Norges musikkhøgskole

Her listes innledningsvis opp begreper som «eksamen, prøve, bedømmelse av oppgave eller annen vurdering». Her er det problematisk at de ulike begrepene ikke er definert noe sted. Så er det en innledende formulering om at styret oppnevner når resultatet inngår på vitnemålet eller innregnes i karakter for vedkommende studium. Gjelder de etterfølgende bestemmelsene da bare der «resultatet inngår på vitnemålet eller innregnes i karakter for vedkommende studium»? Det finnes vurderinger som ikke inngår på vitnemålet eller innregnes i karakter, men som likevel kan ha betydning for f.eks. studentens rett til å gå videre.

Kravet om to sensorer er knyttet til «eksamener». Her er ikke prøve, bedømmelse av oppgave eller annen vurdering medtatt. Er det bevisst utelatt? Her er det problematisk at begrepene ikke er definert.

Hvis kravet om to sensorer faktisk gjelder bare eksamener (etter den enkelte institusjons definisjon av begrepet eksamen i egen forskrift) der «resultatet inngår på vitnemålet eller innregnes i karakter for vedkommende studium», så er det en forståelse av bestemmelsen som ikke er veldig inngripende, men hvis eksamen skal oppfattes som en kortform for «eksamen, prøve, bedømmelse av oppgave eller annen vurdering», og ikke bare der «resultatet inngår på vitnemålet eller innregnes i karakter for vedkommende studium», så er dette ytterst problematisk.

Slik det er formulert, oppfatter vi det slik at innslagspunktet på 15 studiepoeng ikke gjelder for eksamener som ikke er etterprøvbare og for bedømmelse av bacheloroppgave eller lignende, på den måte at for slike eksamener, oppgaver eller lignende så er det ikke noe innslagspunkt. Det finnes ganske mange vurderinger som ikke er etterprøvbare, men som likevel gjelder delemner/delvurderinger av lite omfang og der det vil være en betydelig merkostnad å kreve to sensorer. Vi mener institusjonene selv er best i stand til å gjøre en vurdering av hva som kreves for å gjøre vurderinger på en upartisk og faglig betryggende måte.

Overordnet mener vi det viktigste er det som står i § 3-9 (1) om at institusjonene «skal sørge for at kandidatenes kunnskaper og ferdigheter blir prøvet og vurdert på en upartisk og faglig betryggende måte». Med det som utgangspunkt bør 2. ledd forbli som i gjeldende lov. Å forsøke å detaljregulere dette (ved hjelp av uklare og udefinerte begreper) er ikke hensiktsmessig.

Vedr. åremål for undervisningsleder, studieleder, dekan, instituttleder

Som det påpekes i høringsnotatet blir det ofte ansatt personer som allerede har fast ansettelse på samme institusjon i disse mellomlederstillingene. NMH anser det hensiktsmessig å videreføre disse stillingene som en valgt eller en utpekt funksjon for en periode, i det minste ved institusjoner med valgt leder på øverste nivå.

Vedr. åremål for faglige stillinger på grunnlag av kunstnerisk kompetanse

NMH vil innledningsvis vise til at et forslag om å oppheve bestemmelsen ble vurdert i NOU 2020:3 (s. 289-290), og at departementet i Prop 111 L (2020-2021) på side 69 skriver: Utvalget omtalte spørsmålet og mente det er stort behov for åremålsstillinger i disse fagene, og foreslo derfor ingen endringer. Departementet støtter utvalgets vurderinger. Vi viser også til brev fra en del institusjonsledere og dekaner/instituttledere med ansvar for kunstutdanninger som ble sendt Stortingets utdannings- og forskningskomité 14.05.21.

Etter vår mening står seg fremdeles tidligere argumentasjon både for å innføre og for å beholde muligheten til å ansette på åremål slik det er beskrevet i uhl § 6-4 (1) bokstav i. Kunstfagenes egenart tilsier at det bør finnes mulighet for å justere institusjonenes kompetanseprofil raskere enn det som ville vært mulig dersom alle ansatte i undervisnings- og forskerstillinger var fast ansatt. Valg av ansettelsesform vurderes ved hver enkelt ansettelse, og de forskjellige institusjonene vil ha ulike behov. Ved NMH er for eksempel utgangspunktet nå at det skal benyttes fast ansettelse i hele stillinger og åremålsansettelse i deltidsstillinger. Slik vil de åremålsansatte ha god mulighet til å videreføre sitt arbeid i feltet utenfor institusjonen og dermed beholde denne kontakten under ansettelsesforholdet, samtidig som de som knytter seg til institusjonen på heltid, ivaretas gjennom fast ansettelse. Dette prinsippet anvendes ved de fleste ansettelser, men det må være rom for avvik, og den endelige avgjørelsen bør også i tiden fremover i hvert enkelt tilfelle ligge ved institusjonen. Et ytterligere argument for å beholde denne muligheten nettopp for kunstfagene, er at det på enkelte små fagområder, men som er studentens spesialområde (f.eks. sjeldne hovedinstrumenter), gjerne vil finnes bare én lærer, for øvrig da også gjerne i en deltidsstilling. Noen mulighet til å hente inspirasjon fra forskjellige lærere på fagområdet vil derfor ikke alltid være mulig, og å ansette fast også på slike fagområder kan (men ikke nødvendigvis) være uheldig.

Til forslaget om å begrense bruken til én åremålsperiode, vil vi anføre at bruken av gjentatte åremålsansettelser av samme person ikke nødvendigvis strider mot prinsippet om at en viss fornyelse er ønskelig. Loven åpner for maksimalt 12 år sammenhengende ansettelse etter § 6-4 (1) bokstav i, mens en person som ansettes fast i en slik stilling i en alder av 30 år, vil kunne inneha stillingen i 40 år. Dette utgjør en betydelig forskjell, og muligheten til å kunne fornye åremålsansettelser slik at de til sammen utgjør inntil 12 år, gir institusjonene fleksibilitet i valget mellom stabilitet og fornyelse.

Det er nå mulig å ansette på åremål for perioder fra fire til seks år. Vi anser det svært uheldig om disse periodene skal kortes ned. Bruken av åremålsstillinger er en del av institusjonenes strategiske arbeid, og for korte ansettelsesforhold vil vanskeliggjøre dette.

Bruken av åremålsansettelse bør også ses i sammenheng med bestemmelsen i uhl § 6-3 (4), som, når særlige grunner taler for det, åpner for ansettelse i undervisnings- og forskerstillinger uten forutgående kunngjøring. Siden slike ansettelser representerer et unntak fra kvalifikasjonsprinsippet, vil det fremstå som en langt større overskridelse å foreta fast ansettelse etter denne bestemmelsen enn å kombinere den med en åremålsansettelse. Ved NMH vil for eksempel en slik ansettelse kunne brukes for en ny åremålsperiode der man ser at den som ble ansatt i sin første åremålsperiode etter utlysning og konkurranse, fremdeles er den som best kan ivareta stillingen enda en tid fremover, alle hensyn tatt i betraktning.

Samlet sett finner NMH bestemmelsen hensiktsmessig slik den nå er formulert, også hva angår åremålenes varighet og muligheten til fornyelse, og vi foreslår derfor at det ikke gjøres endringer her.

Vedr. § 6-5 Midlertidig ansettelse i undervisnings- og forskerstillinger

Bestemmelsene i uhl § 6-5 førte og andre ledd brukes ikke ofte ved NMH, men vi anser dem som hensiktsmessige dersom det skulle oppstå tilfeller som beskrevet. Det ligger begrunnelser bak valg av kompetansenivå ved den enkelte utlysning, og dersom det ikke finnes kvalifiserte søkere, bør løsninger som innebærer ansettelse av personale med lavere kompetanse, være midlertidige.

Usikkerhet til knyttet til innrapportering og utfordringer knyttet til tolkning av uhl § 6-5 (1), antar vi kan løses.

Selv om uhl § 6-5 (4) åpner for svært lange vikariater, mener vi det må være riktig å kunne fornye/forlenge vikariatene og at vikaren fratrer når stillingsinnehaver gjeninntrer. Etter nåværende ordlyd ser det for øvrig ut til at dersom vedkommende har vært vikar i mer enn tre år, og stillingens faste innehaver av ulike årsaker ikke gjeninntrer, vil hun eller han være å anse som fast ansatt etter reglene i statsansatteloven § 9 (3). Det nye forslaget innebærer en absolutt plikt til å fratre ved utløpet av åremålsperioden.

Når en ansatt ved NMH velges til rektor, blir ikke vedkommende ansatt i en åremålsstilling, men blir tildelt en funksjon for denne perioden. Vi anbefaler derfor at ordlyden «valgt eller åremålsansatt leder» i uhl § 6-5 (4) opprettholdes.

Vedr. § 6-6 Særregler for visse typer bistillinger

Det beskrives i høringsnotatet en rekke utfordringer knyttet til registrering mv. av bistillinger.

NMH anser muligheten for bruk av bistillinger som så fordelaktig at vi heller vil anbefale en avklaring av disse punktene enn at bestemmelsen oppheves.

Selv om betegnelsen «bistilling» ikke er presist definert, ligger det i et ordet at den ansatte har sin hovedbeskjeftigelse på annet hold. Når bistillingen er på 20 prosent stilling eller mindre, åpnes det altså for åremålsansettelse fra to til seks år, og det er ingen begrensning på hvor mange ganger en slik ansettelse kan fornyes.

En rekke fagpersoner, både på kunstneriske og andre fagområder, er aktuelle i undervisnings- og forskerstillinger ved institusjonen nettopp på grunn av hovedbeskjeftigelsen (og selvfølgelig de kvalifikasjoner som har bragt dem dit). Denne kan være ved en annen UH-institusjon eller i arbeidslivet for øvrig. For NMHs vedkommende er en del ansatte i professor II-stillinger utøvere med full stilling i et orkester eller med en internasjonal solistisk karriere. Disse yter verdifulle bidrag til undervisningen ved høgskolen, men det er neppe hensiktsmessig at de ansettes fast. Siden de utfører undervisningsoppgaver som i seg selv er av varig karakter, er det ikke aktuelt med midlertidige ansettelser, og ansettelse på åremål fremstår som det absolutt beste alternativet.

NMH foreslår på denne bakgrunn at uhl § 6-6 beholdes.

NMH støtter ikke forslaget til endring på dette punktet.

I høringsdokumentet er det presisert at Kongen i statsråd uansett har denne retten, slik at det strengt tatt ikke er nødvendig å regulere det spesifikt i uh-loven. Begrunnelsen for likevel å ta det inn i loven er «å sikre forutsigbarhet og åpenhet». Dette undergraver i grunnen den retten som Kongen i statsråd uansett har. Har den lovfestede forutsigbarheten da fått som konsekvens at Kongen i statsråd ikke lenger har rett til å gripe inn i andre, mer uforutsigbare forhold, f.eks. dersom en institusjon ønsker å legge ned et tilbud av stor nasjonal betydning? Å samtidig avgrense denne overprøvingsretten til det som allerede finnes på et gitt tidspunkt, er vanskelig å skjønne begrunnelsen for.

Hvis man ønsker å få inn i loven en «påminning» om at Kongen i statsråd kan overprøve et institusjonsstyre, så er det bedre å ta inn en mer generell formulering om det, i stedet for å avgrense til uklare størrelser som «sentrale profesjonsfag» og «stor regional betydning». Men det beste er å ikke endre loven på dette punktet.

NMH vil anbefale å videreføre gjeldende regler, i tråd med forvaltningslovens bestemmelser. Nasjonal balansering av reaksjonsnivået på tvers av institusjonene ivaretas allerede i stor utstrekning på andre måter, ved utveksling av informasjon mellom institusjoner og mellom felles klagenemnd og institusjonene. De fordeler et eventuelt unntak fra forvaltningslovens regler kan gi, veier ikke opp for uheldige virkninger av eventuell straffeskjerpelse lenge etter at lokal klagenemnd har gjort sitt vedtak.

Vi kan ikke se tungtveiende grunner for å endre formuleringen i § 3-6 (1) og (4). Selv om det kan anføres noen grunner for endring av begrepsbruk, slik høringsnotatet gjør, fungerer dagens begrepsbruk i grunnen helt fint, og det vil alltid ta tid og koste ressurser å endre begrepsbruken.

Vi støtter forslaget om å stryke nåværende sjette ledd i § 3-6.

NMH støtter forslaget til endring.

NMH støtter resonnementet og forslaget i høringsnotatet om ikke å definere begrepet fusk i loven.

NMH har ingen merknader til dette kapitlet.

NMH oppfatter de foreslåtte endringene som i all hovedsak å være opprydning og omstrukturering av eksisterende bestemmelser og har ikke spesielle synspunkter på det.

Se likevel kommentar nedenfor (til kapittel 12.2.3) om behovet for å rydde i terminologien og spesielt om begrepet studieprogram. NMH vil anbefale å vente med å innføre studieprogram som nytt begrep i lov og forskrifter til man har fått gjort en helhetlig gjennomgang av terminologien.

NMH har ingen merknader til forslagene i dette kapitlet.

12.2.1 Kvalitetssikringsarbeidet

NMH støtter forslagene til endring i § 1-6, men vil bemerke at det kanskje ikke er hensiktsmessig å ta med parentesen til slutt i 3. ledd.

12.2.2 Definisjon av studiepoeng i loven

Å si at «læringsutbytte tilsvarer 60 studiepoeng» er forvirrende begrepsbruk. Dagens formulering («Et fullt studieår er normert til 60 studiepoeng.») er klar nok. Eventuelt kunne den formuleringen justeres til: «Et helt studieår på fulltid er normert til 60 studiepoeng», eller eventuelt: «Studentens arbeidsbelastning for ett studieår på fulltid tilsvarer 60 studiepoeng».

12.2.3 Endring i terminologi

NMH ser stort behov for å rydde i terminologien i lov og forskrifter. Dels handler det om et behov for terminologi som fungerer og er relevant for ulike fagområder, f.eks. vitenskapsfag og kunstfag, og dels handler det om entydige og klare definisjoner av viktige begreper i uh-loven og i tilhørende forskrifter. Dette er et omfattende problemstillinger som fortrinnsvis bør bearbeides gjennom et utvalgsarbeid. NMH vil gjerne bidra i et slikt arbeid.

Som en konkret eksempel kan vi ta utgangspunkt i forslaget i høringsnotatet om å erstatte begrepet studietilbud med begrepet «studieprogram» i §§ 2-1, 3-1, 3-2 og 3-3. Dette er i utgangspunktet et fornuftig forsøk på opprydning. I gjeldende uh-lov brukes ikke begrepet studieprogram en eneste gang, så dette vil være innføring av et nytt begrep i loven. Begrepet studietilbud brukes imidlertid i gjeldende lov også andre steder enn i de nevnte paragrafene. Skal det videreføres som et eget begrep, og betyr det i så fall noe annet? Også begrepet studium/studiet bruks mange ganger i gjeldende lov. Er det det samme som studieprogram? Er det det samme som studietilbud? En sjekk i en del andre kilder viser f.eks.:

- Studiekvalitetsforskriften omtaler studietilbud (31 g.) og studium (47 g.), ikke studieprogram

- Studietilsynsforskriften omtaler studietilbud (115 g. inkl i merknadene) og studium (13 g. - ca), ikke studieprogram

- KD har i rundskriv F-03-16 (merknader til studiekvalitetsforskriften) uttalt, og NOKUT har i merknader til studietilsynsforskriften uttalt: « Betegnelsen studietilbud omfatter både studieprogram som fører frem til grad og kortere studier som årsenheter, videreutdanninger og emner som tilbys for seg selv og ikke er en del av et studieprogram.» Dette er det nærmeste vi kjenner til som en definisjon av begrepene «studietilbud», «studieprogram» og (muligvis også) «kortere studier». Implisitt kan det synes som om begrepet «studier» også defineres. Imidlertid er definisjonen ikke veldig klar; man kan man tolke det slik at det bare er gradsgivende utdanning som kalles studieprogram, men man kan også tolke det slik at årsenheter og videreutdanninger er studieprogrammer, og at formuleringen « ikke er en del av et studieprogram » refererer bare til «emner som tilbys for seg selv» . Så først og fremst er dette en definisjon av begrepet «studietilbud», som har vært brukt i både lov og forskrifter.

- I DBH kalles alle studietilbud for studieprogram, også de som i definisjonen over er definert som kortere studier.

- I DBH synes det for øvrig som om alle emner som skal gi studiepoenguttelling må være knyttet til et studieprogram. Selv om det «tilbys for seg selv», så er det altså del av et studieprogram. Eller eventuelt består et «DBH-studieprogram» noen ganger av bare ett enkelt emne «som tilbys for seg selv», men som likevel kalles studieprogram.

Et annet eksempel på behov for begrepsmessig opprydning gjelder begrepene «eksamen, prøve, bedømmelse av oppgave eller annen vurdering», jf. vår kommentar til § 3-9 andre ledd.

12.2.4 – 12.2.8 Andre endringer

Stortingets utdannings- og forskningskomité

utdanning-forskning@stortinget.no

Vedr. Prop. 111 L Endringer i universitets- og høyskoleloven mm

– om hjemmelen til å ansette på åremål «…når skapende eller utøvende kunstnerisk kompetanse inngår som et vesentlig element i kompetansekravet».

Hjemmelen i uh-loven § 6-4 (1)-j til å ansette på åremål «… når skapende eller utøvende kunstnerisk kompetanse inngår som et vesentlig element i kompetansekravet » kom inn i uh-loven i 2005 og var tidligere regulert i forskrift til tjenestemannsloven. Denne særlige hjemmelen ble begrunnet slik i Kongelig resolusjon av 15. desember 1995 – endring av tjenestemannslovens forskrift :

Som begrunnelse anføres i hovedsak at den enkelte stillingsinnehaver skal være en aktivt utøvende kunstner på høyt internasjonalt nivå, et krav som på en annen måte enn vanlig vitenskapelig kompetanse må vurderes fortløpende. Det er videre nødvendig med faglig fornyelse i kunstfagutdanningene, da det vil være uheldig om et lite antall lærere skulle kunne prege en hel generasjon av kunstnere. Det har derfor vært et sterkt ønske fra studentene og flere av institusjonene om å kunne benytte åremålstilsetting.

Selv om verken lovutvalget eller departementet har foreslått endringer i denne bestemmelsen, har vi registrert at komiteen har mottatt flere skriftlige innspill som tar til orde for at hjemmelen oppheves eller innskrenkes vesentlig. Vi viser også til flere innspill i pressen om dette, f.eks. i Khrono 11. mai ( https://khrono.no/krangler-om-aremal-i-kunstutdanningene/577391 ).

Undertegnede ledere for utdanningsinstitusjoner og -enheter som gir kunstutdanning vil understreke at hjemmelen for å kunne ansette på åremål er svært viktig for kunstutdanningene og må videreføres. Vi er sterkt uenige i deler av den argumentasjonen som er framført i de skriftlige innspillene til komiteen, og mener også at en del av informasjonen som er benyttet i innspillene og den offentlige debatten ikke er korrekt. For eksempel er en del av tallene for andel åremålstilsatte som presenteres i skriftlige innspill og i media er svært misvisende. Dels medregnes alle typer midlertidighet, og dels medregnes åremålstilsettinger med annet hjemmelsgrunnlag, som rekrutteringsstillinger og bistillinger. Hjemmelen i § § 6-4 (1)-j misbrukes ikke, slik noen hevder, men den brukes i en viss utstrekning, og helt i tråd med forutsetningene.

Institusjonene stiller seg bak intensjonen om å redusere uønsket midlertidighet, har en løpende debatt om bruken av åremålsansettelser og balanserer bruken av fast ansettelse og åremål ut fra faglige og utdanningskvalitetsmessige hensyn. I tillegg til den opprinnelige og overordnede begrunnelse som er gitt over, vil vi særlig peke på følgende hensyn:

- Kunstfagene er i rivende utvikling, og behovene og ønskene blant utdanningssøkende endrer seg raskt. Dette er endringer som på en helt annen måte enn for vitenskapsfag berører selve den grunnleggende faglige innretningen. Hvis norske kunstutdanningsinstitusjoner skal være relevante i det internasjonale utdanningssamfunnet, må vi være i stand til å justere institusjonenes kompetanseprofil i takt med utviklingen.

- Innenfor kunstutdanningsinstitusjonene er det mange små og spesialiserte fagområder, og enkelte spesialiteter kan være besatt av bare en enkelt fagperson. Å måtte binde opp slike faglige spesialiteter til faste ansettelser i opptil 30 – 40 år, innenfor en kunstverden som er i rask utvikling, vil være faglig uforsvarlig.

- Kunstutdanningene er avhengige av en dynamisk interaksjon med det profesjonelle kunstlivet. Åremålstilsettinger er en uvurderlig del av denne interaksjonen. Vi har behov ansatte som har ambisjoner om og evne til å opprettholde aktivt skapende og utøvende kunstnerisk virksomhet, også utenom akademia.

- Åremålsansettelse etter denne hjemmelen er minimum 4 år, normalt 6 år, og svært ofte 12 år. Å plassere slike ansettelsesforhold i samme kategori som utstrakt bruk av timelønnede, kortvarige engasjementer og midlertidige ansettelser pga. f.eks. tidsavgrenset forskningsfinansiering, er ikke relevant - og i denne sammenheng direkte misvisende. Bruk av åremål i et visst omfang er tvert imot en ordning som er godt tilpasset kunstfagenes behov utenfor og innenfor akademia og balanserer forutsigbarhet og behovet for faglig fornyelse på en fruktbar måte.

Vi fastholder kunstutdanningenes innspill om dette til lovutvalget og støtter regjeringens forslag om å videreføre hjemmelen til å ansette på åremål «…når skapende eller utøvende kunstnerisk kompetanse inngår som et vesentlig element i kompetansekravet» .

Norges musikkhøgskole

Kunsthøgskolen i Oslo

Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

Fakultet for kunst, musikk og design

Universitetet i Bergen

Den norske Filmskolen

Høgskolen i Innlandet

Universitetet i Tromsø

Fakultet for arkitektur og design

Anne Kristine Børresen

Det Humanistiske fakultet