Nasjonal aksjon for bevaring og utvikling av de psykiatriske sykehusene

Når en pasient blir dømt til særreaksjonen dom til tvunget psykisk helsevern, vil denne straffereaksjonen vare til enten den faglig ansvarlige sammen med påtalemyndigheten eller en domstol finner at det spesielle farekriteriet ikke lenger er oppfylt. Da vil spesialisthelsetjenesten ha ansvar for samfunnsvernet under hele domsperioden.

Det kan oppstå vanskeligheter i en rehabiliteringssituasjon der den faglig ansvarlig ikke har gode nok forutsetninger til å følge en dømt pasient ut i samfunnet. Ikke sjelden kommer en slik pasient på en sikkerhetspsykiatrisk avdeling, hvor pasienten kan bli blir utsatt for en rekke tvangstiltak i behandlingsøyemed, herunder vedtak om tvangsmedisinering. En slik innleggelse kan fort vare i minst halvannet til to år.

Det er i dag mangel på langtidsplasser i psykiatrien, og i faget opplever man stadig at like syke, men ikke aggressive pasienter ikke får god langtidsoppfølging, fordi de dømte pasientene må prioriteres. Dette viser en eksisterende svikt i behandlingskapasiteten.

Når den dømte pasienten etter hvert skal skrives ut til kommune, vil dommen fortsatt være gjeldende, men pasienten befinner seg plutselig på tvungent psykisk helsevern utenfor døgninstitusjon (TUD).

Dommen vil ofte bli administrert ved det tilhørende DPS, som vil yte pasienten nødvendig, psykiatrisk behandling. Pasienten vil få tilbud om tilrettelagt kommunal bolig, enten i kommune eller i bydel, og da ofte en bolig tilknyttet en personalbase.

Men hovdregelen er at det er vanskelig å finne egnete boliger. I en del tilfeller kjøper kommunene plasser ved private omsorgsboliger i andre kommuner. Det er da viktig å vite at pasienten i dag må kunne samtykke til slik plassering og at boligen ikke har tvangshjemler.

En pasient med tvungen psykisk helsevern uten døgnopphold kan kun pålegges medisinering etter vedtak, samt oppmøte hos behandler på det distriktpsykiatriske senteret (DPS). Alle andre tiltak må skje på frivillig basis. Man kan eksempelvis ikke nekte pasienten å gjenoppta sitt «gamle» rusmiddelbruk, og heller ikke kan man kontrollere hvem som kommer på besøk, eller hvor pasienten befinner seg nattestid. Man kan fatte vedtak om rusmiddeltesting av urin, spytt eller lignende, men dersom pasienten nekter dette, vil undersøkelsen måtte skje på et sykehus.

Mangelen på mulighet for tvangshjemler i bolig bidrar trolig til å forlenge pasientens opphold på sikkerhetspsykiatriske avdelinger, og forsinker dermed pasientens mulighet til å komme i gang med sosial rehabilitering, utdanning, arbeidsrettet aktivitet eller lignende.

Vår aksjon støtter derfor sterkt NOU’ens forslag om en utredning av hvordan andre kontrolltiltak som anses faglig nødvending for å kunne gi alvorlig sinnslidende bedre rehabilitering og prognose i bolig under tvungent vern uten døgnopphold (TUD)

Vi støtter utvalgets anbefaling om at kommunene IKKE bør får flere tvangshjemler. Det er krevende å administrere slike hjemler og de bør ligge i spesialisthelsetjenesten. Vi vil imidlertid også påpeke at gyldige tvangstiltak i bolig også må kunne utføres av kommunalt ansatte.

Det kan være en utfordring at den faglig ansvarlig som har fulgt opp pasienten i sengeinstitusjon overlater ansvaret til en DPS med mindre kunnskap om pasienten og pasientgruppen. Ved noen sykehus etableres derfor egne FACT-SikkerhetsTeam, som driver oppsøkende tjeneste, og derfor kan møte pasienten i boligen. Nasjonal aksjon mener det er viktig at disse ambulante tjenestene tilføres midler og ressurser, slik at de når flest mulig av ROP-pasientene.

Per i dag er det veldig tilfeldig hvilket botilbud som gis til pasienter i denne gruppen. Pasienten kan eksempelvis risikere å bli tildelt en kommunal bolig som ligger i et rusbelastet område, og hvor nærmeste personalbase ligger et godt stykke unna.

Vi tenker at det er to forutsetninger som må være til stede for at pasienter ilagt særreaksjon (dom til behandling), skal kunne fortsette rehabiliteringsprosessen etter utskrivelse fra sykehus:

Spranget fra å være innlagt på en sikkerhetspsykiatrisk avdeling til å skulle rett ut i en kommunal bolig, blir veldig stort for mange. Det kan også være situasjonen for dårlig fungerende kronisk syke som i dag kun får kortere opphold på sykehus.

Vi støtter derfor utvalgets anbefaling om å opprette «overgangsboliger» for pasienter som trenger en struktur i bolig for å kunne bedre sitt funksjonsnivå . Det vil øke muligheten for godt samfunnsvern og vellykket rehabilitering, og samtidig gjøre det mulig med raskere utskrivelse fra overfylte sikkerhetsposter.

Disse overgangsboligene bør administreres av spesialisthelsetjenesten, gjerne i samarbeid med den kommunale helsetjenesten. Det samme lovverket som gjelder på lukkede sykehusavdelinger, bør være gjeldende i disse boligene.

Vi mener at det i dag er for få døgnplasser for oppfølging av svært syke pasienter. Akuttinnleggelser er stort sett korte, og det vil for mange pasienter være ønskelig med lengre tids stabilisering og rehabilitering i egnet bolig. Dette gjelder ikke bare pasienter som er dømt til behandling, men også andre med alvorlig sinnslidelse.

Egnende botilbud utenfor sykehusene vil kunne redusere tilbakefall til rusmisbruk og eventuelt aggressive handlinger.

Når antall dømte pasienter er dramatisk øket, og kan være så mange som 1000 - ett tusen -om 8 år, anser vi det som en indikasjon på at de behandlingstilbudene helseforetakene i dag gir, ikke er gode nok.

I tillegg til slike overgangsboliger bør det også etablereres høyspesialiserte sengeposter der pasienter med ROP-lidelser (samtidig alvorlig ruslidelse og alvorlig psykisk sykdom) kan få integrert behandling for begge sykdommene - med fokus på rehabilitering til et rusfritt liv eller et liv med betydelig bedre rusmestring. Dette vil også kunne gjøre overgangen fra en sikkerhetspost til overgangsbolig eller ordinær bolig mer overkommelig for mange pasienter.

Utvalget har beskrevet et behov for «mange» plasser i overgangsboliger. I tillegg vil det for noen pasienter være behov for plasser i permanente sikkerhetshjem.

Vi mener at det snarest bør opprettes minst 1000 plasser i «overgangsboliger», beregnet for dem som er dømt til behandling, men også for dem som risikerer å ende opp med en særreaksjon, grunnet mangelfull oppfølging i det psykiske helsevernet.

Det å gi tilfredsstillende botilbud til disse pasientene, vil igjen gjøre det mulig å gi dem god oppfølging og behandling, og dermed sørge for at samfunnsvernet blir ivaretatt på tilfredsstillende vis.

For pasientene vil egnende boliger innebære at de gis mulighet til såvel autonomi som verdighet i hverdagen. Når funksjonsevnen bedres, vil dette føre til en styrket mestringsfølelse og en bedret livskvalitet for denne pasientgruppen.