Høringssvar fra Statsforvalteen i Oslo og Viken, barnevernseksjonen
Statsforvalteren i Oslo og Viken gir med dette høringssvar til "Forskrift om barns medvirkning i barnevernet".
Innledningsvis henvises det til to hjemler i ny barnevernslov, vårt innspill er at det kan henvises til flere paragrafer. Eksempelvis dokumentasjonskravet i §§ 12-5 og 12-4.
Statsforvalteren i Oslo og Viken har innspill til kapittel 2, 3, og 4 i ny forskrift.
Kapittel 2 – Barnets rett til medvirkning i barnevernet
Vi viser til tolkningsuttalelser fra 2019-09-10, Informasjon til foreldre om opprettelse av undersøkelse og 2020-07-01, Barneverntjenestens samtaler med barn i en undersøkelse uten at foreldre er informert .
I noen saker kan hensynet til barnet tilsi at barneverntjenesten ikke orienterer foreldrene i forkant om planlagt samtale med barnet, det er særlig aktuelt i alvorlige saker der det er mistanke om vold og overgrep. Dette beror på en konkret vurdering i den enkelte sak. Vi gir derfor innspill om at dette kan stå omtalt i § 3, som en del av barns rett til medvirkning.
Siste ledd rommer ulike grupper barn som kan ha utfordringer i vanlige samtaler; yngre barn uten utviklet språk, barn som har vanskeligheter for å uttrykke seg, etniske, kulturelle, religiøse forhold samt samiske barn.
Vi mener dette leddet bør deles opp, slik at det blir tydeligere at det er flere grupper med barn som har behov for særskilt tilrettelegging for medvirkning, og de ulike gruppene har ulike behov. For eksempel kan det deles opp slik:
· Yngre barn kan trenge tilrettelegging i form av observasjoner og hjelp til å uttrykke seg via ikke-verbal kommunikasjon.
· Barn som har vanskeligheter for å uttrykke seg grunnet ulike diagnoser eller funksjonsnedsettelser vil ha behov for tilrettelegging som for eksempel ulike kommunikasjonshjelpemidler eller assistenter/ andre som jobber tett med barnet for å kunne uttrykke seg.
· Barn som har behov for tilrettelegging knyttet til etnisitet, språk, kultur og religion.
Vi mener barnevernets plikter i dette leddet vil bli klarere om det deles opp.
Her bør forskriften henvise til lov om offentlige organers ansvar for bruk av tolk mv. (tolkeloven).
Innholdet i paragrafen er basert på kommunikasjon med barnet via samtale. Vi mener det her også bør vises til barnevernets plikt til å tilrettelegge for kommunikasjon med barn som har vanskelig for å uttrykke seg verbalt grunnet ulike diagnoser eller funksjonsnedsettelser.
Vi mener at den første setningen i første ledd med fordel kan deles opp punktvis, slik at det kommer tydeligere frem hva barnevernet skal dokumentere.
Kapittel 3 – Barnets tillitsperson
Vi viser til saksbehandlingsrundskrivet punkt 19.8.3.1, adgang for barnet å ha med seg noen i samtaler. Etter vårt syn burde kapittel 3 beskrive forskjellen på en støtteperson barnet kan ha med seg i samtaler, og en tillitsperson. Dette kommer ikke frem i kapittelet, og vi vet at det er uklart for barnevernet i dag hva som er forskjellen på disse to rollene og når det er anledning for barnet å ha med seg noen i samtaler.
Eksempler på hvor dette er uklart er når barn eller ungdom vil ha med seg en venn eller et søsken i møter, som ikke er over 18 år, eller barn som ønsker å ha med seg læreren sin i samtalen med barnevernet som en støtte. Det sistnevnte er relativt vanlig ved eksempelvis oppstart i undersøkelser med bekymring for vold i hjemmet. En tydeliggjøring av støtteperson og tillitsperson kan bidra til at praksis blir riktig og likere enn den er i dag.
Hele paragrafen fremstår som noe uklar når det gjelder hvem som avgjør hvem som kan være barnets tillitsperson ved uenigheter.
Barnet velger selv, men barnevernet kan vurdere at en person er uegnet. Ifølge andre ledd må foreldre med omsorg for eget barn samtykke til barnets valg av tillitsperson. Vi ser for oss at det her kan oppstå utfordringer, eksempelvis i familier der det er konflikter mellom foreldre og de ikke vil mene det samme om barnets valg av tillitsperson. En annen utfordring kan være at foreldre ikke vil at barnet har med seg tillitsperson, eksempelvis fordi de ikke vil at informasjon om familien skal tilkomme andre. Det er uklart hvem som har «siste ord» i slike situasjoner.
Videre er det ikke omtalt om barn med partsrettigheter kan velge tillitsperson uten samtykke fra foreldre.
Her mangler hjemmel for innhenting av politiattest.
Kapittel 4 – Barnevern og helsenemnd
Vi mener det er positivt at medvirkning og talsperson nå blir samlet i en forskrift.
Som vårt innspill til § 4, er innholdet i kapittelet basert på kommunikasjon med barnet via samtale. Vi mener det her også bør vises til barnevernet og nemndas plikt til å tilrettelegge for kommunikasjon med barn som har vanskelig for å uttrykke seg grunnet ulike diagnoser eller funksjonsnedsettelser, og hvordan nemnda skal sørge for at denne gruppen barn skal få best mulig forhold til å medvirke. Et forslag kan være at det er sakkyndige med særlig kompetanse som skal få oppdrag knyttet til denne gruppen barn, slik høringsnotatet beskriver på side 55.
Innledningsvis henvises det til to hjemler i ny barnevernslov, vårt innspill er at det kan henvises til flere paragrafer. Eksempelvis dokumentasjonskravet i §§ 12-5 og 12-4.
Statsforvalteren i Oslo og Viken har innspill til kapittel 2, 3, og 4 i ny forskrift.
Kapittel 2 – Barnets rett til medvirkning i barnevernet
Vi viser til tolkningsuttalelser fra 2019-09-10, Informasjon til foreldre om opprettelse av undersøkelse og 2020-07-01, Barneverntjenestens samtaler med barn i en undersøkelse uten at foreldre er informert .
I noen saker kan hensynet til barnet tilsi at barneverntjenesten ikke orienterer foreldrene i forkant om planlagt samtale med barnet, det er særlig aktuelt i alvorlige saker der det er mistanke om vold og overgrep. Dette beror på en konkret vurdering i den enkelte sak. Vi gir derfor innspill om at dette kan stå omtalt i § 3, som en del av barns rett til medvirkning.
Siste ledd rommer ulike grupper barn som kan ha utfordringer i vanlige samtaler; yngre barn uten utviklet språk, barn som har vanskeligheter for å uttrykke seg, etniske, kulturelle, religiøse forhold samt samiske barn.
Vi mener dette leddet bør deles opp, slik at det blir tydeligere at det er flere grupper med barn som har behov for særskilt tilrettelegging for medvirkning, og de ulike gruppene har ulike behov. For eksempel kan det deles opp slik:
· Yngre barn kan trenge tilrettelegging i form av observasjoner og hjelp til å uttrykke seg via ikke-verbal kommunikasjon.
· Barn som har vanskeligheter for å uttrykke seg grunnet ulike diagnoser eller funksjonsnedsettelser vil ha behov for tilrettelegging som for eksempel ulike kommunikasjonshjelpemidler eller assistenter/ andre som jobber tett med barnet for å kunne uttrykke seg.
· Barn som har behov for tilrettelegging knyttet til etnisitet, språk, kultur og religion.
Vi mener barnevernets plikter i dette leddet vil bli klarere om det deles opp.
Her bør forskriften henvise til lov om offentlige organers ansvar for bruk av tolk mv. (tolkeloven).
Innholdet i paragrafen er basert på kommunikasjon med barnet via samtale. Vi mener det her også bør vises til barnevernets plikt til å tilrettelegge for kommunikasjon med barn som har vanskelig for å uttrykke seg verbalt grunnet ulike diagnoser eller funksjonsnedsettelser.
Vi mener at den første setningen i første ledd med fordel kan deles opp punktvis, slik at det kommer tydeligere frem hva barnevernet skal dokumentere.
Kapittel 3 – Barnets tillitsperson
Vi viser til saksbehandlingsrundskrivet punkt 19.8.3.1, adgang for barnet å ha med seg noen i samtaler. Etter vårt syn burde kapittel 3 beskrive forskjellen på en støtteperson barnet kan ha med seg i samtaler, og en tillitsperson. Dette kommer ikke frem i kapittelet, og vi vet at det er uklart for barnevernet i dag hva som er forskjellen på disse to rollene og når det er anledning for barnet å ha med seg noen i samtaler.
Eksempler på hvor dette er uklart er når barn eller ungdom vil ha med seg en venn eller et søsken i møter, som ikke er over 18 år, eller barn som ønsker å ha med seg læreren sin i samtalen med barnevernet som en støtte. Det sistnevnte er relativt vanlig ved eksempelvis oppstart i undersøkelser med bekymring for vold i hjemmet. En tydeliggjøring av støtteperson og tillitsperson kan bidra til at praksis blir riktig og likere enn den er i dag.
Hele paragrafen fremstår som noe uklar når det gjelder hvem som avgjør hvem som kan være barnets tillitsperson ved uenigheter.
Barnet velger selv, men barnevernet kan vurdere at en person er uegnet. Ifølge andre ledd må foreldre med omsorg for eget barn samtykke til barnets valg av tillitsperson. Vi ser for oss at det her kan oppstå utfordringer, eksempelvis i familier der det er konflikter mellom foreldre og de ikke vil mene det samme om barnets valg av tillitsperson. En annen utfordring kan være at foreldre ikke vil at barnet har med seg tillitsperson, eksempelvis fordi de ikke vil at informasjon om familien skal tilkomme andre. Det er uklart hvem som har «siste ord» i slike situasjoner.
Videre er det ikke omtalt om barn med partsrettigheter kan velge tillitsperson uten samtykke fra foreldre.
Her mangler hjemmel for innhenting av politiattest.
Kapittel 4 – Barnevern og helsenemnd
Vi mener det er positivt at medvirkning og talsperson nå blir samlet i en forskrift.
Som vårt innspill til § 4, er innholdet i kapittelet basert på kommunikasjon med barnet via samtale. Vi mener det her også bør vises til barnevernet og nemndas plikt til å tilrettelegge for kommunikasjon med barn som har vanskelig for å uttrykke seg grunnet ulike diagnoser eller funksjonsnedsettelser, og hvordan nemnda skal sørge for at denne gruppen barn skal få best mulig forhold til å medvirke. Et forslag kan være at det er sakkyndige med særlig kompetanse som skal få oppdrag knyttet til denne gruppen barn, slik høringsnotatet beskriver på side 55.