Forvaring og helsetjenesten i fengslene
Det er kjent at personer med lavere kognitiv fungering/lærevansker er betydelig overrepresentert i fengselspopulasjonen; syv/sju prosent har IQ under 70, dvs. tilsvarende utviklingshemming, og 25% har IQ under 85 (Søndenaa, 2009). Personer med IQ under 85 har mange av de samme vanskene som personer med utviklingshemming, men i mildere grad, når det kommer til kompleks tenkning, problemløsning og konsekvenstenkning, og risikoen for å havne på kant av samfunnet er stor (Lee mfl., 2024). Det er i tillegg slik at denne gruppen har en meget høy forekomst av andre tilleggsvansker, inkludert høy forekomst av psykisk lidelse. I høringsutkastet (side 165) vises det til følgende tall: «For domfelte med psykisk utviklingshemming var det en særlig høy forekomst av flere psykiske lidelser og ruslidelser samtidig. 96 prosent av gruppen har en annen psykisk lidelse enn psykisk utviklingshemming, og 64 prosent av de som gjennomfører straff i fengsel har en ROP-lidelse (SERAF, 2024, s.102).» Omfattende lærevansker er altså fulgt av svært forhøyet forekomst av psykiske lidelser, rus og høy grad av andre samtidige lidelser. Man må derfor unngå at tjenestene fragmenteres, og heller sørge for at alle særtiltak rigges for å forstå og behandle psykisk lidelse, rus og kognitivt evnenivå under ett.
Gitt den høye forekomsten av personer med lærevansker i fengslene, og hvor tilfeldig det er om lærevanskene avdekkes, kan vi anta at mange i fengselspopulasjonen kommer til kort når de blir møtt med forventninger og krav som overgår deres kapasitet. Eksempelvis ser vi ofte at vold kan være en konsekvens av forståelsesvansker og frustrasjon, som kan forebygges bedre ved forståelse og tilrettelegging for kognitive vansker, heller enn konsekvenser og straff.
NKUP mener at de sammensatte vanskene som denne delen av fengselspopulasjonen har, bør tydeliggjøres i enda større grad, særlig med tanke på hvordan man mener at denne gruppa skal møtes. Vi vil hevde at dersom dette ikke hensyntas vil det være stor risiko for at gruppens potensiale for habilitering minskes betraktelig, og sannsynligheten for at gruppen får dårligere soningsforhold enn andre vil være stor.
I en rapport fra SIFER (kompetansesenter for sikkerhets- fengsels- og rettspsykiatri) i 2020 (Friestad et al., 2020) pekes det på manglende gjenkjenningskompetanse og underdiagnostisering ved helsetjenestene i fengslene. Rapporten anbefalte screening ved innkomst og et utvidet/forbedret samarbeid mellom den kommunale fengselshelsetjenesten og både habilitering og psykisk helsevern i slike saker. Vi merker oss at det i kapittel 25.7.1 foreslås å styrke habiliteringstjenestens kontakt med fengslene. Dette er svært ønskelig for å ivareta innsatte med utviklingshemning bedre. Samtidig kan vi ikke se at rapportens forslag om screening ved innkomst er fulgt opp, annet enn at det i høringsutkastet, kapittel 25.7.3, vektlegges betydningen av å identifisere innsatte som har behov for helsehjelp som de selv ikke har forutsetninger for å be om. Vi ber om at screening for utviklingshemning tas inn som en konkret anbefaling.
NKUP støtter anbefalingen i kapittel 25.4.3 om økning av grunnbemanningen i fengslene som et tiltak for å gjøre det mulig med mer målrettede miljøterapeutiske tiltak. Vi anser en slik økning av grunnbemanning som en forutsetning for å gi bedre og mer likeverdig tilbud til alle innsatte og sikre soningsforhold som ikke bryter med menneskerettighetene. Det foreslås også i kapittel 25.4.3 å opprette ressursteam og etablering av egne, mer åpne fengsler/avdelinger for kognitivt marginalt fungerende innsatte. Det sistnevnte kan løse noe av problemet med tilgang til mer tilrettelagt oppfølging og tilgang til aktiviteter (eks. kultur, idrett og arbeidstrening), men er ikke en mulighet for innsatte som ikke er i stand til å sone under så åpne forhold og som trenger tett oppfølging og rammebetingelser som hindrer blant annet voldsutøvelse. Det bør være en forutsetning at alle som jobber opp mot gruppen får opplæring i hvilken betydning kognitive funksjonsvansker har for innretting av tiltak. Tiltak som sinnemestringskurs, ferdighetstrening etc. må tilpasses den enkelte brukers fungering. Flere, og mer utstrakt bruk av, ressursteam for sårbare grupper vil være et viktig tilleggstiltak for de som trenger ekstra høy sikkerhet og vil kunne bidra til å minske risiko for isolasjonsskader og mangelfull mulighet for rehabilitering. NKUP støtter utvalgets anbefaling (kapittel 25.6.4) om å øke kompetansen blant fengselsbetjenter på psykisk lidelse samt å ansette flere med annen fagbakgrunn. Samtidig registrerer vi at kompetanse på utviklingshemning ikke nevnes spesifikt her, hvilket vi synes er en klar mangel. Med tanke på ansatte med annen fagbakgrunn er det også i den forbindelse viktig å se til fagprofesjoner som innehar kompetanse på psykisk lidelse og utviklingshemning når man søker å øke tverrfagligheten.
Gitt den høye forekomsten av personer med lærevansker i fengslene, og hvor tilfeldig det er om lærevanskene avdekkes, kan vi anta at mange i fengselspopulasjonen kommer til kort når de blir møtt med forventninger og krav som overgår deres kapasitet. Eksempelvis ser vi ofte at vold kan være en konsekvens av forståelsesvansker og frustrasjon, som kan forebygges bedre ved forståelse og tilrettelegging for kognitive vansker, heller enn konsekvenser og straff.
NKUP mener at de sammensatte vanskene som denne delen av fengselspopulasjonen har, bør tydeliggjøres i enda større grad, særlig med tanke på hvordan man mener at denne gruppa skal møtes. Vi vil hevde at dersom dette ikke hensyntas vil det være stor risiko for at gruppens potensiale for habilitering minskes betraktelig, og sannsynligheten for at gruppen får dårligere soningsforhold enn andre vil være stor.
I en rapport fra SIFER (kompetansesenter for sikkerhets- fengsels- og rettspsykiatri) i 2020 (Friestad et al., 2020) pekes det på manglende gjenkjenningskompetanse og underdiagnostisering ved helsetjenestene i fengslene. Rapporten anbefalte screening ved innkomst og et utvidet/forbedret samarbeid mellom den kommunale fengselshelsetjenesten og både habilitering og psykisk helsevern i slike saker. Vi merker oss at det i kapittel 25.7.1 foreslås å styrke habiliteringstjenestens kontakt med fengslene. Dette er svært ønskelig for å ivareta innsatte med utviklingshemning bedre. Samtidig kan vi ikke se at rapportens forslag om screening ved innkomst er fulgt opp, annet enn at det i høringsutkastet, kapittel 25.7.3, vektlegges betydningen av å identifisere innsatte som har behov for helsehjelp som de selv ikke har forutsetninger for å be om. Vi ber om at screening for utviklingshemning tas inn som en konkret anbefaling.
NKUP støtter anbefalingen i kapittel 25.4.3 om økning av grunnbemanningen i fengslene som et tiltak for å gjøre det mulig med mer målrettede miljøterapeutiske tiltak. Vi anser en slik økning av grunnbemanning som en forutsetning for å gi bedre og mer likeverdig tilbud til alle innsatte og sikre soningsforhold som ikke bryter med menneskerettighetene. Det foreslås også i kapittel 25.4.3 å opprette ressursteam og etablering av egne, mer åpne fengsler/avdelinger for kognitivt marginalt fungerende innsatte. Det sistnevnte kan løse noe av problemet med tilgang til mer tilrettelagt oppfølging og tilgang til aktiviteter (eks. kultur, idrett og arbeidstrening), men er ikke en mulighet for innsatte som ikke er i stand til å sone under så åpne forhold og som trenger tett oppfølging og rammebetingelser som hindrer blant annet voldsutøvelse. Det bør være en forutsetning at alle som jobber opp mot gruppen får opplæring i hvilken betydning kognitive funksjonsvansker har for innretting av tiltak. Tiltak som sinnemestringskurs, ferdighetstrening etc. må tilpasses den enkelte brukers fungering. Flere, og mer utstrakt bruk av, ressursteam for sårbare grupper vil være et viktig tilleggstiltak for de som trenger ekstra høy sikkerhet og vil kunne bidra til å minske risiko for isolasjonsskader og mangelfull mulighet for rehabilitering. NKUP støtter utvalgets anbefaling (kapittel 25.6.4) om å øke kompetansen blant fengselsbetjenter på psykisk lidelse samt å ansette flere med annen fagbakgrunn. Samtidig registrerer vi at kompetanse på utviklingshemning ikke nevnes spesifikt her, hvilket vi synes er en klar mangel. Med tanke på ansatte med annen fagbakgrunn er det også i den forbindelse viktig å se til fagprofesjoner som innehar kompetanse på psykisk lidelse og utviklingshemning når man søker å øke tverrfagligheten.
CRPD
Siden en uforholdsmessig stor andel av straffedømte og særreaksjonsdømte har intellektuell funksjonsnedsettelse (IF) bør den stratifiserte FN-konvensjonen CRPD fremheves i større grad i høringsutkastet, og man bør kvalitetssikre at tiltakene som foreslås er i tråd med denne. Spesielt relevante er artikkel 4 om generelle bestemmelser og opplæring av tjenesteytere, artikkel 5 om likhet og ikke-diskriminering, artikkel 8 om bekjempelse av skadelig praksis, artikkel 12 om likhet for loven, artikkel 14 om frihet, personlig sikkerhet og gjennomføring av rimelig tilrettelegging, artikkel 15 om umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff, artikkel 25 om helse og artikkel 26 om rehabilitering/habilitering.
Uten at alle ledd i straffeprosessen er bevisst på, og har kunnskap om gruppens rettigheter, er faren stor for systematisk skjevbehandling og diskriminering. Straffens delintensjon om rehabilitering som mål vil ikke kunne etterleves uten systematisk tilrettelegging. Kunnskap om gruppens svært forhøyede risiko for å utvikle psykisk lidelse må fremheves for å imøtekomme artikkel 24 om tidlig utredning og inngripen for å begrense plager og forhindre ytterligere funksjonsnedsettelser. Dette er særdeles viktig, da ulike forhold ved soning i seg selv kan utgjøre en risiko for utvikling av psykisk helseproblematikk hos personer som har nedsatt evne til å forstå de tiltak og rammer de er utsatt for.
SIFERs rapport (Friestad et al., 2020) pekte på to særlige forbedringspunkter for kriminalomsorgen med henblikk på bestemmelsene i CRPD; Bedre brukermedvirkning og likeverdig tilgang til deltagelse i aktiviteter. Sistnevnte har vi allerede skrevet om under tilbakemeldingen på forvaring og helsetjenesten i fengslene. Når det gjelder brukermedvirkning så har noen fengsler og kommuner i større grad systematisert arbeidet med dette, men dette varierer mye, slik det også vises til i høringsutkastet (s. 151-152). NKUP mener at det bør være en konkret anbefaling at dette skal systematiseres med krav om opprettelse av lokale brukerråd både i fengsler og i eventuelle overgangsboliger. I tillegg må man ta høyde for at brukermedvirkning for denne gruppa er noe litt annet enn for innsatte for øvrig og at man derfor må sørge for tilpasninger som sikrer reell medvirkning.
Uten at alle ledd i straffeprosessen er bevisst på, og har kunnskap om gruppens rettigheter, er faren stor for systematisk skjevbehandling og diskriminering. Straffens delintensjon om rehabilitering som mål vil ikke kunne etterleves uten systematisk tilrettelegging. Kunnskap om gruppens svært forhøyede risiko for å utvikle psykisk lidelse må fremheves for å imøtekomme artikkel 24 om tidlig utredning og inngripen for å begrense plager og forhindre ytterligere funksjonsnedsettelser. Dette er særdeles viktig, da ulike forhold ved soning i seg selv kan utgjøre en risiko for utvikling av psykisk helseproblematikk hos personer som har nedsatt evne til å forstå de tiltak og rammer de er utsatt for.
SIFERs rapport (Friestad et al., 2020) pekte på to særlige forbedringspunkter for kriminalomsorgen med henblikk på bestemmelsene i CRPD; Bedre brukermedvirkning og likeverdig tilgang til deltagelse i aktiviteter. Sistnevnte har vi allerede skrevet om under tilbakemeldingen på forvaring og helsetjenesten i fengslene. Når det gjelder brukermedvirkning så har noen fengsler og kommuner i større grad systematisert arbeidet med dette, men dette varierer mye, slik det også vises til i høringsutkastet (s. 151-152). NKUP mener at det bør være en konkret anbefaling at dette skal systematiseres med krav om opprettelse av lokale brukerråd både i fengsler og i eventuelle overgangsboliger. I tillegg må man ta høyde for at brukermedvirkning for denne gruppa er noe litt annet enn for innsatte for øvrig og at man derfor må sørge for tilpasninger som sikrer reell medvirkning.
Overganger
NKUP støtter anbefalinger om opprettelse av overgangsboliger for dømte til særreaksjoner og at dette skal være i regi av spesialisthelsetjenesten (kapittel 29). Vi stiller oss imidlertid litt tvilende til at disse boligene skal ansvarsfordeles mellom psykisk helsevern og habilitering. Kartlegging av tilgang på psykiske helsetjenester til personer med utviklingshemning og psykiske lidelser viser at en slik inndeling av tjenestene ofte fører til at man ikke godt nok klarer å hensynta begge aspektene; det er mangelfull kompetanse på utviklingshemming i psykisk helsevern og mangelfull kompetanse på psykisk lidelse i habilitering (NKUP, 2024). Vi ser derfor et behov for en styrking av kompetanse på denne målgruppen i de ulike spesialisthelsetjenestene samt et bedre samarbeid på tvers.
Vi undrer oss da på om den rette løsningen vil være å gi habiliteringstjenesten ansvar for døgnbehandling i form av overgangsboliger for personer med utviklingshemning og alvorlig voldsproblematikk. Habiliteringstjenestene har - i motsetning til psykisk helsevern - tradisjonelt ikke drevet med døgnbehandling og det vil være krevende å bygge opp kompetanse på dette der. Vi ser heller ikke at de gruppene som utvalget foreslår å opprette overgangsboliger for er så ulike at de trenger ulikt tilbud. Forutsetningen som har blitt lagt til grunn om at personer som dømmes til TPH vil kunne bli friske og ikke lenger være i behov av så omfattende tjenester, mens de som dømmes til tvungen omsorg vil ha behov for sammensatte tjenester livet ut, er ut fra vår kliniske erfaring svært misvisende. Vi tror at disse gruppenes behov vil være overlappende og at mange som får dom til TPH har et komplisert symptombilde og stor funksjonssvikt som gjør at også disse har et omfattende hjelpebehov livet ut. Gruppen med utviklingshemning og alvorlig voldsproblematikk, som nevnes som målgruppe for overgangsboliger under habiliteringstjenestenes ansvar, har behov for å møtes med kompetanse på sine psykiske vansker, da det ofte er disse som ligger bak voldsproblematikken. Av disse grunnene kan det være mer hensiktsmessig å bygge opp overgangsboliger under psykisk helsevern, men da i et tett samarbeid med habiliteringstjenestene. Uansett hvor man velger å legge ansvaret og etter hvilken modell disse overgangsboligene skal organiseres, blir det viktig å sikre seg at kompetansen på både habilitering og psykisk helse er ivaretatt.
NKUP mener altså at etablering av overgangsboliger vil være et godt og hensiktsmessig tiltak for å fylle gapet mellom overgang fra et tjenestenivå til et annet. Samtidig erfarer vi at overgangen fra særreaksjon til opphør av dom er vanskelig for mange og dermed kunne vært tematisert i større grad. Blant annet handler dette om rammene i førstelinjen og at overgangen blir for stor for mange. Dette kan nok dessverre også medføre at enkelte blir værende på dom lenger enn nødvendig fordi det blir vanskelig for kommunene å ivareta samfunnsvernsaspektet innenfor dagens lovverk og førstelinjens rammer.
Spesialisthelsetjenestene opplever i dag en motvilje og skepsis i førstelinjen til å overta pasienter som bør overføres til et lavere omsorgsnivå, er ferdig med soning eller hvor dom til særreaksjon opphører. Dette er nok et spørsmål om både manglende kompetanse og manglende ressurser. Det kan dermed være en viss risiko for at overgangsboligene kan bli en ny flaskehals. Det er derfor viktig at høringsutkastet tematiserer behovet for førstelinjens involvering underveis i hele forløpet, slik at ikke mangelfull kjennskap til personen blir en barriere for å få til en overgang til et annet omsorgsnivå. Det økonomiske aspektet vil også være svært avgjørende for kommunenes vilje og evne til å overta ansvaret. Det er viktig at kommunene ikke pålegges oppgaver som de ikke har forutsetninger for å håndtere. Ressursene må med andre ord følge oppgavene. Å legge til rette for gode overganger og kvalitetssikre gode bo- og behandlingstilbud på rett nivå vil være essensielt, både med tanke på å minske risikoen for tilbakefall og nye dommer, samt være generelt samfunnsøkonomisk hensiktsmessig.
Vi undrer oss da på om den rette løsningen vil være å gi habiliteringstjenesten ansvar for døgnbehandling i form av overgangsboliger for personer med utviklingshemning og alvorlig voldsproblematikk. Habiliteringstjenestene har - i motsetning til psykisk helsevern - tradisjonelt ikke drevet med døgnbehandling og det vil være krevende å bygge opp kompetanse på dette der. Vi ser heller ikke at de gruppene som utvalget foreslår å opprette overgangsboliger for er så ulike at de trenger ulikt tilbud. Forutsetningen som har blitt lagt til grunn om at personer som dømmes til TPH vil kunne bli friske og ikke lenger være i behov av så omfattende tjenester, mens de som dømmes til tvungen omsorg vil ha behov for sammensatte tjenester livet ut, er ut fra vår kliniske erfaring svært misvisende. Vi tror at disse gruppenes behov vil være overlappende og at mange som får dom til TPH har et komplisert symptombilde og stor funksjonssvikt som gjør at også disse har et omfattende hjelpebehov livet ut. Gruppen med utviklingshemning og alvorlig voldsproblematikk, som nevnes som målgruppe for overgangsboliger under habiliteringstjenestenes ansvar, har behov for å møtes med kompetanse på sine psykiske vansker, da det ofte er disse som ligger bak voldsproblematikken. Av disse grunnene kan det være mer hensiktsmessig å bygge opp overgangsboliger under psykisk helsevern, men da i et tett samarbeid med habiliteringstjenestene. Uansett hvor man velger å legge ansvaret og etter hvilken modell disse overgangsboligene skal organiseres, blir det viktig å sikre seg at kompetansen på både habilitering og psykisk helse er ivaretatt.
NKUP mener altså at etablering av overgangsboliger vil være et godt og hensiktsmessig tiltak for å fylle gapet mellom overgang fra et tjenestenivå til et annet. Samtidig erfarer vi at overgangen fra særreaksjon til opphør av dom er vanskelig for mange og dermed kunne vært tematisert i større grad. Blant annet handler dette om rammene i førstelinjen og at overgangen blir for stor for mange. Dette kan nok dessverre også medføre at enkelte blir værende på dom lenger enn nødvendig fordi det blir vanskelig for kommunene å ivareta samfunnsvernsaspektet innenfor dagens lovverk og førstelinjens rammer.
Spesialisthelsetjenestene opplever i dag en motvilje og skepsis i førstelinjen til å overta pasienter som bør overføres til et lavere omsorgsnivå, er ferdig med soning eller hvor dom til særreaksjon opphører. Dette er nok et spørsmål om både manglende kompetanse og manglende ressurser. Det kan dermed være en viss risiko for at overgangsboligene kan bli en ny flaskehals. Det er derfor viktig at høringsutkastet tematiserer behovet for førstelinjens involvering underveis i hele forløpet, slik at ikke mangelfull kjennskap til personen blir en barriere for å få til en overgang til et annet omsorgsnivå. Det økonomiske aspektet vil også være svært avgjørende for kommunenes vilje og evne til å overta ansvaret. Det er viktig at kommunene ikke pålegges oppgaver som de ikke har forutsetninger for å håndtere. Ressursene må med andre ord følge oppgavene. Å legge til rette for gode overganger og kvalitetssikre gode bo- og behandlingstilbud på rett nivå vil være essensielt, både med tanke på å minske risikoen for tilbakefall og nye dommer, samt være generelt samfunnsøkonomisk hensiktsmessig.
Generelle kommentarer
NKUP støtter utvalgets påpekning om at en viktig forutsetning for å unngå ytterligere økning av antall domfelte til særreaksjon, er tilgang på gode og forsvarlige helsetjenester for befolkningen. Vi støtter en styrking av spesialisthelsetjenestene, både psykisk helsevern og habilitering, og en økning av døgnplasser generelt, og mener at de samfunnsmessige omkostningene av å ikke imøtekomme dette kan bli urimelig høye.
Vi understreker at vi også i høyeste grad stiller oss bak utvalgets vurdering om at en forutsetning for å lykkes, er at midler til etablering av ambulante funksjoner, døgnbehandling og boliginstitusjoner øremerkes i lang tid fremover. Det samme vil gjelde for midler til økning og styrkning av de anbefalte tiltakene som faller inn under kriminalomsorgen og den kommunale helsetjenesten. Det er også viktig å legge til rette for en varig finansiering av de tiltakene som foreslås, ikke bare overgangsordninger som på sikt igjen vil føre til enn forringelse av tjenestene.
Tjenestetilbudet til gruppen med utviklingshemning må ikke fragmenteres, men hensynta både de kognitive vanskene og den psykiske helsen, siden psykiske lidelser og rus er hyppig forekommende i gruppen. Det bør unngås å etablere ordninger og tiltak som medfører en unaturlig silosortering. Både innsatte med borderline utviklingshemning (IQ 70-85) og personer på dom til tvunget psykiske helsevern og tvungen omsorg tilhører en gruppe som tradisjonelt har falt mellom mange stoler, hvilket sannsynligvis har bidratt til en sårbarhet for de vanskene som har ført at de er i den aktuelle situasjonen. Dette gir stor risiko for gjentatte lovbrudd, og medfører store konsekvenser både personlig og samfunnsmessig. Det er viktig at dette nå bøtes på og at man hindrer videre fragmentering i fremtiden.
Vi anerkjenner at det er en utfordring at det er ulike lovverk som regulerer de ulike delene av tjeneste selv om det omhandler personer som deler de samme behovene. Derfor mener vi at det bør sees på endringer i lovverket som sikrer likeverdighet uavhengig av om personen er dømt til forvaring, ordinær fengselsstraff eller særreaksjon. Vektingen mellom samfunnsvern og rehabilitering bør synliggjøres, og det bør presiseres om og når samfunnsvern skal være overordnet.
Vi understreker at vi også i høyeste grad stiller oss bak utvalgets vurdering om at en forutsetning for å lykkes, er at midler til etablering av ambulante funksjoner, døgnbehandling og boliginstitusjoner øremerkes i lang tid fremover. Det samme vil gjelde for midler til økning og styrkning av de anbefalte tiltakene som faller inn under kriminalomsorgen og den kommunale helsetjenesten. Det er også viktig å legge til rette for en varig finansiering av de tiltakene som foreslås, ikke bare overgangsordninger som på sikt igjen vil føre til enn forringelse av tjenestene.
Tjenestetilbudet til gruppen med utviklingshemning må ikke fragmenteres, men hensynta både de kognitive vanskene og den psykiske helsen, siden psykiske lidelser og rus er hyppig forekommende i gruppen. Det bør unngås å etablere ordninger og tiltak som medfører en unaturlig silosortering. Både innsatte med borderline utviklingshemning (IQ 70-85) og personer på dom til tvunget psykiske helsevern og tvungen omsorg tilhører en gruppe som tradisjonelt har falt mellom mange stoler, hvilket sannsynligvis har bidratt til en sårbarhet for de vanskene som har ført at de er i den aktuelle situasjonen. Dette gir stor risiko for gjentatte lovbrudd, og medfører store konsekvenser både personlig og samfunnsmessig. Det er viktig at dette nå bøtes på og at man hindrer videre fragmentering i fremtiden.
Vi anerkjenner at det er en utfordring at det er ulike lovverk som regulerer de ulike delene av tjeneste selv om det omhandler personer som deler de samme behovene. Derfor mener vi at det bør sees på endringer i lovverket som sikrer likeverdighet uavhengig av om personen er dømt til forvaring, ordinær fengselsstraff eller særreaksjon. Vektingen mellom samfunnsvern og rehabilitering bør synliggjøres, og det bør presiseres om og når samfunnsvern skal være overordnet.
Referanser
Friestad, C., Johnsen, B., Storvik, B. L., & Søndenaa, E. (2020). Innsatte med utviklingshemming – en deskriptiv undersøkelse av ulike etaters arbeid med identifikasjon og tilrettelegging. Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter (KRUS). https://ntnuopen.ntnu.no/ntnu-xmlui/handle/11250/2677739
Lee SY, Cheon KA. (2024). Epidemiology and Diagnosis of Slow Learners (Borderline Intellectual Functioning). J Korean Acad Child Adolesc Psychiatry. 2024 Jul 1;35(3):175-180. doi: 10.5765/jkacap.240010. PMID: 38966197; PMCID: PMC11220481.
Nasjonal kompetansetjeneste for utviklingshemning og psykisk helse (NKUP). (2024). Tilgang til psykisk helsehjelp for voksne pasienter med utviklingshemming: En rapport med anbefalinger. Oslo universitetssykehus. nkup_digital-oppslag.pdf
Nieuwenhuis, mfl., 2021. Increased prevalence of intellectual disabilities in higher-intensity mental healthcare settings . BJPsych open, 7(3), e83. https://doi.org/10.1192/bjo.2021.28
Søndenaa, E. (2009). Intellectual disabilities in the criminal justice system. Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Det medisinske fakultet, Institutt for nevromedisin.
Lee SY, Cheon KA. (2024). Epidemiology and Diagnosis of Slow Learners (Borderline Intellectual Functioning). J Korean Acad Child Adolesc Psychiatry. 2024 Jul 1;35(3):175-180. doi: 10.5765/jkacap.240010. PMID: 38966197; PMCID: PMC11220481.
Nasjonal kompetansetjeneste for utviklingshemning og psykisk helse (NKUP). (2024). Tilgang til psykisk helsehjelp for voksne pasienter med utviklingshemming: En rapport med anbefalinger. Oslo universitetssykehus. nkup_digital-oppslag.pdf
Nieuwenhuis, mfl., 2021. Increased prevalence of intellectual disabilities in higher-intensity mental healthcare settings . BJPsych open, 7(3), e83. https://doi.org/10.1192/bjo.2021.28
Søndenaa, E. (2009). Intellectual disabilities in the criminal justice system. Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Det medisinske fakultet, Institutt for nevromedisin.