FFA takker for muligheten til å uttale seg om departementets forslag til endringer i UH-loven. Da forskningsinstituttene for det meste ikke vil berøres av forslagene har vi ingen kommentarer til helheten. Vi ønsker likevel å rette oppmerksomhet mot deler av den foreslåtte opphevingen av Uhl. § 6-6 om midlertidige tilsettinger, nærmere bestemt muligheten for å ansette i bistillinger til professor II og førsteamanuensis II stillinger.
For forskningsinstituttene og UH-sektoren kommer det mange goder av tett samarbeid på tvers, herunder mobilitet av arbeidskraft på tvers. Forskningsrådets indikatorrapport fra 2021 viser at 12,24% av professor II-stillinger rekrutteres fra instituttsektoren. Det vil si at den ansatte har sin hovedstilling ved et norsk forskningsinstitutt, men jobber opp mot 20% i en forskning- og undervisningsstilling ved en norsk UH-institusjon. Dette er et gode for begge parter, og bør tilrettelegges for, heller enn begrenses. Sterke samarbeid mellom de to sektorene gir verdifulle bidrag ved å knytte forskningsmiljøer med vekt på grunnleggende forskning og anvendt forskning tettere sammen. Høyere utdanning nyter godt av den praksisnære og innovasjonsrettede kompetansen ansatte med hovedstilling ved forskningsinstituttene tilfører undervisningen. Forskningsmiljøene både i UH og i Instituttsektoren har gjensidig nytte av å samarbeide og få tilgang til hverandres kompetanse, både i forskning og i undervisning. Denne muligheten bør insentiveres, ikke svekkes.
Vi er overbevist om at norsk kunnskapssektor trenger å utnytte tilgjengelig nasjonal kompetanse innen alle fagfelt for å utvikle fremragende forskningsmiljøer, tilføre innovasjonskompetanse- og kultur i undervisningen, og bygge broer mellom den grunnleggende og anvendte forskningen. Det særegne regelverket for smidig bruk av kompetanse er en anerkjennelse av dette, og en tilrettelegger for samarbeid mellom forskningsmiljø.
Som høringsnotat selv refererer til står det i NOU 2020: 3, skrevet av Universitet og høgskolelovutvalget, at «…mobilitet er ønskelig for både privat og offentlig sektor. Større mobilitet mellom uh-sektoren og andre samfunnsområder vil, ifølge Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2019–2028, bidra til bedre utveksling mellom forskning og praksisfeltet». Vi kunne ikke vært mer enig.
Innstramning i bruken av kompetansebyggende midlertidighet vil gjøre forskningssektoren mindre smidig, og vil kunne føre til en uheldig søyledannelse der spesialisert, og tidvis sjelden kompetanse, ikke kommer hele kunnskapsfeltet til gode.
For forskningsinstituttene og UH-sektoren kommer det mange goder av tett samarbeid på tvers, herunder mobilitet av arbeidskraft på tvers. Forskningsrådets indikatorrapport fra 2021 viser at 12,24% av professor II-stillinger rekrutteres fra instituttsektoren. Det vil si at den ansatte har sin hovedstilling ved et norsk forskningsinstitutt, men jobber opp mot 20% i en forskning- og undervisningsstilling ved en norsk UH-institusjon. Dette er et gode for begge parter, og bør tilrettelegges for, heller enn begrenses. Sterke samarbeid mellom de to sektorene gir verdifulle bidrag ved å knytte forskningsmiljøer med vekt på grunnleggende forskning og anvendt forskning tettere sammen. Høyere utdanning nyter godt av den praksisnære og innovasjonsrettede kompetansen ansatte med hovedstilling ved forskningsinstituttene tilfører undervisningen. Forskningsmiljøene både i UH og i Instituttsektoren har gjensidig nytte av å samarbeide og få tilgang til hverandres kompetanse, både i forskning og i undervisning. Denne muligheten bør insentiveres, ikke svekkes.
Vi er overbevist om at norsk kunnskapssektor trenger å utnytte tilgjengelig nasjonal kompetanse innen alle fagfelt for å utvikle fremragende forskningsmiljøer, tilføre innovasjonskompetanse- og kultur i undervisningen, og bygge broer mellom den grunnleggende og anvendte forskningen. Det særegne regelverket for smidig bruk av kompetanse er en anerkjennelse av dette, og en tilrettelegger for samarbeid mellom forskningsmiljø.
Som høringsnotat selv refererer til står det i NOU 2020: 3, skrevet av Universitet og høgskolelovutvalget, at «…mobilitet er ønskelig for både privat og offentlig sektor. Større mobilitet mellom uh-sektoren og andre samfunnsområder vil, ifølge Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2019–2028, bidra til bedre utveksling mellom forskning og praksisfeltet». Vi kunne ikke vært mer enig.
Innstramning i bruken av kompetansebyggende midlertidighet vil gjøre forskningssektoren mindre smidig, og vil kunne føre til en uheldig søyledannelse der spesialisert, og tidvis sjelden kompetanse, ikke kommer hele kunnskapsfeltet til gode.