Amnesty International i Norge viser til høringsbrevet "Høring - Utvisning av flyktninger på grunn av ilagt straff”.
Innledningsvis ønsker vi i likhet med Røde Kors Norge å bemerke at ordlyden i høringsbrevets overskrift foretrekkes fremfor høringsnotatets "Utvisning av kriminelle flyktninger".
Høringen gjelder en ny bestemmelse i utlendingsloven om utvisning av utlendinger med flyktningstatus som har blitt straffet for forhold som kan føre til fengselsstraff i to år eller mer, og som ikke lenger har behov for beskyttelse.
Amnesty oppfatter departementet dithen at de nå ønsker å vedta en regel som i praksis «myker opp» utvisningsprosessen og gir adgang til å utvise straffedømte flyktninger, uten å i tillegg fatte vedtak om opphør av flyktningstatus etter utlendingsloven § 37.
Dette medfører at det ikke tas en særskilt vurdering av om det har inntruffet mer vesentlige og stabile endringer i hjemlandet, slik som både Sivilombudet og avgjørelser fra lagmannsretten har lagt til grunn. I praksis vil dette medføre at man utvider adgangen til å utvise straffedømte flyktninger.
I den forbindelse ønsker Amnesty å påpeke at hovedregelen etter flyktningkonvensjonen er at personer med flyktningstatus ikke på noen som helst måte skal utvises eller avvises. Det finnes likevel noen strengt begrensete unntak. Etter artikkel 32 er det adgang til å utvise en flyktning dersom det skjer av «hensyn til den nasjonale sikkerhet eller den offentlige orden». Etter artikkel 33 er det adgang til å utvise en flyktning som er å anse som en «fare» for landets sikkerhet eller som har fått dom for en «særlig alvorlig forbrytelse». Begge unntakene må imidlertid etter Amnestys syn forstås som snevre unntaksregler hvor formålet kun er å gi de ulike statene suverenitet til å sikre sine grenser og ha kontroll over hvem som oppholder seg i riket, samt beskytte samfunnet mot handlinger som kan utgjøre samfunnsfare. Et vedtak om utvisning er å anse som et sterkt inngrep i retten til respekt for privat- og familieliv etter Grunnlovens § 102 og EMK artikkel 8. Enhver endring i reglene for utvisning aktualiserer menneskerettslige spørsmål.
Amnesty reagerer på den strafferammen som legges til grunn for når en flyktning skal kunne utvises. Departementet viser til på side 13 i høringsnotatet at meningen er å åpne for at flyktninger som blir straffet for gjentatte tilfeller av alvorlig vold, ranskriminalitet, alvorlige narkotikaforbrytelser o.l. kan utvises. Likevel har departementet valgt å legge seg på en strafferamme som i tillegg omfatter mye mindre alvorlige overtredelser, som nasking (tyveri), forsikringsbedrageri, skattesvik, dokumentfalsk, regnskapsovertredelse, tjenestefeil, uriktig forklaring m.m. Amnesty er ikke enig med departementet i at personer som har begått slike lovbrudd er å anse som en trussel for «den nasjonale sikkerheten eller den offentlige orden» slik Flyktningkonvensjonens artikkel 32 setter som vilkår. Amnesty er derfor, i motsetning til departementet, av den oppfatning at slike tilfeller ikke kan anses å ligge innenfor rammen for når utvisning er tillatt etter artikkel 32. Amnesty har ikke gjort en nærmere vurdering av om de nåværende reglene overholder Norges folkerettslige forpliktelser. Amnesty mener det er kritikkverdig at departementet virker å lete etter smutthull i konvensjonen og internasjonal rett for å forenkle prosessen med å utvise flyktninger. De folkerettslige reglene og menneskerettighetene er å anse som et absolutt minimum av hva Norge skal innrette seg etter. I og med at departementet i dette tilfellet foreslår en regel som virker å ligge i grenseland for hva som ligger innenfor det folkerettslige og menneskerettslige handlingsrommet, kan ikke Amnesty støtte forslaget.
Videre fremgår det ikke av endringsforslaget om straffen det vises til må ha vært ilagt i Norge eller utlandet. I forslag til ny utl. § 68a fremgår det at det må være tale om forhold som etter norsk lov kan føre til fengselsstraff i to år eller mer. Om endringen skal vedtas, bør det derfor presiseres at straffereaksjonen må være ilagt i Norge, samtidig som at strafferammen bør være høyere.
Videre gis det fritt rettsråd etter rettshjelploven § 11, jf. utlendingsloven § 92 i saker om tilbakekall av oppholdstillatelse som følge av beskyttelsesbehov. Til sammenligning er det ikke fritt rettsråd i utvisningssaker som følge av overtredelse av straffeloven. Dette betyr at de som vil bli omfattet av de nye endringene i realiteten mister muligheten til å effektivt prøve lovligheten av vedtaket. Denne endringen kan være i strid med retten til effektivt rettsmiddel etter EMK art. 13. Etter EMK artikkel 13 har enhver krav på et effektivt rettsmiddel ved påstand om brudd på konvensjonen. Rettsmiddelet må videre være tilstrekkelig og tilgjengelig. Det er problematisk at dette ikke er drøftet i høringsnotatet.
Innledningsvis ønsker vi i likhet med Røde Kors Norge å bemerke at ordlyden i høringsbrevets overskrift foretrekkes fremfor høringsnotatets "Utvisning av kriminelle flyktninger".
Høringen gjelder en ny bestemmelse i utlendingsloven om utvisning av utlendinger med flyktningstatus som har blitt straffet for forhold som kan føre til fengselsstraff i to år eller mer, og som ikke lenger har behov for beskyttelse.
Amnesty oppfatter departementet dithen at de nå ønsker å vedta en regel som i praksis «myker opp» utvisningsprosessen og gir adgang til å utvise straffedømte flyktninger, uten å i tillegg fatte vedtak om opphør av flyktningstatus etter utlendingsloven § 37.
Dette medfører at det ikke tas en særskilt vurdering av om det har inntruffet mer vesentlige og stabile endringer i hjemlandet, slik som både Sivilombudet og avgjørelser fra lagmannsretten har lagt til grunn. I praksis vil dette medføre at man utvider adgangen til å utvise straffedømte flyktninger.
I den forbindelse ønsker Amnesty å påpeke at hovedregelen etter flyktningkonvensjonen er at personer med flyktningstatus ikke på noen som helst måte skal utvises eller avvises. Det finnes likevel noen strengt begrensete unntak. Etter artikkel 32 er det adgang til å utvise en flyktning dersom det skjer av «hensyn til den nasjonale sikkerhet eller den offentlige orden». Etter artikkel 33 er det adgang til å utvise en flyktning som er å anse som en «fare» for landets sikkerhet eller som har fått dom for en «særlig alvorlig forbrytelse». Begge unntakene må imidlertid etter Amnestys syn forstås som snevre unntaksregler hvor formålet kun er å gi de ulike statene suverenitet til å sikre sine grenser og ha kontroll over hvem som oppholder seg i riket, samt beskytte samfunnet mot handlinger som kan utgjøre samfunnsfare. Et vedtak om utvisning er å anse som et sterkt inngrep i retten til respekt for privat- og familieliv etter Grunnlovens § 102 og EMK artikkel 8. Enhver endring i reglene for utvisning aktualiserer menneskerettslige spørsmål.
Amnesty reagerer på den strafferammen som legges til grunn for når en flyktning skal kunne utvises. Departementet viser til på side 13 i høringsnotatet at meningen er å åpne for at flyktninger som blir straffet for gjentatte tilfeller av alvorlig vold, ranskriminalitet, alvorlige narkotikaforbrytelser o.l. kan utvises. Likevel har departementet valgt å legge seg på en strafferamme som i tillegg omfatter mye mindre alvorlige overtredelser, som nasking (tyveri), forsikringsbedrageri, skattesvik, dokumentfalsk, regnskapsovertredelse, tjenestefeil, uriktig forklaring m.m. Amnesty er ikke enig med departementet i at personer som har begått slike lovbrudd er å anse som en trussel for «den nasjonale sikkerheten eller den offentlige orden» slik Flyktningkonvensjonens artikkel 32 setter som vilkår. Amnesty er derfor, i motsetning til departementet, av den oppfatning at slike tilfeller ikke kan anses å ligge innenfor rammen for når utvisning er tillatt etter artikkel 32. Amnesty har ikke gjort en nærmere vurdering av om de nåværende reglene overholder Norges folkerettslige forpliktelser. Amnesty mener det er kritikkverdig at departementet virker å lete etter smutthull i konvensjonen og internasjonal rett for å forenkle prosessen med å utvise flyktninger. De folkerettslige reglene og menneskerettighetene er å anse som et absolutt minimum av hva Norge skal innrette seg etter. I og med at departementet i dette tilfellet foreslår en regel som virker å ligge i grenseland for hva som ligger innenfor det folkerettslige og menneskerettslige handlingsrommet, kan ikke Amnesty støtte forslaget.
Videre fremgår det ikke av endringsforslaget om straffen det vises til må ha vært ilagt i Norge eller utlandet. I forslag til ny utl. § 68a fremgår det at det må være tale om forhold som etter norsk lov kan føre til fengselsstraff i to år eller mer. Om endringen skal vedtas, bør det derfor presiseres at straffereaksjonen må være ilagt i Norge, samtidig som at strafferammen bør være høyere.
Videre gis det fritt rettsråd etter rettshjelploven § 11, jf. utlendingsloven § 92 i saker om tilbakekall av oppholdstillatelse som følge av beskyttelsesbehov. Til sammenligning er det ikke fritt rettsråd i utvisningssaker som følge av overtredelse av straffeloven. Dette betyr at de som vil bli omfattet av de nye endringene i realiteten mister muligheten til å effektivt prøve lovligheten av vedtaket. Denne endringen kan være i strid med retten til effektivt rettsmiddel etter EMK art. 13. Etter EMK artikkel 13 har enhver krav på et effektivt rettsmiddel ved påstand om brudd på konvensjonen. Rettsmiddelet må videre være tilstrekkelig og tilgjengelig. Det er problematisk at dette ikke er drøftet i høringsnotatet.