Likestillings- og diskrimineringsombudet

Ombudet harav tidshensyn ikke anledning til å gi innspill til anbefalinger i alle kapitler og har prioritert kapitlet om helsetjenester til innsatte. Vi merker oss at utvalget i pkt. 14.8 beskriver en situasjon og uttrykker klart at behovet for helsetjenester blant innsatte vil øke, fordi det er klart at forekomsten av psykiske lidelser blant innsatte har økt de senere årene.

I store trekk støtter LDO forslagene for å styrke oppfølging av innsattes helse i kapittel 25. Vi stiller imidlertid spørsmål ved hvorfor anbefalingene er formulert vagt, og er bekymret for at dette vil redusere forslagenes effekt i praksis.

Departementene ber i høringsbrevet om at det refereres tydelig til punktene med anbefalinger, dersom det gis tilbakemelding på disse. Vi har enkelte innspill til følgende kulepunkter i kapittel 25:

Til 25.10 første kulepunkt: Når utvalget sier at utfordringer strekker seg lenger enn det som «formelt kan knyttes til menneskerettslige forpliktelser» er LDO enig i det. Samtidig må ikke dette misforstås: Også statens menneskerettslige plikter strekker seg lenger enn det formelle. Staten har plikt til å sikre alle innsatte et effektivt og reelt vern av alle de menneskerettigheter innsatte har. Det innebærer at staten har menneskerettslig plikt til å ta helhetlig ansvar for innsatte med alvorlige psykiske lidelser og funksjonsnedsettelser, og at ansvaret omfatter både lov og praksis.

Til 25.10 andre kulepunkt: Utvalget uttrykker en ambisjon om «å komme langt nærmere realisering av et mål» om at alle innsatte i fengsel skal ha tilgang til minst 8 timer utenfor cellen hver dag. Ombudet er spørrende til denne vage formuleringen av målet om mindre isolasjon. Poltikken bør utformes slik at målet om 8 timers utenfor cella oppnås i praksis.

Til 25.10 tredje kulepunkt: LDO er enig i at det er behov for å øke antallet døgnplasser i psykisk helsevern, herunder også med langtidsplasser for de som trenger det, samt rehabiliteringsplasser og overgangsboliger knyttet til sikkerhetspsykiatrien. Samtidig fremhever LDO at dersom det er meningen at psykisk helsevern i enda større grad skal bidra til samfunnsvern for å forebygge fremtidige handlinger, må dette bygge på grundige vurderinger mellom retten til frihet og personlig sikkerhet, muligheten til å predikere risiko og samfunnsvernet. LDO fremhever at det uansett sentralt at også kapasiteten i det frivillige psykiske helsevernet styrkes, herunder med frivillige døgnplasser, jf bla CRPD artikkel 25 og ØSK artikkel 12.

Til 25.10 syvende kulepunkt: LDO støtter at kriminalomsorgen i større grad skal ta initiativ til å vurdere sonings dyktighet og straffavbrudd for innsatte med alvorlige psykiske lidelser utviklingshemmede når domfeltes helsetilstand sier det. Formuleringen fra utvalget er at «kriminalomsorgen i noe større grad tar initiativ».

I den videre oppfølgingen mener ombudet at statens ansvar bør klargjøres og styrkes når det gjelder å sikre løpende vurdering av innsattes soningsdyktighet.

Til 25.10 tolvte kulepunkt: ombudet støtter og fremme en betydning av flere enheter tilsvarende NFFA ved Ila, og fremhever særlig at selv om det er positivt at det er planlagt tilsvarende for kvinner ved Telemark fengsel av avdeling Skien er det behov for flere slike enheter/plasser ikke minst for kvinner.

Etterlevelse av menneskerettighetene i praksis overfor personer med psykososiale eller kognitive funksjonsnedsettelser som er berøvet friheten på strafferettslig eller sivilrettslig grunnlag, er en minst like stor utfordring som de prinsipielle utfordringene omtalt ovenfor. Dette kommer klart frem i bla saken Haugen mot Norge hvor Norge i oktober 2024 ble dømt av Den europeiske menneskerettsdomstol for brudd på retten til liv og effektivt rettsmiddel etter at en innsatt med psykisk lidelse begikk selvmord i fengsel. [15] Dommen er nærmere omtalt av utvalget i oversiktskapittel 5 på side 59. Her omtales at EMD konkluderte med brudd blant annet på grunn av «alvorlige mangler i koordineringen av innsattes medisinske behandling og kommunikasjon mellom de ulike helsetjenestene. [16]

Problemene utredningen belyser er altså både alvorlige og godt kjent. Bedring i praksis krever politisk vilje til å prioritere ressurser til å styrke omfang og kvalitet på tjenestene. Dette gjelder både helsetjenester i spesialisthelsetjenestene, omsorgstjenester i kommunene og forholdene i kriminalomsorgen for personer med psykososiale eller kognitive funksjonsnedsettelser.

Norges menneskerettsforpliktelser, som utvalget har fremhevet at er minimumsstandarder, må være et utgangspunkt for de konkrete tiltakene som kreves i videre oppfølging. Å etterleve disse menneskerettighetene er egnet til å sikre nytenking og utfasing av tiltak som ikke virker. [17]