Vi tror forskriften kan bidra til at barnevernets arbeid med barn og unges medvirkning gjennom denne forskriften kan styrkes gjennom en økt systematikk og tydelige forventninger til innholdet.
Barnevernsarbeidere er daglig i kontakt med barn og ungdommer, som av ulike årsaker har utfordrende livs- og omsorgsbetingelser. For å gi god hjelp er det avgjørende at barn og unge involveres. Vi ønsker at barn og unge skal erfare at de anerkjennes som kompetente knyttet til eget liv, og at de får hjelp og støtte i å utforske og få frem sine perspektiver på valg og beslutninger som påvirker deres liv. Vi tror denne forskriften kan hjelpe fagfeltet i å sikre dette på bedre måter.
Vurdering av barns beste inkluderer at barns perspektiv innlemmes. Det er helt avgjørende hvordan de voksne rundt det enkelte barn hjelper og tilrettelegger for at barnet kan uttrykke seg, slik at barnets stemme og perspektiv kommer frem. Dette er ikke enkeltstående aktiviteter, men en kontinuerlig prosess, der relasjonen til barnet og ungdommene ofte vil spille inn. Medvirkningsprosessen er stadig pågående mellom barnet, barnevernsarbeiderne og andre voksne. Det må inkludere at barn og ungdommer også får tilbakemeldinger på hvordan deres perspektiver oppfattes og tas hensyn til. Barn og unge må også få tid til å tenke gjennom det de står overfor, kunne snakke med andre, og kunne få skifte mening. Vi vurderer at forskriften slik den er utformet ikke tar opp i seg dette, og mener det må fremkomme en mer dynamisk tilnærming til medvirkning.
Barns medvirkning er ikke bare et tema for barnevernet, men et ansvar som tilligger hele kommunen. Barn og unge har sin hverdag i barnehage, skole, SFO og i nærmiljø i tillegg til i familien. Barns kunnskap om medvirkning må starte der. Vi vil anbefale at forskriften fastslår at kommunene etablerer systemer som ivaretar medvirkning i et tjenesteutviklingsperspektiv. Den nasjonale veilederen om «Samarbeid om tjenester til barn, unge og deres familier» har et eget kapittel om samarbeid på systemnivå: Samarbeid på systemnivå - Helsedirektoratet .
Her bør det presiseres at medvirkning må forstås som en kontinuerlig prosess. Det bør pekes på at barneverntjenesten skal ha et aktivt samarbeid med barnet underveis i barnets liv og utvikling
Hele forskriften bør gjennomgås med tanke på å sikre et gjennomgående prosessperspektiv. Aktiviteter og innhold i prosessen må tilpasses ut fra situasjon og det barnet/ungdommen til enhver tid er opptatt av og ønsker.
Også her bør medvirkningen rammes inn og tydeligere defineres som en prosess. I praksis må det ofte veksles mellom ulike aktiviteter som bygger opp under mulighetene for at barnet opplever seg sett og hørt og som en aktør i eget liv. Denne fleksibiliteten bør forskriften bygge opp under, der det er barnevernsarbeidernes barnevernsfaglige skjønn som må benyttes i den konkrete tilnærmingen. Derfor bør forskriften vurderes i lys av om den åpner opp for kreativitet og fleksibilitet i møte med det enkelte barn, eller om forskriftens ordlyd kan hemme og mer bære preg av å være en lineær sjekkliste. Forskriftens formuleringer bør stimulere til at barnevernsarbeidere hele tiden må se med et kritisk blikk på vilkårene for medvirkning for det enkelte barn.
Tillitsperson er en del av medvirkningsprosessen, og bør nevnes som del av kapittel 2.
Barn og ungdom bør kunne ha flere samtaler dersom det er behov for dette. Derfor bør det i §§ 12 og 14 skrives om samtaler i flertall.
Vi vurderer at barnevernsarbeidere vil bruke mer tid og ressurser for å kunne følge intensjonene i forskriften. Det er videre ikke bare denne forskriften som medfører økt ressursbruk.
I tillegg er bruk av sakkyndige, tolk, kulturtolk mv. er kostnadskrevende, de samlede kravene fører til økt ressursbruk som bør føre til en styrking av kommunenes budsjett. I de tilfeller fylkesnemnda pålegger kostnadskrevende tiltak, så burde det også kunne gis statlig støtte.
Vi mener departementet i større grad må se samlet på hvilke forventninger og krav som stilles til barneverntjenestene når en vurderer økonomiske og administrative konsekvenser. Vi mener at barnevernstjenestene er i behov av økte ressurser i form av flere stillinger. Blant annet krever det ressurser å drive systematisk implementeringsarbeid knyttet til nye forskrifter for å sikre forsvarlig praksis.
Vi mener det er klokt at barneverntjenester lager lokale handlingsplaner for medvirkning på individ-, tjeneste- og systemnivå, gjerne med utgangspunkt i anerkjent modeller for medvirkning. Men både for å lage slike planer, og for å kunne etterleve dem kreves fokus og innsats som krever ressurser, ressurser en del tjenester i dag ikke har.
Litteratur: NTNU Samforsk | Legger barnevernet til rette for medvirkning,…
Vi vurderer at forskriften i all hovedsak er bra slik den står, men har noen innspill.
Medvirkning må også i samtaleprosesser ses på som en prosess sammen med barnet. De voksne rundt barnet har ansvar for å tilpasse aktiviteter og samtaler med barnet for å sikre at barnet ut fra sine forutsetninger, modenhet og alder kan ta del, fremme sitt syn og forstå på hvilken måte det tas hensyn til i vurderinger og beslutninger. Forskriftsteksten bør gjenspeile dette.
Vi mener det burde være slik at barn og ungdommer som ikke har fulle partsrettigheter også skal kunne bistås av egen advokat når det er snakk om at saker bringes inn for fylkesnemnda. Vi mener dette vil bidra til at barns rettigheter og medvirkning kan bli bedre ivaretatt. Barn kan i alvorlige straffesaker få oppnevnt bistandsadvokat. Vi mener dette også bør gjelde i barnevernssaker.
Vi mener at saker etter § 4-24 i dagens barnevernlov normalt ikke vil egne seg for samtaleprosessmodellen. Ungdom i disse situasjonene er svært utsatte og sårbare, og bør kunne få avklart sin situasjon snarest mulig. Medvirkning for disse ungdommene skal tilrettelegges for og jobbes med, og det er behov for utviklingsarbeid på dette området særskilt.
Barn uten partsrettigheter må kunne tilbys flere samtaler med sakkyndige, talsperson eller nemndsleder, jf. våre argumentet om at dette er en del av en medvirkningsprosess.
Ungdommer som er part i saken, kan også trenge ekstra støtte og bistand for å ta del og forstå det som skjer og kunne medvirke hensiktsmessig. Vi mener dette kan presiseres i forskriften.
Vi vurderer det som viktig at det alltid benyttes sakkyndig i samtaleprosess. Dette bidrar til kvalitetssikring av prosessen og styrket ivaretakelse av barn og ungdommer.
Det er uklart hva midlertidig ordning betyr. Vi mener departementet bør se på dette på nytt, slik at nemndsleder og sakkyndig ikke begynner å gjøre det som skal være barneverntjenestens oppgaver og ansvar.
Møteboken bør inneholde vurderinger som er grunnlag for konklusjonen i samtaleprosess for at oppfølgingen av saken blir mindre sårbar.
Barnevernsarbeidere er daglig i kontakt med barn og ungdommer, som av ulike årsaker har utfordrende livs- og omsorgsbetingelser. For å gi god hjelp er det avgjørende at barn og unge involveres. Vi ønsker at barn og unge skal erfare at de anerkjennes som kompetente knyttet til eget liv, og at de får hjelp og støtte i å utforske og få frem sine perspektiver på valg og beslutninger som påvirker deres liv. Vi tror denne forskriften kan hjelpe fagfeltet i å sikre dette på bedre måter.
Vurdering av barns beste inkluderer at barns perspektiv innlemmes. Det er helt avgjørende hvordan de voksne rundt det enkelte barn hjelper og tilrettelegger for at barnet kan uttrykke seg, slik at barnets stemme og perspektiv kommer frem. Dette er ikke enkeltstående aktiviteter, men en kontinuerlig prosess, der relasjonen til barnet og ungdommene ofte vil spille inn. Medvirkningsprosessen er stadig pågående mellom barnet, barnevernsarbeiderne og andre voksne. Det må inkludere at barn og ungdommer også får tilbakemeldinger på hvordan deres perspektiver oppfattes og tas hensyn til. Barn og unge må også få tid til å tenke gjennom det de står overfor, kunne snakke med andre, og kunne få skifte mening. Vi vurderer at forskriften slik den er utformet ikke tar opp i seg dette, og mener det må fremkomme en mer dynamisk tilnærming til medvirkning.
Barns medvirkning er ikke bare et tema for barnevernet, men et ansvar som tilligger hele kommunen. Barn og unge har sin hverdag i barnehage, skole, SFO og i nærmiljø i tillegg til i familien. Barns kunnskap om medvirkning må starte der. Vi vil anbefale at forskriften fastslår at kommunene etablerer systemer som ivaretar medvirkning i et tjenesteutviklingsperspektiv. Den nasjonale veilederen om «Samarbeid om tjenester til barn, unge og deres familier» har et eget kapittel om samarbeid på systemnivå: Samarbeid på systemnivå - Helsedirektoratet .
Her bør det presiseres at medvirkning må forstås som en kontinuerlig prosess. Det bør pekes på at barneverntjenesten skal ha et aktivt samarbeid med barnet underveis i barnets liv og utvikling
Hele forskriften bør gjennomgås med tanke på å sikre et gjennomgående prosessperspektiv. Aktiviteter og innhold i prosessen må tilpasses ut fra situasjon og det barnet/ungdommen til enhver tid er opptatt av og ønsker.
Også her bør medvirkningen rammes inn og tydeligere defineres som en prosess. I praksis må det ofte veksles mellom ulike aktiviteter som bygger opp under mulighetene for at barnet opplever seg sett og hørt og som en aktør i eget liv. Denne fleksibiliteten bør forskriften bygge opp under, der det er barnevernsarbeidernes barnevernsfaglige skjønn som må benyttes i den konkrete tilnærmingen. Derfor bør forskriften vurderes i lys av om den åpner opp for kreativitet og fleksibilitet i møte med det enkelte barn, eller om forskriftens ordlyd kan hemme og mer bære preg av å være en lineær sjekkliste. Forskriftens formuleringer bør stimulere til at barnevernsarbeidere hele tiden må se med et kritisk blikk på vilkårene for medvirkning for det enkelte barn.
Tillitsperson er en del av medvirkningsprosessen, og bør nevnes som del av kapittel 2.
Barn og ungdom bør kunne ha flere samtaler dersom det er behov for dette. Derfor bør det i §§ 12 og 14 skrives om samtaler i flertall.
Vi vurderer at barnevernsarbeidere vil bruke mer tid og ressurser for å kunne følge intensjonene i forskriften. Det er videre ikke bare denne forskriften som medfører økt ressursbruk.
I tillegg er bruk av sakkyndige, tolk, kulturtolk mv. er kostnadskrevende, de samlede kravene fører til økt ressursbruk som bør føre til en styrking av kommunenes budsjett. I de tilfeller fylkesnemnda pålegger kostnadskrevende tiltak, så burde det også kunne gis statlig støtte.
Vi mener departementet i større grad må se samlet på hvilke forventninger og krav som stilles til barneverntjenestene når en vurderer økonomiske og administrative konsekvenser. Vi mener at barnevernstjenestene er i behov av økte ressurser i form av flere stillinger. Blant annet krever det ressurser å drive systematisk implementeringsarbeid knyttet til nye forskrifter for å sikre forsvarlig praksis.
Vi mener det er klokt at barneverntjenester lager lokale handlingsplaner for medvirkning på individ-, tjeneste- og systemnivå, gjerne med utgangspunkt i anerkjent modeller for medvirkning. Men både for å lage slike planer, og for å kunne etterleve dem kreves fokus og innsats som krever ressurser, ressurser en del tjenester i dag ikke har.
Litteratur: NTNU Samforsk | Legger barnevernet til rette for medvirkning,…
Vi vurderer at forskriften i all hovedsak er bra slik den står, men har noen innspill.
Medvirkning må også i samtaleprosesser ses på som en prosess sammen med barnet. De voksne rundt barnet har ansvar for å tilpasse aktiviteter og samtaler med barnet for å sikre at barnet ut fra sine forutsetninger, modenhet og alder kan ta del, fremme sitt syn og forstå på hvilken måte det tas hensyn til i vurderinger og beslutninger. Forskriftsteksten bør gjenspeile dette.
Vi mener det burde være slik at barn og ungdommer som ikke har fulle partsrettigheter også skal kunne bistås av egen advokat når det er snakk om at saker bringes inn for fylkesnemnda. Vi mener dette vil bidra til at barns rettigheter og medvirkning kan bli bedre ivaretatt. Barn kan i alvorlige straffesaker få oppnevnt bistandsadvokat. Vi mener dette også bør gjelde i barnevernssaker.
Vi mener at saker etter § 4-24 i dagens barnevernlov normalt ikke vil egne seg for samtaleprosessmodellen. Ungdom i disse situasjonene er svært utsatte og sårbare, og bør kunne få avklart sin situasjon snarest mulig. Medvirkning for disse ungdommene skal tilrettelegges for og jobbes med, og det er behov for utviklingsarbeid på dette området særskilt.
Barn uten partsrettigheter må kunne tilbys flere samtaler med sakkyndige, talsperson eller nemndsleder, jf. våre argumentet om at dette er en del av en medvirkningsprosess.
Ungdommer som er part i saken, kan også trenge ekstra støtte og bistand for å ta del og forstå det som skjer og kunne medvirke hensiktsmessig. Vi mener dette kan presiseres i forskriften.
Vi vurderer det som viktig at det alltid benyttes sakkyndig i samtaleprosess. Dette bidrar til kvalitetssikring av prosessen og styrket ivaretakelse av barn og ungdommer.
Det er uklart hva midlertidig ordning betyr. Vi mener departementet bør se på dette på nytt, slik at nemndsleder og sakkyndig ikke begynner å gjøre det som skal være barneverntjenestens oppgaver og ansvar.
Møteboken bør inneholde vurderinger som er grunnlag for konklusjonen i samtaleprosess for at oppfølgingen av saken blir mindre sårbar.