Møre og Romsdal statsadvokatembeter

Dato: 31.07.2025 Svartype: Med merknad HØRINGSSVAR FRA MØRE OG ROMSDAL STATSADVOKTAEMBETER NOU 2025:2 SAMFUNNSVERN OG OMSORG – EVALUERING AV FORVARING, SÆRREAKSJONENE TVUNGENT PSYKISK HELSEVERN OG TVUNGEN OMSORG MV. HØRINGSFRIST 11. AUGUST 2025 Det vises til Justisdepartementets høringsbrev av 3. april 2025 hvor det anmodes om innspill på utvalgets forslag innen 11. august 2025. Statsadvokatene i Møre og Romsdal vil begrense seg til korte merknader til noen av utvalgets forslag, som etter vårt syn er av betydning for et godt samfunnsvern. Vi vil først kommentere forslag som knytter seg til særreaksjonene tvungent psykisk helsevern/tvungen omsorg, jf. pkt 1, og til sist noen synspunkt på forslag som gjelder forvaringsdømte, jf. pkt 2. 1. TVUNGENT PSYKISK HELSEVERN/TVUNGEN OMSORG Etablering av overgangsboliger for de som er dømt til tvungent psykisk helsevern Vi støtter utvalgets forslag om at det bør etableres overgangsboliger til bruk for de domfelte som ikke lenger er i behov for å være innlagt i sykehus, og hvor et tilstrekkelig godt samfunnsvern heller ikke kan ivaretas av kommunen, jf utvalgets forslag i pkt 29.2.1. Vi er enig i at slike overgangsboliger vil kunne være hensiktsmessige treningsarenaer før de domfelte eventuelt skal utskrives til bolig uten døgnbemanning. Et slikt tiltak vil også gi den faglig ansvarlige legen/statsadvokaten et bedre vurderingsgrunnlag for den domfeltes fungering i mer normaliserte omgivelser enn i institusjon, og på den måten også kunne gjøre bedre samfunnsvernsvurderinger. Dette sikrer m.a.o. en bedre treffsikkerhet med tanke på hvilke domfelte som ikke har en slik stabilitet at de bør skrives ut til et lavere sikkerhetsnivå. I vårt statsadvokatembete har vi i flere tilfeller erfart at fasen mellom sykehusplassering m/døgnopphold og utskriving til f.eks kommunal boenhet u/døgnopphold har vært utfordrende. Vi ser at det for enkelte domfelte vil være behov for en mellomløsning til disse to alternativene, noe en slik foreslått overgangsbolig vil sikre. Domfelte som ikke lenger har progresjon i sykehusinstitusjonen, og som står i fare for å bli dårligere fungerende som følge av langtidsopphold der, men som på den annen side heller ikke forsvarlig kan bli skrevet ut til f.eks en kommunal bolig, vil kun løses ved et slikt tiltak. Vi frykter også at samfunnsvernhensynet lett kan bli satt under press hvis ikke slike overgangsboliger etableres. Finansiering av særreaksjonene En tiltrer for øvrig flertallets anbefaling under pkt 30.3. der det foreslås at forskjellene i finansiering mellom dom til tvungent psykisk helsevern og dom til tvungen omsorg bør bli mindre enn slik det er i dag. Dette er bl.a begrunnet med at finansieringen ellers lett kan bli styrende for hvilken særreaksjon som "velges", noe en er enig i lett kan bli konsekvensen. Sett fra statsadvokatens perspektiv, som i disse sakene ser enorme og uopprettelige lidelser bli påført uskyldige mennesker, er det svært viktig å understreke at de finansieringsmodeller som velges må gi tilstrekkelig økonomisk handlerom til å gi et godt samfunnsvern. Uten et nødvendig økonomisk handlingsrom frykter vi at disse domfelte ikke gis riktig og tilstrekkelig behandling, noe som igjen øker risikoen for nye tragiske hendelser. 2. FORVARING Innledning Selv om det alltid vil være usikkerhet knyttet til vurderingen av gjentakelsesfaren for ny alvorlig kriminalitet, og at denne usikkerheten vil være større jo lengre frem i tid vurderingen er ment å gjelde for, kan ikke statsadvokaten se at det er noen betenkeligheter med at forvaringsinstituttet har blitt idømt i saker hvor alternativet er en lang fengselsstraff. Det er som utvalget selv fremhever under punkt 27.1 at lovgiver har akseptert denne ulempen for den domfelte, av hensyn til samfunnsvernet. Endringen fra bruk av forvaring i de tilfeller som kvalifiserer til en kort eller middels lang fengselsstraff fremstår som en ønsket utvikling av lovgiver, se Prop. 96L (2013-2014) der både lengste- og minstetid ble utvidet. I forlengelsen av dette kan en ikke se at utvalget har sett hen til denne lovendringen. Progresjonsmulighetene Statsadvokaten er enig i at progresjonsmulighetene for forvaringsdømte må styrkes. Deltakelse i organisert aktivitet på dagtid er i dag frivillig. Da slike aktiviteter vurderes som viktige for å skape en progresjon så bør kriminalomsorgen gis anledning til å pålegge den domfelte slik deltakelse. At det er regionen som avgjør permisjoner fremstår det som unødvendig byråkratisk, da vår erfaring er at regionen gjennomgående følger institusjonens anbefaling. Det er videre institusjonen som er nærmest til å vurdere forsvarligheten av å gi permisjon da det er denne som kjenner den forvaringsdømte best. Bruk av fotlenke ved utganger fremstår også som et fornuftig tilskudd til forsvarlig utganger, da man enkelt kan legge inn gps-koordinater for hvor den forvaringsdømte kan oppholde seg. Vår erfaring med overføring til fengsel med lavere sikkerhetsnivå har ikke vært ubetinget vellykket, slik at utvalgets forslag om at etableres plasser for lavere sikkerhetsnivå i eksempelvis Ila fengsel- og forvaringsanstalt fremstår som et godt forslag, da dette vil medføre mykere overganger i praksis, der samtlige ansatte har erfaring og kunnskap rundt de særlige utfordringer det er med de forvaringsdømte. Bruk av forvaring overfor barn under 18 år Når det gjelder bruk av forvaringsinstituttet overfor barn har utvalget delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet mener at barn ikke bør kunne idømmes forvaring, mens mindretallet mener at det i helt særskilte tilfeller må være åpning for idømmelse av forvaring også for barn under 18 år. Statsadvokaten er enig med mindretallet fordi forvaring kan være nødvendig der ordinær ungdomsstraff eller fengsel ikke gir tilstrekkelig sikkerhet for samfunnet etter endt soning. Lovgiver var seg bevisst den belastning forvaringsstraffen ville være for unge personer da dette ble innført, se Prop. 135L (2010-2011) side 104 hvor det bl.a sies: "Ettersom forvaring er tidsubestemt, vil slik straff være ekstra belastende overfor den det gjelder. Denne ytterligere belastningen vil være svært uheldig for barnet". Det ble også påpekt at barn under 18 år er i en modningsprosess og at en forvaringsdom kan bidra til å stigmatisere barnet. På denne bakgrunn ble det uttalt at "… forvaring tilnærmet aldri bør benyttes […]. Man fant imidlertid ikke å kunne innføre totalforbud". Flertallet anfører på side 272 anfører at "... barn med slik problematikk bør fanges opp av hjelpeapparatet og få hjelp […] før en alvorlig straffbar handling skjer". Argumentet fanger imidlertid ikke opp den realitet at barneverntiltak og ungdomsstraff har sine begrensninger. Dette gjelder særlig overfor unge lovbrytere som ikke lar seg rehabilitere der det i dag ikke eksisterer nok egnet institusjonskapasitet for de ekstremt voldelige. Dersom det ikke åpnes for bruk av forvaring i unntakstilfeller står man i fare for å miste muligheten til å beskytte samfunnet mot de mest ekstreme truslene. Når man samtidig ser at kriminelle nettverk i stadig større grad rekrutterer mindreårige til svært alvorlig kriminalitet, tilsier dette at det i helt særskilte tilfeller må være adgang til bruk av forvaring også overfor mindreårige. Prøveløslatt fra forvaring. Statsadvokaten er langt på vei enig at statlig finansiert prøveløslatelse bør avvikles, og erstattes av etablering av sikkerhetsboliger, slik mindretallet foreslår i punkt 27.6.6. I tillegg til at dette blir et kostnadsspørsmål, så har det også en side til samfunnsvernet. I en konkret sak der en forvaringsdømt var på et slikt opplegg ble spørsmålet om den forvaringsdømte skulle varetektsfengsles pga sine handlinger. I fengslingsmøtet ønsket forsvareren at en fra opplegget skulle vitne. Den ansatte forsikret retten at de hadde kontroll over den forvaringsdømte, og det det ville være forsvarlig å tilbakeføre den dømte til opplegget. Tingretten var enig. Kriminalomsorgen var ikke enig, slik at de fikk kommunen der den forvaringsdømte hadde folkeregistrert adresse til å trekke sitt samtykke. Dette medførte at den forvaringsdømte ble tilbakeført til kriminalomsorgens institusjon. Her fokuserte den ansatte på sin arbeidsplass mer enn på samfunnsvernet. Ved at den forvaringsdømte ble tilbakeført til institusjon ble alle de ansatte i det private selskapet som vant anbudsrunden oppsagt. Med innføring av sikkerhetsboliger under kriminalomsorgen får man sikret seg at de ansatte har riktig utdannelse og kompetanse til å håndtere forvaringsdømte, samt at en får en bedre mulighet til å observere og tilrettelegge en utslusingsprosess, Det vil også åpne for en enklere tilbakeføring til institusjon/anstalt dersom den forvaringsdømte ikke innretter seg/oppfører seg. Under punkt 29.2.1 vurderer utvalget at det i enkelte tilfeller kan være hensiktsmessig med mindre enheter bestående av fire til seks boenheter med fellesarealer og døgnbemanning i tilknytning til sikkerhetsboliger for psykisk helsevern. En slik modell bør også vurderes for forvaringsdømte i utslusingsfasen, for å gi dem bedre forutsetninger for å utvikle sosial kompetanse og samhandle med andre enn ansatte med kontrollfunksjon. Nærmere om overføring av domfelte til forvaring Siden det er retten som både beslutter forlengelse/opphør av forvaring, der retten også kan sette vilkår for prøveløslatelse, så er statsadvokaten enig i at det også bør være retten som beslutter en overføring av en forvaringsdømt til overgangsbolig for habilitering. Ved innføring av sikkerhetsboliger underlagt kriminalomsorgen fremstår det hensiktsmessig at det er kriminalomsorgen som beslutter overføring til sikkerhetsbolig, på samme måte som de som er ilagt en tidsbestemt straff. Dette samsvarer også med dagens regler for gjennomføring av straff i institusjon etter straffegjennomføringsloven § 12. Med vennlig hilsen Magne Nyborg statsadvokat Inger Myklebust statsadvokat Justis- og beredskapsdepartementet Helse- og omsorgsdepartementet Til høringen Til toppen