Studentparlamentet ved Universitetet i Oslo har følgende innspill:
- Vurdering og sensur: Kravet om to sensorer bør gjelde alle eksamener i emner på 10 studiepoeng eller mer. Kravet om at minst én av sensorene skal være eksterne bør oppheves. Krave t om to sensorer må fortsatt beholdes på alle eksamener som ikke er etterprøvbare.
- Midlertidige ansettelser: § 6-5 første, andre og tredje ledd bør oppheves for å harmonisere reglene for midlertidighet i UH-loven og arbeidsmiljøloven. § 6-6 om bistillinger i UH-sektoren bør opprettholdes.
- Nedleggelse av studiesteder og avvikling av sentrale profesjonsfag : Utdanningsinstitusjonene bør selv ha myndighet til å ta avgjørelser om nedleggelse av studiesteder.
- Felles klagenemnd adgang til å ilegge strengere reaksjoner: Fristen for Felles klagenemnd sin mulighet til å vedta strengere reaksjoner bør ikke utvides. Studentparlamentet støtter en videreføring av dagens lovverk.
- Norsk som fagspråk: Vi stiller oss negative til å forskriftsfeste krav om norsk sammendrag i alle doktorgradsavhandlinger, men støtter å innføre en hjemmel for å kunne fastsette nærmere krav i forskrift til norsk og samisk som fagspråk.
- Vurdering og sensur: Kravet om to sensorer bør gjelde alle eksamener i emner på 10 studiepoeng eller mer. Kravet om at minst én av sensorene skal være eksterne bør oppheves. Krave t om to sensorer må fortsatt beholdes på alle eksamener som ikke er etterprøvbare.
- Midlertidige ansettelser: § 6-5 første, andre og tredje ledd bør oppheves for å harmonisere reglene for midlertidighet i UH-loven og arbeidsmiljøloven. § 6-6 om bistillinger i UH-sektoren bør opprettholdes.
- Nedleggelse av studiesteder og avvikling av sentrale profesjonsfag : Utdanningsinstitusjonene bør selv ha myndighet til å ta avgjørelser om nedleggelse av studiesteder.
- Felles klagenemnd adgang til å ilegge strengere reaksjoner: Fristen for Felles klagenemnd sin mulighet til å vedta strengere reaksjoner bør ikke utvides. Studentparlamentet støtter en videreføring av dagens lovverk.
- Norsk som fagspråk: Vi stiller oss negative til å forskriftsfeste krav om norsk sammendrag i alle doktorgradsavhandlinger, men støtter å innføre en hjemmel for å kunne fastsette nærmere krav i forskrift til norsk og samisk som fagspråk.
Vurdering og sensur
Vi mener det er viktig å beholde to sensor-ordningen for eksamener i emner på minst 10 studiepoeng. Det blir argumentert for at en nedre grense på 15 studiepoeng utgjør en stor del av et studieårsverk, men vi mener at dette også gjelder for eksamener som utgjør 10 studiepoeng, fordi det er så hyppig brukt. En eksamen på 10 studiepoeng vil ikke nødvendigvis utgjøre en stor del av graden i seg selv, men i grader der hvor 10 studiepoeng er normen vil summen av disse utgjøre en stor del. Det kan føre til at en student fullfører en hel bachelorgrad, der det kun har vært to sensorer på selve bacheloroppgaven. Innføring av en to-sensorordning ved formelle vurderinger skal ikke gå på bekostning av studenters læringstilbud og øvrige utdanningskvalitet. En eventuell ordning må ta hensyn til problematikk ved mindre fagmiljø.
Vi er enige i at kravet om at én av sensorene skal være eksterne bør oppheves. Man ser i dag at fusjonering av utdanningsinstitusjoner har ført til færre potensielle kandidater til eksterne sensorer. Samtidig er dette også spesielt utfordrende for mindre studieprogrammer. Det er derfor ikke hensiktsmessig for utdanningsinstitusjonene å bruke store ressurser for å imøtekomme dette kravet. Vi mener dog at det må komme klarere frem i det nye lovverket at institusjonene fortsatt skal prøve å oppnå dette kravet der det ikke krever uforholdsmessig store ressurser. Dette er for at institusjonene ikke automatisk skal gå for to interne sensorer, der det hadde vært mulig å finne eksterne sensorer.
Ordlyden i departementets forslag er etter vår mening altfor åpen for forskjellige tolkninger. Departementets foreslår at krav om to sensorer skal gjelde for “alle eksamener som alene utgjør 15 studiepoeng eller mer”. Vi frykter at dette kan åpne for at institusjonene legger opp emnene til å ha en annen form for vurdering i løpet av semesteret, som også blir vektet i den endelige karakteren. Man kan da unngå kravet om to sensorer ved eksamen, ved å argumentere for at det ikke er den som alene utgjør 15 studiepoeng. Vi ber derfor om at ordlyden i den endelige loven er enda klarere på dette enn departementets forslag.
Vi støtter å fjerne særreglene for midlertidig ansettelse i universitets- og høyskoleloven § 6-5 første, andre og tredje ledd. Vi ser på midlertidige ansettelse i UH-sektoren som et problem. Det er uheldig at spesielt yngre personer som velger å jobbe i akademia må gå flere år uten sikkerheten av en fast jobb. Det fører ikke bare med seg en rekke utfordringer når det kommer til arbeidsmiljø, men også for livene deres ved siden av jobb. Det er også uheldig hvis denne usikkerheten fører til at de ikke tør å si ifra om kritikkverdige ting, i frykt for at de senere ikke vil få tilbud om fast stilling.
Vi mener at loven om særstillinger ikke skal endres. Særstillinger i UH-sektoren dreier seg ofte om professor II- og førsteamanuensis II-stillinger. Dette er stillinger som innebærer at personen allerede har en fast ansettelse et annet sted, og vi vurderer det derfor ikke som et problem på samme måte som andre midlertidige stillinger. Faglig er det også viktige tilskudd for at institusjonene skal kunne innhente ny kompetanse.
Muligheten til å legge ned studiesteder og avvikle sentrale profesjonsfag må ligge ene og alene hos utdanningsinstitusjonene. I dag er det institusjonene som er ansvarlig for kvaliteten i sine utdanninger, og institusjonenes autonomi og strategiske og faglige vurderinger bør ikke overprøves. NOKUT har ansvar for å føre tilsyn og sikre kvalitet i utdanningene. Statlig styring av hvilke studiesteder og profesjonsfag som skal avvikles vil kunne gå på bekostning av kvaliteten i utdanningene, og vi mener dette ansvaret bør ligge hos utdanningsinstitusjonene.
Det er også uklart hva som menes i den foreslåtte lovteksten med “stor regional betydning” og Studentparlamentet mener det iallfall burde settes klarere kriterier for når nedleggelse av studiesteder og avvikling sentrale profesjonsfag eventuelt skal legges til Kongen i statsråd.
Studentparlamentet er imot at Felles klagenemnd skal få utvidet rett til å ilegge strengere reaksjoner ved klagesaker. At Felles klagenemnd i dag ikke har kapasitet til å behandle saker innenfor tiden som er fastsatt i loven skal ikke føre en større risiko over på studentene. En utvidet frist vil heller ikke gi noen incentiver for raskere saksbehandling, men heller det motsatte.
Vi stiller oss også dypt kritiske til argumentet for at en utvidet rett vil påvirke studentenes motivasjon til å klage. Dette antyder at studenter klager fordi de vet at det ikke kan medføre en strengere straff, og derfor ikke har noen negative konsekvenser. Dette viser liten tillit til studentene.
Det ble også trukket frem i høringsnotatet at korona-pandemien og en høyere andel hjemmeeksamener bidro til flere klagesaker. Vi mener det er uheldig hvis lovverket skal endres på grunnlag av den ekstraordinære situasjonen som pandemien var, uten at vi vet om den økte mengden klagesaker også vil vedvare etter pandemien.
Vi er spesielt kritiske til alternativ 3, som foreslår en utvidet frist til 9 måneder. Dette vil være en periode som strekker seg lengre enn et helt semester, som kan medføre en rekke problemer. Å sende inn en klage medfører en stor mental belastning for studentene. Det kommer i tillegg til den allerede krevende situasjonen med forlenget studieløp på grunn av utestengelse. Hvis behandlingstiden overstiger lengden på ett semester vil det føre til at studenter som har blitt utestengt i ett semester, og deretter blir ilagt en strengere reaksjon av Felles klagenemnd, vil bli utestengt fra et semester som allerede har begynt. Denne grensen er også langt over det som i dag er gjennomsnittlig behandlingstid, selv med det økte antallet klagesaker som følge av pandemien.
Vi mener det er lite hensiktsmessig å forskriftsfeste krav om norsk sammendrag i alle doktorgradsavhandlinger, som er foreslått i NOU 2022: 2. Vi er usikre på hvor stor betydning dette vil ha for norsk som fagspråk, og ser for oss at dette uansett vil være en ettertanke i arbeidet med doktorgradsavhandlinger.
Samtidig er vi bekymret for fallet i bruk av norsk språk i akademia. Vi ser på det som en særlig stor utfordring knyttet til studentenes evne til å bruke fagkunnskapene sine på norsk. Dagens studenter er også morgendagens forskere og undervisere. De er avhengige av å lære faget sitt på norsk for å bedre kunne formidle kunnskapen videre i samfunnet. Vi støtter derfor å innføre en hjemmel for å kunne fastsette nærmere krav i forskrift, fordi vi mener dagens lovverk ikke i tilstrekkelig grad klarer å bevare norsk som fagspråk.
Vi er enige i at kravet om at én av sensorene skal være eksterne bør oppheves. Man ser i dag at fusjonering av utdanningsinstitusjoner har ført til færre potensielle kandidater til eksterne sensorer. Samtidig er dette også spesielt utfordrende for mindre studieprogrammer. Det er derfor ikke hensiktsmessig for utdanningsinstitusjonene å bruke store ressurser for å imøtekomme dette kravet. Vi mener dog at det må komme klarere frem i det nye lovverket at institusjonene fortsatt skal prøve å oppnå dette kravet der det ikke krever uforholdsmessig store ressurser. Dette er for at institusjonene ikke automatisk skal gå for to interne sensorer, der det hadde vært mulig å finne eksterne sensorer.
Ordlyden i departementets forslag er etter vår mening altfor åpen for forskjellige tolkninger. Departementets foreslår at krav om to sensorer skal gjelde for “alle eksamener som alene utgjør 15 studiepoeng eller mer”. Vi frykter at dette kan åpne for at institusjonene legger opp emnene til å ha en annen form for vurdering i løpet av semesteret, som også blir vektet i den endelige karakteren. Man kan da unngå kravet om to sensorer ved eksamen, ved å argumentere for at det ikke er den som alene utgjør 15 studiepoeng. Vi ber derfor om at ordlyden i den endelige loven er enda klarere på dette enn departementets forslag.
Vi støtter å fjerne særreglene for midlertidig ansettelse i universitets- og høyskoleloven § 6-5 første, andre og tredje ledd. Vi ser på midlertidige ansettelse i UH-sektoren som et problem. Det er uheldig at spesielt yngre personer som velger å jobbe i akademia må gå flere år uten sikkerheten av en fast jobb. Det fører ikke bare med seg en rekke utfordringer når det kommer til arbeidsmiljø, men også for livene deres ved siden av jobb. Det er også uheldig hvis denne usikkerheten fører til at de ikke tør å si ifra om kritikkverdige ting, i frykt for at de senere ikke vil få tilbud om fast stilling.
Vi mener at loven om særstillinger ikke skal endres. Særstillinger i UH-sektoren dreier seg ofte om professor II- og førsteamanuensis II-stillinger. Dette er stillinger som innebærer at personen allerede har en fast ansettelse et annet sted, og vi vurderer det derfor ikke som et problem på samme måte som andre midlertidige stillinger. Faglig er det også viktige tilskudd for at institusjonene skal kunne innhente ny kompetanse.
Muligheten til å legge ned studiesteder og avvikle sentrale profesjonsfag må ligge ene og alene hos utdanningsinstitusjonene. I dag er det institusjonene som er ansvarlig for kvaliteten i sine utdanninger, og institusjonenes autonomi og strategiske og faglige vurderinger bør ikke overprøves. NOKUT har ansvar for å føre tilsyn og sikre kvalitet i utdanningene. Statlig styring av hvilke studiesteder og profesjonsfag som skal avvikles vil kunne gå på bekostning av kvaliteten i utdanningene, og vi mener dette ansvaret bør ligge hos utdanningsinstitusjonene.
Det er også uklart hva som menes i den foreslåtte lovteksten med “stor regional betydning” og Studentparlamentet mener det iallfall burde settes klarere kriterier for når nedleggelse av studiesteder og avvikling sentrale profesjonsfag eventuelt skal legges til Kongen i statsråd.
Studentparlamentet er imot at Felles klagenemnd skal få utvidet rett til å ilegge strengere reaksjoner ved klagesaker. At Felles klagenemnd i dag ikke har kapasitet til å behandle saker innenfor tiden som er fastsatt i loven skal ikke føre en større risiko over på studentene. En utvidet frist vil heller ikke gi noen incentiver for raskere saksbehandling, men heller det motsatte.
Vi stiller oss også dypt kritiske til argumentet for at en utvidet rett vil påvirke studentenes motivasjon til å klage. Dette antyder at studenter klager fordi de vet at det ikke kan medføre en strengere straff, og derfor ikke har noen negative konsekvenser. Dette viser liten tillit til studentene.
Det ble også trukket frem i høringsnotatet at korona-pandemien og en høyere andel hjemmeeksamener bidro til flere klagesaker. Vi mener det er uheldig hvis lovverket skal endres på grunnlag av den ekstraordinære situasjonen som pandemien var, uten at vi vet om den økte mengden klagesaker også vil vedvare etter pandemien.
Vi er spesielt kritiske til alternativ 3, som foreslår en utvidet frist til 9 måneder. Dette vil være en periode som strekker seg lengre enn et helt semester, som kan medføre en rekke problemer. Å sende inn en klage medfører en stor mental belastning for studentene. Det kommer i tillegg til den allerede krevende situasjonen med forlenget studieløp på grunn av utestengelse. Hvis behandlingstiden overstiger lengden på ett semester vil det føre til at studenter som har blitt utestengt i ett semester, og deretter blir ilagt en strengere reaksjon av Felles klagenemnd, vil bli utestengt fra et semester som allerede har begynt. Denne grensen er også langt over det som i dag er gjennomsnittlig behandlingstid, selv med det økte antallet klagesaker som følge av pandemien.
Vi mener det er lite hensiktsmessig å forskriftsfeste krav om norsk sammendrag i alle doktorgradsavhandlinger, som er foreslått i NOU 2022: 2. Vi er usikre på hvor stor betydning dette vil ha for norsk som fagspråk, og ser for oss at dette uansett vil være en ettertanke i arbeidet med doktorgradsavhandlinger.
Samtidig er vi bekymret for fallet i bruk av norsk språk i akademia. Vi ser på det som en særlig stor utfordring knyttet til studentenes evne til å bruke fagkunnskapene sine på norsk. Dagens studenter er også morgendagens forskere og undervisere. De er avhengige av å lære faget sitt på norsk for å bedre kunne formidle kunnskapen videre i samfunnet. Vi støtter derfor å innføre en hjemmel for å kunne fastsette nærmere krav i forskrift, fordi vi mener dagens lovverk ikke i tilstrekkelig grad klarer å bevare norsk som fagspråk.