Naturvernforbundet i Vesterålen ble stiftet i 2009, og har som hovedoppgave å stoppe treslagsskifte og skogreising med fremmede treslag (i praksis gran) og utenlandske treslag (i praksis sitka-/lutzgran).
Vi vil også innlede med å konstatere at det er feil, misvisende og forledende å benytte begrepet «bærekraftig» i et skogbruk der en kun benytter utenlandske treslag med svært høy økologisk risiko og andre fremmede treslag.
Kystskogbruket, og annet skogbruk der utenlandske og fremmede treslag benyttes, må tas ut av forskriften, eller gis et eget kapittel, der de behandles som det de er: En trussel mot den stedegne naturen og, i flere sammenhenger, kulturen.
Eksempler på tradisjonell tenkning og praksis som får svært uheldige utslag her hos oss er eksempelvis omfattende selvforyngelse med gran i avvirkede områder og fredning av granreirtrær for hønsehauk og granskogområdet rundt.
Det er vår klare oppfatning, og den blir styrket år for år, at den største faren for kystnaturen, er granplanting, både den som har foregått, og som det offensivt legges opp til skal økes i fremtiden.
Dette er virkeligheten:
- Stor spredning fra plantefelt og tidligere selvspredde granplanter (2. og 3. generasjon). På hver tur i marka oppdages nye planter. Spredningen er ute av kontroll, og myndighetene og andre medskyldige, er passive og ubehjelpelige.
- Store og små granplantefelt etablert langt oppe i bratte lier, som nå er hogstmodne, og sprer millioner av frø hvert år, men som det vil koste flere hundretalls millioner å ta ut, og som gir store minuser i regnskapet, blir aldri tatt ut.
Dette er vårt utgangspunkt.
Forskriftsendringen har 2 hovedmål:
- Å få fortgang i en noe treg replanting etter hogst i den plantede bartrekystskogen
- Stikke (gran)kjepper i hjulet for de som ønsker å bruke annet enn granplanter ved foryngelse etter hogst
Blir forslaget vedtatt slår vi 2 nye spikere i kystnaturens kiste!
Det siste vi trenger er disse 2 endringene! Forslaget innebærer det motsatte av hva vi ønsker og derfor må vi reagere:
- Vårt innspill er derfor: Forkast endringsforslaget!
Vi vil begrunne vårt standpunkt med følgende argumenter:
En av de viktigste årsakene til at grunneiere ikke forynger (med gran) er at de ser de store negative økologiske konsekvensene planting har og ikke ønsker å være delaktig i ødeleggelsene.
Dette standpunktet må respekteres. Trakassering og plantepress med trusselbrev og kjeft fra kommunale skogbyråkrater og andre skogaktører må opphøre.
Det juridiske grunnlaget for press må ikke styrkes, men heller tones ned.
De grunneierne som ønsker å «gå tilbake til start», kanskje for at de angrer seg, må fritt få lov til dette, og gis full støtte til erstatte barskogen/granskogen med andre , stedegne treslag.
Alle trær må telle med når gjenveksten skal vurderes/regnes på.
I høringsnotatet, side 3 står det:
"Regjeringen vil videre bruke skogen aktivt som en sentral del av klimapolitikken og øke den naturlige karbonlagringen i norsk natur".
Så langt vi har kunnskap er det ingen klar dokumentasjon på at tettplantet monokultur av gran er mer effektiv karbonlagring enn lagring i naturlig skogsterreng. Vi har ikke forsket på dette, men antar at andre har det. Men vi har tatt noen "stikkprøver" fra Hadsel kommune. I skogbunnen for tett og tilårskommen granskog finner vi litt mose, kanskje litt sopp og ellers et spinkelt planteliv. Bruker jeg en plantespade finner jeg et tynt lag med mose og humus, noen cm tykt. Dvs det meste av lagret karbon ligger i trærne. Motsatsen er naturlig skogsterreng. Her ligger karbonet lagret i tykk torv, lauvtrær og i annet planteliv. Er det vist at dette ikke kan konkurrere med tettpakket plantefelt med hogstrunder på 70 år? Er det hold i begrepet klimaskog? Fremmer det naturmangfoldet?
Generelle betraktninger og erfaringer fra oss som bor i et kystområde, med skogreising og treslagsskifte med fremmende og utenlandske treslag, som ytterligere understøtter vårt forslag om å forkaste forskriftsendringene:
Det mangler en nasjonal strategi for å stoppe langdistansespredning av gran. Det er heller ingen planer, økonomi eller innsatsvilje for å få en slik strategi på plass.
Dette er totalt uansvarlig!
Vi må koble sammen natur, klima og matproduksjon, den koblingen mangler her.
Det er moralsk forkastelig å tvinge matproduserende areal ut av bruk!
Verden trenger både mat og trær, men trær har vi mer enn nok av, vi gror over.
Vi kan ikke redde verden med å plante ned naturen vår med fremmede og utenlandske treslag for å stabilisere klima og opprettholde dagens høye forbruk.
Vi må forbruke mindre og ta vare på det økologiske mangfoldet.
Å ofre kystnaturen på klimaets alter er totalt uakseptabelt når det finnes tusenvis av løsninger som ivaretar både natur- og klimahensyn.
Dagens forvaltning av forskrift om bruk av utenlandske treslag beskytter ikke sårbare, sjeldne/truede arter og naturtyper, da konsekvensene på lang sikt, kanskje flere hundre år, ikke vektlegges når tillatelser blir gitt.
Primær og sekundær langdistansespredning, med opphav i disse feltene, vil på lang sikt garantert bli en trussel.
Vi vil også innlede med å konstatere at det er feil, misvisende og forledende å benytte begrepet «bærekraftig» i et skogbruk der en kun benytter utenlandske treslag med svært høy økologisk risiko og andre fremmede treslag.
Kystskogbruket, og annet skogbruk der utenlandske og fremmede treslag benyttes, må tas ut av forskriften, eller gis et eget kapittel, der de behandles som det de er: En trussel mot den stedegne naturen og, i flere sammenhenger, kulturen.
Eksempler på tradisjonell tenkning og praksis som får svært uheldige utslag her hos oss er eksempelvis omfattende selvforyngelse med gran i avvirkede områder og fredning av granreirtrær for hønsehauk og granskogområdet rundt.
Det er vår klare oppfatning, og den blir styrket år for år, at den største faren for kystnaturen, er granplanting, både den som har foregått, og som det offensivt legges opp til skal økes i fremtiden.
Dette er virkeligheten:
- Stor spredning fra plantefelt og tidligere selvspredde granplanter (2. og 3. generasjon). På hver tur i marka oppdages nye planter. Spredningen er ute av kontroll, og myndighetene og andre medskyldige, er passive og ubehjelpelige.
- Store og små granplantefelt etablert langt oppe i bratte lier, som nå er hogstmodne, og sprer millioner av frø hvert år, men som det vil koste flere hundretalls millioner å ta ut, og som gir store minuser i regnskapet, blir aldri tatt ut.
Dette er vårt utgangspunkt.
Forskriftsendringen har 2 hovedmål:
- Å få fortgang i en noe treg replanting etter hogst i den plantede bartrekystskogen
- Stikke (gran)kjepper i hjulet for de som ønsker å bruke annet enn granplanter ved foryngelse etter hogst
Blir forslaget vedtatt slår vi 2 nye spikere i kystnaturens kiste!
Det siste vi trenger er disse 2 endringene! Forslaget innebærer det motsatte av hva vi ønsker og derfor må vi reagere:
- Vårt innspill er derfor: Forkast endringsforslaget!
Vi vil begrunne vårt standpunkt med følgende argumenter:
En av de viktigste årsakene til at grunneiere ikke forynger (med gran) er at de ser de store negative økologiske konsekvensene planting har og ikke ønsker å være delaktig i ødeleggelsene.
Dette standpunktet må respekteres. Trakassering og plantepress med trusselbrev og kjeft fra kommunale skogbyråkrater og andre skogaktører må opphøre.
Det juridiske grunnlaget for press må ikke styrkes, men heller tones ned.
De grunneierne som ønsker å «gå tilbake til start», kanskje for at de angrer seg, må fritt få lov til dette, og gis full støtte til erstatte barskogen/granskogen med andre , stedegne treslag.
Alle trær må telle med når gjenveksten skal vurderes/regnes på.
I høringsnotatet, side 3 står det:
"Regjeringen vil videre bruke skogen aktivt som en sentral del av klimapolitikken og øke den naturlige karbonlagringen i norsk natur".
Så langt vi har kunnskap er det ingen klar dokumentasjon på at tettplantet monokultur av gran er mer effektiv karbonlagring enn lagring i naturlig skogsterreng. Vi har ikke forsket på dette, men antar at andre har det. Men vi har tatt noen "stikkprøver" fra Hadsel kommune. I skogbunnen for tett og tilårskommen granskog finner vi litt mose, kanskje litt sopp og ellers et spinkelt planteliv. Bruker jeg en plantespade finner jeg et tynt lag med mose og humus, noen cm tykt. Dvs det meste av lagret karbon ligger i trærne. Motsatsen er naturlig skogsterreng. Her ligger karbonet lagret i tykk torv, lauvtrær og i annet planteliv. Er det vist at dette ikke kan konkurrere med tettpakket plantefelt med hogstrunder på 70 år? Er det hold i begrepet klimaskog? Fremmer det naturmangfoldet?
Generelle betraktninger og erfaringer fra oss som bor i et kystområde, med skogreising og treslagsskifte med fremmende og utenlandske treslag, som ytterligere understøtter vårt forslag om å forkaste forskriftsendringene:
Det mangler en nasjonal strategi for å stoppe langdistansespredning av gran. Det er heller ingen planer, økonomi eller innsatsvilje for å få en slik strategi på plass.
Dette er totalt uansvarlig!
Vi må koble sammen natur, klima og matproduksjon, den koblingen mangler her.
Det er moralsk forkastelig å tvinge matproduserende areal ut av bruk!
Verden trenger både mat og trær, men trær har vi mer enn nok av, vi gror over.
Vi kan ikke redde verden med å plante ned naturen vår med fremmede og utenlandske treslag for å stabilisere klima og opprettholde dagens høye forbruk.
Vi må forbruke mindre og ta vare på det økologiske mangfoldet.
Å ofre kystnaturen på klimaets alter er totalt uakseptabelt når det finnes tusenvis av løsninger som ivaretar både natur- og klimahensyn.
Dagens forvaltning av forskrift om bruk av utenlandske treslag beskytter ikke sårbare, sjeldne/truede arter og naturtyper, da konsekvensene på lang sikt, kanskje flere hundre år, ikke vektlegges når tillatelser blir gitt.
Primær og sekundær langdistansespredning, med opphav i disse feltene, vil på lang sikt garantert bli en trussel.