Forskrift om sentre for foreldre og barn, forskrift om samtaleprosess og forskrift om barns medvirkning i barnevernet.
Avsender: Erfaringsformidlergruppa ved Stavanger barnevern.
Takk for at vi i erfaringsformidlergruppa ved Stavanger barnevern får komme med uttalelser i forbindelse med de nye forskriftene.
Utvalg og ulike grupper har gjort et godt arbeid og vi har kun få betraktninger og forslag til endringer:
Forskrift om sentre for foreldre og barn:
Selv om en institusjon for ungdom er godkjent, oppstår en del lovbrudd både gjort av ungdommer, men også av personal ved institusjonen. Da nytter det ikke å legge ned institusjonen og flytte problemet videre til neste. Det nytter ikke å ta oppvasken på en ny plass, en må ta det ved den institusjonen det oppstod, og med de det gjelder.
Ungdommene sier gang på gang at det er de som ikke er høyt utdannet de klarer å få tryggest tilnærming til. Det er til disse personene de klarer å åpne seg og bli trygge på, for de har ikke den pedagogiske tilnærmingen som ofte en høyere utdannet person har. Dette støtter vi, våre barn bør være trygge når de bor på en institusjon. Egnethet betyr mer enn antall år med studier.
Vi er opptatt av at barnets meninger/ytringer skal veie like mye, selv om det går mot Barnevernets mening. Enten vet barnet sitt eget beste eller så gjør det ikke det. Det kan ikke være slik at når barnet ikke ønsker å møte mor mer, da vet ungdommen sitt eget beste, men når barnet ønsker mer samvær med far, så vet det ikke sitt eget beste.
Når det oppstår noe akutt, bør en kunne gi forsvarlig og rett hjelp, samt utrede problemer.
En må ofte vente i 3 uker før en får de nødvendige tillatelsene som gjør at en kan gi forsvarlig hjelp. I stedet for å bruke midlertidige, dyre tiltak, som kan være uutholdelig for ungdommen, vil det noen ganger være en bedre løsning å bruke foreldre som kan være en kjemperessurs, både for institusjonen og for barnet.
Barnevernet bør ikke sette barnet på institusjonen og «glemme» barnet når det får utfordringer det bør tas tak i.
Foreldre og barn sentre bør ikke være rene observasjons-plasser, men også et sted en kan få god veiledning. Det er nytteløst å si at en har hatt et massivt tiltak inne og legge det frem i barneverns- og helsenemnda når det ikke har hatt mer innhold enn observasjon og rapportering. Uten reell veiledning blir ikke dette et omfattende eller virkningsfullt tiltak.
Beboernes plikter §17;
det bør være likere konsekvenser for ungdommer som begår samme type regelbrudd, uavhengig av hvilken institusjon de er på.
Forskrift om samtaleprosess:
I ordinære saker der Barnevernet har sendt en begjæring mot en privat part:
Barnevernet skal ha gode intensjoner og et mål om gjennomføring av den beste, mulige løsningen på saken. For å sikre at disse intensjonene virkelig gjøres gjeldende, er det viktig å eliminere mulig misbruk av Barnevernets rett til å avslå tilbud om samtaleprosess, før det har blitt prøvd.
Det er viktig og rett at den private part sikres sin mulighet til å bidra til gode løsninger ved samtaleprosess, når dette tilbudet fremmes av nemndleder.
Vi mener at Barnevernet ikke skal ha mulighet til å avslå et tilbud om samtaleprosess, dersom nemndleder har vurdert at det er grunnlag for dette, og den private part ønsker det, og har sagt ja.
Barnevernet kan fortsatt si nei, men da først etter at prosessen er prøvd i samtalemøte, tilrettelagt og ledet av nemndleder, eventuelt med bistand av en sakkyndig.
Dersom Barnevernet ønsker å si nei til videre samtaleprosess, må de presentere sin begrunnelse for dette til nemndleder. Dersom nemndleder etter en ny vurdering fortsatt mener det er grunnlag for å gå videre med samtaleprosess, kan nemndleder sette Barnevernet sin avgjørelse til side og beramme et nytt samtalemøte med partene.
En slik ordning vil gi en større trygghet for at Barnevernet ikke kan avslå et tilbud om samtaleprosess med forutinntatte, fastlåste holdninger, eller andre urettmessige begrunnelser.
Begge parter bør forplikte seg til møteboken som legges frem etter en samtaleprosess.
Partene bør ha mulighet for å påklage, dersom en av partene ikke overholder forpliktelser som står i møteboken.
Privat part bør få forklart og få skriftlig informasjon av Barnevernet hva en samtaleprosess er, og hvordan det fungerer, senest samtidig som en begjæring er sendt til Fylkesnemnda.
Sakkyndige i samtaleprosessen bør være uavhengig av saken og bør ikke få tilgang til sakens dokumenter. Den sakkyndige skal bistå i samtalen og det er nemndleder som bør forberede spørsmålene til barnet, slik at den sakkyndige vil være nøytral. Slik kan vi gi, og opprettholde, god rettsikkerhet for den private parten.
Midlertidige ordninger, bør være målbare. Det bør være dokumentert hva som er gjort, og hva det har ført til. Det bør være en reell mulighet til å endre det en ikke er fornøyd med. Hva har effekt? Hva kan vi gjøre annerledes? Hvordan inkluderes foreldre og barn?
Høyt konfliktnivå, kognitive vansker og psykisk utviklingshemning bør ikke tas som grunnlag for avslag på samtaleprosess. Nettopp i slike saker er det viktig at det blir mer uformelt, og at partene får hjelp og veiledning for å komme til enighet og finne gode løsninger. Det er viktig å ikke skape større avstand mellom partene.
Dersom saken går videre til ordinær sak i barneverns- og helsenemnda, er det viktig at den sakkyndige også blir byttet ut, på lik linje med nemndleder.
Forskrift om barns medvirkning i barnevernet:
3.3.2: legges til på slutten:
Barn bør høres, uavhengig om det taler for Barnevernet sitt syn, eller seg selv. Barnevernet tolker ofte ulikt. Et barn som vil se mor mindre, tolker gjerne Barnevernet det som at barnet vet sitt eget beste, og barnet blir hørt. Dersom det samme barnet vil se far mer, så evner det ikke å se sitt eget beste, etter Barnevernet sin tolkning.
2. avsnitt side 34: legge til: «eventuelt bytte kontaktperson/saksbehandler om nødvendig.»
2. avsnitt side 36: Det bør fremlegges både positiv og negativ dokumentasjon, slik at en får et fullstendig bilde.
Ingen parter bør kunne velge personer som har interesse i saken som sin tillitsperson.
4.3.3: nest siste avsnitt side 43 bør tas bort.
5.3.6: Sakkyndig som ikke har pratet med barn og/eller foreldre bør ikke uttale seg til nemnd/tingrett. Dermed bør det ilegges krav om at alle private parter skal samtales med.
Den sakkyndige bør ikke få velge saker ut fra økonomi. Her bør det settes en fast sats, lik for alle.
Dersom ungdommen opplever talspersonen som sannferdig, bør det vektlegges at disse talspersonene brukes videre for å oppnå gode erfaringer og kompetanse.
Avsender: Erfaringsformidlergruppa ved Stavanger barnevern.
Takk for at vi i erfaringsformidlergruppa ved Stavanger barnevern får komme med uttalelser i forbindelse med de nye forskriftene.
Utvalg og ulike grupper har gjort et godt arbeid og vi har kun få betraktninger og forslag til endringer:
Forskrift om sentre for foreldre og barn:
Selv om en institusjon for ungdom er godkjent, oppstår en del lovbrudd både gjort av ungdommer, men også av personal ved institusjonen. Da nytter det ikke å legge ned institusjonen og flytte problemet videre til neste. Det nytter ikke å ta oppvasken på en ny plass, en må ta det ved den institusjonen det oppstod, og med de det gjelder.
Ungdommene sier gang på gang at det er de som ikke er høyt utdannet de klarer å få tryggest tilnærming til. Det er til disse personene de klarer å åpne seg og bli trygge på, for de har ikke den pedagogiske tilnærmingen som ofte en høyere utdannet person har. Dette støtter vi, våre barn bør være trygge når de bor på en institusjon. Egnethet betyr mer enn antall år med studier.
Vi er opptatt av at barnets meninger/ytringer skal veie like mye, selv om det går mot Barnevernets mening. Enten vet barnet sitt eget beste eller så gjør det ikke det. Det kan ikke være slik at når barnet ikke ønsker å møte mor mer, da vet ungdommen sitt eget beste, men når barnet ønsker mer samvær med far, så vet det ikke sitt eget beste.
Når det oppstår noe akutt, bør en kunne gi forsvarlig og rett hjelp, samt utrede problemer.
En må ofte vente i 3 uker før en får de nødvendige tillatelsene som gjør at en kan gi forsvarlig hjelp. I stedet for å bruke midlertidige, dyre tiltak, som kan være uutholdelig for ungdommen, vil det noen ganger være en bedre løsning å bruke foreldre som kan være en kjemperessurs, både for institusjonen og for barnet.
Barnevernet bør ikke sette barnet på institusjonen og «glemme» barnet når det får utfordringer det bør tas tak i.
Foreldre og barn sentre bør ikke være rene observasjons-plasser, men også et sted en kan få god veiledning. Det er nytteløst å si at en har hatt et massivt tiltak inne og legge det frem i barneverns- og helsenemnda når det ikke har hatt mer innhold enn observasjon og rapportering. Uten reell veiledning blir ikke dette et omfattende eller virkningsfullt tiltak.
Beboernes plikter §17;
det bør være likere konsekvenser for ungdommer som begår samme type regelbrudd, uavhengig av hvilken institusjon de er på.
Forskrift om samtaleprosess:
I ordinære saker der Barnevernet har sendt en begjæring mot en privat part:
Barnevernet skal ha gode intensjoner og et mål om gjennomføring av den beste, mulige løsningen på saken. For å sikre at disse intensjonene virkelig gjøres gjeldende, er det viktig å eliminere mulig misbruk av Barnevernets rett til å avslå tilbud om samtaleprosess, før det har blitt prøvd.
Det er viktig og rett at den private part sikres sin mulighet til å bidra til gode løsninger ved samtaleprosess, når dette tilbudet fremmes av nemndleder.
Vi mener at Barnevernet ikke skal ha mulighet til å avslå et tilbud om samtaleprosess, dersom nemndleder har vurdert at det er grunnlag for dette, og den private part ønsker det, og har sagt ja.
Barnevernet kan fortsatt si nei, men da først etter at prosessen er prøvd i samtalemøte, tilrettelagt og ledet av nemndleder, eventuelt med bistand av en sakkyndig.
Dersom Barnevernet ønsker å si nei til videre samtaleprosess, må de presentere sin begrunnelse for dette til nemndleder. Dersom nemndleder etter en ny vurdering fortsatt mener det er grunnlag for å gå videre med samtaleprosess, kan nemndleder sette Barnevernet sin avgjørelse til side og beramme et nytt samtalemøte med partene.
En slik ordning vil gi en større trygghet for at Barnevernet ikke kan avslå et tilbud om samtaleprosess med forutinntatte, fastlåste holdninger, eller andre urettmessige begrunnelser.
Begge parter bør forplikte seg til møteboken som legges frem etter en samtaleprosess.
Partene bør ha mulighet for å påklage, dersom en av partene ikke overholder forpliktelser som står i møteboken.
Privat part bør få forklart og få skriftlig informasjon av Barnevernet hva en samtaleprosess er, og hvordan det fungerer, senest samtidig som en begjæring er sendt til Fylkesnemnda.
Sakkyndige i samtaleprosessen bør være uavhengig av saken og bør ikke få tilgang til sakens dokumenter. Den sakkyndige skal bistå i samtalen og det er nemndleder som bør forberede spørsmålene til barnet, slik at den sakkyndige vil være nøytral. Slik kan vi gi, og opprettholde, god rettsikkerhet for den private parten.
Midlertidige ordninger, bør være målbare. Det bør være dokumentert hva som er gjort, og hva det har ført til. Det bør være en reell mulighet til å endre det en ikke er fornøyd med. Hva har effekt? Hva kan vi gjøre annerledes? Hvordan inkluderes foreldre og barn?
Høyt konfliktnivå, kognitive vansker og psykisk utviklingshemning bør ikke tas som grunnlag for avslag på samtaleprosess. Nettopp i slike saker er det viktig at det blir mer uformelt, og at partene får hjelp og veiledning for å komme til enighet og finne gode løsninger. Det er viktig å ikke skape større avstand mellom partene.
Dersom saken går videre til ordinær sak i barneverns- og helsenemnda, er det viktig at den sakkyndige også blir byttet ut, på lik linje med nemndleder.
Forskrift om barns medvirkning i barnevernet:
3.3.2: legges til på slutten:
Barn bør høres, uavhengig om det taler for Barnevernet sitt syn, eller seg selv. Barnevernet tolker ofte ulikt. Et barn som vil se mor mindre, tolker gjerne Barnevernet det som at barnet vet sitt eget beste, og barnet blir hørt. Dersom det samme barnet vil se far mer, så evner det ikke å se sitt eget beste, etter Barnevernet sin tolkning.
2. avsnitt side 34: legge til: «eventuelt bytte kontaktperson/saksbehandler om nødvendig.»
2. avsnitt side 36: Det bør fremlegges både positiv og negativ dokumentasjon, slik at en får et fullstendig bilde.
Ingen parter bør kunne velge personer som har interesse i saken som sin tillitsperson.
4.3.3: nest siste avsnitt side 43 bør tas bort.
5.3.6: Sakkyndig som ikke har pratet med barn og/eller foreldre bør ikke uttale seg til nemnd/tingrett. Dermed bør det ilegges krav om at alle private parter skal samtales med.
Den sakkyndige bør ikke få velge saker ut fra økonomi. Her bør det settes en fast sats, lik for alle.
Dersom ungdommen opplever talspersonen som sannferdig, bør det vektlegges at disse talspersonene brukes videre for å oppnå gode erfaringer og kompetanse.