Vi viser til mottatt høringsnotat, og oversender svaret fra Høgskolen i Innlandet.
Kapittel 2 Vurdering og sensur
HINN har i dag forskriftsfestet en «tosensorordning» som gjelder for bacheloroppgaver og eksamener som ikke lar seg etterprøve, samt krav til ekstern sensur at et visst omfang. Høgskolens ordning følger de samme argumentene som departementets forslag både fordi to sensorer gir bedre sensurkvalitet og for å ivareta studentens rettsikkerhet ved eksamener som ikke kan påklages.
De foreslåtte endringene innebærer derfor ikke store endringer for høgskolen som helhet, men det vil slå noe ulikt ut for det enkelte fakultet ut fra emnestørrelse og eksamensordning.
Innslagspunktet på 15 studiepoeng innebærer at ca. halvparten av eksamenene ved høgskolen vil være underlagt en «tosensordning». Som utgangspunkt kan ikke høgskolen se at det er større behov for kvalitetssikring av eksamener over 15 studiepoengs omfang sammenlignet med mindre eksamener. Innslagspunktet på 15 studiepoeng forstås derfor som en avveining av kostnad opp mot nytte og kan i ytterste konsekvens føre til en ytterligere oppstykking i mindre emner når fremtidige studietilbud utvikles ved universiteter og høgskoler. Høgskolen vil også peke på at endringsforslaget, i likhet med den vedtatte lovendringen, fortsatt innebærer en dreining av ressurser fra undervisning til vurdering. Dette er etter høgskolens syn uheldig. HINN anbefaler derfor at bokstav b) tas ut av lovforslaget og at en «tosensorordning» knyttes til større selvstendig arbeid og ikke-etterprøvbare eksamener.
Departementet foreslår å oppheve kravet om at minst én av sensorene skal være uten tilknytning til den delen av utdanningen der vedkommende skal være sensor. Dette støttes av HINN da kravet vanskelig kan praktiseres uten å fullt ut bruke ekstern sensor. For mange vil det være vanskelig å finne sensorer som er «tilstrekkelig» uavhengig. Departementet signaliserer en forventning om at institusjonene bør oppnevne mest mulig uavhengige sensorer for å sikre en upartisk og faglig betryggende vurdering. HINN vil her vise til at det fortsatt vil være en skjønnsmessig og flytende vurdering av hva uavhengighet betyr og det vil være store forskjeller mellom de ulike fagområdenes mulighet til å oppnevne «uavhengige» sensorer. HINN mener derfor at de alminnelige reglene om habilitet etter forvaltningslovens kapittel II alene legges til grunn ved oppnevning av sensor, og at man ikke pålegger føringer i form av et udefinert begrep som «uavhengighet» i denne sammenheng er.
HINN vil også peke på at flervalgsprøver m.m. kan bli automatisk rettet. En tosensorordning vil i denne sammenheng ikke bidra til bedre sensurkvalitet, og slike eksamensordninger bør unntas kravet om to sensorer.
Av gjeldende lov framgår det at det skal oppnevnes sensor når resultatet inngår på vitnemålet eller innregnes i karakter for vedkommende studium. Selve lovteksten til § 3-9 andre ledd kan nå leses slik at det er krav om to sensorer på alle eksamener/vurderinger som inngår på vitnemålet så lenge emnet er 15 sp eller mer. Det er ikke den forståelsen vi får når vi leser høringsnotatet da man her skriver «alle eksamener som alene utgjør 15 studiepoeng eller mer,». Dersom lovforslaget opprettholdes bør KD klargjøre dette.
Kapittel 3 midlertidige ansettelser
HINN anerkjenner og støtter opp om departementets mål om å redusere andelen midlertidighet i sektoren. HINN mener likevel at det i en diskusjon om endringsforslag må skilles mellom midlertidighet som er uønsket og negativ for medarbeidere, og midlertidighet som er faglig begrunnet og positive for virksomhetene. I høringsnotatet er det et gjentagende moment at departementet drøfter om det å fjerne eller endre nåværende lovhjemler bidrar til å begrense de totale midlertidighetstallene. Vi mener at denne innretningen i argumentasjonen er uheldig. Vi mener at endringene som foreslås må gjenspeile formålet om å redusere negativ midlertidighet, uavhengig av hvilken effekt det har på statistikken. Vi mener departementet heller bør ha fokus på om nåværende midlertidighetsbestemmelser fungerer på en god måte, eller om de skaper unødig og uønsket midlertidighet.
Åremål for faglige lederstillinger
HINN deler departementets syn på at det i dag benyttes åremål på flere stillinger enn hva som er hensiktsmessig.
Vi mener det er gode grunner for at både rektor, prorektorer, dekaner og prodekaner ansettes på åremål. Dette er stillinger som i stor grad bedriver faglig ledelse. De er premissleverandører for den faglige virksomheten og retningsgiver for utviklingen av den faglige virksomheten. På dette nivået mener vi åremål fortsatt bør være normalen i sektoren.
På lavere ledernivå mener vi det er flere momenter som spiller inn. HINN mener at behovet for faglig fornying må veie tungt, og at instituttlederstillinger også bør kunne ansettes på åremål. Det er begrunnet i behovet for oppdatert kunnskap og erfaring, for å styrke strategisk kapasitet og faglig fornying.
HINN er bevisst på de utfordringene midlertidighet og regelmessig utskifting av ledere har for kontinuitet i ledelse, kunnskap om og fokus på økonomi og administrasjon. Disse utfordringene kan avhjelpes gjennom å jobbe godt med både bevisstgjøring av stillingens ansvarsområder under rekruttering og onboarding, og gjennom lederopplæring og -utvikling. Men det kan bli en utfordring å opprettholde en kontinuitet i den faglige ledelsen hvis mange ledere skiftes ut etter kun fire år i stillingene. Vi er derfor positive til en vurdering av åremålenes lengde og at eksempelvis muligheten for åremål kun er hjemlet i statsansatteloven.
En lengre åremålsperiode kan samtidig gjøre stillingene mer attraktive. Vi ønsker at våre lederstillinger skal være attraktive uavhengig av om man har et ansettelsesforhold ved høgskolen fra før, men opplever at en fireårig åremålsperiode uten ytterligere garantier gjør at mange blir betenkt. Det er i dag lagt betydelige begrensninger på muligheten for å avtale retrettstillinger ved åremålsansettelser. Vi mener at virksomhetene burde gis et større handlingsrom også på dette området.
Samtidig vil vi påpeke at mange som blir ansatt i lederstillinger har et ønske om å returnere til fagstillinger. Dette er uproblematisk for åremålsansatte med fast hovedstilling i virksomheten, men er annerledes for de som ansettes utenfra. Vi mener at dersom det skal gjøres innstramninger på hvilke lederstillinger som ansettes på åremål, må det samtidig utredes hvilket handlingsrom virksomhetene har for å avtale retrettmuligheter for de som ansettes i faglig lederstillinger.
Åremål for skapende og kunstnerisk kompetanse
HINN er enig i at åremål brukes mer enn nødvendig i skapende og kunstneriske stillinger. Muligheten for å benytte åremål bør allikevel ikke fjernes helt, da det er ønskelig med både aktive kunstnere og fornyelse i den kunstneriske undervisningen. Aktive kunstnere kan man få gjennom departementets forslag om faste delstillinger, mens den faglige fornyelsen blir mer utfordrende å få til.
HINN ser ikke hvilken hensikt det vil ha å begrense antallet åremålsperioder en ansatt kan ha. Dette vil ikke redusere midlertidigheten, slik departementet hevder. Det vil kun endre på hvem som er midlertidig, gjennom å forskyve midlertidigheten fra person til person med hyppigere intervall enn hva dagens lovverk åpner for, gjennom å redusere den enkelte ansatte mulighet til å søke om fornyet åremål.
Åremål i postdoktorstillinger
Forslaget som er fremmet vurderer vi som uhensiktsmessig, da det ikke bidrar til å redusere midlertidigheten. Det vil kun endre på hvem som er midlertidig, gjennom å forskyve midlertidigheten fra person til person, gjennom å redusere den enkelte ansatte mulighet til å søke om fornyet åremål.
Vi mener det er viktigere å ha en diskusjon om hva en postdoktor-stilling skal være og hvordan en skal brukes. Vi er enig i at den i dag i praksis benyttes som en midlertidig forskerstilling, og at dette er uheldig. Dersom praksisen ble strammet inn, og postdoktor ble benyttet etter intensjonen om å kvalifisere til toppstillinger, ser vi ikke behov for å endre lovhjemmelen som regulerer åremål.
Departementet ber om innspill på om åremålsperiodene bør reduseres. Vi er enige med departementet i at det er et uhensiktsmessig tiltak, da det ikke bidrar til å redusere midlertidigheten. Det vil kun endre på hvem som er midlertidig, gjennom å forskyve midlertidigheten fra person til person med hyppigere intervall enn hva dagens lovverk åpner for. Det er de åremålsansatte som blir skadelidende dersom forslaget gjennomføres fordi de tvinges ut av stillingene raskere enn etter dagens lovverk.
Midlertidig ansettelse etter § 6-5, første og annet ledd
I HINN brukes denne hjemmelen for å ansette kandidater i de tilfellene vi ikke lykkes med å rekruttere kandidater med ønsket faglige kvalifikasjoner. F.eks. har vi behov for å øke første- eller toppstillingsandelen i et fagmiljø, uten at vi alltid får kandidater med denne kompetanse. I slike tilfeller er det ikke relevant eller ønskelig å lyse ut med alternative stillingskoder, slik departementet foreslår. Vi mener at hjemmelen i opplæringslova, som departementet mener ikke er direkte sammenlignbar, har viktige likheter med hvordan hjemmelen benyttes i HINN. I opplæringslova er det unntak fra lovfestede krav, mens det i UH-loven vil gjelde unntak for forskriftsfestede krav
Høgskolens faglige ambisjoner krever at vi i all hovedsak stiller krav om professor-/førsteamanuensis- eller dosent-/førstelektorkompetanse ved alle faste ansettelser. I profesjonsfagene og «yngre» fagdisipliner uten forskningstradisjon er det en utfordring å rekruttere medarbeidere som er kvalifisert på førstestillingsnivå, noe som innebærer at vi i stor grad må utdanne dem selv. Forventing om motivasjon for vitenskapelig arbeid og videre kvalifisering mot førstestilling bør ligge i utlysningsteksten slik at det er mulig å styre etter det.
Midlertidig ansettelse gir institusjonen et arbeidsgiveransvar for at også denne type medarbeidere gis mulighet til å kvalifisere seg for høyere kompetanse innenfor ansettelsesperioden. En vurdering etter endt midlertidighet følger av standardiserte rutiner for sakkyndig vurdering som benyttes i hele sektoren. Beskrivelsen av dette som et ‘tolkningsspørsmål’ er derfor ikke korrekt.
HINN benytter denne hjemmelen kun unntaksvis og i liten grad. Konsekvensen av å fjerne §6-5 første ledd er at vi må vurdere om a) stillinger skal stå ubemannede eller b) vi må ansette fast med lavere kompetanse enn ønsket, og jobbe aktivt med kvalifisering etter ansettelse. Det sistnevnte er i praksis det vi gjør når vi ansetter etter § 6-5 første ledd, men vi mister anledningen til å avslutte de ansettelsene hvor kvalifiseringsarbeidet ikke har ført frem og dette skyldes den ansatte selv. § 6-5 annet ledd benyttes når det ikke er vurdert som sannsynlig at kandidaten vil kvalifisere seg innen tre år. Å fjerne denne hjemmelen vil innebære at ingen vil ansettes i stillingen, denne vil måtte stå tom, eller at virksomheten må gi opp de faglige ambisjonene.
HINN foreslår å videreføre § 6-5.
Vikar for åremålsansatte ledere
HINN har i liten grad benyttet adgangen til å ansette vikarer for åremålsansatt leder. Når den blir brukt, vil de aller færreste være midlertidig i så mye som fire år. Normalen er at de ansettes fast etter hvert som vakanser oppstår. Endringen vil derfor være udramatisk i de aller fleste tilfeller. Vi ser en teoretisk utfordring dersom vikar skal ivareta en spesialisert kompetanse som virksomheten har et avgrenset behov for. Hvis vikaren må ansettes fast kan dette skape en overtallighet når leder gjeninntrer i sin faste stilling.
HINN mener dagens ordning med bistillinger fungerer på en god måte. Det gir fleksibilitet for ansatte og virksomheter, samarbeid på tvers, og oppleves generelt som en positiv ordning. HINN vil understreke at bistillinger ikke er en midlertidighet hvor de ansatte er spesielt sårbare, da de skal være fast ansatt i fulle stillinger i en annen virksomhet. HINN mener derfor at en omlegging begrunnet i statistiske formål er uhensiktsmessig.
Vi er likevel enig i at bistillinger som i realiteten er varige bør være faste.
HINN deler ikke departementets vurdering av at oppsigelse av fast ansatte delstillinger er uproblematisk, og vi savner en bedre begrunnelse for vurderingen. Vi kan heller ikke se at det er godt belegg for departementets vurdering av at deltidsansattes fortrinnsrett til utvidet stilling ikke gjelder, fordi disse ansatte har en full stilling i annen virksomhet.
HINN støtter ikke forslaget om at nedleggelse av studiesteder og avvikling av sentrale profesjonsfag med stor regional betydning skal avgjøres av Kongen i statsråd. Dersom en slik ordning innføres bør den begrenses til å gjelde studiesteder og sentrale profesjonsfag med stor regional betydning som allerede finnes i dag.
HINN vil påpeke at det ikke er noe nytt at studiesteder og sentrale profesjonsutdanninger er viktige for de regionene de hører til i. Slik har det vært lenge, og sektoren har vist at den også på dette området er i stand til forsvarlig å utøve de fullmakter den er gitt. Hvis denne type omorganiseringer nå må vedtas av Kongen i statsråd fratas institusjonene den tillit den er gitt til å forvalte ansvaret for alle deler av sin virksomhet. Departementet viser selv til at det heller ikke i dag er avskåret fra å gripe inn overfor en institusjons vedtak på dette området, men at dette er en mulighet og ikke en plikt.
En prosess som til slutt kan ende opp i et forslag om nedleggelse av studiested eller en sentral profesjonsutdanning vil ta utgangspunkt i flere forhold institusjonen er satt til å ivareta. Regional utvikling er en av dem, men det må også gjøres vurderinger av kvaliteten ved tilbudet og de økonomiske konsekvensene ved fortsatt drift. Departementets forslag og begrunnelse for å vedta et pålegg om behandling av Kongen i statsråd er utelukkende knyttet til regional utvikling. Styret ved en institusjon kan ikke bli sittende med ansvaret for økonomi og kvalitet dersom de overprøves. Det vil uthule det totale ansvaret styret har for alle deler av virksomheten.
Begrunnelsen som gis for den foreslåtte endringen fremstår som svak, og det er vanskelig å se hvorfor det skal gjøres endringer i en ordning som i det alt vesentlige har fungert godt i lang tid.
Kapittel 5 Felles klagenemnds adgang til å ilegge strengere reaksjoner
Høgskolen i Innlandet anbefaler at man viderefører gjeldende regler slik de framkommer av alternativ 1. Vi kan ikke se at det foreligger argumenter som tilsier at forvaltningslovens generelle regler bør fravikes. Vedtakene som fattes er sterkt inngripende, noe som tilsier at risikoen ved å klage ikke bør flyttes over på studenten. Dette kan begrense den reelle klageadgangen ved at terskelen for å klage heves. Videre er det slik at de fleste klager knyttet til vedtak som HINNs klagenemnd har fattet gjelder tilfeller der lovens strengeste sanksjon allerede er gitt. I slike tilfeller vil Felles klagenemnd uansett ikke ha mulighet til å skjerpe sanksjonen, og tiltaket vil derfor ikke ha effekt hvis målet er å redusere antall klager.
Slik høgskolen ser det er problemet at de lokale nemndene i noen tilfeller ikke følger retts- og forvaltningspraksis, og derfor må tiltakene settes inn her. Nasjonale retningslinjer og veiledning må i så fall være løsningen, noe departementet selv peker på i høringsnotatet. Alternativene som gir anledning til å skjerpe reaksjonen kan medføre at det over tid sementeres en ulik praksis mellom de lokale nemndene og klageinstansen. Dette vil være uheldig i et forvaltningsmessig perspektiv da man må tilstrebe at de lokale nemndene fatter «riktig reaksjon» utledet av retts- og forvaltningspraksis.
Høgskolen mener det vil være lurt å avvente endringer i begrepsbruken inntil opptaksutvalgets forslag til nytt regelverk i Norge foreligger. Det vil komme endringer i regelverket som følge av dette arbeidet, og høgskolen mener det kan være lurt at endringene kommer til samme tid da informasjon og kommunikasjon ut til elever, søkere, rådgivere og andre er klar og entydig da evt. feiltolkning og misforståelser får store konsekvenser for enkeltpersoner.
Høgskolen støtter forslaget om å fjerne bestemmelsen om åpne studier.
Høgskolen har ikke merknader til forslaget om å kunne gi tydeligere hjemmel for forskriftsbestemmelser om positiv særbehandling.
Kapittel 9 Forskriftshjemmel om disponering av tilskudd og avvikling
HINN har ingen innspill til dette punktet. Kapittel 10 Tilsyn Høgskolen i Innlandet støtter forslagene om å flytte flere bestemmelser til loven, og formuleringen om at NOKUT kan (i stedet for skal) trekke tilbake institusjonsakkreditering dersom kriteriene ikke oppfylles.
Kapittel 11 Gradssystemet
Høgskolen i Innlandet ønsker å gi en generell støtte til arbeidet med å rydde opp slik at lovteksten i større grad samsvarer med strukturen som ble innført etter kvalitetsreformen.
Høgskolen i Innlandet støtter forslaget om at hovedstrukturen lovfestes.
Departementet foreslår å ta inn en generell bestemmelse i loven (§ 3-2 første ledd) om at departementet kan fastsette krav til de ulike gradene. Høgskolen i Innlandet støtter ikke denne vide fullmakten til å regulere innholdet i utdanninger som ikke omfattes av nasjonale rammeplaner.
Det foreslås i kapittel 14 å bruke begrepet studieprogram i stedet for studietilbud. Høgskolen i Innlandet ser at det både i norsk og europeisk utdanningsvirksomhet i økende grad utvikles og tilbys mindre enheter/studietilbud i form av enkeltemner og det som benevnes microcredentials. Denne utviklingen vil kunne medføre at en større andel av institusjonenes portefølje inneholder enkeltdeler som delvis kan inngå i en grad. Høgskolen i Innlandet mener at det ikke nødvendigvis er en hensiktsmessig opprydding som er foreslått. Det vil være behov for å benytte både begreper program og tilbud for å sikre at alle studietilbud omfattes av regelverket.
Kapittel 2 Vurdering og sensur
HINN har i dag forskriftsfestet en «tosensorordning» som gjelder for bacheloroppgaver og eksamener som ikke lar seg etterprøve, samt krav til ekstern sensur at et visst omfang. Høgskolens ordning følger de samme argumentene som departementets forslag både fordi to sensorer gir bedre sensurkvalitet og for å ivareta studentens rettsikkerhet ved eksamener som ikke kan påklages.
De foreslåtte endringene innebærer derfor ikke store endringer for høgskolen som helhet, men det vil slå noe ulikt ut for det enkelte fakultet ut fra emnestørrelse og eksamensordning.
Innslagspunktet på 15 studiepoeng innebærer at ca. halvparten av eksamenene ved høgskolen vil være underlagt en «tosensordning». Som utgangspunkt kan ikke høgskolen se at det er større behov for kvalitetssikring av eksamener over 15 studiepoengs omfang sammenlignet med mindre eksamener. Innslagspunktet på 15 studiepoeng forstås derfor som en avveining av kostnad opp mot nytte og kan i ytterste konsekvens føre til en ytterligere oppstykking i mindre emner når fremtidige studietilbud utvikles ved universiteter og høgskoler. Høgskolen vil også peke på at endringsforslaget, i likhet med den vedtatte lovendringen, fortsatt innebærer en dreining av ressurser fra undervisning til vurdering. Dette er etter høgskolens syn uheldig. HINN anbefaler derfor at bokstav b) tas ut av lovforslaget og at en «tosensorordning» knyttes til større selvstendig arbeid og ikke-etterprøvbare eksamener.
Departementet foreslår å oppheve kravet om at minst én av sensorene skal være uten tilknytning til den delen av utdanningen der vedkommende skal være sensor. Dette støttes av HINN da kravet vanskelig kan praktiseres uten å fullt ut bruke ekstern sensor. For mange vil det være vanskelig å finne sensorer som er «tilstrekkelig» uavhengig. Departementet signaliserer en forventning om at institusjonene bør oppnevne mest mulig uavhengige sensorer for å sikre en upartisk og faglig betryggende vurdering. HINN vil her vise til at det fortsatt vil være en skjønnsmessig og flytende vurdering av hva uavhengighet betyr og det vil være store forskjeller mellom de ulike fagområdenes mulighet til å oppnevne «uavhengige» sensorer. HINN mener derfor at de alminnelige reglene om habilitet etter forvaltningslovens kapittel II alene legges til grunn ved oppnevning av sensor, og at man ikke pålegger føringer i form av et udefinert begrep som «uavhengighet» i denne sammenheng er.
HINN vil også peke på at flervalgsprøver m.m. kan bli automatisk rettet. En tosensorordning vil i denne sammenheng ikke bidra til bedre sensurkvalitet, og slike eksamensordninger bør unntas kravet om to sensorer.
Av gjeldende lov framgår det at det skal oppnevnes sensor når resultatet inngår på vitnemålet eller innregnes i karakter for vedkommende studium. Selve lovteksten til § 3-9 andre ledd kan nå leses slik at det er krav om to sensorer på alle eksamener/vurderinger som inngår på vitnemålet så lenge emnet er 15 sp eller mer. Det er ikke den forståelsen vi får når vi leser høringsnotatet da man her skriver «alle eksamener som alene utgjør 15 studiepoeng eller mer,». Dersom lovforslaget opprettholdes bør KD klargjøre dette.
Kapittel 3 midlertidige ansettelser
HINN anerkjenner og støtter opp om departementets mål om å redusere andelen midlertidighet i sektoren. HINN mener likevel at det i en diskusjon om endringsforslag må skilles mellom midlertidighet som er uønsket og negativ for medarbeidere, og midlertidighet som er faglig begrunnet og positive for virksomhetene. I høringsnotatet er det et gjentagende moment at departementet drøfter om det å fjerne eller endre nåværende lovhjemler bidrar til å begrense de totale midlertidighetstallene. Vi mener at denne innretningen i argumentasjonen er uheldig. Vi mener at endringene som foreslås må gjenspeile formålet om å redusere negativ midlertidighet, uavhengig av hvilken effekt det har på statistikken. Vi mener departementet heller bør ha fokus på om nåværende midlertidighetsbestemmelser fungerer på en god måte, eller om de skaper unødig og uønsket midlertidighet.
Åremål for faglige lederstillinger
HINN deler departementets syn på at det i dag benyttes åremål på flere stillinger enn hva som er hensiktsmessig.
Vi mener det er gode grunner for at både rektor, prorektorer, dekaner og prodekaner ansettes på åremål. Dette er stillinger som i stor grad bedriver faglig ledelse. De er premissleverandører for den faglige virksomheten og retningsgiver for utviklingen av den faglige virksomheten. På dette nivået mener vi åremål fortsatt bør være normalen i sektoren.
På lavere ledernivå mener vi det er flere momenter som spiller inn. HINN mener at behovet for faglig fornying må veie tungt, og at instituttlederstillinger også bør kunne ansettes på åremål. Det er begrunnet i behovet for oppdatert kunnskap og erfaring, for å styrke strategisk kapasitet og faglig fornying.
HINN er bevisst på de utfordringene midlertidighet og regelmessig utskifting av ledere har for kontinuitet i ledelse, kunnskap om og fokus på økonomi og administrasjon. Disse utfordringene kan avhjelpes gjennom å jobbe godt med både bevisstgjøring av stillingens ansvarsområder under rekruttering og onboarding, og gjennom lederopplæring og -utvikling. Men det kan bli en utfordring å opprettholde en kontinuitet i den faglige ledelsen hvis mange ledere skiftes ut etter kun fire år i stillingene. Vi er derfor positive til en vurdering av åremålenes lengde og at eksempelvis muligheten for åremål kun er hjemlet i statsansatteloven.
En lengre åremålsperiode kan samtidig gjøre stillingene mer attraktive. Vi ønsker at våre lederstillinger skal være attraktive uavhengig av om man har et ansettelsesforhold ved høgskolen fra før, men opplever at en fireårig åremålsperiode uten ytterligere garantier gjør at mange blir betenkt. Det er i dag lagt betydelige begrensninger på muligheten for å avtale retrettstillinger ved åremålsansettelser. Vi mener at virksomhetene burde gis et større handlingsrom også på dette området.
Samtidig vil vi påpeke at mange som blir ansatt i lederstillinger har et ønske om å returnere til fagstillinger. Dette er uproblematisk for åremålsansatte med fast hovedstilling i virksomheten, men er annerledes for de som ansettes utenfra. Vi mener at dersom det skal gjøres innstramninger på hvilke lederstillinger som ansettes på åremål, må det samtidig utredes hvilket handlingsrom virksomhetene har for å avtale retrettmuligheter for de som ansettes i faglig lederstillinger.
Åremål for skapende og kunstnerisk kompetanse
HINN er enig i at åremål brukes mer enn nødvendig i skapende og kunstneriske stillinger. Muligheten for å benytte åremål bør allikevel ikke fjernes helt, da det er ønskelig med både aktive kunstnere og fornyelse i den kunstneriske undervisningen. Aktive kunstnere kan man få gjennom departementets forslag om faste delstillinger, mens den faglige fornyelsen blir mer utfordrende å få til.
HINN ser ikke hvilken hensikt det vil ha å begrense antallet åremålsperioder en ansatt kan ha. Dette vil ikke redusere midlertidigheten, slik departementet hevder. Det vil kun endre på hvem som er midlertidig, gjennom å forskyve midlertidigheten fra person til person med hyppigere intervall enn hva dagens lovverk åpner for, gjennom å redusere den enkelte ansatte mulighet til å søke om fornyet åremål.
Åremål i postdoktorstillinger
Forslaget som er fremmet vurderer vi som uhensiktsmessig, da det ikke bidrar til å redusere midlertidigheten. Det vil kun endre på hvem som er midlertidig, gjennom å forskyve midlertidigheten fra person til person, gjennom å redusere den enkelte ansatte mulighet til å søke om fornyet åremål.
Vi mener det er viktigere å ha en diskusjon om hva en postdoktor-stilling skal være og hvordan en skal brukes. Vi er enig i at den i dag i praksis benyttes som en midlertidig forskerstilling, og at dette er uheldig. Dersom praksisen ble strammet inn, og postdoktor ble benyttet etter intensjonen om å kvalifisere til toppstillinger, ser vi ikke behov for å endre lovhjemmelen som regulerer åremål.
Departementet ber om innspill på om åremålsperiodene bør reduseres. Vi er enige med departementet i at det er et uhensiktsmessig tiltak, da det ikke bidrar til å redusere midlertidigheten. Det vil kun endre på hvem som er midlertidig, gjennom å forskyve midlertidigheten fra person til person med hyppigere intervall enn hva dagens lovverk åpner for. Det er de åremålsansatte som blir skadelidende dersom forslaget gjennomføres fordi de tvinges ut av stillingene raskere enn etter dagens lovverk.
Midlertidig ansettelse etter § 6-5, første og annet ledd
I HINN brukes denne hjemmelen for å ansette kandidater i de tilfellene vi ikke lykkes med å rekruttere kandidater med ønsket faglige kvalifikasjoner. F.eks. har vi behov for å øke første- eller toppstillingsandelen i et fagmiljø, uten at vi alltid får kandidater med denne kompetanse. I slike tilfeller er det ikke relevant eller ønskelig å lyse ut med alternative stillingskoder, slik departementet foreslår. Vi mener at hjemmelen i opplæringslova, som departementet mener ikke er direkte sammenlignbar, har viktige likheter med hvordan hjemmelen benyttes i HINN. I opplæringslova er det unntak fra lovfestede krav, mens det i UH-loven vil gjelde unntak for forskriftsfestede krav
Høgskolens faglige ambisjoner krever at vi i all hovedsak stiller krav om professor-/førsteamanuensis- eller dosent-/førstelektorkompetanse ved alle faste ansettelser. I profesjonsfagene og «yngre» fagdisipliner uten forskningstradisjon er det en utfordring å rekruttere medarbeidere som er kvalifisert på førstestillingsnivå, noe som innebærer at vi i stor grad må utdanne dem selv. Forventing om motivasjon for vitenskapelig arbeid og videre kvalifisering mot førstestilling bør ligge i utlysningsteksten slik at det er mulig å styre etter det.
Midlertidig ansettelse gir institusjonen et arbeidsgiveransvar for at også denne type medarbeidere gis mulighet til å kvalifisere seg for høyere kompetanse innenfor ansettelsesperioden. En vurdering etter endt midlertidighet følger av standardiserte rutiner for sakkyndig vurdering som benyttes i hele sektoren. Beskrivelsen av dette som et ‘tolkningsspørsmål’ er derfor ikke korrekt.
HINN benytter denne hjemmelen kun unntaksvis og i liten grad. Konsekvensen av å fjerne §6-5 første ledd er at vi må vurdere om a) stillinger skal stå ubemannede eller b) vi må ansette fast med lavere kompetanse enn ønsket, og jobbe aktivt med kvalifisering etter ansettelse. Det sistnevnte er i praksis det vi gjør når vi ansetter etter § 6-5 første ledd, men vi mister anledningen til å avslutte de ansettelsene hvor kvalifiseringsarbeidet ikke har ført frem og dette skyldes den ansatte selv. § 6-5 annet ledd benyttes når det ikke er vurdert som sannsynlig at kandidaten vil kvalifisere seg innen tre år. Å fjerne denne hjemmelen vil innebære at ingen vil ansettes i stillingen, denne vil måtte stå tom, eller at virksomheten må gi opp de faglige ambisjonene.
HINN foreslår å videreføre § 6-5.
Vikar for åremålsansatte ledere
HINN har i liten grad benyttet adgangen til å ansette vikarer for åremålsansatt leder. Når den blir brukt, vil de aller færreste være midlertidig i så mye som fire år. Normalen er at de ansettes fast etter hvert som vakanser oppstår. Endringen vil derfor være udramatisk i de aller fleste tilfeller. Vi ser en teoretisk utfordring dersom vikar skal ivareta en spesialisert kompetanse som virksomheten har et avgrenset behov for. Hvis vikaren må ansettes fast kan dette skape en overtallighet når leder gjeninntrer i sin faste stilling.
HINN mener dagens ordning med bistillinger fungerer på en god måte. Det gir fleksibilitet for ansatte og virksomheter, samarbeid på tvers, og oppleves generelt som en positiv ordning. HINN vil understreke at bistillinger ikke er en midlertidighet hvor de ansatte er spesielt sårbare, da de skal være fast ansatt i fulle stillinger i en annen virksomhet. HINN mener derfor at en omlegging begrunnet i statistiske formål er uhensiktsmessig.
Vi er likevel enig i at bistillinger som i realiteten er varige bør være faste.
HINN deler ikke departementets vurdering av at oppsigelse av fast ansatte delstillinger er uproblematisk, og vi savner en bedre begrunnelse for vurderingen. Vi kan heller ikke se at det er godt belegg for departementets vurdering av at deltidsansattes fortrinnsrett til utvidet stilling ikke gjelder, fordi disse ansatte har en full stilling i annen virksomhet.
HINN støtter ikke forslaget om at nedleggelse av studiesteder og avvikling av sentrale profesjonsfag med stor regional betydning skal avgjøres av Kongen i statsråd. Dersom en slik ordning innføres bør den begrenses til å gjelde studiesteder og sentrale profesjonsfag med stor regional betydning som allerede finnes i dag.
HINN vil påpeke at det ikke er noe nytt at studiesteder og sentrale profesjonsutdanninger er viktige for de regionene de hører til i. Slik har det vært lenge, og sektoren har vist at den også på dette området er i stand til forsvarlig å utøve de fullmakter den er gitt. Hvis denne type omorganiseringer nå må vedtas av Kongen i statsråd fratas institusjonene den tillit den er gitt til å forvalte ansvaret for alle deler av sin virksomhet. Departementet viser selv til at det heller ikke i dag er avskåret fra å gripe inn overfor en institusjons vedtak på dette området, men at dette er en mulighet og ikke en plikt.
En prosess som til slutt kan ende opp i et forslag om nedleggelse av studiested eller en sentral profesjonsutdanning vil ta utgangspunkt i flere forhold institusjonen er satt til å ivareta. Regional utvikling er en av dem, men det må også gjøres vurderinger av kvaliteten ved tilbudet og de økonomiske konsekvensene ved fortsatt drift. Departementets forslag og begrunnelse for å vedta et pålegg om behandling av Kongen i statsråd er utelukkende knyttet til regional utvikling. Styret ved en institusjon kan ikke bli sittende med ansvaret for økonomi og kvalitet dersom de overprøves. Det vil uthule det totale ansvaret styret har for alle deler av virksomheten.
Begrunnelsen som gis for den foreslåtte endringen fremstår som svak, og det er vanskelig å se hvorfor det skal gjøres endringer i en ordning som i det alt vesentlige har fungert godt i lang tid.
Kapittel 5 Felles klagenemnds adgang til å ilegge strengere reaksjoner
Høgskolen i Innlandet anbefaler at man viderefører gjeldende regler slik de framkommer av alternativ 1. Vi kan ikke se at det foreligger argumenter som tilsier at forvaltningslovens generelle regler bør fravikes. Vedtakene som fattes er sterkt inngripende, noe som tilsier at risikoen ved å klage ikke bør flyttes over på studenten. Dette kan begrense den reelle klageadgangen ved at terskelen for å klage heves. Videre er det slik at de fleste klager knyttet til vedtak som HINNs klagenemnd har fattet gjelder tilfeller der lovens strengeste sanksjon allerede er gitt. I slike tilfeller vil Felles klagenemnd uansett ikke ha mulighet til å skjerpe sanksjonen, og tiltaket vil derfor ikke ha effekt hvis målet er å redusere antall klager.
Slik høgskolen ser det er problemet at de lokale nemndene i noen tilfeller ikke følger retts- og forvaltningspraksis, og derfor må tiltakene settes inn her. Nasjonale retningslinjer og veiledning må i så fall være løsningen, noe departementet selv peker på i høringsnotatet. Alternativene som gir anledning til å skjerpe reaksjonen kan medføre at det over tid sementeres en ulik praksis mellom de lokale nemndene og klageinstansen. Dette vil være uheldig i et forvaltningsmessig perspektiv da man må tilstrebe at de lokale nemndene fatter «riktig reaksjon» utledet av retts- og forvaltningspraksis.
Høgskolen mener det vil være lurt å avvente endringer i begrepsbruken inntil opptaksutvalgets forslag til nytt regelverk i Norge foreligger. Det vil komme endringer i regelverket som følge av dette arbeidet, og høgskolen mener det kan være lurt at endringene kommer til samme tid da informasjon og kommunikasjon ut til elever, søkere, rådgivere og andre er klar og entydig da evt. feiltolkning og misforståelser får store konsekvenser for enkeltpersoner.
Høgskolen støtter forslaget om å fjerne bestemmelsen om åpne studier.
Høgskolen har ikke merknader til forslaget om å kunne gi tydeligere hjemmel for forskriftsbestemmelser om positiv særbehandling.
Kapittel 9 Forskriftshjemmel om disponering av tilskudd og avvikling
HINN har ingen innspill til dette punktet. Kapittel 10 Tilsyn Høgskolen i Innlandet støtter forslagene om å flytte flere bestemmelser til loven, og formuleringen om at NOKUT kan (i stedet for skal) trekke tilbake institusjonsakkreditering dersom kriteriene ikke oppfylles.
Kapittel 11 Gradssystemet
Høgskolen i Innlandet ønsker å gi en generell støtte til arbeidet med å rydde opp slik at lovteksten i større grad samsvarer med strukturen som ble innført etter kvalitetsreformen.
Høgskolen i Innlandet støtter forslaget om at hovedstrukturen lovfestes.
Departementet foreslår å ta inn en generell bestemmelse i loven (§ 3-2 første ledd) om at departementet kan fastsette krav til de ulike gradene. Høgskolen i Innlandet støtter ikke denne vide fullmakten til å regulere innholdet i utdanninger som ikke omfattes av nasjonale rammeplaner.
Det foreslås i kapittel 14 å bruke begrepet studieprogram i stedet for studietilbud. Høgskolen i Innlandet ser at det både i norsk og europeisk utdanningsvirksomhet i økende grad utvikles og tilbys mindre enheter/studietilbud i form av enkeltemner og det som benevnes microcredentials. Denne utviklingen vil kunne medføre at en større andel av institusjonenes portefølje inneholder enkeltdeler som delvis kan inngå i en grad. Høgskolen i Innlandet mener at det ikke nødvendigvis er en hensiktsmessig opprydding som er foreslått. Det vil være behov for å benytte både begreper program og tilbud for å sikre at alle studietilbud omfattes av regelverket.