Frelsesarmeen

Frelsesarmeen takker for muligheten til å gi tilbakemelding på NOU 2025:2 Samfunnsvern og omsorg. I over 100 år har Frelsesarmeen og norsk kriminalomsorg hatt et unikt samarbeid. Vi har erfart utviklingen av verdens kanskje beste kriminalomsorg, der man har fokus på rehabilitering og det å bedre den innsattes muligheter til å skape seg en ny og bedre fremtid gjennom og etter straffegjennomføring.

Frelsesarmeen arbeider både innenfor og utenfor fengselsmurene, og tilbyr blant annet støttesamtaler med innsatte under soning, praktiske forberedelser før løslatelse både i Norge og til utlandet, nettverks- og pårørendearbeid, §12-soning, bo- og sosialtrening, gjeldsarbeid, retreat og oppfølging i arbeidstrening og skole.

I hovedsak støtter Frelsesarmeen innholdet i denne offentlige utredningen. Vi erfarer at det er samsvar mellom de utfordringene målgruppen selv beskriver, observasjoner vi gjør i praksisfeltet og problembeskrivelsene som kommer frem gjennom utredningen.

Utover dette har vi følgende innspill:

Vi ønsker å komme med noen perspektiver og innspill som hører hjemme under denne hovedoverskriften. Vi retter denne tilbakemeldingen til punkt 29.3.3 i NOUen, som ser nærmere på overføring av domfelte til forvaring eller fengselsstraff til en overgangsbolig, og stiller spørsmål ved om prosessen for sikre soningsprogresjon er god nok?

Når det kommer til forvaringsdømte mener Frelsesarmeen at organiseringen av soningsprogresjonen ikke er optimal. Det vises til forslag om å øke kapasiteten på plasser på lavere sikkerhet med 30% - dette forslaget støtter vi. Soning etter Straffegjennomføringslovens §12 (soning i institusjon) mener vi at bør tilpasses bedre forvaringsdømte ved at oppholdet må kunne utvides til mer enn 1 år, når det er hensiktsmessig for den innsattes rehabiliteringsprosess. Utover å støtte forslaget om å øke kapasiteten på lavsikkerhetsplasser mener vi at allerede eksisterende system kan utnyttes bedre:

Frelsesarmeens §12-institusjon «Elevator» leverer plasser til Kriminalomsorgen, og har fått i oppdrag fra Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI) særlig å prioritere søknader fra forvaringsdømte. Det vi erfarer der er at det kan ta opptil to år før en forvaringsdømt søker om soning etter §12, til hen får plass hos oss, til tross at plasstilbud er gitt og vi har kapasitet. Ved at forvaringsdømte først kommer til lavere sikkerhet, vil man kunne starte en progresjon, der en kan se for seg §12-institusjon eller overgangsbolig som et trygt ledd videre. For å sikre dette mener vi at kapasiteten bør økes og at flere plasser i overgangsboliger bør forbeholdes innsatte som soner en forvaringsdom.

Erfaringsmessig tar disse overføringsprosessene lang tid, selv om kapasiteten er der. Ved å «sluse» forvaringsdømte fra lavsikkerhet til §12-plasser, vil man kunne gi enda flere innsatte mulighet til en gradvis tilvenning til samfunnet, ved at man da kan være enda tettere på og gi den innsatte tilpasset oppfølging på vei ut i samfunnet.

For å bedre soningsprogresjonen også for forvaringsdømte, mener vi at det vil være hensiktsmessig at også denne gruppen innsatte kan ha en lengre frigangsperioden enn 12 måneder, slik det er i dag. De bør kunne arbeide så lenge de oppholder seg på åpen anstalt eller overgangsbolig, uavhengig av varighet på oppholdet. Frigang kan potensielt bidra til å redusere konflikter i fengselet. Arbeid gir også mulighet for økt kompetanse, mestring og personlig vekst. På denne måten vil også forvaringsdømte kunne få en bedre soningsprogresjon og eventuelt en tryggere løslatelsesprosess, noe som vil tjene både den innsatte og samfunnets sikkerhet.

Under følger Frelsesarmeens betraktninger på NOUens punkt 29.3, som omhandler personer med psykisk utviklingshemming og samfunnsvern:

Elevator har til nesten enhver tid personer bosatt, som innbefattes av diagnosen lettere psykisk utviklingshemming. Mange har en IQ-scoring på 55+, som vil si at de er strafferettslig tilregnelige. Vi erfarer at de som kommer med denne diagnosen ofte ikke er klar over det selv. Enkelte ganger oppdages det av Elevator ved gjennomgang av domspapirene ved vurdering rundt inntak. I de aller fleste tilfellene er det mangelfull informasjon om hvordan man best kan legge til rette for at funksjonsnivået til den enkelte kan heves. Ut fra både forskning og FN-konvensjonen vil man kunne hevde at adekvat plan for oppfølging av helse, ikke er oppfylt slik praksisen er i dag.

Dette er en gruppe som er ekstra sårbar for utnyttelse av kriminelle miljøer og hvor faren for gjentakelse øker. Dersom man ikke lykkes med å øke deres funksjonsnivå, vil de med høy sannsynlighet ikke klare å leve et kriminalitetsfritt liv etter endt soning.

Forskning viser at det blant innsatte i Norge er en overrepresentert av personer med lavere kognitiv fungering (The prevalence and nature of intellectual disability in Norwegian prisons. Journal of Intellectual Disability Research, 52, 1129-1137). Likevel er det mangelfull systematikk i hvordan disse fanges opp og følges opp videre. Dette mener Frelsesarmeen derfor at må kartlegges ved innkomst i fengsel. Det kan gjøres enten ved hjelp av sakkyndighetsvurderingen i dom, eller dersom helse vurderer vedkommende dithen ved innkomst, hvor de scorer under normalt fungeringsnivå.

Tilpasset straffegjennomføring for denne gruppen

Frelsesarmeen er bekymret for mangel på plasser innen spesialisthelsetjenesten for gruppen. Tilbakemeldingen fra fengsel og Tverrfaglig spesialisert behandlingsinstitusjon (TSB), er at køene er lange og behovet er langt større enn tilbudet. På tross av dette bygges disse tilbudene stadig ned. Dersom en straffedømt havner i psykose og må akuttplasseres er praksisen i dag at vedkommende tilbakeføres til fengsel. Dette mener Frelsesarmeen ofte vil gjøre de som har dårlig psykisk helse enda sykere.

For å imøtekomme dette mener vi at:

Vi erfarer at pårørende kan være både en ressurs og en belastning for den innsatte. Frelsesarmeen er av den oppfatning at en viktig del av den omsorgen som også skal gis ved straffegjennomføring, soningsprogresjon og i overgangen fra fengsling til frihet innebærer en bevisstgjøring rundt innsattes pårørende. Denne bevisstgjøringen må skje både på systemnivå, men det er særlig viktig at den innsatte får nødvendig støtte og hjelp til å bli bevisst på hvilke relasjoner de er en del av, påvirker og påvirkes av.

Derfor mener Frelsesarmeen at:

NOU 2025:2 tar på alvor flere av de utfordringene vi ser som drifter av barneverninstitusjoner, og som vi møter i arbeidet med barn og unge. Utredningen gir en grundig beskrivelse av et utfordrende landskap hvor barn og unge med alvorlig problematikk ofte ikke får nødvendig hjelp i tide. Vi støtter utvalgets forslag om styrket samhandling, noe spesialisert kompetanse og tydeligere ansvar. Samtidig må rettssikkerheten for barna sikres gjennom bedre kontroll, ledelse og faglig forankring. Det krever investering i både strukturer og menneskelige ressurser – ikke bare nye tiltak.

Rett hjelp – til rett tid – på rett sted Utredningen viser hvordan dagens fragmenterte hjelpeapparat svikter unge med omfattende behov. Vi støtter at det er et særlig behov for å ivareta sårbare unge med alvorlige, psykiske lidelser, rusutfordringer eller utviklingshemming gjennom hele straffegjennomføringen.

NOU-en peker på at ikke alle institusjoner kan ha høy kompetanse på alt, en riktig løsning kan derfor være å tenke noe mer spesialisering og økt differensiering i hvem som plasseres hvor. Det viktigste grunnlaget for plassering må alltid være barnets «needs» og ikke «deeds» og hvor barnet kan få de beste forutsetningene for hjelp, omsorg, behandling og utviklingsstøtte.

Vi er positive til en viss grad av differensiering og spesialisering i institusjonstilbudet, men det må kombineres med styrket kompetanseheving og godkjenning. Alle institusjoner må være rustet til å møte de barna de tar imot – og det må være tydelige hvem som kan gi forsvarlig omsorg og behandling til hvilke barn, og at alle barn må sikres god utviklingsstøtte i et gruppetiltak eksempelvis.

NOU 2023:24 og NOU 2025:2 legger vekt på at barn på barneverninstitusjoner skal sikres helseteam fra spesialisthelsetjenesten. Barn på institusjon har ofte uoppdaget og ubehandlet psykisk lidelse, traumer og nevropsykologiske vansker. Vi støtter forslaget om helseteam fra spesialisthelsetjenesten som gir konkrete bidrag inn i institusjonsarbeidet og behandlingsforløpet. Det må stilles krav til samordning og deling av ansvar. Dette skal sikre kontinuitet i psykisk helsehjelp og bidra til tverrfaglig oppfølging av barn med sammensatte utfordringer. Det må sikres god systemforståelse og felles ansvar for helhetlig planverk og oppfølging – på tvers av forvaltningsnivå og sektorer. Det er ikke noen eller ingens barn og ansvar, men ofte flere og dette ansvaret må tydeliggjøres og skriftliggjøres.

De sårbare overganger- til voksenlivet og ettervern

Vi som drifter barneverninstitusjoner i dag, ser hvordan det er utfordrende å få til gode overganger fra barneverninstitusjon til selvstendig tilværelse. Det mangler ofte koordinert og helhetlig samkjøring i god tid før utflytting.

I NOU forslaget legges det vekt på behovet for helhetlig planlegging rundt overgangen til selvstendig voksenliv. Vi støtter forslagene om bedre samordning og individuelle overgangsplaner. Det må etableres tydelig ansvar for samarbeid mellom barnevern, helse, NAV, skole og bolig. Dette er avgjørende for å forhindre tilbakefall til kriminalitet eller institusjon.

Det mangler et sikkerhetspsykiatrisk tilbud for barn Vi ser behovet for døgnbasert sikkerhetspsykiatrisk behandling for barn under 18 år med alvorlige psykiske lidelser og høy voldsrisiko. Slike tiltak må være kunnskapsbaserte, barnefaglig forsvarlige og med høyt rettssikkerhetsnivå. Det må etableres egne utrednings- og behandlingstilbud for denne gruppen. I strafferettslig sammenheng har barn særlige rettigheter. Derfor må utforming av tilbudet skje med utgangspunkt i barnets beste, med solide rettslige og etiske rammer.

Forebygging av tvangsekteskap og sosial kontroll Vi støtter nye tiltak og straffebud for å beskytte barn mot negativ sosial kontroll, æresvold og tvangsekteskap. Dette stiller økte krav til kulturelt sensitive risikovurderinger blant annet mot ufrivillig utenlandsopphold, kulturforståelse og trygghet i institusjonsarbeidet. Kompetanse om og samarbeid med frivillige miljøer vil være sentralt, samt samarbeid med nettverk og familie.

Straff og samfunnsvern i barnevernet

Vi er som utgangspunkt enig i det NOU 2023:24 påpekte og Regjeringens strategi for barnevernet, kalt "Vårt felles ansvar – ny retning for barnevernets institusjonstilbud", om at barn skal slippe å flytte når deres behov endrer seg. Men dersom barn skal sone straff i en barneverninstitusjon, mener vi at dette reiser komplekse spørsmål knyttet til ansvar og rollefordeling og dermed krever en grundig utredning.

Dersom barnevernsinstitusjoner skal brukes som alternativer til fengsler ved dom, må det sikres gode institusjoner, som har de ressurser som kreves for å ivareta ungdommens behov. Det må også sikres nok kapasitet.

Barnevern, kriminalomsorg og helsetjenester -tverrfaglig samarbeid og kompetanse

Det er noen repeterende problemstillinger knyttet til kompetanse og struktur i barnevernet og det påpekes behov for nasjonale og regionale samarbeidsstrukturer som involverer barnevern, helse og kriminalomsorg. Det er et tydelig behov for tettere samhandling og regelverksavklaring mellom barnevern, kriminalomsorg og helsetjenester. Utredningsgrunnlag initiert fra «Med barnet hele vegen»-NOU 2023:24 påpekte behov for helhetlige, stabile tilbud, særlig ved overgang mellom barnevern og helse.

Vi har god erfaring med samarbeid med spisskompetansemiljøer og opplever dette som viktig for å utvikle og sikre god kompetanse på noen fagområder, eksempelvis trygghet og sikkerhet i barneverninstitusjoner. Ved opphør av spisskompetansemiljøene er vi usikre på hvilke praktiske implikasjoner dette får når det løftes opp på fagdirektorats nivå.

Vi ser noen klare fordeler ved som det anbefales, innføring av tverrfaglige spesialistvurderinger og opprettelse av regionale spisskompetansemiljøer.

Ansatte som jobber med unge i strafferettslige tiltak bør ha samme kompetansekrav som institusjonsbarnevernet. Institusjoner med slik målgruppe må ha bemanning og kvalitet som sikrer trygg omsorg. Det må tenkes helhetlig rundt ansatte gruppene og grunnkompetanse fra sosialfaglige retninger som barnevern, sosionom og vernepleie er fint. Andre viktige kompetanser å få inn er helsehjelp som psykologer, ergoterapeuter og ansatte med søkelys på trygghet og sikkerhet. Det må gis regelmessig veiledning slik at de ansatte samkjøres, og blir robuste nok til å håndtere ungdommene for å sikre god utviklingsstøtte.

Styrket rettsvern i barnevernssaker

Vi er på generelt grunnlag enig i at det er et gode at barn/ungdom får styrket sitt rettsvern i barnevernssaker. Vi er derimot usikre på hvilke praktiske konsekvenser det vil få at det foreslås at domstolene får større rolle i omsorgsavgjørelser og barnevern inngrep, så ser behovet for at dette blir tydelig beskrevet. Det er positivt at man gjør en vurdering av advokatordning (bistandsadvokat eller barneombud/BRO) for å sikre barnas medvirkning og rettsvern. Her må man likevel være bevisst på at medvirkningen i noen tilfeller kan være utfordrende og belastende for barna, og at det er kompetente, fagpersoner som skal gjøre gode vurderinger for å sikre barnets beste.

Hurtigspor i politiet og rettsvesenet som sikrer rask behandling er noe vi støtter, slik at disse sårbare unge får raskest mulig behandling og riktig tiltak.

Avslutningsvis vil vi si at det er mange gode intensjoner og forslag til å bedre situasjonen for barn/ungdom, herunder «riktig» og koordinert psykisk helsehjelp, et opphold i institusjon som gir god utviklingsstøtte og god overgang for å kunne få et best mulig voksenliv. Det er noe som krever en bedre utredning og eventuelt forskriftsendringer som når og hvor barn kan bo under straffegjennomføringen.

Vi ser noen tydelige behov for tiltak for å sikre barnas ivaretakelse og beste bedre enn i dag, oppsummert i følgende kulepunkt;

Det er en økende grad av eldre innsatte og de er i behov av tilpasset rehabilitering. Frelsesarmeen har siden 2023 drevet et pilot prosjekt, Cameo prosjektet i Bergen fengsel. Programmet ble utviklet som en direkte respons på Kriminalomsorgens ønske om å styrke rehabiliteringstilbudet for eldre innsatte. Målet har vært å fremme fysisk, mental og sosial helse blant eldre innsatte gjennom meningsfulle aktiviteter og sosial interaksjon. Evalueringsrapporten fra prosjektet viser at Cameo har vært med å gi økt livskvalitet for den enkelte og at graden av bruk av isolasjon har gått ned. Viser til Stortingsmelding 31- Straff som virker- straffegjennomføring for et tryggere Norge der Cameo prosjektet er referert til. Frelsesarmeen mener at det er viktig at dette arbeidet videreføres og blir et gjeldende tilbud i fengslene.

Kanskje er det heller ikke en dårlig idé å etablere et tilrettelagt fengsel for eldre – en hybrid institusjon, en type lukket Omsorg+ eldrehjem, hvor kriminalomsorgen ivaretar sikkerheten og kommunen bidrar med helsetjenester og hjemmepleie.

Når både straffen og straffegjennomføringen oppleves som belastende, risikerer vi at straffegjennomføringen mister sin rehabiliterende funksjon. Dersom straffegjennomføringen ikke er tilrettelagt, kan den bli skadelig – først og fremst for den innsatte, men på sikt også for samfunnet.

Hvis vi ønsker at personer som har begått kriminelle handlinger skal vende tilbake til samfunnet som gode naboer for deg og meg, må vi sørge for at rehabilitering fortsatt står fast som et av de viktigste prinsippene i norsk kriminalomsorg.