Dato: 05.12.2022 Det vises til ovennevnte høringsnotat om forslag til endringer i barnevernsloven. Byråden for oppvekst og kunnskap i Oslo har delegert til direktøren i Barne- og familieetaten i Oslo å avgi Oslo kommunes høringsuttalelse om endringer i barnevernsloven. Nedenfor følger Barne- og familieetatens høringssvar. 2 Formidling av opplysninger mellom barnevernstjenestene i ulike kommuner Forslag til nytt § 13-2 tredje ledd: Barnevernstjenesten skal uten hinder av taushetsplikt varsle barnevernstjenesten i en annen kommune dersom barnet anses å ha behov for videre oppfølgning fra denne barnevernstjenesten. Barnevernsansatte er omfattet av plikten til å melde bekymring etter barnevernsloven § 13-2 første ledd, slik departementet har redegjort for i høringsnotatet. Den enkelte barnevernstjeneste har imidlertid et ansvar for å varsle barnevernstjenesten i den nye oppholdskommunen som går lengre enn den generelle meldeplikten. Barnevernstjenesten kan i medhold av barnevernsloven § 13-1 tredje ledd gi opplysninger til andre forvaltningsorganer når det er «nødvendig for å ivareta oppgaver etter denne loven». En forsvarlig ivaretakelse av barnevernstjenestens oppgaver forutsetter at barnevernstjenesten varsler barnets nye oppholdskommune dersom barnevernstjenesten vurderer at barnet har behov for videre oppfølging fra barnevernet. Dette ansvaret fremgår imidlertid ikke uttrykkelig av barnevernsloven, og forslaget innebærer at det innføres en uttrykkelig plikt til å varsle den nye oppholdskommunen når det vurderes at barnet har behov for videre oppfølging fra barnevernet. Vår kjennskap til Oslos barnevernstjenester tyder på at plikten til å melde bekymring ved flytting i alvorlige saker er godt kjent blant ansatte i Oslos barnevernstjenester. Adgangen til, og ikke minst ansvaret for, å varsle den nye bostedskommunens barnevernstjeneste i mindre alvorlige saker virker imidlertid å være mindre kjent. Barne- og familieetaten i Oslo er på denne bakgrunnen enig i at barnevernstjenestenes ansvar for å gi hverandre opplysninger bør fremgå tydeligere og mer direkte av loven, og støtter forslaget om å innføre en uttrykkelig plikt slik departementet foreslår. I det følgende vil vi imidlertid argumentere for en lovteknisk forenkling der forslaget om nytt § 13-2 tredje ledd, i stedet for å supplere, erstatter ansatte i barnevernstjenestens meldeplikt etter første ledd. Vi vil argumentere for at det, fremfor å innføres en varslingsplikt, bør innføres en ny meldeplikt med særskilt terskel for barnevernstjenesten. Vi vil videre argumentere for at terskelen for varslingsplikten bør dreies over til at det i aktive barnevernssaker i utgangspunktet skal varsles, med mindre det er ubetenkelig at barnet ikke vil bli fulgt opp av den nye bostedskommunens barnevernstjeneste. I tillegg vil vi argumentere for at departementet bør vurdere en lovfesting av ansvaret for å spore opp familien ved flytting til ukjent adresse. 2.1 Forholdet til meldeplikten etter barnevernsloven § 13-2 første ledd Det følger uttrykkelig av høringsnotatet at plikten til å varsle er ment å supplere den alminnelige meldeplikten ansatte i barnevernstjenesten har etter barnevernsloven § 13-2 første ledd. Forslaget til nytt tredje ledd vil imidlertid etter sin ordlyd også omfatte de alvorligere sakene som utløser meldeplikt etter § 13-2 første ledd. Slik vi ser det, har dagens meldeplikt for ansatte i barnevernstjenesten liten selvstendig betydning utenfor tilfellene der familien flytter til ny kommune. Dersom ansatte i barnevernstjenesten sitter med taushetsbelagte opplysninger som gir grunn til alvorlig bekymring, vil saken måtte håndteres av den ansattes barnevernstjeneste inntil familien eventuelt flytter fra kommunen og nytt tredje ledd kommer til anvendelse. Vi tror det er en hensiktsmessig forenkling av forslaget dersom det i forarbeidene slås fast at forslaget til nytt tredje ledd innfører en særskilt meldeplikt med lavere terskel for ansatte i barnevernstjenesten. Det er, som vi vil redegjøre for under, gode grunner for at en slik løsning trolig er vesentlig lettere å implementere i barnevernstjenestene. Plikten etter første ledd vil imidlertid uansett supplere nytt tredje ledd ved at den personlige meldeplikten består, og vi mener derfor det eventuelt kan vurderes om det i forarbeidene bør slås fast at meldeplikten etter første ledd anses ivaretatt ved at ansatte i barnevernstjenesten forsikrer seg om at saken er meldt til den nye bostedskommunen i medhold av tredje ledd. 2.2 Meldeplikt og varslingsplikt Som nevnt over, innfører forslaget et skille mellom den alminnelige plikten til å melde bekymring, og plikten til å varsle barnevernstjenesten i den nye bostedskommunen. Plikten til å melde bekymring i alvorlige saker vil være personlig for den enkelte ansatte i barnevernstjenesten, mens pliktsubjektet for varslingsplikten i mindre alvorlige saker vil være barnevernstjenesten. Etter vår vurdering vil et slikt skille være krevende å omsette i praksis for barnevernstjenestene, som vil måtte operere med melding etter barnevernsloven § 13-2 andre ledd i alvorlige saker og varsel etter barnevernsloven § 13-2 tredje ledd i saker der bekymringen ikke er tilstrekkelig alvorlig. Det legges dermed formelt sett opp til at når en familie som følges opp av barnevernstjenesten flytter fra kommunen, skal barnevernstjenesten ta stilling til om det skal sendes en melding eller et varsel . For det første tror vi barnevernstjenestene vil være usikre på hvilken form varselet skal ha, og for det andre tror vi barnevernstjenester som mottar et slikt varsel vil være usikre på hvordan varselet skal håndteres. Det foreligger ingen lovbestemt ordning om overføring av barnevernssaker mellom kommuner, og det er stor variasjon mellom kommunene hva gjelder økonomi, demografi, størrelse på fagmiljø og bredde i tilgjengelige hjelpetiltak. Dersom en familie som mottar forholdsvis omfattende hjelpetiltak fra en stor kommune med god økonomi og stort tiltaksapparat flytter til en liten kommune med dårlig økonomi og få tilgjengelige tiltak, vil den nye bostedskommunen neppe føle seg forpliktet til å følge opp familien på tilsvarende måte som kommunen familien flyttet fra. På denne bakgrunnen antar vi at de fleste kommuners barnevernstjenester vil forbeholde seg retten til å gjøre en selvstendig vurdering av saken i lys av de lokale forholdene, noe som også vil ha den konsekvens at oppfølgingen av barnet vil variere fra kommune til kommune. Dette taler for å knytte varselet til meldepliktsbegrepet ved å la bestemmelsen pålegge barnevernstjenesten en plikt om å «melde fra til», fremfor å «varsle» barnevernstjenesten i den nye bostedskommunen. Begrepene meldeplikt og bekymringsmelding er godt innarbeidet i landets barnevernstjenester. Bekymringsmeldingen har en sentral funksjon i barnevernets arbeid og behandles i samsvar med godt innarbeidede prosedyrer utarbeidet i tråd med barnevernslovens krav til saksbehandlingen. En slik klargjøring vil oppleves som en forenkling sammenliknet med forslaget, fordi barnevernstjenesten etter dette kun skal forholde seg til om barnet har behov for videre oppfølging når den tar stilling til om den nye kommunen skal informeres. Dersom barnevernstjenesten vurderer at et barn har behov for videre oppfølging, vil melding til den nye bostedskommune kunne gis i samme form og omfang som bekymringsmeldingene barnevernstjenestene i dag sender i alvorlige saker. Vi mener derfor at forslaget tydelig bør legge opp til at opplysninger gitt i medhold av nytt tredje ledd skal behandles som bekymringsmeldinger av den nye bostedskommunens barnevernstjeneste. Den nye barnevernstjenesten kan dermed vurdere om det skal åpnes undersøkelse og eventuelt innhente opplysninger med hjemmel i barnevernsloven § 13-4. I lys av at barnevernstjenestene i ulike kommuner forvalter et felles lovverk innenfor samme fagsektor, bør barnevernstjenestens arbeid i den kommunen barnet flyttes fra så langt som mulig gjøres tilgjengelig for den nye bostedskommunens barnevernstjeneste, til bruk i det videre arbeidet med familien. Terskelen for å innhente fullstendig journal bør derfor være lav. Et argument mot å bruke meldepliktsbegrepet er at det kan oppleves som belastende for familien at det meldes bekymring til den nye bostedskommunen, og ikke minst at familien blir gjenstand for ny undersøkelse. Vår erfaring er at det er god kjennskap til det minste inngreps prinsipp og bred oppslutning om ønsket om samtykkebasert samarbeid med familien i barnevernstjenestene i Oslo. En melding etter nytt tredje ledd vil dermed være en konsekvens av at foreldrene, på tross av at barnevernstjenesten har vurdert at barnet har behov for videre oppfølging fra barnevernet, ikke har samtykket til å la barnevernstjenesten ta kontakt med den nye bostedskommunens barnevernstjeneste for å finne en god løsning for den videre oppfølgingen. I tilfeller der foreldrene ikke har samtykket til å la barnevernstjenesten kontakte den nye bostedskommunen, vil det derfor normalt være gode grunner for en grundig oppfølging av saken i den nye bostedskommunens barnevernstjeneste. 2.3 Terskelen for varslingsplikten Det følger av høringsnotatet at barnevernstjenesten etter forslaget ikke vil ha plikt til å varsle barnevernstjenesten i barnets nye oppholdskommune i ethvert tilfelle der en familie med en pågående barnevernssak flytter fra én kommune til en annen. Plikten begrenses til de tilfellene der det ut fra en barnevernsfaglig vurdering er et reelt behov for å varsle barnevernstjenesten i barnets nye oppholdskommune, altså der «...barnet anses å ha behov for videre oppfølgning fra denne barnevernstjenesten.» Det er forutsatt i høringsnotatet at barnevernstjenesten ikke vil ha plikt til å varsle barnevernstjenesten i barnets nye oppholdskommune i ethvert tilfelle der en familie med en pågående barnevernssak flytter fra en kommune til en annen, og at plikten er begrenset til tilfeller der det er reelt behov for å varsle. Som eksempel på når varslingsplikten ikke vil være utløst, uttaler departementet i høringsnotatet at dersom det er iverksatt frivillige hjelpetiltak etter foreldrenes samtykke, og barnevernstjenesten vurderer at det ikke er grunnlag for å vurdere mer inngripende tiltak, vil det vanligvis ikke være behov for å varsle barnevernstjenesten i familiens nye kommune. Vi synes det er vanskelig å forene ovennevnte eksempel med vurderingstemaet som følger direkte av ordlyden i forslaget. Uttalelsen kan forstås slik at det siktes til tilfeller der det i det hele tatt ikke er grunnlag for mer inngripende tiltak enn tiltakene som allerede er virksomme. Fordi barnevernstjenesten normalt ikke setter inn mer inngripende tiltak enn hva som vurderes nødvendig (jf. minste inngreps prinsipp), vil en slik forståelse tilsi at varslingsplikten kun unntaksvis vil komme til anvendelse. Alternativt, dersom uttalelsen skal forstås slik at det siktes til tilfeller der foreldrene har samtykket til tiltak, men ikke til de mer inngripende tiltakene barnevernstjenesten ønsket at familien skulle motta, vil varslingsplikten oftere komme til anvendelse. Etter vårt syn er uttalelsen mer egnet til å forvirre enn oppklare vurderingstemaet, og vi mener dette bør hensyntas i proposisjonen til Stortinget med forslag til lovvedtak. Slik vi forstår høringsnotatet, innfører nytt tredje ledd en plikt til å varsle i tilfeller som langt på vei sammenfaller med tilfeller der barnevernstjenesten har adgang til å dele opplysninger i medhold av barnevernsloven § 13-1 tredje ledd. Dersom en familie flytter til ny kommune, må det derfor forutsettes at familien ikke vil bli fulgt opp av barnevernstjenesten i den nye bostedskommunen med mindre barnevernstjenesten varsler. Etter vårt syn bør unnlatelse av å varsle derfor forbeholdes tilfeller der barnevernstjenesten vurderer det som ubetenkelig at hjelpetiltak og oppfølging fra barnevernstjenesten ikke vil bli videreført av den nye bostedskommunen. En slik terskel for plikten samsvarer også godt med at alle barnevernstjenester har ansvar for å sikre at barn som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid, og forvalter et felles lovverk innenfor samme fagsektor. 2.4 Ansvaret for å spore opp familien ved flytting til ukjent adresse Vi legger til grunn at en forsvarlig ivaretakelse av barnevernstjenestens oppgaver forutsetter at barnevernstjenesten gjør det den kan for å spore opp en familie dersom familien flytter til ukjent adresse og varslingsplikten etter nytt tredje ledd er utløst. Vår erfaring fra Oslos barnevernstjenester tilsier at de fleste barnevernsansatte intuitivt vurderer at de har et slikt ansvar i saker med svært alvorlig bekymring. Vi er imidlertid usikre på om barnevernsansatte er kjent med at dette ansvaret også vil gjelde for saker som faller inn under forslaget til nytt tredje ledd. Etter vårt syn gjør de samme grunnene som tilsier en uttrykkelig lovfesting av varslingsplikten seg også gjeldende for ansvaret for å forsøke å spore opp familier som har flyttet fra kommunen. Uten at dette på noen måte skal tas til inntekt for synet til ansatte i barnevernstjenestene i Oslo, er det mer generelt lett å forstå at det kan forekomme en tilbøyelighet til å tenke «ute av syn, ute av sinn» når en familie forlater kommunen og det ikke foreligger alvorlig bekymring – og at ukjent adresse derfor kan føre til at saken avsluttes uten flere aktiviteter fra barnevernstjenestens side. 3 Behandling og registering av meldinger om ufødte barn Vi bemerker at lovendringen vil gi barnevernstjenesten hjemmel til å behandle personopplysninger knyttet til bekymringsmeldinger fra offentlig ansatte om ufødte barn, som utenfor tilfellene i barnevernsloven § 2-4 vil være uhjemlede brudd på taushetsplikten. Oslo kommune har for øvrig ingen bemerkninger til forslaget. 4 Lovkrav om politiattest for eier av barnevernsinstitusjon Oslo kommune har ingen bemerkninger til forslaget. Barne- og familiedepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
