NTNU Industriell Økologi

Effektive strategier for det grønne skiftet – inkludert klimatilpasning, sirkulærøkonomi, forsyningssikkerhet og biodiversitet – krever en robust kunnskapsgrunnlag. Mineralloven kunne og burde spille en svært viktig rolle i oppbygging av et slikt kunnskapsgrunnlag. Vi foreslår fire konkrete tiltak for dette:

NTNUs Program for Industriell Økologi (IndEcol) er en av de tre ledende teknologiforskningsgruppene i Norge, med fem av IndEcols sju professorer blant verdens beste 2 prosent av forskere innenfor miljøforskning. IndEcol videreutvikler og anvender systemanalytiske metoder og bærekraftsanalyser som inkluderer livssyklusvurdering (LCA), materialstrømanalyse (MFA), multi-regional input output (MRIO), økosystem- og klimamodeller, fjernmålingsdata, datavitenskap, og feltstudier. Disse metodene har stor etterspørsel og IndEcol forskingsprogrammet har representanter i og bidrar aktivt til globale initiativer som FNs Klimapanel (IPCC), FNs naturpanel (IPBES), og FNs ressurspanel (IRP).

Forskningen ved IndEcol er sentralt for å forstå og synliggjøre sammenhenger mellom ‘metabolismen’ i industrielle økosystemer (f.eks. mineralressursuttak-handel-materialbruk) og interaksjonene med naturen (ressurs- og miljøpåvirkning). Systemanalyser og tverrfaglig kompetanse danner grunnlaget for å utrede mulige utviklingsperspektiver og fremtidsrettete løsninger knyttet til kritiske råvarer, ressurssikring, forsynings- og verdikjeder, og bærekraftig ressursforvaltning og materialbruk. Metodene er dermed både tett knyttet til formålet av minerallovsrevisjonen, og sentrale for å oppnå overordnete norske målsetninger innenfor digitalisering, sirkulærøkonomi, det grønne skiftet, og klimatilpasning.

NFDs målsetninger og minerallovutvalgets forslag til minerallovsrevisjonen er fremtidsrettet og betimelig i forhold til voksende globale utfordringer knyttet til behovet for mineralressurser, klimaendring, og bærekraftig utvikling. Minerallovutvalgets utreding gir en grundig og differensiert oversikt over internasjonale utviklingstrends og norske utfordringer innenfor mineralressursforvaltning.

De foreslåtte lovendringene svarer effektivt på de fleste grunnleggende spørsmålene. Vi støtter spesielt utvalgets forslag

Mineralressurser danner det fysiske grunnlaget for å forsyne fremtidens ‘industriell metabolisme’, mens pålitelig informasjon danner kunnskapsgrunnlaget for å oppnå langsiktig og bærekraftig forvaltning jf. minerallovens §1-1 og i samsvar med regjeringens overordnete målsetninger.

Det er en internasjonal trend mot digitalisering som satser tungt på utvikling av datainfrastrukturer og system-baserte modeller for beslutningsstøtte (f.eks. RMIS (EU), materialflows.net (UN IRP), USGS NMIC (USA), CMIC (UK)) for å støtte bærekraftig ressursforvaltning og tilrettelegge for det grønne skiftet. Slike systemer er avhengig en robust materialsystemforståelse og samkjøring av ulike typer tematiske data: geologiske undersøkelser, informasjon fra mineralvirksomhet, kunnskap om materialverdikjeder og samfunnets ressursbruk, og informasjon om miljøtilstanden.

Systemanalytiske modeller og metoder er «databrukere». De danner det vitenskapelige grunnlaget for å lage utviklingssenarioer, utvikle indikatorer, og forutse flaskehalser i råvareforsyningen, og de kan brukes for å simulere og evaluere ulike strategier for ressurssikring, risikovurdering, klimatilpasning, og sirkulærøkonomi. Stater og etater som bygger integrerte datainfrastrukturer og bruker systemmodeller har en strategisk fordel ovenfor andre, og ser en risiko for samfunnet dersom staten ikke tar eierskap til digital infrastruktur, plattformutvikling, og standardutvikling tilknyttet disse.

Basert på dette stilles spørsmålet hvordan mineralloven bidrar til å bygge opp det felles nasjonale kunnskapsgrunnlaget for strategisk ressurssikring og det grønne skiftet. Denne utfordringen har tre komponenter: (1) datafragmentering - informasjonsforvaltningen er ikke samordnet og leder til store gaper i datagrunnlaget; (2) informasjonsverdi - data som samles inn er ikke tilrettelagt for den digitale økonomien og bruk for det grønne skiftet; (3) beslutningsstøtte - datautnyttelse er ineffektiv og tar ikke i bruk dagens systemanalytiske metoder og digitale mulighetene.

For å dekke samfunnets behov for mineraler innenfor et langsiktig perspektiv og bærekraftige rammer som definert under §1-1 trengs at innrapporterte data er mest mulig komplett og blir fortløpende oppdatert. Data må kunne samkjøres med andre datasett, og må kunne brukes videre for å samordne planlegging og forvaltning på tvers av offentlige virksomheter innenfor minerallovens virkeområde, men også på tvers av hele forvaltningsapparatet med sikt på overordnete nasjonale målsetninger. Hurdalsplattformen 2021-2025 framhever behovet for samordning og belyser bl.a. offentlig tilsyn og rapportering (s. 15), deling av offentlige data (s. 16, 38), og krav om datadeling fra private selskaper (s. 16, 39). Regjeringen vil utvikle det statlige eierskapet som sikrer nasjonal kontroll og fellesskapets interesser knyttet til klima og bærekraft (s. 12, 29), den digitale økonomien generelt (s. 15, 16), og digital infrastruktur, plattformer, plattformutvikling og standardutvikling spesifikt (s. 16).

I dag er det er imidlertid ikke tilstrekkelig tilrettelagt for samordnet innsamling, koordinert forvaltning, og FAIR (findable, accessible, interoperable, and reusable) deling av data tilknyttet uttak av geologisk materiale. Flere lov- og regelverk inklusive plan- og bygnings-, jordvern-, kulturminne-, forurensings-, mineral-, og havbunnsmineralloven, samt tilhørende forordninger, håndbøker, og veiledninger har bestemmelser iht. rapportering av uttak av materialer fra grunnen. Samtidig er datainnsamling fra foretak/tiltakshavere fragmentert iht. både forvaltningsansvaret og informasjonsinnholdet.

Ift. forvaltningsansvaret er det i dag ingen norsk lovverk som sikrer at innsamling og forvaltning av data gir en komplett oversikt over hva som tas ut av grunnen hvor, og over hva de tilknyttede konsekvensene er. Forslaget til ny minerallov gjør det ikke heller. Ansvarsområdet av mineralloven jf. §§1-1 og 1-2 er begrenset gjennom definisjonen av «mineralressurser», «mineralvirksomhet». I tillegg erdet fremdeles uklart i hvilket omfang rapportering knyttet til «annen bruk av grunnen» dekker alle andre uttaksaktivitetene. Videre gjelder loven jf. §1-3 ikke utenfor grensen for privat eiendomsrett i sjø, som er underlagt havbunnsmineralloven. Denne fragmenterte og ufullstendige innsamlingen av data hindrer betydelig utviklingen av en «nasjonal kunnskapsbase» for det grønne skiftet.

Ift. informasjonsinnholdet kan rapporteringsplikten omfatte ulike typer tematiske data som f.eks. «topografiske» (f.eks. høydemodeller, driftsplaner), «geologiske» (f.eks. grunnundersøkelser, geologiske modeller), «statistiske» (f.eks. uttaksmengder av ulike typer material, tilbakefylling av rene masser eller mineralavfall), og «miljørelaterte» (f.eks. CO2 utslipp, radonfare, tungmetaller) data, samt «finansielle» (f.eks. salgsverdi for ulike produkter, grunneieravgift) og «andre informasjoner» (f.eks. sysselsetting, tekniske utstyr, osv.). Rapporteringsplikten jf. mineralloven er imidlertid ikke samordnet med tematiske datasett som forvaltes av andre offentlige virksomheter. For eksempel tar minerallovsforslaget ikke hensyn til at rapportert uttak bør i prinsippet utløse automatisk oppdatering av flere databaser/datasett tilknyttet ulike tema underlagt andre offentlige virksomheter: fysisk uttak av material fra undergrunnen (økonomisk aktivitet) forringer geologiske ressurser (geologiske modeller), forandrer topografien (geografiske informasjoner), leder til endret arealbruk (arealplanlegging, naturmangfold), og medfører lagring av mineralavfall (forurensingsloven, arealplanlegging) samt med at det muligens skapes ny deponirom (kommunale avfallsplaner). Videre kan data tilknyttet fysisk uttak av material suppleres med data knyttet til energiforbruk, transport, og CO2 utslipp (klimaloven).

Utover de foreslåtte lovendringene jf. §1-8 Krav om samordning av saksbehandling og §12‑3 Endringer i andre lov ser vi derfor et stort behov for å utrede hvordan mineralloven skal bidra samordning av informasjonsflyten fra tiltakshavere til ulike offentlige virksomheter, og informasjonsforvaltningen mellom/på tvers av offentlige virksomheter i Norge . Systemanalyserviser at det må samarbeides og planlegges på tvers av administrative grenser og verdikjeder for å oppnå overordnete norske målsetninger. Det er derfor viktig å framheve at samordningsbehovet ift. informasjonsflyt og dataforvaltning gjelder (a) alle typer uttak fra grunnen uansett formål; (b) alle typer tematiske data; (c) alle prosjektfaser fra søknadsfasen (planlagt uttak), til drift-, og avslutningsfasen (fulført uttak), samt langtidsovervåking og mulig fremtidig utvinning fra gamle avgangsdeponier; og (d) alle relevante offentlige virksomheter.

Vi mener at bedre samordning kan sikre at det rapporteres bare de nødvendige, men samtidig alle relevante data som trengs for å oppfylle forvaltningens kontroll-, styring-, og informasjonsfunksjon. Samordningsprosessen kan støttes ved å fokusere på harmonisering og samkjøring av geografisk opplyste data, og et materialsystemperspektiv som utredet i EU H2020 MinFuture prosjektet (https://minfuture.eu/). Det overordnete målet for samordning kan være å bygge en felles datainfrastruktur og mer komplett kunnskapsbase som vil kunne fortløpende oppdateres med rapporterte data på tvers av alle involverte offentlige virksomhetene, slik at den til enhver tid viser den samlete oversikten.

Geologiske data og ulike typer tematiske opplysninger tilknyttet uttak fra grunnen har en stor samfunnsrelevans : geologiske data trengs for mineralleting, nasjonale ressursoversikter, og for planlegging av alle menneskelige aktiviteter tilknytte undergrunnen; geologiske informasjoner har en overordnet samfunnsverdi fordi de danner alltid utgangspunktet for å kunne dekke samfunnets fremtidige behov for mineraler innenfor et langsiktig perspektiv ift. §1-1. Opplysninger tilknyttet planlagte og pågående uttaksaktiviteter for sin del trengs både innenfor de ulike offentlige saksbehandlingsprosesser, og for å overvåke og effektivisere areal‑, material‑, energi‑, og transportplanlegging på tvers av prosjekter, verdikjeder og forvaltningsenheter. De to datatypene (i bakken og over bakken) til sammen danner grunnlaget for å kunne gjennomføre bærekrafts- og systemanalyser for statlig, fylkeskommunal og kommunal planlegging og strategiutvikling. Likeså er de sentrale for utvikling av kommersielle tjenester og forretningsmodeller for digitale verdikjeder, materialgjenvinning, rett material til rett formål, og bedre ressursbruk (stikkord «innovasjon, industrial symbiosis, og sirkulærøkonomi»).

Flere lovverk støtter åpen informasjonsdeling mellom offentlige virksomheter, og mest mulig åpen tilgang til informasjon for allmenheten. På overordnet nivå er det en internasjonal trend mot åpen data og systematisk rapportering og standardisering av både geografiske og bærekraftsrelaterte informasjoner, som omtalt i Europaparlaments- og rådsdirektiv 2019/1024 åpne data og viderebruk av informasjon fra offentlig sektor. I Norge er ulike aspekter av offentlighetsprinsippet, informasjonsplikten, og retten til informasjon bl.a. forankret under grunnlovens §§100 og 112, miljøinformasjonsloven, geodataloven, kommunelovens §4-1, forvaltningslovens §§13b, 13d, 17 og 18, produktkontrollovens §§5, 9, og 10, og offentleglova. Videre defineres at «data som genereres av aktivitet i næringslivet på oppdrag fra offentlig sektor, eller etter tillatelser og konsesjoner fra det offentlige, må i utgangspunktet kunne anses som et offentlig gode og kunne brukes av flere» som beskrevet i Meld. St. 22 (2020–2021) Data som ressurs.

Minerallovens §7-7 fastsetter imidlertid en taushetsplikt for både «informasjon om geologiske forhold» (geologiske data) og «informasjon som er rapportert inn fra drift» (statistiske data) . Dette er et stort hinder for bærekraftsanalyser og det grønne skifte. Med sikt på offentlighetsprinsippet stilles spørsmålet hvorfor både innrapporterte geologiske og statistiske informasjoner skal i utgangspunktet automatisk være underlagt taushetsplikt (§7-7 og kap. 16.3.3.1 En tidsbegrenset taushetsplikt s. 208f). Offentlighetsprinsippet og retten til miljøinformasjon er svært viktig i norsk forvaltning, og det er en overordnet målsetning både i Norge og internasjonalt at samfunns- og bærekrafts-relaterte informasjoner skal tilgjengeliggjøres i størst mulig grad. Det kan selvsagt være unntak fra hovedregelen om offentlighet spesielt for ressurstyper som kan være underlagt «strategiske og sikkerhetspolitiske hensyn» som kritiske metaller og mineraler (kap. 21.2.1 s.239) og for en del informasjoner som er av konkurransemessig betydning jf. forvaltningsloven. Samtidig vil taushetsplikten etter forvaltningslovens §13 første ledd nr. 2 gjelder bare opplysninger «som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde av hensyn til den som opplysningen angår», og som ikke er «alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelig andre steder». Både arten og omfanget av taushetsplikten innenfor minerallovens §7-7 må vurderes konkret. Det følger flere eksempler som dokumenterer samfunnets interesse i å legge til rette for mest mulig åpen tilgang til de ulike typer tematiske data som skal rapportertes inn jf. mineralloven:

Miljøinformasjon: Utredningen holder fast at offentligheten kan ha en spesiell interesse i den innrapporterte informasjonen dersom den skulle regnes som miljøinformasjon (kap. 16.3.3.2 Offentligheten skal dra nytte av informasjonen til slutt s. 209). Med sikt på både geologiske og statistiske data har miljøinformasjonsloven (LOV-2003-05-09-31) en spesiell relevans: loven holder fast at det skal veies miljø- og samfunnsmessige interesser, og at den etterspurte informasjonen skal utleveres dersom disse interessene veier tyngst. Her er det viktig å fremheve at det er i stor grad en kombinasjon av både geologien og uttaksaktiviteten som bestemmer miljøpåvirkninger.

Forskning: Grunnlovens §112 («miljøparagraf», kap 5.2 s. 52) skal opprettholde naturens mangfold og produksjonsevne «ut frå ein langsiktig og allsidig synsmåte» og skal sikre borgerens «rett til kunnskap» om naturmiljøets tilstand, og om planlagte og iverksatte inngrep i naturen. Mens Norge er på fjerde plass på SDG-indeksen 2022 (Sustainable Development Report 2022) definerer likevel Forskningsrådets innspill til statsbudsjett 2023 «akselerert omstilling og bærekraft på alle områder» som «dette tiårets største utfordring» (Budsjettforslag 2023). Systemanalytiske metoder som MFA, LCA, MRIO, og økosystemanalyser, samt regionale ressursmodeller, geostatistikk, miljøovervåking, kritikalitetsanalyser, verdikjededesign m.fl. bidrar til å utvikle helhetlige løsninger og strategier for hvordan overordnete målsetninger kan oppnås innenfor bærekraftige rammer. Metodene kan anvendes på ulike skala og til dels med aggregerte data, men geografisk opplyste detaljdata er en forutsetning for å vurdere og redusere miljøpåvirkninger ift. arealbruk, naturmangfold, transport, og infrastrukturbehov. I kap. 16.1 avsnitt 4 s. 202 skrives at «kunnskapen kan bli verdiløs dersom informasjonen allerede er offentlig tilgjengelig». I denne sammenhengen kan framheves at åpne data har faktisk ut fra bærekrafts- og av samfunnsperspektivet en stor (og muligens større) verdi hvis de tilgjengeliggjøres for videre bruk, slik at de kan komme felleskapet til gode. Bærekraftshensyn kan hermed være et reelt samfunnsbehov som taler for åpen datadeling etter forvaltningslovens §13b. Utover dette «kan departementet bestemme at et forvaltningsorgan kan eller skal gi opplysninger til bruk for forskning, og at dette skal skje uten hinder av organets taushetsplikt etter §13» jf. forvaltningslovens §13d.

Arealplanlegging og geodata: Europaparlaments- og rådsdirektiv 2019/1024 åpne data og viderebruk av informasjon fra offentlig sektor, geodataloven, og geodatastrategien mot 2025 tydeliggjør den strategiske verdien av en nasjonal geografisk infrastruktur og fremhever at « infrastrukturen skal som hovedregel være basert på åpne data » (geodatastrategi s. 14). EU-rådsdirektivet nevner seks tematiske datasett med spesielt høy samfunnsverdi: geodata, jordobservasjon og miljø, meteorologiske data, statistikk, selskaper og eierskap, og mobilitet. Etter artikkel 5 §8 gjelder at disse data « skal gjøres tilgjengelige for viderebruk i et maskinleselig format ved hjelp av hensiktsmessige API-er og, dersom det er relevant, som en massenedlasting». De overordnete instruksene er spesielt relevant iht. innrapporteringskravet jf. §§7-1 til 7-6, og framhever at det bør vurderes offentliggjøring både for innrapportere geologiske data og for andre typer innrapporterte tematiske opplysninger tilknyttet uttak fra grunnen. Som eksempel spesifiserer gjeldende Forskrift om kart over underjords- og dagbruddsanlegg (FOR-2010-12-20-1784) at «kartmaterialet skal være utformet på en slik måte at tilsynsmyndigheter kan bruke det i forbindelse med tilsyn ved virksomheten, samt av grunneiere og kommune for kontroll av sine interesser», og at «kartmaterialet skal holdes à jour». Formuleringen fremhever kommunens og grunneierens interesser i geografisk opplyste og fortløpende oppdaterte data, og understreker at det er viktig å tilrettelegge for videre bruk.

Materialplanlegging: offentlighetsprinsippet og miljøinformasjonsloven er spesielt relevante for byggeråstoffer (sand grus og pukk, vedlegg 2 kap. 4 s. 345) og for bygg- og anleggsmasser (bl.a. gravemasser og sprengt stein, omtalt under Uttak av mineraler som hovedsakelig skjer som ledd i å tilrettelegge for annen bruk av grunnen, kap. 7.4.2.2 s. 75). Byggeråstoffer er med langt den viktigste ressurstypen som utvinnes i Norge ift. omsetning, antall utvinningssteder, arealbruk, volum, tonnkilometer tungmassetransport, og med hensyn til not-in-my-back-yard (NIMBY) konfliktpotensial med landbruk, byutvikling og infrastrukturutbygging. Både konsesjonert uttak av byggeråstoffer og uttak av bygg- og anleggsmasser er deler av et byggeråstoff-materialsystem. Transformasjonen av dette materialsystemet mot et sirkulært system som er mer ressurseffektivt og har mindre miljøpåvirkninger er sentral for det grønne skiftet. En forståelse av dette systemet er en grunnlag for utvikling av strategier for det grønne skiftet. Utfordringen er at dette materialsystemet ligger innenfor ansvarsområdet av forskjellige myndigheter og er underlagt ulike lovverk . Derfor er det veldig viktig at data som er innsamlet av forskjellige myndigheter er kompatibelt (tydelig referert) og kan deles enkelt. Koordinatfestete geologiske og statistiske detaljdata om uttaksmengder, materialtyper, kvaliteter, forurensingspotensial kan i så fall bidra til å identifisere mulige synergier, overvåke miljøpåvirkninger, og lage senariomodeller. Hvis dataene tilgjengeliggjøres også for planlagt uttak (ex-ante) kan det bl.a. optimeres transport og ressursbruk på tvers av ulike prosjekter, bedrifter og verdikjeder. Siden byggeråstoff-systemet spiller en særlig viktig rolle for det grønne skiftet, kan det stilles spørsmålet om samfunnsbehovene for systematisk offentliggjøring av både geologiske rådata og andre informasjoner fra mineralvirksomhet bør vektes tungere enn påstander om taushet og konfidensialitet.

Digitale verdikjeder og tjenester: Bedre ressursforvaltning bygger på data, informasjonsinfrastrukturer og digitale verktøy som kan brukes bade innenfor den offentlige forvaltningen og næringen. Mye av informasjonen som rapporteres i dag eller som skal samles inn gjennom en rapporteringsplikt under minerallovens kapittel 7 kan allerede være offentlig tilgjengelig gjennom f.eks. offentlige høringsdokumenter for driftskonsesjon, bedriftsnettsider, produktsertifisering iht. byggevareforskriften, og børsrapportering. Dette er spesielt relevant ift. forvaltningslovens §13. I mange tilfeller var det historisk sett lite motstand fra produsenter mot offentliggjøring av mange av de ulike typer tematiske data som vil etter kapittel 7 automatisk være underlagt rapporteringsplikten. Det kan i motsetning faktisk være i tiltakshaverens / dataleverandørens interesse å få mye av informasjonen som samles inn offentliggjort: det kan framheve at tiltakshaveren oppfyller regelverket og samfunnets forventninger for bærekraftig virksomhet; de kan øke synligheten og gi muligheter for innovasjon og det åpner opp for utvikling av nye digitale tjenester og analyser som kan støtte utvikling av strategier for det grønne skiftet på tvers av hele mineralnæringen. Med sikt på overordnete internasjonale trender, nasjonale målsetninger (kap. 6.2.4 Bærekraftbegrepet i norsk rett s. 60f.; Hurdalsplattformen 2021-2025) vil foretak i økende grad være forpliktet til å rapportere bærekraftsrelevante informasjoner. Det kan derfor være hensiktsmessig å legge til rette for systematisk rapportering og åpen deling av mest mulig av disse data for å stimulere innovasjon og fremme Norges konkurranseevne med sikt på bærekraftige produkter, verdikjeder og tjenester.

Vi mener at det er en stor samfunnsverdi i at «offentlighetsprinsippet» anvendes i størst mulig grad både for geologiske informasjoner og for driftsrelaterte (bl.a. lokalitet, driftsstatus, uttakstype, uttaks- og deponeringsmengder, og type overskudds- eller salgsprodukter) informasjoner. Det trengs tilgang til begge typer data for å kunne lage ressursoversikter, systemanalyser, indikatorer, og senarioer, og for å kunne tilrettelegge for bærekraftig ressursforvaltning og digitalisering, effektivisering, og koordinert planlegging på tvers av offentlige virksomheter med forskjellige ansvarsområder. Systematiske data er likeså viktig for transparens og åpen konkurranse i markedet («størst mulig verdiskaping»), for bedre planlegging og ressursutnyttelse på tvers av næringen, og for det grønne skiftet i samfunnet.

Digitalisering i den offentlige forvaltningen påvirker alle deler av samfunns- og næringslivet. Datadrevet innovasjon er en av de viktigste driverne for fremtidig økonomisk vekst, og flere nasjonale føringer fremhever betydningen av digitalisering, datainfrastrukturer og den digitale økonomien:

Ift. mineralloven er også de 16 anbefalingene for dataøkonomien som ble utarbeidet i oppdrag fra Kommunal- og distriktsdepartementet relevante, spesielt: «3. Vurder felles datalagring for offentlige data», «4. Gjennomgå og forbedre eksisterende fellesløsninger», «11. Still forventninger til hvilke data som skal deles i virksomhetenes tildelingsbrev», «13. Opprett prioriteringsråd for datadeling med deltagelse fra næringslivet», og «14. Utvikle nasjonal oversikt over data av høy Verdi.» (KDD (2019) Én digital offentlig sektor: Digitaliseringsstrategi for offentlig sektor 2019–2025 s.48).

Minerallovsforslaget forutsetter «omfattende digitalisering av søknads- og rapporteringsprosessene» (kap 2.1.2 Generelt om utvalgets forslag s. 20; kap. 15.3.3.1 Meldeplikten kan oppfylles digitalt s. 195). Samtidig holdes fast at det trengs at det hele «regulatoriske systemet» og «de ulike godkjenningsprosessene» (kap. 7.2 Systemet i mineralloven s. 70) forenkles og effektiviseres. Med sikt på den pågående digitaliseringen i Norge og de nasjonale føringer definert ovenfor er det ikke tilstrekkelig å se på forenkling og effektivisering av informasjonsflyten bare innenfor minerallovens limitert virkeområde.

Frem til nå har gjeldende praksis for rapportering av data tilknyttet uttak fra grunnen (både jf. mineralloven, og som del av bygg- og anleggsformål, m.m.) i lite grad ført til at det brukes sammenhengende digitale systemer for samordnet innrapportering, gjensidig oppdatering, datavalidering, og automatisert kvalitetskontroll av de ulike tematiske datasettene. Totalt sett er dermed datainnsamling utilstrekkelig harmonisert, tematisk komplett, og samordnet på tvers av offentlige virksomheter. Mye av dataene som rapporteres under minerallovverket blir i dag først og fremst brukt for tilsyn og interne saksbehandling . Samtidig er det et voksende behov for å gjøre deler av disse dataene tilgjengelig til andre forvalningsenheter og allmenheten .

Med sikt på fremtida og minerallovens formål jf. §1-1 trengs digitale infrastrukturer som tilrettelegger for samordning og samarbeid på tvers av private og offentlige virksomheter, en god informasjonsflyt mellom ulike offentlige virksomheter, og tilrettelegging av informasjon for videre bruk.

Det trengs alltid både koordinatfestete geologiske informasjoner og koordinatfestete statistiske driftsopplysninger dersom det skal kunne kobles data i et systemperspektiv.

Konkrete løsninger for de store samfunnsutfordringene knyttet til ressurssikkerhet, arealbruk, klimaendring, og miljøpåvirkninger er basert på at data som finansieres og samles inn av offentlige virksomheter kan samkjøres, brukes videre, og analyseres i systemkonteksten. Vi forslår følgende fire tiltak som del av minerallovsrevisjonen:

Dersom departementet finner det hensiktsmessig, kan IndEcol gjerne kontaktes for nærmere diskusjoner om hvordan systemanalytiske metoder kan bidra til sektorovergripende verktøy, strategier, og senarioer for ressursforvaltning og næringsutvikling.

Mark U. Simoni, PhD forsker, NTNU IndEcol Daniel B. Müller, professor, NTNU IndEcol

Program for industriell økologi (IndEcol) Høgskoleringen 5, NTNU NO-7034 TRONDHEIM https://www.ntnu.edu/indecol