgrunnlag, kostnadskalkulering utfra det respektive studieprogram på bachelor- og masternivå er krevende. Det legges opp til minimum inndekning av selvkost, men dette krever en utviklingsprosess og gode rutiner for daglig drift. Herunder må ulike kostnader kartlegges. Samlet sett vil innføring av studieavgift kreve en betydelig administrasjon for den enkelte institusjon. Dette kommer til uttrykk gjennom utforming av retningslinjer, kalkyler, beregning av prissetting, innkreving av betaling, mv. En slik byråkratisering av sektoren er imot styringssignalene som er gitt til universitetene og høgskolene.
· Behov for stipendordning, utforming og administrasjon ut fra behovsprøving krever egen utredning. Dette fordrer at internasjonale studenter, i påvente eventuell mangel på tilgang til norsk bankkonto, må ha tilgang til overgangsordninger som er tilpasset den digitale hverdagen i Norge. Den digitale hverdagen i Norge gjør studentmobilitet vanskelig allerede i dag.
· Videre vil det kreve en utredning om innføring av studieavgift har betydning for rettigheter/plikter mellom betalende og ikke betalende studenter , bl.a. mht. krav som studenter som kan framsette som (dyrt) betalende studenter. Studieavgift vil kreve utvikling av kontrakter som ivaretar studentens og utdanningsinstitusjonens ansvar og forpliktelser.
· Studieavgift reflekterer en forventet uheldig dreining fra å betrakte studenter som medskapere av utdanning til at de i større grad betraktes som Kunder .
· Det må dessuten påregnes større antall klager fra dyrt betalende studenter , som vil belaste ulike klageorganer og systemer for studentoppfølging. Det er påregnelig at også ikke-betalende studenter vil kreve samme rettigheter som dyrt betalende studenter som kan gi misnøye enten mellom studentgruppene eller komme til utslag i økt misnøye mot universitetet, også fra ikke-betalende studenter. For universitetet vil det bli utfordrende å likebehandle gratisstudenter med studenter som betaler høy pris for samme studieprogram.
· Midler trekkes inn basert på historiske tall eller annet udefinert grunnlag, uavhengig av hvor mange studenter som faktisk vil komme til institusjonene som betalende studenter.
· Følges de nordiske landenes modell ved innføring av studieavgift hvor stipender tilbys høyt kvalifiserte studenter med nasjonale midler, så kan det medføre større konkurranse nasjonalt om denne type stipendordning. I tillegg forventes det at utdanningsinstitusjoner selv skal kunne tilby stipender fra inntekt av studieavgifter. Svekkes rekrutteringen i en lengre periode, så vil ikke utdanningsinstitusjonen ha mulighet for å bygge opp en incentivordning som opprettholder et estimert antall studenter.
· Det er overveiende sannsynlig at utenlandske studenter utenfor EØS og Sveits vil velge bort Norge som studieland, i en overgangsperiode eller permanent. Studieavgift basert på kostnadsdekning som forslaget legger opp til, gjør det sannsynlig at studieavgift for å studere i Norge vil bli svært høy, og høyere enn i mange andre land, da Norge er et høykostnadsland. Norge er ikke i verdenstoppen på internasjonale rangeringer, til tross for god kvalitet i utdanning og flere engelskspråklige studieprogram. Med bakgrunn i gratisprinsippet har Norge vært et mer relevant studieland for studenter fra områder som vurderes som økonomisk mindre bemidlet. Med innføring av studieavgift antas at disse i større grad vil velge bort Norge. Det virker sannsynlig at studenter som er villig til å betale studieavgift likevel vil vurdere hvor høy studieavgiften er, kostnadsnivå i landet og plassering på internasjonale rangeringer.
· Det er ikke gitt at bortfall av studenter fra utenfor EU/EØS vil gi bedre kapasitet for studenter innenfor EU/EØS, selv om denne gruppen er unntatt studieavgift. Kostnadsnivået i Norge er høyt, også i forhold til deler av EU/EØS. Få europeiske studenter vil ha muligheter for å ta med seg studielån fra sitt hjemland for å studere til en grad i Norge, dette da hjemland ikke åpner opp for «loan portability» på lik linje med norske studenters mulighet for å ta en hel grad i utlandet med støtte fra Lånekassen. Det vil si at europeiske studenter dekker levekostnader i Norge med private lån, opptjente midler og tilgang til deltidsjobb. Denne problematikken kom godt fram under pandemien da deltidsjobber forsvant over natten, og europeiske studenter kom i en svært, vanskelig økonomisk situasjon. Dette gjelder også studenter fra for eksempel Canada og USA. Dersom det likevel er en mulighet for at en student kan ta med seg sitt studielån hjemme for å studere i et annet land vil dette utløse administrasjon og byråkrati vi ikke har i dag. Alternativet er dyre, private lån, i kombinasjon med økonomisk støtte fra familie.
Vanskeliggjørende for satsing på internasjonalisering;
· Studenter utenfor EØS/Sveits bidrar med viktige perspektiver i læringssituasjoner basert på deres tradisjoner, bakgrunn, kultur m.m. Det er et tap å gå glipp av denne multikulturelle meningsdannelsen både for studentens læring og dannelse.
· Det blir vanskeligere å motivere ansatte til å medvirke til å utvikle internasjonalt orienterte studier når premissene for å rekruttere studenter er dårligere. Flere vil oppfatte innføring av studieavgift som et negativt styringssignal.
· Det er et selvforsterkende forhold mellom utdanning og forskning i internasjonal nettverksbygging. Når ansatte samarbeider internasjonalt vil dette erfaringsvis bre om seg inn i utdanningene. Med innføring av studieavgift kan man risikere tap av internasjonale nettverk som arena for økt mobilitet.
· Det er en reell risiko for at det blir vanskeligere å lage gode avtaler med attraktive institusjoner utenfor EØS/Sveits. Det vises til at studieavgift kan innføres i symmetriske utvekslingsavtaler- der hvor våre studenter betaler, bør innreisende studenter også betale. Hovedandelen av våre bilaterale utvekslingsavtaler er med engelskspråklige land, hvor studentmobiliteten stort sett er enveis og hvor studieavgift betales. I tillegg kuttes det eller fases ut stipendordninger som har gitt studentgrupper fra utenfor EØS- området, mulighet til å komme til Norge med ekstra stipend. Studenter fra våre bilaterale avtaler betaler studieavgift hjemme, og møter høye levekostnader i Norge ved innveksling. Uten et stipend, enten fra hjemmeinstitusjon og/eller fra Nord, så er det allerede krevende å få rekruttert innvekslingsstudenter utenfor EU/EØS. Samarbeidsinstitusjoner styrer studentstrømmen med stipendmuligheter utfra interne retningslinjer. Ved å innføre studieavgift i bilaterale avtaler vil det bli svært utfordrende å rekruttere studenter uten ekstra incentiv, på toppen av høye levekostnader.
· Negativ konsekvens for rekruttering til ph.d. Studenter som har tatt mastergrad (2. syklus utdanning) har søkt seg videre til ph.d studier. Kommer ikke slike studenter til 2. syklus studier vil de kunne være mindre tilbøyelig til å søke ph.d studier, eller være mindre kvalifisert.
· PANORAMA strategi; Internasjonalt samarbeid er en forutsetning for å kunne løse globale utfordringer, jfr FNs bærekraftsmål. Deltakelse i partnerskap som skal fremme kapasitetsbygging slik som NORPART er et virkemiddel som bidrar til vårt globale samfunnsoppdrag. Innføring av skolepenger vil potensielt ha negative ringvirkninger for å kunne etablere nettverk av universiteter med det formål å forske og utvikle ny kunnskap. Hva som blir konsekvenser i opprettelse/drift av felles/doble grader med universiteter utenfor EØS- området, med innføring av skolepenger for studenter med status som gradsstudent, må utredes.
Innføring av studieavgift oppleves som umoralsk gitt Norges økonomiske og demokratiske posisjon i verden. Å ikke ta imot studenter fra land som er langt dårligere stilt er utilbørlig og ikke i tråd med norske verdier.
Forslaget strider ikke bare mot utredninger som inspirerer og fremmer til internasjonalisering i høyere utdanning, men strider også mot norsk bistandspolitikk hvor det å invitere til utdanning er et viktig virkemiddel. Herunder bidrar Norge også til å spre kunnskap og kompetanse om demokrati, menneskeverd, likebehandling, bærekraft mv. for studenter som tar sin utdanning i Norge, og senere drar tilbake til sitt hjemland.
En innføring av studieavgift vil gi lavere etterspørsel etter utdanning, som gir lavere konkurranse om studieplassene og med det lavere inntakskvalitet . Utdanningskvalitet vil også svekkes pga. mindre internasjonalt mangfold. Et bredt internasjonalt studentmiljø bidrar nemlig med andre perspektiver, som beriker og inspirerer læringsmiljøet.
Videre er det en sviktende forutsetning bak forslaget om innføring av studieavgift ved at beregningsgrunnlaget for kutt i budsjettet er uklart. Det gjøres også forutsetning om at studenter utenfor EØS kan erstattes av andre søkere, uten at dette er tilstrekkelig undersøkt. Videre er det i Norge allerede mange ledige studieplasser, og plassproblematikk er med det ikke et godt argument.
Det vurderes ikke som mulig å ha rutiner og ordninger for dette på plass for opptak høsten 2023, særlig ikke når internasjonale studenter allerede har søkt. Premissene for å søke til et studie er viktig for studentene og inkluderer selvsagt den økonomiske kostnaden som en studieavgift vil innebære.
Forslaget ble lagt fram med alt for kort frist til konsekvensutredning før evt. innføring. Videre er det oppsiktsvekkende at det rapporteres om enighet i budsjettforhandlingene i denne saken, før høringsfristens utløp. Det tegner et bilde av en udemokratisk prosess.
Videre påpeker vi følgende:
Studieavgift er byråkratiserende og kan gi flere forskjellige dysfunksjonelle konsekvenser;
· Behov for kalkyle, beregningsgrunnlag, kostnadskalkulering utfra det respektive studieprogram på bachelor- og masternivå er krevende. Det legges opp til minimum inndekning av selvkost, men dette krever en utviklingsprosess og gode rutiner for daglig drift. Herunder må ulike kostnader kartlegges. Samlet sett vil innføring av studieavgift kreve en betydelig administrasjon for den enkelte institusjon. Dette kommer til uttrykk gjennom utforming av retningslinjer, kalkyler, beregning av prissetting, innkreving av betaling, mv. En slik byråkratisering av sektoren er imot styringssignalene som er gitt til universitetene og høgskolene.
· Behov for stipendordning, utforming og administrasjon ut fra behovsprøving krever egen utredning. Dette fordrer at internasjonale studenter, i påvente eventuell mangel på tilgang til norsk bankkonto, må ha tilgang til overgangsordninger som er tilpasset den digitale hverdagen i Norge. Den digitale hverdagen i Norge gjør studentmobilitet vanskelig allerede i dag.
· Videre vil det kreve en utredning om innføring av studieavgift har betydning for rettigheter/plikter mellom betalende og ikke betalende studenter , bl.a. mht. krav som studenter som kan framsette som (dyrt) betalende studenter. Studieavgift vil kreve utvikling av kontrakter som ivaretar studentens og utdanningsinstitusjonens ansvar og forpliktelser.
· Studieavgift reflekterer en forventet uheldig dreining fra å betrakte studenter som medskapere av utdanning til at de i større grad betraktes som Kunder .
· Det må dessuten påregnes større antall klager fra dyrt betalende studenter , som vil belaste ulike klageorganer og systemer for studentoppfølging. Det er påregnelig at også ikke-betalende studenter vil kreve samme rettigheter som dyrt betalende studenter som kan gi misnøye enten mellom studentgruppene eller komme til utslag i økt misnøye mot universitetet, også fra ikke-betalende studenter. For universitetet vil det bli utfordrende å likebehandle gratisstudenter med studenter som betaler høy pris for samme studieprogram.
· Midler trekkes inn basert på historiske tall eller annet udefinert grunnlag, uavhengig av hvor mange studenter som faktisk vil komme til institusjonene som betalende studenter.
· Følges de nordiske landenes modell ved innføring av studieavgift hvor stipender tilbys høyt kvalifiserte studenter med nasjonale midler, så kan det medføre større konkurranse nasjonalt om denne type stipendordning. I tillegg forventes det at utdanningsinstitusjoner selv skal kunne tilby stipender fra inntekt av studieavgifter. Svekkes rekrutteringen i en lengre periode, så vil ikke utdanningsinstitusjonen ha mulighet for å bygge opp en incentivordning som opprettholder et estimert antall studenter.
· Det er overveiende sannsynlig at utenlandske studenter utenfor EØS og Sveits vil velge bort Norge som studieland, i en overgangsperiode eller permanent. Studieavgift basert på kostnadsdekning som forslaget legger opp til, gjør det sannsynlig at studieavgift for å studere i Norge vil bli svært høy, og høyere enn i mange andre land, da Norge er et høykostnadsland. Norge er ikke i verdenstoppen på internasjonale rangeringer, til tross for god kvalitet i utdanning og flere engelskspråklige studieprogram. Med bakgrunn i gratisprinsippet har Norge vært et mer relevant studieland for studenter fra områder som vurderes som økonomisk mindre bemidlet. Med innføring av studieavgift antas at disse i større grad vil velge bort Norge. Det virker sannsynlig at studenter som er villig til å betale studieavgift likevel vil vurdere hvor høy studieavgiften er, kostnadsnivå i landet og plassering på internasjonale rangeringer.
· Det er ikke gitt at bortfall av studenter fra utenfor EU/EØS vil gi bedre kapasitet for studenter innenfor EU/EØS, selv om denne gruppen er unntatt studieavgift. Kostnadsnivået i Norge er høyt, også i forhold til deler av EU/EØS. Få europeiske studenter vil ha muligheter for å ta med seg studielån fra sitt hjemland for å studere til en grad i Norge, dette da hjemland ikke åpner opp for «loan portability» på lik linje med norske studenters mulighet for å ta en hel grad i utlandet med støtte fra Lånekassen. Det vil si at europeiske studenter dekker levekostnader i Norge med private lån, opptjente midler og tilgang til deltidsjobb. Denne problematikken kom godt fram under pandemien da deltidsjobber forsvant over natten, og europeiske studenter kom i en svært, vanskelig økonomisk situasjon. Dette gjelder også studenter fra for eksempel Canada og USA. Dersom det likevel er en mulighet for at en student kan ta med seg sitt studielån hjemme for å studere i et annet land vil dette utløse administrasjon og byråkrati vi ikke har i dag. Alternativet er dyre, private lån, i kombinasjon med økonomisk støtte fra familie.
Vanskeliggjørende for satsing på internasjonalisering;
· Studenter utenfor EØS/Sveits bidrar med viktige perspektiver i læringssituasjoner basert på deres tradisjoner, bakgrunn, kultur m.m. Det er et tap å gå glipp av denne multikulturelle meningsdannelsen både for studentens læring og dannelse.
· Det blir vanskeligere å motivere ansatte til å medvirke til å utvikle internasjonalt orienterte studier når premissene for å rekruttere studenter er dårligere. Flere vil oppfatte innføring av studieavgift som et negativt styringssignal.
· Det er et selvforsterkende forhold mellom utdanning og forskning i internasjonal nettverksbygging. Når ansatte samarbeider internasjonalt vil dette erfaringsvis bre om seg inn i utdanningene. Med innføring av studieavgift kan man risikere tap av internasjonale nettverk som arena for økt mobilitet.
· Det er en reell risiko for at det blir vanskeligere å lage gode avtaler med attraktive institusjoner utenfor EØS/Sveits. Det vises til at studieavgift kan innføres i symmetriske utvekslingsavtaler- der hvor våre studenter betaler, bør innreisende studenter også betale. Hovedandelen av våre bilaterale utvekslingsavtaler er med engelskspråklige land, hvor studentmobiliteten stort sett er enveis og hvor studieavgift betales. I tillegg kuttes det eller fases ut stipendordninger som har gitt studentgrupper fra utenfor EØS- området, mulighet til å komme til Norge med ekstra stipend. Studenter fra våre bilaterale avtaler betaler studieavgift hjemme, og møter høye levekostnader i Norge ved innveksling. Uten et stipend, enten fra hjemmeinstitusjon og/eller fra Nord, så er det allerede krevende å få rekruttert innvekslingsstudenter utenfor EU/EØS. Samarbeidsinstitusjoner styrer studentstrømmen med stipendmuligheter utfra interne retningslinjer. Ved å innføre studieavgift i bilaterale avtaler vil det bli svært utfordrende å rekruttere studenter uten ekstra incentiv, på toppen av høye levekostnader.
· Negativ konsekvens for rekruttering til ph.d. Studenter som har tatt mastergrad (2. syklus utdanning) har søkt seg videre til ph.d studier. Kommer ikke slike studenter til 2. syklus studier vil de kunne være mindre tilbøyelig til å søke ph.d studier, eller være mindre kvalifisert.
· PANORAMA strategi; Internasjonalt samarbeid er en forutsetning for å kunne løse globale utfordringer, jfr FNs bærekraftsmål. Deltakelse i partnerskap som skal fremme kapasitetsbygging slik som NORPART er et virkemiddel som bidrar til vårt globale samfunnsoppdrag. Innføring av skolepenger vil potensielt ha negative ringvirkninger for å kunne etablere nettverk av universiteter med det formål å forske og utvikle ny kunnskap. Hva som blir konsekvenser i opprettelse/drift av felles/doble grader med universiteter utenfor EØS- området, med innføring av skolepenger for studenter med status som gradsstudent, må utredes.