Statsforvalteren i Trøndelag har ingen merknader til de foreslåtte lovendringene om registrering og behandling av meldinger om ufødt barn eller til den foreslåtte lovendringen om krav til politiattest for eier av private barneverninstitusjoner.
Statsforvalteren i Trøndelag har følgende merknad til den foreslåtte bestemmelsen i barnevernsloven § 13-2 nytt tredje ledd om at barneverntjenesten gis plikt til å « varsle barnevernstjenesten i en annen kommune dersom barnet anses å ha behov for videre oppfølgning fra denne barnevernstjenesten»:
Statsforvalteren mener det er viktig at barneverntjenesten uten hinder av taushetsplikt kan varsle ny barneverntjeneste i disse situasjonene, men vi er usikre på om det er hensiktsmessig å innføre en plikt-bestemmelse. Vi ber departementet vurdere om det heller bør gis en ny bestemmelse i § 13-1 om adgang for barneverntjenesten til å varsle ny barneverntjeneste uten hinder av taushetsplikt i disse tilfellene.
Statsforvalteren erfarer at det i enkelte saker vil kunne være til barnets beste at barneverntjenesten, uavhengig av foreldrenes samtykke, varsler ny barneverntjeneste selv om det ikke vurderes behov for mere inngripende tiltak. Dette kan f.eks. være aktuelt i saker der barnet er tilbakeført til foreldre etter omsorgsovertakelse, familien er i behov av hjelpetiltak og bor i annen kommune enn «omsorgskommunen».
Dersom departementets forslag om ny plikt-bestemmelse i § 13-2 tredje ledd videreføres, bør departementet sikre at bestemmelsen er så tydelig som mulig. Statsforvalteren vurderer selve ordlyden tydelig, men departementets kommentar til bestemmelsen øverst på side 9 i høringsbrevet oppleves lite treffende og villedende. Departementet skriver: « Dersom det er iverksatt frivillige hjelpetiltak etter foreldrenes samtykke, og barnevernstjenesten vurderer at det ikke er grunnlag for å vurdere mer inngripende tiltak , vil det vanligvis ikke være behov for å varsle barnevernstjenesten i familiens nye kommune. I slike tilfeller bør det i utgangspunktet være opp til foreldrene selv å vurdere om de ønsker å kontakte barnevernstjenesten for ytterligere bistand.»
Statsforvalteren vurderer at departementet her legger opp til en mer innskrenkende bestemmelse enn det som følger av en naturlig forståelse av den foreslåtte ordlyden. Departementets omtale kan videre forstås som at det heller ikke vil være adgang (uten samtykke) til å varsle ny barneverntjeneste i disse tilfellene. Dette vurderer Statsforvalteren i så fall som uheldig. Statsforvalteren oppfordrer departementet til å klargjøre ovennevnte.
Statsforvalteren i Trøndelag har følgende merknad til den foreslåtte bestemmelsen i barnevernsloven § 13-2 nytt tredje ledd om at barneverntjenesten gis plikt til å « varsle barnevernstjenesten i en annen kommune dersom barnet anses å ha behov for videre oppfølgning fra denne barnevernstjenesten»:
Statsforvalteren mener det er viktig at barneverntjenesten uten hinder av taushetsplikt kan varsle ny barneverntjeneste i disse situasjonene, men vi er usikre på om det er hensiktsmessig å innføre en plikt-bestemmelse. Vi ber departementet vurdere om det heller bør gis en ny bestemmelse i § 13-1 om adgang for barneverntjenesten til å varsle ny barneverntjeneste uten hinder av taushetsplikt i disse tilfellene.
Statsforvalteren erfarer at det i enkelte saker vil kunne være til barnets beste at barneverntjenesten, uavhengig av foreldrenes samtykke, varsler ny barneverntjeneste selv om det ikke vurderes behov for mere inngripende tiltak. Dette kan f.eks. være aktuelt i saker der barnet er tilbakeført til foreldre etter omsorgsovertakelse, familien er i behov av hjelpetiltak og bor i annen kommune enn «omsorgskommunen».
Dersom departementets forslag om ny plikt-bestemmelse i § 13-2 tredje ledd videreføres, bør departementet sikre at bestemmelsen er så tydelig som mulig. Statsforvalteren vurderer selve ordlyden tydelig, men departementets kommentar til bestemmelsen øverst på side 9 i høringsbrevet oppleves lite treffende og villedende. Departementet skriver: « Dersom det er iverksatt frivillige hjelpetiltak etter foreldrenes samtykke, og barnevernstjenesten vurderer at det ikke er grunnlag for å vurdere mer inngripende tiltak , vil det vanligvis ikke være behov for å varsle barnevernstjenesten i familiens nye kommune. I slike tilfeller bør det i utgangspunktet være opp til foreldrene selv å vurdere om de ønsker å kontakte barnevernstjenesten for ytterligere bistand.»
Statsforvalteren vurderer at departementet her legger opp til en mer innskrenkende bestemmelse enn det som følger av en naturlig forståelse av den foreslåtte ordlyden. Departementets omtale kan videre forstås som at det heller ikke vil være adgang (uten samtykke) til å varsle ny barneverntjeneste i disse tilfellene. Dette vurderer Statsforvalteren i så fall som uheldig. Statsforvalteren oppfordrer departementet til å klargjøre ovennevnte.