1. Innledning
Hvordan var det mulig først å innføre Pensjonsreform som hvert år bygger ned bærekraften i Folketrygdens med helt enorme beløp; 419 177 milliarder kroner bare i inneværende år.
Det går fra vondt til verre når alderspensjonistene må bære kostnadene ved myndighetenes systematiske nedtapping av Folketrygden, gjennom å måtte tåle betydelige kutt i sine alderpensjoner.
Spørsmålet melder seg hvorvidt Pensjonsreformen egentlig kun er en skinnmanøver for å tildekke noe annet som er større og viktigere ?
Jeg har sett nærmere på en del utspill fra myndighetshold i forkant av innføringen av Pensjonsreformen, og som i dag, 11 år etter innføring av Pensjonsreformen,- fremstår som såkalt "etablerte sannheter", bl.a.:
" vi er nødt til å få kontroll over Folketrygdens utgifter av hensyn til fremtidige generasjoner",
"Det er påkrevd med innstramminger for å Folketrygdens økonomiske bærekraft i fremtiden"
"Færre arbeidstakere bak hver pensjonist"
"Vi lever mye lengre", "Vi står foran en eldrebølge"
Det etterlater seg et inntrykk hos meg at svært lite av dette fremstår som faktabasert.Jeg vil kanskje ikke gå så langt som å karakterisere det som ren fiksjon, men snarere heller som unødvendig krisemaksimering.
Våre politikere blir utfordret på følgende:
Det går fra vondt til verre når alderspensjonistene må bære kostnadene ved myndighetenes systematiske nedtapping av Folketrygden, gjennom å måtte tåle betydelige kutt i sine alderpensjoner.
Spørsmålet melder seg hvorvidt Pensjonsreformen egentlig kun er en skinnmanøver for å tildekke noe annet som er større og viktigere ?
Jeg har sett nærmere på en del utspill fra myndighetshold i forkant av innføringen av Pensjonsreformen, og som i dag, 11 år etter innføring av Pensjonsreformen,- fremstår som såkalt "etablerte sannheter", bl.a.:
" vi er nødt til å få kontroll over Folketrygdens utgifter av hensyn til fremtidige generasjoner",
"Det er påkrevd med innstramminger for å Folketrygdens økonomiske bærekraft i fremtiden"
"Færre arbeidstakere bak hver pensjonist"
"Vi lever mye lengre", "Vi står foran en eldrebølge"
Det etterlater seg et inntrykk hos meg at svært lite av dette fremstår som faktabasert.Jeg vil kanskje ikke gå så langt som å karakterisere det som ren fiksjon, men snarere heller som unødvendig krisemaksimering.
Våre politikere blir utfordret på følgende:
2. Den økonomisk bærekraft i Folketrygden
Uttalt målsetting av fremtidig sikring for Folketrygdens økonomiske bærekraft ett av Pensjonsreformen´s to støttebein.
Derfor er det mer enn påfallende at myndighetene valgte å gå for den desidert dårligste finansieringsmodellen: Valget av finansieringsmodell av Folketrygden, gir enorme utslag i den økonomiske bærekraften:
I forb. med innføringen av Pensjonsreformen i 20011, gikk man bort fra den opprinnelige finansieringsmodell, og over på at Folketrygdens samlede bruttoutgifter ble løpende finansiert over stasbudsjettet direkte av den ordinære beskatning. Det er verdt å merke seg at denne modellen ikke inneholder noen form av utgiftsdempende tiltak, som f.eks. fratrekk for Folketrygdens inntekter.
Et annet vesentlig poeng som taler mot denne modellen, er at den samtidig gir et misvisende og kunstig høyt utgiftsnivå for alderspensjonene sett ift. prosent av BNP Fastlands-Norge. Den kunstig høye utgiftstallet politikerne flinke å trekke frem.
Det er helt på det rene at dagens modell virker utgiftsdrivende, og harmonerer dårligdersom hensikten var å ivareta en videreføring av Folketrygdens økonomiske bærekraft.
Derimot er valgt modell "skreddersydd" til etablering av narrativet om at Folketrygdens utgifter er alarmerende økende, ja endatil utenfor økonomisk kontroll: "ja, her trengs det innstramminger"
Slike signaler bidrar å gjøre dettte til et sosialøkonomisk faktum; gjerne kombinert med å innføre en pensjonsmessig generasjonskløft til kommende generasjoner; hhv. barn og barnebarn, og deres fremtidige pensjoner. Hvor ofte har man ikke hørt begrepet: " å trekke pensjonsstigen opp etter seg.
Finansieringsmodell som inkluderer øremerking av Folketrygdens inntekter :
Folketrygdens inntekter defineres som innbetalte trygde-og pensjonspremier arbeidstakere, arbeidsgivere, næringsdrivende, og ellers alle pensjonister. Kort sagt hele befolkningen. Samlet innbetaling utgjør en formidabel inntektskilde, som enkelte år overstiger Petroleumsinntektene. Før 2011-reformen, var alle inntektene til Folketrygden øremerket, se eksempel nedenfor.
I motsetning til ordinær beskatning i Skatteloven, er inndrivingshjemmelen i trygdeavgiften å finne i Folketrygdlovens kapittel 23. Det slås eksplisitt fast at disse avgiftene skal bidra til å dekke Folketrygdens utgifter. Denne kategoriske og rettslige føring for øremerking av Folketrygdens inntekter, ble likevel satt til side i forkant av 2011-reformen.
Det er mer enn påfallende at Pensjonsreformen fremste formål er å sikre økonomisk besparelse gjennom vesentlig reduserte alderspensjoner. Fra politisk hold hevdes dette at eneste utvei for å sikre den fremtidige økonomiske bærekraften i Folketrygden.
Dette premisset er helt åpenbart feilaktig, da det ikke er alderspensjonistene som har satt den økonomiske bærekraften i spill, men tvert politikerne selv som kort tid før reformen sørget for fjerne den økonomiske bærebjelken fra 1967; nemlig øremerkingen av Folketrydens formidable inntekter i form av arbeidsgiveravgift og trygdeavgift:
Derfor er det mer enn påfallende at myndighetene valgte å gå for den desidert dårligste finansieringsmodellen: Valget av finansieringsmodell av Folketrygden, gir enorme utslag i den økonomiske bærekraften:
I forb. med innføringen av Pensjonsreformen i 20011, gikk man bort fra den opprinnelige finansieringsmodell, og over på at Folketrygdens samlede bruttoutgifter ble løpende finansiert over stasbudsjettet direkte av den ordinære beskatning. Det er verdt å merke seg at denne modellen ikke inneholder noen form av utgiftsdempende tiltak, som f.eks. fratrekk for Folketrygdens inntekter.
Et annet vesentlig poeng som taler mot denne modellen, er at den samtidig gir et misvisende og kunstig høyt utgiftsnivå for alderspensjonene sett ift. prosent av BNP Fastlands-Norge. Den kunstig høye utgiftstallet politikerne flinke å trekke frem.
Det er helt på det rene at dagens modell virker utgiftsdrivende, og harmonerer dårligdersom hensikten var å ivareta en videreføring av Folketrygdens økonomiske bærekraft.
Derimot er valgt modell "skreddersydd" til etablering av narrativet om at Folketrygdens utgifter er alarmerende økende, ja endatil utenfor økonomisk kontroll: "ja, her trengs det innstramminger"
Slike signaler bidrar å gjøre dettte til et sosialøkonomisk faktum; gjerne kombinert med å innføre en pensjonsmessig generasjonskløft til kommende generasjoner; hhv. barn og barnebarn, og deres fremtidige pensjoner. Hvor ofte har man ikke hørt begrepet: " å trekke pensjonsstigen opp etter seg.
Finansieringsmodell som inkluderer øremerking av Folketrygdens inntekter :
Folketrygdens inntekter defineres som innbetalte trygde-og pensjonspremier arbeidstakere, arbeidsgivere, næringsdrivende, og ellers alle pensjonister. Kort sagt hele befolkningen. Samlet innbetaling utgjør en formidabel inntektskilde, som enkelte år overstiger Petroleumsinntektene. Før 2011-reformen, var alle inntektene til Folketrygden øremerket, se eksempel nedenfor.
I motsetning til ordinær beskatning i Skatteloven, er inndrivingshjemmelen i trygdeavgiften å finne i Folketrygdlovens kapittel 23. Det slås eksplisitt fast at disse avgiftene skal bidra til å dekke Folketrygdens utgifter. Denne kategoriske og rettslige føring for øremerking av Folketrygdens inntekter, ble likevel satt til side i forkant av 2011-reformen.
Det er mer enn påfallende at Pensjonsreformen fremste formål er å sikre økonomisk besparelse gjennom vesentlig reduserte alderspensjoner. Fra politisk hold hevdes dette at eneste utvei for å sikre den fremtidige økonomiske bærekraften i Folketrygden.
Dette premisset er helt åpenbart feilaktig, da det ikke er alderspensjonistene som har satt den økonomiske bærekraften i spill, men tvert politikerne selv som kort tid før reformen sørget for fjerne den økonomiske bærebjelken fra 1967; nemlig øremerkingen av Folketrydens formidable inntekter i form av arbeidsgiveravgift og trygdeavgift:
3. Pensjonsreformen´s levealdersjustering
Levealdersjusteringen utgjør Pensjonsreformen´s andre støttebein. Som det fremgår ovenfor, er det finansielle grunnlaget sterkt haltende på reformens første støtteben.
Bedre står det heller ikke til når det gjelder reformen´s andre støttebein, muligens enda verre:
(sitat) "Det er først i 2019 at det vedtatte pensjonssystemet er ventet å redusere utgiftene til alderspensjon. Deretter blir innstarmmingene betydelig. i 2060 er den innstrammende effekten anslått til nærmere 87 milliarder kroner i 2015-beløp, eller over 21,5%." (sitat slutt) Kilde: SSB økonomiske analyser 5/2016.
Dette underbygger det som fremgår under forrige punkt: Her strammer man inn overfor alderspensjonistene i bærekraftens navn, samtidig med at myndighetene systematisk bygger ned Folketrygdens bærekraft.
Og la det være klart: det viktigste innstrammingverktøyet i kassa er levealdersjustering av alderpensjonene. Hovedfilosofien er enkel nok, desto høyere levealder som pensjonist, jo mindre ytelser i og med alderspensjonen skal fordeles over flere år.
Basert på ovennvnte sitat, er incentivet helt klart innstramming og besparelse, så utvilsomt vil levealders-verktøyet være kalibrert for dette formålet: å levere kunstig høye pensjonsmessige levealdre, som med god margin overgår all offisielle levealderstatistikker, både nasjonalt og internasjonalt, bl- a. Faktisk er tallene så oppblåste at de plasserer Norge i den absolutte verdenstoppen i levealder.
Synd å si, men om dette hadde hadde vært et mesterskap, hadde Norge blitt tatt i juks, og blitt beskyldt for "alders-doping".
Spørsmålet bli da hvorvidt myndighetsutøvelse basert på Pensjonreformens feilkalibreringer står seg rettslig innenfor en rettslig prøving?
Noen eksempler på aldersmessig feil-kalibrering :
Bondevik- Regjeringens St.meld. nr. 12 (2004-2005) pkt. 1.4. s. 15:
(sitat): " I de siste befolkningsframskrivningene fra Statistisk sentralbyrå, som lå til grunn fra Pensjonskommisjonens arbeid, anslås forventet gjenstående levealder for en 67 åring å øke fra om lag 17 år i dag til 22 år i 2050." (sitat slutt).
Dette gir følgende forventning av levealdersutvikling:
Årskull 1937 ble 67 år i 2004, tillagt 17 år, var forventet levealder 84 år
Årskull 1983 blir 67 år i 2050 og tillagt 22 år, og blir da forventet levealder da 89 år.
Dette harmonerer nokså bra i fohold til den offisielle utviklingen av levealder.
Problemet er bare at undertegnede som tilhlhører 1961-årskullet, gis en pensjonsmessig levealder på 88,8 år!!!
Jeg må dessverre takke nei- med henvisning til mine helsemessig utfordringer, til myndighetenes "sjenerøse" tilbud at jeg å stå i jobb frem til jeg er 69 år og 3 mnd. for å kompensere levealdersjusteringen.
Som lageroperatør kan jeg naturlig nok ikke påberope meg å ha en maktstilling eller viktigheten av mine kognitive funksjoner for å stå lengre i jobb, slik dommerstanden i sine høringssvar argumententerte mot innføring av 72 års-aldersgrense for statsansatte .
Så ble da også forslaget trukket, jf. Prop. 227 L (2020-2021), grunnet massiv motstand fra flesteparten av høringsinstansene.
Rart hvordan folk i fremskutte posisjoner har en tendens til å bli hørt, spesielt når det er et statistisk faktum at det er lengre levelder for akademikere.
Fra den samme høring:
Høringsnotat 03. desember 2020 i sak 20/4630 s.7 : (sitat) " SSB anslår at levealderen vil fortsette å øke (SSB 2020/24). I hovedalternativet for framskrivingene i 2020 anslås levealderen ved fødsel å øke fra 81, 2 år i 2019 til 88,9 i 2060 for menn (Iflg. NAV er jeg der allerede, egen anm.). Tilsvarende fra 84,7 år til 90,9 for kvinner." (sitat slutt").
To eksempler er tilstrekkelig for å konkludere: Ærlig talt, dette henger ikke på greip.
Jovisst blir vi eldre, men ikke såå gamle. Pensjonsreformen levealdersjustering bommer nokså kraftig både pensjonsmessig levealder og på aldringstakten blant landets alderspensjonister.
Jeg ville sett den poltikeren som ville forsvare en slik inngripende myndighetsutøvelse overfor alderspensjonistgruppen, basert på et så spinkelt og selvmotsigende grunnlag, som de fremgår av de to eksemplene over.
. Myndigheten kan vanskelig påberope seg samfunnsmessige hensyn, gitt den systematiske svekkelse av Folketrygdens økonomiske bærekraft.
Som kommende arbeidspensjonist finner jeg det fullstendig uakseptabelt at myndighetene samtidig utsteder en pensjonist-faktura til meg, hvor det forventes at jeg skal betale for myndighetenes feilslåtte Pensjonsreform.
Etter 43 år i arbeidslivet, og pga. helseutfordringer, ser jeg meg nødt til å henge fra meg kjeledressen. Iflg. NAV´s pensjonskalulator, vil jeg havne rett i overkant av minstepensjonsnivå når jeg går av ved 62 år neste år - hvilket i seg selv ville vært helt absurd. Jeg tror ikke det ville vært en problemstilling for dommerne jag var innom rett over her.
Bedre står det heller ikke til når det gjelder reformen´s andre støttebein, muligens enda verre:
(sitat) "Det er først i 2019 at det vedtatte pensjonssystemet er ventet å redusere utgiftene til alderspensjon. Deretter blir innstarmmingene betydelig. i 2060 er den innstrammende effekten anslått til nærmere 87 milliarder kroner i 2015-beløp, eller over 21,5%." (sitat slutt) Kilde: SSB økonomiske analyser 5/2016.
Dette underbygger det som fremgår under forrige punkt: Her strammer man inn overfor alderspensjonistene i bærekraftens navn, samtidig med at myndighetene systematisk bygger ned Folketrygdens bærekraft.
Og la det være klart: det viktigste innstrammingverktøyet i kassa er levealdersjustering av alderpensjonene. Hovedfilosofien er enkel nok, desto høyere levealder som pensjonist, jo mindre ytelser i og med alderspensjonen skal fordeles over flere år.
Basert på ovennvnte sitat, er incentivet helt klart innstramming og besparelse, så utvilsomt vil levealders-verktøyet være kalibrert for dette formålet: å levere kunstig høye pensjonsmessige levealdre, som med god margin overgår all offisielle levealderstatistikker, både nasjonalt og internasjonalt, bl- a. Faktisk er tallene så oppblåste at de plasserer Norge i den absolutte verdenstoppen i levealder.
Synd å si, men om dette hadde hadde vært et mesterskap, hadde Norge blitt tatt i juks, og blitt beskyldt for "alders-doping".
Spørsmålet bli da hvorvidt myndighetsutøvelse basert på Pensjonreformens feilkalibreringer står seg rettslig innenfor en rettslig prøving?
Noen eksempler på aldersmessig feil-kalibrering :
Bondevik- Regjeringens St.meld. nr. 12 (2004-2005) pkt. 1.4. s. 15:
(sitat): " I de siste befolkningsframskrivningene fra Statistisk sentralbyrå, som lå til grunn fra Pensjonskommisjonens arbeid, anslås forventet gjenstående levealder for en 67 åring å øke fra om lag 17 år i dag til 22 år i 2050." (sitat slutt).
Dette gir følgende forventning av levealdersutvikling:
Årskull 1937 ble 67 år i 2004, tillagt 17 år, var forventet levealder 84 år
Årskull 1983 blir 67 år i 2050 og tillagt 22 år, og blir da forventet levealder da 89 år.
Dette harmonerer nokså bra i fohold til den offisielle utviklingen av levealder.
Problemet er bare at undertegnede som tilhlhører 1961-årskullet, gis en pensjonsmessig levealder på 88,8 år!!!
Jeg må dessverre takke nei- med henvisning til mine helsemessig utfordringer, til myndighetenes "sjenerøse" tilbud at jeg å stå i jobb frem til jeg er 69 år og 3 mnd. for å kompensere levealdersjusteringen.
Som lageroperatør kan jeg naturlig nok ikke påberope meg å ha en maktstilling eller viktigheten av mine kognitive funksjoner for å stå lengre i jobb, slik dommerstanden i sine høringssvar argumententerte mot innføring av 72 års-aldersgrense for statsansatte .
Så ble da også forslaget trukket, jf. Prop. 227 L (2020-2021), grunnet massiv motstand fra flesteparten av høringsinstansene.
Rart hvordan folk i fremskutte posisjoner har en tendens til å bli hørt, spesielt når det er et statistisk faktum at det er lengre levelder for akademikere.
Fra den samme høring:
Høringsnotat 03. desember 2020 i sak 20/4630 s.7 : (sitat) " SSB anslår at levealderen vil fortsette å øke (SSB 2020/24). I hovedalternativet for framskrivingene i 2020 anslås levealderen ved fødsel å øke fra 81, 2 år i 2019 til 88,9 i 2060 for menn (Iflg. NAV er jeg der allerede, egen anm.). Tilsvarende fra 84,7 år til 90,9 for kvinner." (sitat slutt").
To eksempler er tilstrekkelig for å konkludere: Ærlig talt, dette henger ikke på greip.
Jovisst blir vi eldre, men ikke såå gamle. Pensjonsreformen levealdersjustering bommer nokså kraftig både pensjonsmessig levealder og på aldringstakten blant landets alderspensjonister.
Jeg ville sett den poltikeren som ville forsvare en slik inngripende myndighetsutøvelse overfor alderspensjonistgruppen, basert på et så spinkelt og selvmotsigende grunnlag, som de fremgår av de to eksemplene over.
. Myndigheten kan vanskelig påberope seg samfunnsmessige hensyn, gitt den systematiske svekkelse av Folketrygdens økonomiske bærekraft.
Som kommende arbeidspensjonist finner jeg det fullstendig uakseptabelt at myndighetene samtidig utsteder en pensjonist-faktura til meg, hvor det forventes at jeg skal betale for myndighetenes feilslåtte Pensjonsreform.
Etter 43 år i arbeidslivet, og pga. helseutfordringer, ser jeg meg nødt til å henge fra meg kjeledressen. Iflg. NAV´s pensjonskalulator, vil jeg havne rett i overkant av minstepensjonsnivå når jeg går av ved 62 år neste år - hvilket i seg selv ville vært helt absurd. Jeg tror ikke det ville vært en problemstilling for dommerne jag var innom rett over her.