Høringsuttalelse om grunnlag for ny universitets- og høyskolelov
Professor II-ordningen må videreføres som før Resymé Professor II-ordningen har eksistert i dagens form siden 1940-årene. Den er velbegrunnet, velfungerende og fyller en viktig rolle i samarbeidet mellom forskningsutførende sektorer, i tråd med regjeringens politikk om å fremme utveksling mellom universiteter, instituttsektor og helseforetak. Ordningen er gjensidig berikende for sektorene og for norsk forskning og høyere utdanning. Muligheten til å ansette på åremål er helt nødvendig for å bevare fleksibiliteten for en stilling som ofte er eksternt finansiert som ledd i et institusjonelt samarbeid mellom to institusjoner. Nærmere om ordningen Professor II-stillinger er et hovedvirkemiddel i det institusjonelle samarbeidet mellom forskningsutførende sektorer. Forarbeidene til universitets- og høyskoleloven uttaler at «faglig utveksling med andre institusjoner» er et hovedmål for ordningen. Ordningen har eksistert siden 1940-årene og fyller idag en viktig rolle.
En professor II-stilling er i regelen knyttet til en hovedstilling ved en annen institusjon. Flertallet av professorer II har klinisk hovedstilling i helsevesenet (typisk som overleger) og professor II-ordningen er helt sentral i samarbeidet mellom helseforetakene og universitetene. Andre er ansatt i toppstillinger i den norske instituttsektoren (eksempelvis NUPI) eller som professorer ved andre universiteter i Norge eller utlandet (herunder verdenskjente akademikere fra utlandet som knyttes til norske universiteter gjennom en tidsbegrenset bistilling). Mange professorer II er forskningsgruppeledere eller lignende hos hovedarbeidsgiver, en del har høyere lederstillinger (f.eks. direktør for Folkehelseinstituttet, stillinger i sykehusledelse, forskningssjef og lignende). Professorer II bidrar positivt gjennom å bygge bånd mellom institusjoner, gjennom å bidra med spisskompetanse i bl.a. forskning, veiledning (særlig av doktorgrader) og lignende, og gjennom å være døråpnere for studenter og yngre forskere inn i instituttsektoren, helseforetak eller andre universiteter. Dette er viktig ettersom universitetene ikke har stillinger til alle som tar utdanningen sin der; mange stipendiater og postdoktorer vil senere måtte finne arbeid f.eks. i instituttsektoren eller helseforetakene, og da vil det være hensiktsmessig å legge til rette for kontakt mellom institusjonene. Professorer II bidrar også til utveksling av kunnskap mellom institusjoner og oppbygging av nasjonale forskermiljøer. Stillingen har altså gjerne et strategisk siktemål knyttet til utbygging av institusjonelt samarbeid på toppstillingnivå. Professorer II har formell professorkompetanse, dvs. samme kompetanse som andre professorer, og stillingene besettes følgelig av høyt kompetente personer med relevante stillinger i andre sektorer/institusjoner. Forarbeidene til ny universitets- og høyskolelov uttaler at det skal være «økt mobilitet mellom institusjoner nasjonalt og internasjonalt» og at «ansatte lettere skal kunne veksle mellom stillinger i universitets- og høyskolesektoren [og] instituttsektoren». Professor II-ordningen er et virkemiddel som bidrar til å oppfylle disse målene, gjennom å fremme kontakt mellom universitetene og f.eks. instituttsektoren. Uten ordningen ville kontakten mellom f.eks. instituttsektoren og universitetene bli vesentlig mindre. Professor II-stillinger er finansiert på ulike måter. Noen er finansiert internt av universitetene, men et betydelig antall stillinger er eksternfinansierte og knyttet til konkrete samarbeidsavtaler på institusjonelt nivå, f.eks. mellom et universitet og et helseforetak eller institutt. Det ligger i sakens natur at slike avtaler som regel har et tidsperspektiv på noen år (f.eks. fem år, med mulighet for forlengelse), og at ekstern samarbeidspartner/finansiør ikke forplikter seg til evig tid. Om midlertidighet Professor II-stillinger kan både være faste og på åremål. Grunnen til at de ofte er på åremål skyldes at de ofte finansieres av den andre samarbeidspartnereren, typisk ved at f.eks. Oslo universitetssykehus finansierer en slik bistilling for en lege i klinisk stilling, som også er forsker og som har professorkompetanse. Det er vanlig å inngå slike avtaler om finansiering for fem år av gangen. Det er også vanlig å fornye dem så lenge det er et pågående institusjonelt samarbeid. De som innehar bistillingene er i nesten alle tilfeller fast ansatt i hovedstillingen som bistillingen er knyttet til. Professor II-stillinger tilhører dessuten toppen av den akademiske stigen, og at selve bistillingen i en del tilfeller er på åremål, er ikke noe problem for dem som innehar bistillingen. De opplever ikke reelt å være midlertidig ansatte fordi bistillingen er på åremål, når de har en fast hovedstilling. Det er derfor meningsløst å sammenligne denne ordningen med problematikken med midlertidighet. Muligheten for å ansette på åremål er dessuten helt nødvendig for å sikre nødvendig fleksibilitet for eksternt finansierte professor II-stillinger. Det er vanskelig å se for seg at eksterne samarbeidspartnere vil forplikte seg til en tidsubegrenset finansiering av bistillinger hos andre institusjoner. Dette gjelder særlig dersom man ønsker å utvikle samarbeid med instituttsektoren eller næringslivet. Bistillingen er dessuten gjerne knyttet til et konkret samarbeid mellom to institusjoner, der et tidsperspektiv på noen år (f.eks. 5) er mer naturlig. Forøvrig viser jeg til omtalen av ordningen her som dekker mange av disse temaene: https://no.wikipedia.org/wiki/Professor#Professor_II
Professor II-ordningen må videreføres som før Resymé Professor II-ordningen har eksistert i dagens form siden 1940-årene. Den er velbegrunnet, velfungerende og fyller en viktig rolle i samarbeidet mellom forskningsutførende sektorer, i tråd med regjeringens politikk om å fremme utveksling mellom universiteter, instituttsektor og helseforetak. Ordningen er gjensidig berikende for sektorene og for norsk forskning og høyere utdanning. Muligheten til å ansette på åremål er helt nødvendig for å bevare fleksibiliteten for en stilling som ofte er eksternt finansiert som ledd i et institusjonelt samarbeid mellom to institusjoner. Nærmere om ordningen Professor II-stillinger er et hovedvirkemiddel i det institusjonelle samarbeidet mellom forskningsutførende sektorer. Forarbeidene til universitets- og høyskoleloven uttaler at «faglig utveksling med andre institusjoner» er et hovedmål for ordningen. Ordningen har eksistert siden 1940-årene og fyller idag en viktig rolle.
En professor II-stilling er i regelen knyttet til en hovedstilling ved en annen institusjon. Flertallet av professorer II har klinisk hovedstilling i helsevesenet (typisk som overleger) og professor II-ordningen er helt sentral i samarbeidet mellom helseforetakene og universitetene. Andre er ansatt i toppstillinger i den norske instituttsektoren (eksempelvis NUPI) eller som professorer ved andre universiteter i Norge eller utlandet (herunder verdenskjente akademikere fra utlandet som knyttes til norske universiteter gjennom en tidsbegrenset bistilling). Mange professorer II er forskningsgruppeledere eller lignende hos hovedarbeidsgiver, en del har høyere lederstillinger (f.eks. direktør for Folkehelseinstituttet, stillinger i sykehusledelse, forskningssjef og lignende). Professorer II bidrar positivt gjennom å bygge bånd mellom institusjoner, gjennom å bidra med spisskompetanse i bl.a. forskning, veiledning (særlig av doktorgrader) og lignende, og gjennom å være døråpnere for studenter og yngre forskere inn i instituttsektoren, helseforetak eller andre universiteter. Dette er viktig ettersom universitetene ikke har stillinger til alle som tar utdanningen sin der; mange stipendiater og postdoktorer vil senere måtte finne arbeid f.eks. i instituttsektoren eller helseforetakene, og da vil det være hensiktsmessig å legge til rette for kontakt mellom institusjonene. Professorer II bidrar også til utveksling av kunnskap mellom institusjoner og oppbygging av nasjonale forskermiljøer. Stillingen har altså gjerne et strategisk siktemål knyttet til utbygging av institusjonelt samarbeid på toppstillingnivå. Professorer II har formell professorkompetanse, dvs. samme kompetanse som andre professorer, og stillingene besettes følgelig av høyt kompetente personer med relevante stillinger i andre sektorer/institusjoner. Forarbeidene til ny universitets- og høyskolelov uttaler at det skal være «økt mobilitet mellom institusjoner nasjonalt og internasjonalt» og at «ansatte lettere skal kunne veksle mellom stillinger i universitets- og høyskolesektoren [og] instituttsektoren». Professor II-ordningen er et virkemiddel som bidrar til å oppfylle disse målene, gjennom å fremme kontakt mellom universitetene og f.eks. instituttsektoren. Uten ordningen ville kontakten mellom f.eks. instituttsektoren og universitetene bli vesentlig mindre. Professor II-stillinger er finansiert på ulike måter. Noen er finansiert internt av universitetene, men et betydelig antall stillinger er eksternfinansierte og knyttet til konkrete samarbeidsavtaler på institusjonelt nivå, f.eks. mellom et universitet og et helseforetak eller institutt. Det ligger i sakens natur at slike avtaler som regel har et tidsperspektiv på noen år (f.eks. fem år, med mulighet for forlengelse), og at ekstern samarbeidspartner/finansiør ikke forplikter seg til evig tid. Om midlertidighet Professor II-stillinger kan både være faste og på åremål. Grunnen til at de ofte er på åremål skyldes at de ofte finansieres av den andre samarbeidspartnereren, typisk ved at f.eks. Oslo universitetssykehus finansierer en slik bistilling for en lege i klinisk stilling, som også er forsker og som har professorkompetanse. Det er vanlig å inngå slike avtaler om finansiering for fem år av gangen. Det er også vanlig å fornye dem så lenge det er et pågående institusjonelt samarbeid. De som innehar bistillingene er i nesten alle tilfeller fast ansatt i hovedstillingen som bistillingen er knyttet til. Professor II-stillinger tilhører dessuten toppen av den akademiske stigen, og at selve bistillingen i en del tilfeller er på åremål, er ikke noe problem for dem som innehar bistillingen. De opplever ikke reelt å være midlertidig ansatte fordi bistillingen er på åremål, når de har en fast hovedstilling. Det er derfor meningsløst å sammenligne denne ordningen med problematikken med midlertidighet. Muligheten for å ansette på åremål er dessuten helt nødvendig for å sikre nødvendig fleksibilitet for eksternt finansierte professor II-stillinger. Det er vanskelig å se for seg at eksterne samarbeidspartnere vil forplikte seg til en tidsubegrenset finansiering av bistillinger hos andre institusjoner. Dette gjelder særlig dersom man ønsker å utvikle samarbeid med instituttsektoren eller næringslivet. Bistillingen er dessuten gjerne knyttet til et konkret samarbeid mellom to institusjoner, der et tidsperspektiv på noen år (f.eks. 5) er mer naturlig. Forøvrig viser jeg til omtalen av ordningen her som dekker mange av disse temaene: https://no.wikipedia.org/wiki/Professor#Professor_II