Høring – NOU 2022: 8 Ny minerallov
Departementets overordnede mål er størst mulig verdiskapning innenfor bærekraftige rammer. Dette gjenspeiler at mineralutvinning i likhet med annen næringsaktivitet må tillates i en balanse mellom hensynet til næringen og hensynet til berørte mennesker og natur. Pr. i dag ser vi konsekvensene av at denne balansen er svært skjev i berørte menneskers og naturens disfavør.
Dagens situasjon er preget av både en klima- og naturkrise, der hovedårsaken er at Norge og mange andre land overforbruker ressurser: Skulle alle brukt like mye ressurser som oss, måtte vi hatt 3,6 kloder, eller sagt på en annen måte: vi har en gang i april hvert år brukt opp vår rettferdige del av ressursene for året. 91 % av ressursene vi er ferdige med gjenbrukes ikke. Situasjonen er ikke «innenfor bærekraftige rammer», og dette må være et premiss for den nye loven dersom den skal ha en positiv betydning for oss og fremtidige generasjoner. Det er behov for en sirkulær økonomi, og her ligger mulighetene for « størst mulig verdiskaping » i framtida, ettersom ikke-fornybare ressurser blir overforbrukt.
Å redusere overforbruket vil være vel så strategisk som å sikre seg tilgang til «strategiske» metaller, og en slik diskusjon burde vært med som premiss for den nye loven. Dette understreker at behovet for å bygge ut mer gruver ikke først og fremst er et teknisk/økonomisk spørsmål, men et verdispørsmål, noe som også burde være et premiss for den nye loven.
Verdsetting, leting/undersøkelser, tillatelse
Når et selskap starter prøveboring i et område i dag, er det svært lave krav til hva slags hensyn lete-selskapet må ta til lokalbefolkningen. Loven sier at de skal varsles, slik at de kan «tilpasse» seg gruvedrift. De berørte må ofte leve med støy, og alltid med usikkerhet for framtida. Vil man få solgt huset, er det verdt å vedlikeholde det, og er det verdt for de voksne barna å satse på å bli i området? Hva vil skje med stedene man er glad i? Verken leteselskapet eller det offentlige kartlegger hvordan dette er for de involverte. Mange vil føle seg små og maktesløse, og det gis ingen kompensasjon for belastningen. Mediene fylles av artikler der gruveselskapet og toppolitikere har ordet. Konsekvensene for natur og mennesker blir først omtalt flere år senere. Ofte er da mye av løpet lagt, og i disse årene vil lokalbefolkningen være oversett.
Slektsgårder og livsverk til mennesker som bor i området vil på kart tilsendt fra myndighetene havne i skraverte områder kalt «gruveområde» eller «risikosone». Usikkerheten vil ikke prege bare de som lever i eller tett på de skraverte områdene. Mange i omkringliggende områder vil også bekymre seg for hvordan bygda de er glade i vil bli seende ut. Hvor ødeleggende blir plagene med støy, trafikk, støv, og hvor mye vil boligen falle i verdi? Usikkerheten har en pris, og stillheten har en verdi. Dessverre er dagens systemer for kartlegging, synliggjøring, verdsetting og realisering av betydningen av slike forhold i tillegg til verdsettingen av natur og kultur, fortsatt fra en annen tid. Derfor vil ikke disse omkostningene sees i regnskapet til verken gruveselskapet eller de offentlige myndighetene. Kostnadene bæres derimot av enkeltmennesker og familier som bor i området. Dersom det aktuelle prosjektet skulle bli en realitet videreføres urettferdigheten ved at noen mennesker og natur i området utsettes for uerstattelige tap. Tapet av stedet folk er glade i, helheten i området, og hundre år med støy og støv blir ikke, og kan ikke, kompenseres.
Derfor må den nye loven bidra til at situasjonen snus. Det bør ikke være slik at de berørte må «tilpasse» seg gruvedrift, det bør i vårt årtusen være motsatt – at leteselskapet tilpasser seg de som bor i området, og naturen og kulturen der. Dersom et selskap vil borre i et område, bør loven pålegge dem å på forhånd betale inn en tilstrekkelig sum til et «nøytralt» fond, slik at en offentlig eller privat instans med denne finansieringen straks kan gå i gang med å få fram de lokales syn på saken, kartlegge usikkerhet, naturverdier, kulturminner, kulturelle forhold, åndelige forhold og hvilket forhold menneskene i området har til stedet. FNs naturpanel har konkludert med at åndelige, kulturelle og emosjonelle verdier må telle med når det skal gjøres inngrep. Dersom det ikke finnes gode verktøy for å kartlegge dette, må det utvikles hvis prosessen skal være bærekraftig i ordets egentlige forstand. Den nye loven ser ikke ut til å ha tilstrekkelige virkemidler for slike hensyn. En ny lov må kreve bruk av systemer som får inn reelle kostnader ved av tap av natur, landskap, kultur, samhold, verdier for friluftslivet, områder som er ansett som hellige og kostnader som oppstår ved støy, støv, usikkerhet og negative konsekvenser for menneskers følelser knyttet til stedet. Dette må gjelde både for samiske og ikke-samiske områder. Det bør ikke tillates inngrep før bedre instrumenter for å registrere alt dette er utviklet.
Fra starten av prosessen bør altså hensynet til mennesker og natur lokalt være i førersetet, ikke motsatt som i dag. De som kartlegger forholdene/verdiene inkl. natur må altså ikke være direkte betalt av selskapet. Gode systemer for dette finnes bl.a. i Canada. I et moderne demokrati som vårt, må den nye loven tilse at maktforholdet mellom kanskje noen ti- eller hundretalls mennesker på den ene siden, og private milliardforetak og/ eller stat eller kommune med utbyggingsønsker på den andre siden, endres. Slik loven legger opp til pr. nå, vil det fortsatt være tilrettelagt for «majoritetens tyranni». Man ser i dagens nyhetsbilde at det er et stort press fra gruveindustri mot samiske områder, der kanskje en reindriftsfamilie står mot en milliardindustri. Ofte finnes hellige områder, og reinen er allerede presset pga. ulike arealinngrep. Imidlertid kan tilsvarende ubalanse i maktforholdene være like aktuelle i ikke-samiske områder. Også her vil folk kunne oppleve et område som «hellig». Her har forfedrene livnært seg i tusenvis av år, med begrensede spor i naturen. Hva burde prisen være for å at noen mister «sine forfedres stier» for alltid? Og hva er prisen for at en flott lakseelv blir «plastret» pga. en svær, åpen gruve, eller at elvemuslingen forsvinner fra området?
Noen steder planlegges gruver midt i en levende bygd. Konsekvensene for lokalområdet vil ofte være store, både for natur, landskap, kultur og samhold. Inngrepene er i praksis irreversible, og ødelegger området for alltid. Hva burde prisen være for å ødelegge en bygd? Slik det er i dag? Det vil si summen av 110 % av taksten på de husene som må rives. Nei, det burde koste titalls milliarder kroner, og kanskje er det ukompensertbart. Det burde derfor være ulovlig.
Som næringsministeren nylig har uttalt: «Det er ikke alle steder som egner seg for gruvedrift». Det er lett å forstå dette utsagnet da gruveindustrien er en av verdens mest ødeleggende industrier. I vårt årtusen bør det være slik at de som bor i, eller har bruksrett i området (ikke bare på kommunestyrenivå, men mer lokalt: de som bor eller har bruksrett der gruva eller tilhørende infrastruktur er planlagt) kan nedlegge veto mot at virksomheten etableres. Ekspropriasjon med tanke på gruvedrift bør høre fortiden til, og framstår som uverdig i et moderne demokrati. Det samme gjelder derfor naturligvis fortrinnsrett/forhåndstiltredelse til både prøveboring og drift. Dersom et prosjekt ønskes av de berørte (i vid forstand, altså også av folk som bor i randsoner og dermed vil bli påvirket av støy og støv, økt trafikk etc.) og godkjennes, må støy, støv og andre ulemper kompenseres på en god måte for alle involverte, her er dagens pålegg for svake. Erstatningen av hus/gårder/areal må også kompenseres på en annen måte enn i dag, der folk risikerer å miste huset sitt uten å kunne erstatte det, samtidig som de samme menneskene mister så mye annet.
Loven må også sørge for at alle forhold ved virksomheten det søkes om behandles under ett – dvs. all infrastruktur, all miljøbelastning med å få malmen ut inkl. hele veien fram til målet, behov for nye kraftlinjer (inkl. deres areal-/ naturavtrykk), nødvendig strømproduksjon (inkl. dennes areal-/naturavtrykk: med et vektet gjennomsnitt av aktuell kraftproduksjons konsekvenser for naturtap, CO2-utslipp ved drenering av myrer, ulemper for folks helse og for friluftsliv, mikroplast fra vindturbiner etc.), og et totalt CO2-regnskap inkl. for prosjektering og leting.
Utvidelse av gruvevirksomheten
I eksisterende gruveområder i samiske områder har det vært et problem at selskapene noen år etter godkjenning for oppstart, søker om utvidelser, og får dette godkjent. Man deler på denne måte opp søknaden i flere deler, og antakelig gjør dette det lettere å få godkjenninger, på bekostning av andre hensyn. Loven må sørge for at dette ikke er mulig hverken i samiske eller ikke-samiske områder, så lenge de som bor i/har bruksrett på området er imot.
· I følge FNs naturpanel er endret arealbruk den viktigste driveren for naturkrisen, og konkluderer med at man ikke kan løse klimaproblemene ved å gå løs på naturen. Gruveindustrien er fortsatt en av de mest ødeleggende industriene som finnes, og reglene må derfor være svært strenge. Dagens situasjon er preget av overforbruk og er ikke «innenfor bærekraftige rammer», og dette må være et premiss for den nye loven. Det er behov for en sirkulær økonomi, og her ligger mulighetene for « størst mulig verdiskaping » i framtida, ettersom ikke-fornybare ressurser blir overforbrukt. Å redusere overforbruket vil være vel så strategisk som å sikre seg tilgang til «strategiske» metaller,
· Balanse mellom hensynet til næringen og hensynet til berørte mennesker og natur er pr. i dag svært skjev i næringens favør. Det er påtvingende at en ny minerallov utformes slik at det er mulig med en rask og effektiv oppretting av denne skjevheten. Den nye loven må i langt større grad enn foreslått bidra til å rette opp denne balansen når det gjelder alle felter: leting og undersøkelser, utvinning og avslutning.
· En ny lov må kreve bruk av systemer som får inn reelle kostnader ved av tap av natur, landskap, kultur, samhold, verdier for friluftslivet, områder som er ansett som hellige og kostnader som oppstår ved støy, støv, usikkerhet og negative konsekvenser for menneskers følelser knyttet til stedet. Dette må gjelde både for samiske og ikke-samiske områder.
· Det bør ikke være slik loven er foreslått i dag: at de berørte skal «tilpasse seg» slik at de kan bli vant til gruvedriften, det bør være motsatt: at leteselskapet tilpasser seg natur, mennesker og kultur. De lokalt berørte må ha vetorett, og ekspropriasjon må avvikles når det gjelder gruvevirksomhet.
· Loven må også sørge for at alle forhold ved virksomheten det søkes om behandles under ett – dvs. konsekvenser av all infrastruktur, drift, transport og krafttilførsel.
Departementets overordnede mål er størst mulig verdiskapning innenfor bærekraftige rammer. Dette gjenspeiler at mineralutvinning i likhet med annen næringsaktivitet må tillates i en balanse mellom hensynet til næringen og hensynet til berørte mennesker og natur. Pr. i dag ser vi konsekvensene av at denne balansen er svært skjev i berørte menneskers og naturens disfavør.
Dagens situasjon er preget av både en klima- og naturkrise, der hovedårsaken er at Norge og mange andre land overforbruker ressurser: Skulle alle brukt like mye ressurser som oss, måtte vi hatt 3,6 kloder, eller sagt på en annen måte: vi har en gang i april hvert år brukt opp vår rettferdige del av ressursene for året. 91 % av ressursene vi er ferdige med gjenbrukes ikke. Situasjonen er ikke «innenfor bærekraftige rammer», og dette må være et premiss for den nye loven dersom den skal ha en positiv betydning for oss og fremtidige generasjoner. Det er behov for en sirkulær økonomi, og her ligger mulighetene for « størst mulig verdiskaping » i framtida, ettersom ikke-fornybare ressurser blir overforbrukt.
Å redusere overforbruket vil være vel så strategisk som å sikre seg tilgang til «strategiske» metaller, og en slik diskusjon burde vært med som premiss for den nye loven. Dette understreker at behovet for å bygge ut mer gruver ikke først og fremst er et teknisk/økonomisk spørsmål, men et verdispørsmål, noe som også burde være et premiss for den nye loven.
Verdsetting, leting/undersøkelser, tillatelse
Når et selskap starter prøveboring i et område i dag, er det svært lave krav til hva slags hensyn lete-selskapet må ta til lokalbefolkningen. Loven sier at de skal varsles, slik at de kan «tilpasse» seg gruvedrift. De berørte må ofte leve med støy, og alltid med usikkerhet for framtida. Vil man få solgt huset, er det verdt å vedlikeholde det, og er det verdt for de voksne barna å satse på å bli i området? Hva vil skje med stedene man er glad i? Verken leteselskapet eller det offentlige kartlegger hvordan dette er for de involverte. Mange vil føle seg små og maktesløse, og det gis ingen kompensasjon for belastningen. Mediene fylles av artikler der gruveselskapet og toppolitikere har ordet. Konsekvensene for natur og mennesker blir først omtalt flere år senere. Ofte er da mye av løpet lagt, og i disse årene vil lokalbefolkningen være oversett.
Slektsgårder og livsverk til mennesker som bor i området vil på kart tilsendt fra myndighetene havne i skraverte områder kalt «gruveområde» eller «risikosone». Usikkerheten vil ikke prege bare de som lever i eller tett på de skraverte områdene. Mange i omkringliggende områder vil også bekymre seg for hvordan bygda de er glade i vil bli seende ut. Hvor ødeleggende blir plagene med støy, trafikk, støv, og hvor mye vil boligen falle i verdi? Usikkerheten har en pris, og stillheten har en verdi. Dessverre er dagens systemer for kartlegging, synliggjøring, verdsetting og realisering av betydningen av slike forhold i tillegg til verdsettingen av natur og kultur, fortsatt fra en annen tid. Derfor vil ikke disse omkostningene sees i regnskapet til verken gruveselskapet eller de offentlige myndighetene. Kostnadene bæres derimot av enkeltmennesker og familier som bor i området. Dersom det aktuelle prosjektet skulle bli en realitet videreføres urettferdigheten ved at noen mennesker og natur i området utsettes for uerstattelige tap. Tapet av stedet folk er glade i, helheten i området, og hundre år med støy og støv blir ikke, og kan ikke, kompenseres.
Derfor må den nye loven bidra til at situasjonen snus. Det bør ikke være slik at de berørte må «tilpasse» seg gruvedrift, det bør i vårt årtusen være motsatt – at leteselskapet tilpasser seg de som bor i området, og naturen og kulturen der. Dersom et selskap vil borre i et område, bør loven pålegge dem å på forhånd betale inn en tilstrekkelig sum til et «nøytralt» fond, slik at en offentlig eller privat instans med denne finansieringen straks kan gå i gang med å få fram de lokales syn på saken, kartlegge usikkerhet, naturverdier, kulturminner, kulturelle forhold, åndelige forhold og hvilket forhold menneskene i området har til stedet. FNs naturpanel har konkludert med at åndelige, kulturelle og emosjonelle verdier må telle med når det skal gjøres inngrep. Dersom det ikke finnes gode verktøy for å kartlegge dette, må det utvikles hvis prosessen skal være bærekraftig i ordets egentlige forstand. Den nye loven ser ikke ut til å ha tilstrekkelige virkemidler for slike hensyn. En ny lov må kreve bruk av systemer som får inn reelle kostnader ved av tap av natur, landskap, kultur, samhold, verdier for friluftslivet, områder som er ansett som hellige og kostnader som oppstår ved støy, støv, usikkerhet og negative konsekvenser for menneskers følelser knyttet til stedet. Dette må gjelde både for samiske og ikke-samiske områder. Det bør ikke tillates inngrep før bedre instrumenter for å registrere alt dette er utviklet.
Fra starten av prosessen bør altså hensynet til mennesker og natur lokalt være i førersetet, ikke motsatt som i dag. De som kartlegger forholdene/verdiene inkl. natur må altså ikke være direkte betalt av selskapet. Gode systemer for dette finnes bl.a. i Canada. I et moderne demokrati som vårt, må den nye loven tilse at maktforholdet mellom kanskje noen ti- eller hundretalls mennesker på den ene siden, og private milliardforetak og/ eller stat eller kommune med utbyggingsønsker på den andre siden, endres. Slik loven legger opp til pr. nå, vil det fortsatt være tilrettelagt for «majoritetens tyranni». Man ser i dagens nyhetsbilde at det er et stort press fra gruveindustri mot samiske områder, der kanskje en reindriftsfamilie står mot en milliardindustri. Ofte finnes hellige områder, og reinen er allerede presset pga. ulike arealinngrep. Imidlertid kan tilsvarende ubalanse i maktforholdene være like aktuelle i ikke-samiske områder. Også her vil folk kunne oppleve et område som «hellig». Her har forfedrene livnært seg i tusenvis av år, med begrensede spor i naturen. Hva burde prisen være for å at noen mister «sine forfedres stier» for alltid? Og hva er prisen for at en flott lakseelv blir «plastret» pga. en svær, åpen gruve, eller at elvemuslingen forsvinner fra området?
Noen steder planlegges gruver midt i en levende bygd. Konsekvensene for lokalområdet vil ofte være store, både for natur, landskap, kultur og samhold. Inngrepene er i praksis irreversible, og ødelegger området for alltid. Hva burde prisen være for å ødelegge en bygd? Slik det er i dag? Det vil si summen av 110 % av taksten på de husene som må rives. Nei, det burde koste titalls milliarder kroner, og kanskje er det ukompensertbart. Det burde derfor være ulovlig.
Som næringsministeren nylig har uttalt: «Det er ikke alle steder som egner seg for gruvedrift». Det er lett å forstå dette utsagnet da gruveindustrien er en av verdens mest ødeleggende industrier. I vårt årtusen bør det være slik at de som bor i, eller har bruksrett i området (ikke bare på kommunestyrenivå, men mer lokalt: de som bor eller har bruksrett der gruva eller tilhørende infrastruktur er planlagt) kan nedlegge veto mot at virksomheten etableres. Ekspropriasjon med tanke på gruvedrift bør høre fortiden til, og framstår som uverdig i et moderne demokrati. Det samme gjelder derfor naturligvis fortrinnsrett/forhåndstiltredelse til både prøveboring og drift. Dersom et prosjekt ønskes av de berørte (i vid forstand, altså også av folk som bor i randsoner og dermed vil bli påvirket av støy og støv, økt trafikk etc.) og godkjennes, må støy, støv og andre ulemper kompenseres på en god måte for alle involverte, her er dagens pålegg for svake. Erstatningen av hus/gårder/areal må også kompenseres på en annen måte enn i dag, der folk risikerer å miste huset sitt uten å kunne erstatte det, samtidig som de samme menneskene mister så mye annet.
Loven må også sørge for at alle forhold ved virksomheten det søkes om behandles under ett – dvs. all infrastruktur, all miljøbelastning med å få malmen ut inkl. hele veien fram til målet, behov for nye kraftlinjer (inkl. deres areal-/ naturavtrykk), nødvendig strømproduksjon (inkl. dennes areal-/naturavtrykk: med et vektet gjennomsnitt av aktuell kraftproduksjons konsekvenser for naturtap, CO2-utslipp ved drenering av myrer, ulemper for folks helse og for friluftsliv, mikroplast fra vindturbiner etc.), og et totalt CO2-regnskap inkl. for prosjektering og leting.
Utvidelse av gruvevirksomheten
I eksisterende gruveområder i samiske områder har det vært et problem at selskapene noen år etter godkjenning for oppstart, søker om utvidelser, og får dette godkjent. Man deler på denne måte opp søknaden i flere deler, og antakelig gjør dette det lettere å få godkjenninger, på bekostning av andre hensyn. Loven må sørge for at dette ikke er mulig hverken i samiske eller ikke-samiske områder, så lenge de som bor i/har bruksrett på området er imot.
· I følge FNs naturpanel er endret arealbruk den viktigste driveren for naturkrisen, og konkluderer med at man ikke kan løse klimaproblemene ved å gå løs på naturen. Gruveindustrien er fortsatt en av de mest ødeleggende industriene som finnes, og reglene må derfor være svært strenge. Dagens situasjon er preget av overforbruk og er ikke «innenfor bærekraftige rammer», og dette må være et premiss for den nye loven. Det er behov for en sirkulær økonomi, og her ligger mulighetene for « størst mulig verdiskaping » i framtida, ettersom ikke-fornybare ressurser blir overforbrukt. Å redusere overforbruket vil være vel så strategisk som å sikre seg tilgang til «strategiske» metaller,
· Balanse mellom hensynet til næringen og hensynet til berørte mennesker og natur er pr. i dag svært skjev i næringens favør. Det er påtvingende at en ny minerallov utformes slik at det er mulig med en rask og effektiv oppretting av denne skjevheten. Den nye loven må i langt større grad enn foreslått bidra til å rette opp denne balansen når det gjelder alle felter: leting og undersøkelser, utvinning og avslutning.
· En ny lov må kreve bruk av systemer som får inn reelle kostnader ved av tap av natur, landskap, kultur, samhold, verdier for friluftslivet, områder som er ansett som hellige og kostnader som oppstår ved støy, støv, usikkerhet og negative konsekvenser for menneskers følelser knyttet til stedet. Dette må gjelde både for samiske og ikke-samiske områder.
· Det bør ikke være slik loven er foreslått i dag: at de berørte skal «tilpasse seg» slik at de kan bli vant til gruvedriften, det bør være motsatt: at leteselskapet tilpasser seg natur, mennesker og kultur. De lokalt berørte må ha vetorett, og ekspropriasjon må avvikles når det gjelder gruvevirksomhet.
· Loven må også sørge for at alle forhold ved virksomheten det søkes om behandles under ett – dvs. konsekvenser av all infrastruktur, drift, transport og krafttilførsel.