Sjøfartsdirektoratet

Det vises til Arbeids- og inkluderingsdepartementets (AID) høringsbrev 30. juni i år om forslag til endringer i arbeidsmiljøloven mv. som gjelder tilpasninger i regelverket for yrkesdykking.

Sjøfartsdirektoratet er enig med AID at ordlyden i arbeidsmiljøloven § 1-2 andre ledd bokstav a er åpen for tolkning. Det er rekkevidden av ordlyden «dykkeroperasjoner» som i første rekke skaper avgrensningsproblemer.

Skipssikkerhetsloven og skipsarbeidsloven i kombinasjon er motstykket til arbeidsmiljøloven. Regelsettene i skipssikkerhetsloven og skipsarbeidsloven utfyller og kompletterer hverandre og trekker opp de rammene som skipsfarten skal forholde seg til for å sikre liv, helse, miljø og materielle verdier, samt stillingsvern mv. Når dykkeroperasjoner ikke er en fulltidsbeskjeftigelse for besetningen om bord på norske skip, er det slik Sjøfartsdirektoratet vurderer denne saken, innlysende at spesiallovgivningen ikke kan settes til side av de mer generelle bestemmelsene som følger av arbeidsmiljøloven.

Når arbeidsmiljøloven blir satt i spill knyttet til aktiviteter som blir ivaretatt av arbeidstakere om bord i norske skip, skaper dette uklarheter som det vil være krevende å adressere gjennom en utfyllende forskrift planlagt hjemlet i arbeidsmiljøloven § 1-2 nytt femte ledd. Sjøfartsdirektoratet legger videre til grunn at hvis dykkeroperasjoner fra skip blir utført av arbeidstakere som både har oppgaver knyttet til driften av selve skipet og oppgaver knyttet til dykkeroperasjoner, vil denne kategorien arbeidstakere ha rett på vern etter bestemmelsene i Maritime Labour Convention, 2006 (MLC).

MLC gjelder for alle norske lasteskip og passasjerskip som normalt brukes i næringsvirksomhet, når slike skip er sertifisert for norsk fartsområde 3 eller større fartsområde, uavhengig av tonnasje og hvorvidt det er statlig eller privat eid.

MLC gjelder i utgangspunktet for alle sjøfolk, jf. konvensjonens artikkel II nr. 2. MLC krever presisering med hensyn til hvilke personellkategorier som kravene i konvensjonen gjelder for hvis en medlemsstat mener at det er tvil om dette, jf. artikkel II nr. 3. MLC anerkjenner i artikkel II, nr. 3 at det kan være tvil om hvorvidt en bestemt kategori eller bestemte kategorier av personer som utfører arbeid om bord et skip dekket av MLC, skal anses som sjøfolk i forbindelse med MLC. Hvis det finnes personellkategorier som det kan finnes tvil om, skal spørsmålet avgjøres av den kompetente myndighet i hver medlemsstat etter samråd med de berørte rederi- og sjømannsorganisasjoner.

Dette innebærer at en avgjørelse knyttet til hvem som er omfattet av begrepet dykkeroperasjoner, skal treffes av Sjøfartsdirektoratet i samråd med relevante rederi- og sjømannsorganisasjoner.

Skipsarbeidsloven har ingen definisjon på termen "sjømann". Loven dekker i prinsippet alle som har sitt arbeid om bord på norske skip. Alle bestemmelser gjelder imidlertid ikke alle arbeidere. Det er viktig å legge merke til at det kun er "sjøfolk" i betydningen ifølge MLC som dekkes av skipsarbeidsloven § 2-4 tredje ledd, hvis tekst gjengis nedenfor: «Rederiet er solidarisk ansvarlig med arbeidsgiveren for utbetaling av lønn, feriepenger og de økonomiske krav arbeidstaker som har sitt arbeid på skipet har etter bestemmelsene i lovens kapittel 4 eller i forskrifter gitt i medhold av dette kapitlet.» Rederier må konsultere forskrift 19. august 2013 nr. 990 om skipsarbeidslovens virkeområde samt rundskriv RSV 04-2013 "Skipsarbeidslovens virkeområde" [videreført i RSV 11-2018 om skipsarbeidslovens virkeområde] for å avgjøre om en person som arbeider om bord på et norsk skip, er å anse som en sjømann.

Det er ikke uvanlig at det om bord i spesialskip finnes arbeidstakere i kombinasjonsstillinger. Et eksempel kan være matrosstilling om bord som kombineres med oppgaver knyttet til å operere fjernstyrt undervannsfarkost (ROV). Det er videre ikke mulig å søke om noen unntak fra verken skipsarbeidsloven eller skipssikkerhetsloven når det gjelder personell om bord.

Oppsummert gjelder skipssikkerhetsloven for alle som har sitt arbeid om bord på skip – enten de skal defineres som «sjøfolk» etter MLC eller ikke. Skipsarbeidsloven gjelder for arbeidstakere som har sitt arbeid på norske skip, men slik at personell som ikke regnes som sjøfolk etter MLC er unntatt fra skipsarbeiderloven § 2-4 tredje ledd og (MLC-)sertifiseringsprosessen etter skipsarbeidsloven kapittel 12, jf. forskrift 19. august 2013 nr. 990 om skipsarbeidslovens virkeområde § 2 første ledd. For øvrig gjelder skipsarbeidsloven kapittel 8 til 10 også for selvstendige oppdragstakere.

Hvis arbeidsmiljøloven skal regulere arbeidsforholdene til alle arbeidstakere som deltar i dykkeroperasjoner om bord på norske skip, også arbeidstakere som forestår den normale driften av skipet og dermed har oppgaver som framgår av skipets alarminstruks, kan dette innebære at Norge er i brudd med internasjonale forpliktelser som følger av MLC. Utfordringene oppstår følgelig når arbeidstakere om bord både står for driften av selve skipet og tidvis utfører aktiviteter knyttet til dykkeroperasjoner som blir utført med skip som plattform for slike operasjoner.

Flertallet i Stortingskomiteen som behandlet lovforslaget uttalte «[i] tilfeller hvor skipsarbeidstakere mer tilfeldig og unntaksvis foretar dykk, typisk i forbindelse med vedlikehold av eget skip, vil arbeidstakerne være omfattet av sjøfartsreglene. Dette gjør det unødvendig å fastsette en nedre grense for arbeidstakerens dykkeaktivitet. Flertallet fremhever viktigheten av å hindre tilpasninger til lovverket slik at arbeidstakere som utøver dykkevirksomhet, likevel ikke blir omfattet av arbeidsmiljøloven . Unntaksadgangen må derfor praktiseres strengt». Uttalelsen til komitéens flertall, viser at arbeidstakere om bord som mer tilfeldig foretar dykking, skal være omfattet regelsettene som følger av skipssikkerhetsloven og skipsarbeidsloven, ikke av arbeidsmiljølovens mer generelle normer. Det er Sjøfartsdirektoratets vurdering at komiteen her gir uttrykk for noen av de problematiske avgrensningene som kan knyttes til ordlyden «dykkeroperasjoner».

Når AID innledningsvis i høringsbrevet skriver «påmønstret skipsmannskap» og «[p]åmønstrede dykkere…» kan dette bidra til å skape uklarheter knyttet til realiteten i saken, nemlig at verken skipsmannskap eller yrkesdykkere er påmønstret et skip. Forutsetningsvis er de arbeidstakere som har sitt arbeid om bord på norsk skip. I denne sammenhengen påpeker Sjøfartsdirektoratet at mønstringsinstituttet, slik det fulgte av opphevet lov 18. juni 1971 nr. 90 om mønstring av arbeidstakere på skip m.v., er historisk og følgelig ikke lenger i bruk.

Skipsarbeidsloven gjelder for arbeidstaker som har sitt arbeid om bord på norsk skip. Som et utgangspunkt vil skipsarbeidsloven videre gjelde uansett hvor i verden norske skip opererer. Skipssikkerhetsloven gjelder for den som har sitt arbeid om bord på norske skip. Med begrensninger som ellers følger av folkeretten, gjelder skipssikkerhetsloven også uansett hvor i verden norske skip opererer.

Når dykkeroperasjoner også blir omfattet av arbeidsmiljøloven, jf. lov 7. mai 2021 nr. 29 om endringer i arbeidsmiljøloven vil, slik AID foreslår, alt personell som er nødvendig for å oppfylle kravet til forsvarlig bemanning ved dykkeroperasjoner om bord på skip som opererer i norsk territorialfarvann, være omfattet av arbeidsmiljøloven. Sjøfartsdirektoratet legger følgelig til grunn at begrep som «mønstret» eller «påmønstret» ikke får noen betydning i denne sammenhengen. Slik det forutsetningsvis følger av arbeidsmiljøloven § 1-2 andre ledd, bokstav a, vil arbeidsmiljøloven gjelde for den gruppen personell som utfører de aktivitetene som er nødvendige og kreves for å utføre dykkeroperasjoner, uavhengig av om operasjonene foregår fra skip eller fra et annet sted. Det er følgelig Sjøfartsdirektoratets vurdering at det ikke er tilknytningen til skip eller fartøy som er det avgjørende kriteriet for om en arbeidstaker er omfattet av arbeidsmiljøloven eller skipsarbeidsloven, men snarere rekkevidden av begrepet «dykkeroperasjoner» og om vedkommende har en rolle som er tilstrekkelig for at den inngår i og dermed er del av en dykkeroperasjon. I denne sammenhengen viser Sjøfartsdirektoratet til at arbeidsmiljøloven gjelder «her i riket». Dykkeroperasjoner som finner sted i områder hvor norsk territoriell jurisdiksjon ikke gjelder, vil følgelig ikke kunne reguleres av arbeidsmiljøloven.

Sjøfartsdirektoratet deler AIDs vurdering at full lønn ved sykdom og skade bør vurderes som opparbeidede rettigheter for personkretsen som har vært omfattet av skipsarbeidsloven og før denne, sjømannslovens regler. AID forutsetter at en videreføring av bestemmelser som gir rett til full lønn ved sykdom og skade, ikke innebærer at det innføres nye materielle krav for arbeidsgivere. Det er Sjøfartsdirektoratets forståelse at denne konklusjonen bygger på at rettighetene det her er tale om, knyttes til personell som bruker skip som «plattform» for aktiviteter som er nødvendige for å gjennomføre dykkeroperasjoner.

Bestemmelsene om solidaransvar, slik de følger av skipsarbeidsloven § 2-4, speiler de særlige forholdene som er knyttet til skipsfartens karakter og særlig til skipsfartens internasjonale karakter. Bestemmelsen ble tatt inn i norsk regelverk som følge av rederiets ansvar for sjøfolk etter MLC.

Når det gjelder behovet for eventuelt å videreføre rettigheter som følger av skipsarbeidsloven § 2-4, og som kan fastsettes i forskrifter som kan hjemles i arbeidsmiljøloven § 1-2 nytt femte ledd, deler Sjøfartsdirektoratet i noen grad tvilen som kommer til uttrykk i AIDs høringsbrev. Likevel, rettighetene det her er tale om, både når det gjelder rettigheter etter skipsarbeidsloven kapittel 4 og kapitlene 8 og 9, har nettopp sitt utspring i skipsfartens særlige karakter som nevnt ovenfor. I denne sammenhengen gjør AID noen forutsetninger knyttet til hvor dykkeroperasjoner framover i tid vil foregå og hvem som er arbeidsgiver. I lys av nåsituasjonen og at dykkere som utøver innaskjærs yrkesdykking er ansatt i rederiet, gir disse forutsetningene mening. Det er selvfølgelig ikke mulig å fastslå at framtidig yrkesdykking fra norske skip kun vil finne sted i områder som tilsvarer nåsituasjonen. Det er følgelig Sjøfartsdirektoratets vurdering at slike forutsetninger verken bør eller kan anføres som grunnlag for ikke å videreføre rettighetene til personkretsen som i dag eventuelt kan nyte godt av bestemmelsene om solidaransvar.

Det er klart nok at skipsfører har selvstendige plikter og tilhørende ansvar som følger av skipssikkerhetsloven. Det likevel uklart for Sjøfartsdirektoratet hvilke premisser AID legger til grunn når departementet konkluderer med at endringene i arbeidsmiljøloven § 1-2 andre ledd bokstav a, når disse trer i kraft, ikke på noen måte vil berøre eller innskrenke skipsførers rolle eller myndighet etter skipssikkerhetsloven. Gitt premissene som Sjøfartsdirektoratet innleder sitt høringssvar med, nemlig at skipssikkerhetslovens og skipsarbeidslovens regler er kompletterende, kan det forhold at skipsarbeidsloven helt eller delvis settes til side, også påvirke skipsførerens rolle og myndighet.

Sjøfartsdirektoratet er videre ikke ubetinget enig i AIDs begrunnelse knyttet til at skipsfører i en arbeidsmiljøkontekts (alltid) vil regnes som arbeidsgiver om bord. Det er ikke uvanlig at en virksomhet som bruker skip som base for å produsere tjenester eller fysiske produkter, ikke har en direkte tilknytning til rederiet. Et skip kan være leid ut til en befrakter som har eget personell om bord for å gjøre bruk av skipet. Dette personalet vil følgelig ikke være underlagt rederiets styringsrett. Med utgangspunkt i at skipsfører kan vurderes som rederiets fullmektig om bord, vil denne rollen ikke nødvendigvis anses som arbeidsgiver for alle som utøver et yrke om bord i skipet.

Virksomheter som tilbyr yrkesdykking fra skip, må følgelig heller ikke være direkte knyttet til den virksomheten som drifter selve skipet. Likevel, skipsføreren har det overordnede ansvaret for skipets og de ombordværendes sikkerhet slik dette følger av skipssikkerhetsloven og forskrifter gitt i medhold av loven.

Sjøfartsdirektoratet legger til grunn at skip og fartøy som brukes i forbindelse med dykkeroperasjoner, selv slike skip som er spesialutstyrt for dykkeroperasjoner, også kan brukes til logistikktjenester og som arbeidsplattformer for oppgaver som ikke omfatter dykkeroperasjoner. Et avgrensningsproblem som oppstår i denne sammenhengen, vil være hvilke sett av bestemmelser skal regulere arbeids- og hviletid når besetningen om bord har oppgaver som, i tillegg til å ivareta sikker drift av skipet, knyttes til dykkeroperasjoner. Det er Sjøfartsdirektoratet vurdering at det er selve arbeidets art som bør være bestemmende for hvilke sett av arbeids- og hviletidsbestemmelser som vil gjelde. Hvis det er tale om dykkeroperasjoner, følger arbeids- og hviletidsbestemmelsene av regelsettene i arbeidsmiljøloven. Er det tale om oppgaver knyttet til driften av selve skipet, og som derfor ikke omfatter dykkeroperasjoner, vil det være skipssikkerhetslovens bestemmelser om arbeids- og hviletid som skal legges til grunn.

Eksempelvis kan det etter arbeidsmiljøloven § 10-8 avtales en nedre grense på åtte timer som arbeidsfri periode i løpet av 24 timer. Til sammenligning krever skipssikkerhetsloven § 24 ti timer arbeidsfri periode i løpet av 24 timer. En styrmann som tar del i dykkeroperasjoner, hvis arbeidsforhold, slik komiteen legger til grunn, skal reguleres av arbeidsmiljøloven, risikerer dermed å komme i brudd med hviletidsbestemmelsene som følger av skipssikkerhetsloven § 24.

Hviletidsbestemmelsene i skipssikkerhetsloven gjennomfører krav som følger av STCW-konvensjonen (se STCW A-koden, seksjon VIII/1.2.1), som endret ved Manila-konferansen 2010. Å gi arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser anvendelse for vaktgående besetning om bord på skip sertifisert for fartsområde 3 eller høyere fartsområde, kan innebære at Norge vil være i brudd med internasjonale forpliktelser, slik disse følger av nevnte konvensjon.

Et annet forhold som ikke er berørt i AIDs høring, er når skipsfører deltar i dykkeroperasjoner og arbeidsforholdet, slik komiteen gir uttrykk for, skal reguleres av arbeidsmiljøloven. Det følger av arbeidsmiljøloven § 10-12 første og andre ledd at arbeidstaker i ledende eller særlig uavhengig stilling kan unntas arbeidstids-bestemmelsene som følger av arbeidsmiljøloven kapittel 10. På mindre skip er det vanlig at skipsfører utfører regulær brovakttjeneste. Skipssikkerhetsloven §§ 23 og 24 får følgelig anvendelse. Med mindre arbeidsmiljølovens bestemmelser i denne sammenhengen viker tilbake for unntaksbestemmelsene som følger av arbeidsmiljøloven § 10-12, vil Norge risikere å være i brudd med internasjonale forpliktelser slik de følger av STCW-konvensjonen med tilhørende obligatoriske regelverk fastsatt i STCW A-koden.

AIDs forslag om å fastsette en utfyllende forskrift til arbeidsmiljøloven § 1-2 andre ledd bokstav a, bør speile Norges internasjonale forpliktelser som følger av MLC og STCW-konvensjonen. I denne sammenhengen vises det til gjeldende rett som stenger for å unnta besetningen om bord på skip som omfattes av MLC og STCW-konvensjonen, fra krav og rettigheter som følger av henholdsvis skipssikkerhetsloven og skipsarbeidsloven.