Høringsvar fra Universitetet i Agder
Universitetet i Agder takker for muligheten til å gi innspill til forslaget til endringer i universitets- og høyskoleloven (grunnlag for ny universitets- og høyskolelov)
UiA har kommentarer og innspill i tråd med høringsnotatets disposisjon. Innledningsvis fremmes ønske om at ny lov vil være på et mer overordnet og prinsipielt nivå enn det som ligger i forslaget. Dette er i tråd med ambisjonen om å styre mer i det store og mindre i det små. Reguleringer bidrar også til at institusjonene blir likere og det setter begrensninger på autonomien som er viktig for at vi skal utføre vårt samfunnsoppdrag på en best mulig måte.
UiA støtter forslaget om å gå bort fra krav om to sensorer ved alle eksamener med karakter A til F og er tilfreds med at departementet har lyttet til sektorens innspill med hensyn til to-sensorordningen. Fastsatt krav kunne fått uheldige konsekvenser, blant annet i forbindelse med gjennomføring av sensur ved bruk av nye vurderingsformer. Loven bør ikke inneholde detaljerte krav om sensur da institusjonene selv best kan kvalitetssikre vurderingene.
Det er viktig med to sensorer på større avsluttende arbeider. UiA støtter forslaget om at det skal stilles krav om to sensorer på bacheloroppgaver eller lignende, forutsatt at «eller lignende» betyr oppgaver med samme funksjon som bacheloroppgave og ikke alle større oppgaver som kan inngå i ulike emner.
Det bør også være to sensorer ved eksamener som ikke lar seg etterprøve, samt for praksis. UiA er blant institusjonene som tilbyr mange rammeplanstyrte utdanninger hvor praksis inngår, samt et økende omfang praksis i ikke-rammeplanstyrte utdanninger. Siden det ikke vil være mulig for to sensorer å følge studenten gjennom hele praksisperioden, vil rollen til sensor nummer to i disse tilfellene nødvendigvis være annerledes enn den som følger studenten på praksisstedet. Det vil være viktig å presisere hvem som har hovedsensor-ansvaret.
Ved UiA sensureres i overkant av 1 700 bacheloroppgaver hvert studieår fordelt på om lag 40 emner. Når det gjelder ikke etterprøvbare eksamener, har UiA i overkant av 70 emner med utøvende eksamener, og 310 emner med muntlige eksamener.
UiA har om lag 490 emner som har et omfang på 15 studiepoeng eller mer. Dette antallet inkluderer ph.d.-emner, men ikke bachelor- og masteroppgaver. Når det gjelder departementets forslag om å stille krav om to sensorer ved alle eksamener og vurderinger som utgjør 15 studiepoeng eller mer, oppfatter UiA dette som uklart, da det kan tolkes på følgende måter:
· kravet vil gjelde alle emner på 15 studiepoeng eller mer hvor det gjennomføres én eksamen som vekter 100%
· kravet vil gjelde alle emner på 15 studiepoeng eller mer uavhengig av antall deleksamener.
Departementets forslag kan gi uønskede konsekvenser i form av at emner på 15 studiepoeng eller mer deles opp. Det er også noen utdanninger som er mer tverrfaglige enn andre. Ved UiA er for eksempel barnehagelærerutdanningen i stor grad organisert i tverrfaglige emner. Departementets forslag kan gjøre det mer komplisert å gjennomføre eksamener enn ved dagens ordning. Dersom det likevel skal settes en grense for bruk av to sensorer, er 15 studiepoeng en hensiktsmessig grense. I tilfelle bør krav om to sensorer gjelde alle emner på 15 studiepoeng eller mer, uavhengig av antall deleksamener i emnet.
Høringsforslaget innebærer at krav om to sensorer for bacheloroppgave, ikke-etterprøvbare eksamener og emner på 15 studiepoeng eller mer, vil gjelde uavhengig av bruk av gradert karakterskala eller bestått/ikke bestått. UiA er støtter dette.
Som et generelt utgangspunkt støtter UiA departementets ønske om å redusere bruken av midlertidige stillinger, men det stilles spørsmål om virkemidlene som er foreslått i høringen er formålstjenlige.
Forslag om å oppheve uhl. § 6-5 første til tredje ledd
Kvalifiserende engasjement blir i svært liten grad benyttet ved UiA, men slik UiA vurderer bør muligheten for slike ansettelser opprettholdes. Hensikten med kvalifiserende engasjement er ikke midlertidighet, men nettopp muligheten for en fast ansettelse innen kort tid.
UiA støtter dog departementet i at regelen om kvalifiserende engasjement kan skape en del tolkningsspørsmål, og UiA finner at eventuell bruk av denne type tilsetting forutsetter at institusjonen har klare retningslinjer og interne prosedyrer.
For øvrig bemerker UiA at muligheten til å be ansettelsesmyndigheten om å tilsette i en lavere stillingskategori enn det som følger av utlysningsteksten, slik departementet legger til grunn i høringsnotatet, ikke vil være rettslig mulig. Da dette vil bryte med kvalifikasjonsprinsippet jf statsansatteloven § 3.
All den tid UiA ikke støtter forslaget om å oppheve muligheten til å ansette i kvalifiserende engasjement, støttes følgelig heller ikke forslaget om å oppheve uhl. § 6-4 tredje ledd.
Forslag om å endre uhl. § 6-5 fjerde ledd
Det er ikke åpenbart hvordan dette forslaget vil medføre redusert midlertidighet. Slik UiA vurderer, vil høringsforslaget lett resultere i at arbeidsgiver må erstatte en midlertidig ansatt med en annen midlertidig ansatt. Det er ikke ønskelig, og i direkte strid med statsansatteloven. Forslaget vil også medføre økt administrasjon ved gjennomføring av flere oppsigelser og ansettelser. På bakgrunn av dette støtter UiA ikke dette forslaget.
Når det gjelder det rent tekniske forslaget om å fjerne ordene «[…]valgt eller[…]», støtter UiA dette.
Forslag om å oppheve uhl. § 6-6
Forslaget om å oppheve § 6-6 støttes ikke. Som departementet selv poengterer, forutsetter denne type bistillinger at den ansatte allerede har en fast 100% hos en annen arbeidsgiver. Disse stillingene representerer ikke midlertidighet i sin ordinære form, og hensynet for å redusere denne type tilknytningsform er derfor ikke ivaretatt.
Departementets forslag vil kunne medføre økt bruk av midlertidighet, ved å legge til grunn det som vil representere et utvidet anvendelsesområdet til statsansatteloven § 9 tredje ledd bokstav a). Dette er et snevert unntak fra hovedregel om fast tilsetting, som forutsetter at arbeidet er av «midlertidig karakter ». Dette forutsetter blant annet situasjoner hvor den ansatte skal utføre et bestemt definert oppdrag med en start- og sluttdato, eller at den ansatte skal utføre oppgaver som i sin art skiller seg fra den ordinære driften. Ved en korrekt anvendelse av statsansatteloven § 9 første ledd bokstav a), finner UiA at den i de fleste tilfeller ikke vil kunne benyttes som hjemmel for midlertidighet ved bistillinger. Resultatet er da enten en administrativ tilsetting for en periode på 6+6 måneder, med hjemmel i statsansatteloven § 7 første ledd, eller en fast ansettelse i deltidsstilling. En slik fast ansettelse må skje av styret selv i en kallelse, jf. uhl. § 6-3 fjerde ledd. I denne forbindelse bemerkes det at statsansatteloven § 7 tredje ledd bokstav b) ikke hjemler et unntak fra utlysningsplikten, slik departementet feilaktig legger til grunn i høringsnotatet.
Videre finner UiA grunn til å bemerke at saklighetskravet som følger av statsansatteloven § 19 vil være det samme ved bistillinger som ved ordinære stillinger. Slik at det ikke vil være enklere å gå til oppsigelse av en fast bistilling, slik det anføres i høringsnotatet. I denne sammenheng påpekes det også at all den tid ansettelsen skjer i styret ved kallelse, er det også styret som har oppsigelsesmyndighet.
Departementet ber også om høringsinstansenes innspill på angitte forslag. UiA har innspill tilfølgende forslag:
Hvorvidt uhl. § 6-4 første ledd bokstav c) bør oppheves
Departementet peker på flere sider ved denne type lederstillinger (særlig instituttlederstilling) som er kjent. Særlig det faktum at det ofte rekrutteres internt i slik stillinger og at ledelsesbiten kan være utfordre all den tid vedkommende skal tilbake i miljøet som ansatt etter endt åremål. UiA er imidlertid usikker på om forslaget om å oppheve § 6-4 første ledd bokstav c) er rette virkemiddel. Behovet for å øke lederkompetansene i disse stilingene kan og bør trolig heller løses ved andre virkemidler enn å gjøre stillingen fast.
Når det gjelder denne type lederstillinger, understrekes viktigheten av forsknings- og undervisningsledelse, samt nødvendigheten av faglig utvikling. For å sikre faglig, strategisk ledelse må leder selv ha et aktivt forhold til forskingen. Dersom dette blir faste stillinger, vil det kunne medføre at leder mister den aktive og tette kontakten med det faget. Det kan også stilles spørsmål ved om hvor attraktivt en slik fast lederstilling blant vitenskapelig ansatte er, og således om søkergrunnlaget vil bli bredere dersom stillingene var faste.
Når det gjelder stilling som dekan, bemerkes det at for de institusjoner som har valgt rektor, vil det være naturlig at dekanperioden som hovedregel følger valgperioden, og det vil være uheldig om ikke rektor har innvirkning på ansettelsen av dekanene.
Hvorvidt uhl. § 6-4 første ledd bokstav i) bør oppheves
For vitenskapelig ansatte innen kunstneriske fag er det for mange avgjørende å også ha en fot innen det utøvende virke. Dette er også i institusjonens interesse, og det er gode grunner for å legge til rette for en slik kombinasjon.
Skapende og utøvende felt består av til dels små miljøer som er avhengig av en kontinuerlig utveksling med det frie feltet, spesielt for å kunne tilby relevante utdanninger av høy kvalitet. Det vil derfor være viktig å beholde muligheten for å knytte til seg den alle nyeste kompetansen for en avgrenset periode. Bruk av åremål i et visst omfang er en ordning som er godt tilpasset kunstfagenes behov utenfor og innenfor akademia, og balanserer forutsigbarhet og behovet for faglig fornyelse.
På bakgrunn av dette stiller UiA seg kritisk til dette forslaget.
Hvorvidt det er behov for endring i bestemmelsene om lengde på de ulike åremålsstillingene i uhl. § 6-4 andre og tredje ledd.
En endring på åremålenes lengde vil ikke i seg selv redusere midlertidigheten, og UiA ser ikke grunn til å endre denne bestemmelsen.
Universiteter og høyskoler er institusjoner med betydelige fullmakter og institusjonell autonomi. Autonomien er viktig for at institusjonene skal kunne fylle sitt samfunnsoppdrag. I universitets- og høyskoleloven fremgår det at styrene er institusjonenes øverste myndighet og skal sørge for at «den faglige virksomheten holder høy kvalitet og for at institusjonene drives effektivt og i overenstemmelse med de lover, forskrifter og regler som gjelder, og de rammer og mål som gir av overordnet myndighet». Styrene for institusjonene er ansvarlige for å forvalte virksomhetens ressurser på en best mulig måte. Det er tydelig understreket fra sentrale myndigheter at det økonomiske handlingsrommet blir mindre i årene fremover og at det i økende grad blir viktig å prioritere mellom gode formål. Vi vet også at evnen til rask omstilling er avgjørende for at vi som nasjon skal lykkes i fremtidens arbeidsliv. Samfunnsutfordringene vi står overfor gir universiteter og høyskoler en tydeligere omstillingsrolle både regionalt og nasjonalt.
Vi vil også understreke at den demokratiske rollen universiteter og høyskoler har for å utfordre offentlige myndigheter gjennom åpen, uavhengig og kritisk forskning, formidling og samfunnsdebatt.
Samlet understreker dette betydningen av at institusjonene selv bør håndtere egen organisasjonsstruktur og eget studietilbud. Da må styringspolitikken gi institusjonene handlingsrom, tillit og ansvar. Universitetet i Agder støtter derfor ikke forslaget om en reduksjon i autonomi og handlingsrom gjennom at nedleggelser av studiesteder og av sentrale profesjonsfag av regional betydning skal avgjøres av Kongen i statsråd.
Departementet må også klargjøre hva som menes med et studiested. Er dette kun campus, eller kan det også gjelder studiesentre.
Det er heller ikke entydig hva som menes med et profesjonsfag: gjelder det hele utdanningsløpet, eller kan det også gjelde for enkelte retninger innenfor et studietilbud som for eksempel en spesialisering innenfor lærerutdanning? Det bør også klargjøres hva som blir de praktiske konsekvensene av å bli pålagt å opprettholde profesjonsfag som har liten eller ingen søknad, slik at man ikke får tilstrekkelig finansiering for å drifte studiet.
UiA vil også presisere i denne sammenheng at desentralisering ikke må gå på bekostning av kvalitet.
Av de tre skisserte alternativene anser UiA det som mest hensiktsmessig å innføre en særregel i universitets- og høyskoleloven om forlengelse av fristen i forvaltningsloven (alternativ 3), hvor Felles klagenemnd kan vedta en strengere reaksjon i ni måneder fra saken ble påklaget. UiA ser likevel den store ulempen for studentene å måtte vente så lenge som ni måneder på en strengere reaksjon.
Dette alternativet kan sikre en likere behandling av saker på tvers av institusjonene, og vil bidra til at studentene som får kortere utestengelse enn to semester, må vurdere nøyere hvorvidt de bør klage.
UiA vil også vise til NOU 2020: 3 Ny lov om universiteter og høyskoler, hvor det ble foreslått at adgangen til å utestenge studenten ved fusk endres fra ett til to år. UiA mener dette bør vurderes med tanke på særlig alvorlige tilfeller av fusk. Eksempler på slike saker kan være tilfeller der en student har fusket flere ganger, der det er stort omfang av plagiat, eller der studenter fusker klart med hensikt (innsendelse til betalingssider etc.)
UiA mener detaljerte regler om opptak bør ligge i opptaksforskriften og støtter forslaget om å videreføre gjeldende fordeling mellom lov og forskrift. UiA støtter også forståelsen om at «generelt opptaksgrunnlag» skal omfatte alle opptaksgrunnlag, mens «generell studiekompetanse» forbeholdes opptaksgrunnlag for fullført og bestått videregående opplæring med riktig fagsammensetning og timetall.
UiA støtter forslaget om å ta ut § 3-6 (6).
UiA støtter forslaget til endring slik det er formulert i §1-7, første ledd.
UiA mener det er viktig at praksis i fuskesaker er mest mulig lik . For eksempel er det behov for tydeligere avklaringer med hensyn til beviskrav for det objektive vilkåret for utestenging og annullering, og eventuell differensiering mellom disse to reaksjonene. Det er også uheldig dersom det er ulik praksis i sektoren f.eks. når det gjelder selvplagiering.
Vi ser imidlertid at det er utfordringer ved å definere fusk i loven, blant annet fordi det oppstår nye måter å fuske på. UiA er derfor enig i at definisjonene fortsatt bør ligge i institusjonenes lokale forskrifter, men registrerer at Studentorganisasjonen i Agder (STA) mener det kan være hensiktsmessig med en definisjon i loven. UiA støtter forslaget om å utarbeide en nasjonal veileder til støtte både for arbeidet med lokale forskrifter og med enkeltsaker. Det er viktig at en slik veileder holdes oppdatert for eksempel når det oppdages nye måter studenter fusker på, eller ved nye rettsavgjørelser.
UiA støtter forslaget om å presisere at forskriftshjemmelen i § 8-3 sjette ledd også gjelder egenbetaling.
UiA har ingen kommentarer til disse forslagene.
UiA er enig i at loven fastsetter hovedstrukturen for grader, det vil si bachelor-, master- og ph.d.-grad, samt ph.d. i kunstnerisk utviklingsarbeid i ny § 3-1 a. UiA mener det vil være hensiktsmessig med en mer utfyllende beskrivelse av gradssystemet i forskrift. UiA slutter seg også til forslaget om å overføre myndigheten til å etablere nye grader fra Kongen til departementet.
UiA mener det er behov for en gjennomgang av begrepsbruk i loven og at det med fordel kunne benyttes færre og mer entydige begrep.
UiA støtter forslaget om å ta inn regler i loven som tydeliggjør sammenhengen mellom kvalitetssikring og akkreditering og å flytte bestemmelsen om at kvalitetssikringsarbeidet skal følge ESG fra studiekvalitetsforskriften til loven.
Forslaget i kapittel 12.2.3 i høringsnotatet om at begrepet «studietilbud» erstattes med «studieprogram» i reglene om akkreditering og faglige fullmakter (endring i §§ 2-1, 3-1, 3-3 samt ny 3-3 a) støttes ikke. UiA mener det er behov for en samlebetegnelse som omfatter alle typer studier og emner. Definisjonen av «studietilbud» i departementets rundskriv F-03-16 har fungert slik. UiA ønsker denne begrepsbruken videreført i henhold til rundskrivet: «Betegnelsen studietilbud omfatter både studieprogram som fører frem til grad og kortere studier som årsenheter, videreutdanninger og emner som tilbys for seg selv og ikke er en del av et studieprogram.»
Vi finner det ikke problematisk å benytte «studietilbud» i forbindelse med akkreditering, jf. høringsnotatet s. 66.
«Studium» og «utdanningstilbud» er langt på vei synonymer som brukes som en generell/uformell beskrivelse av både studieprogram og studietilbud, men som det kanskje ikke er behov for i loven ved siden av de to sistnevnte begrepene. Begrepet «emne» må beholdes.
Når det gjelder begrepet «fag», er dette uklart. I de fleste tilfeller vil dette kunne erstattes av «studieprogram», «studietilbud» eller «emne». Det er likevel slik at «fag» kan brukes for å utdype eller beskrive ulike deler av et studieprogram eller et studietilbud – og i dagligtalen er et også et mye brukt begrep, både når en snakker om tradisjonelle skolefag og universitetsdisipliner.
Begrepene «eksamen», «prøve» og «forprøve» har ikke et entydig innhold. Vi foreslår at «prøve», eventuelt «forprøve», brukes om vurdering som ikke skal inngå i sluttvurdering, men som må være bestått/godkjent for å gå opp til eksamen, og at «eksamen» brukes om vurdering som alene utgjør, eller skal inngå i, sluttvurdering og danne grunnlag for karakterfastsetting for et emne. Det kan vurderes om det skal skilles mellom «prøve» og «forprøve», da sistnevnte kan definere en type prøving som har enda mer forberedende karakter enn prøve.
I den sammenheng vil UiA også peke på en problemstilling vedrørende klage på forprøve, jf. lovens § 5-3 (5): « Forprøver kan bare påklages når prøven ikke er bestått». I brev fra departementet til Universitetet i Oslo datert 26.01.2006 er det presisert at klage på studiekrav/forprøver skal behandles etter reglene i universitets- og høyskoleloven, dvs. med ekstern sensor. Pga. økende kompleksitet ved slike vurderinger, samt at en slik prosess vanskelig lar seg gjennomføre innen avvikling av eksamen, foreslår UiA at det ikke kreves ekstern sensor ved behandling av slik klage.
Når det gjelder begrepene «vurdering» og «sensur», oppfatter UiA begge disse som synonymer for vurderingsprosess, og mener de gjerne kan slås sammen til «vurdering». Det oppfattes imidlertid en nyanseforskjell mellom disse og «bedømmelse» som mer forstås som resultat av vurderingen.
Dagens lov gir hjemmel for bortvisning dersom en student forstyrrer medstudenters arbeid eller virksomheten ved institusjonen ellers. Studenten kan bortvises fra nærmere bestemte områder , jfr. § 4-8 (1). Lovens ordlyd dekker undervisning og virksomhet på campus, men ikke nødvendigvis digital undervisning og annen aktivitet på digitale plattformer. Vi ber departementet vurdere om det er behov for endringer for å ta høyde for at bortvisning, både umiddelbar og for en lengre periode, også skal kunne gjelde digitale plattformer.
Til slutt vil UiA også vise til anbefaling i NOU 2020: 3 Ny lov om universiteter og høyskoler hvor det ble anbefalt å endre sensurfrist fra tre uker til 15 virkedager for å sikre bedre arbeidsforhold for sensorer. UiA ber om at dette innarbeides i loven.
Flere av forslagene vil medføre økte kostnader og ha betydelige administrative konsekvenser. Dette må tas i betraktning og departementet må i sine vurderinger vurdere om institusjonene er i stand til å gjennomføre samfunnsoppdraget gitt svært mange nye oppgaver gjennom flere styringsdokumenter uten tilførsel av friske midler. Realismen i implementeringen er avhengig i at institusjonene gis tilstrekkelige økonomiske rammevilkår.
Universitetet i Agder takker for muligheten til å gi innspill til forslaget til endringer i universitets- og høyskoleloven (grunnlag for ny universitets- og høyskolelov)
UiA har kommentarer og innspill i tråd med høringsnotatets disposisjon. Innledningsvis fremmes ønske om at ny lov vil være på et mer overordnet og prinsipielt nivå enn det som ligger i forslaget. Dette er i tråd med ambisjonen om å styre mer i det store og mindre i det små. Reguleringer bidrar også til at institusjonene blir likere og det setter begrensninger på autonomien som er viktig for at vi skal utføre vårt samfunnsoppdrag på en best mulig måte.
UiA støtter forslaget om å gå bort fra krav om to sensorer ved alle eksamener med karakter A til F og er tilfreds med at departementet har lyttet til sektorens innspill med hensyn til to-sensorordningen. Fastsatt krav kunne fått uheldige konsekvenser, blant annet i forbindelse med gjennomføring av sensur ved bruk av nye vurderingsformer. Loven bør ikke inneholde detaljerte krav om sensur da institusjonene selv best kan kvalitetssikre vurderingene.
Det er viktig med to sensorer på større avsluttende arbeider. UiA støtter forslaget om at det skal stilles krav om to sensorer på bacheloroppgaver eller lignende, forutsatt at «eller lignende» betyr oppgaver med samme funksjon som bacheloroppgave og ikke alle større oppgaver som kan inngå i ulike emner.
Det bør også være to sensorer ved eksamener som ikke lar seg etterprøve, samt for praksis. UiA er blant institusjonene som tilbyr mange rammeplanstyrte utdanninger hvor praksis inngår, samt et økende omfang praksis i ikke-rammeplanstyrte utdanninger. Siden det ikke vil være mulig for to sensorer å følge studenten gjennom hele praksisperioden, vil rollen til sensor nummer to i disse tilfellene nødvendigvis være annerledes enn den som følger studenten på praksisstedet. Det vil være viktig å presisere hvem som har hovedsensor-ansvaret.
Ved UiA sensureres i overkant av 1 700 bacheloroppgaver hvert studieår fordelt på om lag 40 emner. Når det gjelder ikke etterprøvbare eksamener, har UiA i overkant av 70 emner med utøvende eksamener, og 310 emner med muntlige eksamener.
UiA har om lag 490 emner som har et omfang på 15 studiepoeng eller mer. Dette antallet inkluderer ph.d.-emner, men ikke bachelor- og masteroppgaver. Når det gjelder departementets forslag om å stille krav om to sensorer ved alle eksamener og vurderinger som utgjør 15 studiepoeng eller mer, oppfatter UiA dette som uklart, da det kan tolkes på følgende måter:
· kravet vil gjelde alle emner på 15 studiepoeng eller mer hvor det gjennomføres én eksamen som vekter 100%
· kravet vil gjelde alle emner på 15 studiepoeng eller mer uavhengig av antall deleksamener.
Departementets forslag kan gi uønskede konsekvenser i form av at emner på 15 studiepoeng eller mer deles opp. Det er også noen utdanninger som er mer tverrfaglige enn andre. Ved UiA er for eksempel barnehagelærerutdanningen i stor grad organisert i tverrfaglige emner. Departementets forslag kan gjøre det mer komplisert å gjennomføre eksamener enn ved dagens ordning. Dersom det likevel skal settes en grense for bruk av to sensorer, er 15 studiepoeng en hensiktsmessig grense. I tilfelle bør krav om to sensorer gjelde alle emner på 15 studiepoeng eller mer, uavhengig av antall deleksamener i emnet.
Høringsforslaget innebærer at krav om to sensorer for bacheloroppgave, ikke-etterprøvbare eksamener og emner på 15 studiepoeng eller mer, vil gjelde uavhengig av bruk av gradert karakterskala eller bestått/ikke bestått. UiA er støtter dette.
Som et generelt utgangspunkt støtter UiA departementets ønske om å redusere bruken av midlertidige stillinger, men det stilles spørsmål om virkemidlene som er foreslått i høringen er formålstjenlige.
Forslag om å oppheve uhl. § 6-5 første til tredje ledd
Kvalifiserende engasjement blir i svært liten grad benyttet ved UiA, men slik UiA vurderer bør muligheten for slike ansettelser opprettholdes. Hensikten med kvalifiserende engasjement er ikke midlertidighet, men nettopp muligheten for en fast ansettelse innen kort tid.
UiA støtter dog departementet i at regelen om kvalifiserende engasjement kan skape en del tolkningsspørsmål, og UiA finner at eventuell bruk av denne type tilsetting forutsetter at institusjonen har klare retningslinjer og interne prosedyrer.
For øvrig bemerker UiA at muligheten til å be ansettelsesmyndigheten om å tilsette i en lavere stillingskategori enn det som følger av utlysningsteksten, slik departementet legger til grunn i høringsnotatet, ikke vil være rettslig mulig. Da dette vil bryte med kvalifikasjonsprinsippet jf statsansatteloven § 3.
All den tid UiA ikke støtter forslaget om å oppheve muligheten til å ansette i kvalifiserende engasjement, støttes følgelig heller ikke forslaget om å oppheve uhl. § 6-4 tredje ledd.
Forslag om å endre uhl. § 6-5 fjerde ledd
Det er ikke åpenbart hvordan dette forslaget vil medføre redusert midlertidighet. Slik UiA vurderer, vil høringsforslaget lett resultere i at arbeidsgiver må erstatte en midlertidig ansatt med en annen midlertidig ansatt. Det er ikke ønskelig, og i direkte strid med statsansatteloven. Forslaget vil også medføre økt administrasjon ved gjennomføring av flere oppsigelser og ansettelser. På bakgrunn av dette støtter UiA ikke dette forslaget.
Når det gjelder det rent tekniske forslaget om å fjerne ordene «[…]valgt eller[…]», støtter UiA dette.
Forslag om å oppheve uhl. § 6-6
Forslaget om å oppheve § 6-6 støttes ikke. Som departementet selv poengterer, forutsetter denne type bistillinger at den ansatte allerede har en fast 100% hos en annen arbeidsgiver. Disse stillingene representerer ikke midlertidighet i sin ordinære form, og hensynet for å redusere denne type tilknytningsform er derfor ikke ivaretatt.
Departementets forslag vil kunne medføre økt bruk av midlertidighet, ved å legge til grunn det som vil representere et utvidet anvendelsesområdet til statsansatteloven § 9 tredje ledd bokstav a). Dette er et snevert unntak fra hovedregel om fast tilsetting, som forutsetter at arbeidet er av «midlertidig karakter ». Dette forutsetter blant annet situasjoner hvor den ansatte skal utføre et bestemt definert oppdrag med en start- og sluttdato, eller at den ansatte skal utføre oppgaver som i sin art skiller seg fra den ordinære driften. Ved en korrekt anvendelse av statsansatteloven § 9 første ledd bokstav a), finner UiA at den i de fleste tilfeller ikke vil kunne benyttes som hjemmel for midlertidighet ved bistillinger. Resultatet er da enten en administrativ tilsetting for en periode på 6+6 måneder, med hjemmel i statsansatteloven § 7 første ledd, eller en fast ansettelse i deltidsstilling. En slik fast ansettelse må skje av styret selv i en kallelse, jf. uhl. § 6-3 fjerde ledd. I denne forbindelse bemerkes det at statsansatteloven § 7 tredje ledd bokstav b) ikke hjemler et unntak fra utlysningsplikten, slik departementet feilaktig legger til grunn i høringsnotatet.
Videre finner UiA grunn til å bemerke at saklighetskravet som følger av statsansatteloven § 19 vil være det samme ved bistillinger som ved ordinære stillinger. Slik at det ikke vil være enklere å gå til oppsigelse av en fast bistilling, slik det anføres i høringsnotatet. I denne sammenheng påpekes det også at all den tid ansettelsen skjer i styret ved kallelse, er det også styret som har oppsigelsesmyndighet.
Departementet ber også om høringsinstansenes innspill på angitte forslag. UiA har innspill tilfølgende forslag:
Hvorvidt uhl. § 6-4 første ledd bokstav c) bør oppheves
Departementet peker på flere sider ved denne type lederstillinger (særlig instituttlederstilling) som er kjent. Særlig det faktum at det ofte rekrutteres internt i slik stillinger og at ledelsesbiten kan være utfordre all den tid vedkommende skal tilbake i miljøet som ansatt etter endt åremål. UiA er imidlertid usikker på om forslaget om å oppheve § 6-4 første ledd bokstav c) er rette virkemiddel. Behovet for å øke lederkompetansene i disse stilingene kan og bør trolig heller løses ved andre virkemidler enn å gjøre stillingen fast.
Når det gjelder denne type lederstillinger, understrekes viktigheten av forsknings- og undervisningsledelse, samt nødvendigheten av faglig utvikling. For å sikre faglig, strategisk ledelse må leder selv ha et aktivt forhold til forskingen. Dersom dette blir faste stillinger, vil det kunne medføre at leder mister den aktive og tette kontakten med det faget. Det kan også stilles spørsmål ved om hvor attraktivt en slik fast lederstilling blant vitenskapelig ansatte er, og således om søkergrunnlaget vil bli bredere dersom stillingene var faste.
Når det gjelder stilling som dekan, bemerkes det at for de institusjoner som har valgt rektor, vil det være naturlig at dekanperioden som hovedregel følger valgperioden, og det vil være uheldig om ikke rektor har innvirkning på ansettelsen av dekanene.
Hvorvidt uhl. § 6-4 første ledd bokstav i) bør oppheves
For vitenskapelig ansatte innen kunstneriske fag er det for mange avgjørende å også ha en fot innen det utøvende virke. Dette er også i institusjonens interesse, og det er gode grunner for å legge til rette for en slik kombinasjon.
Skapende og utøvende felt består av til dels små miljøer som er avhengig av en kontinuerlig utveksling med det frie feltet, spesielt for å kunne tilby relevante utdanninger av høy kvalitet. Det vil derfor være viktig å beholde muligheten for å knytte til seg den alle nyeste kompetansen for en avgrenset periode. Bruk av åremål i et visst omfang er en ordning som er godt tilpasset kunstfagenes behov utenfor og innenfor akademia, og balanserer forutsigbarhet og behovet for faglig fornyelse.
På bakgrunn av dette stiller UiA seg kritisk til dette forslaget.
Hvorvidt det er behov for endring i bestemmelsene om lengde på de ulike åremålsstillingene i uhl. § 6-4 andre og tredje ledd.
En endring på åremålenes lengde vil ikke i seg selv redusere midlertidigheten, og UiA ser ikke grunn til å endre denne bestemmelsen.
Universiteter og høyskoler er institusjoner med betydelige fullmakter og institusjonell autonomi. Autonomien er viktig for at institusjonene skal kunne fylle sitt samfunnsoppdrag. I universitets- og høyskoleloven fremgår det at styrene er institusjonenes øverste myndighet og skal sørge for at «den faglige virksomheten holder høy kvalitet og for at institusjonene drives effektivt og i overenstemmelse med de lover, forskrifter og regler som gjelder, og de rammer og mål som gir av overordnet myndighet». Styrene for institusjonene er ansvarlige for å forvalte virksomhetens ressurser på en best mulig måte. Det er tydelig understreket fra sentrale myndigheter at det økonomiske handlingsrommet blir mindre i årene fremover og at det i økende grad blir viktig å prioritere mellom gode formål. Vi vet også at evnen til rask omstilling er avgjørende for at vi som nasjon skal lykkes i fremtidens arbeidsliv. Samfunnsutfordringene vi står overfor gir universiteter og høyskoler en tydeligere omstillingsrolle både regionalt og nasjonalt.
Vi vil også understreke at den demokratiske rollen universiteter og høyskoler har for å utfordre offentlige myndigheter gjennom åpen, uavhengig og kritisk forskning, formidling og samfunnsdebatt.
Samlet understreker dette betydningen av at institusjonene selv bør håndtere egen organisasjonsstruktur og eget studietilbud. Da må styringspolitikken gi institusjonene handlingsrom, tillit og ansvar. Universitetet i Agder støtter derfor ikke forslaget om en reduksjon i autonomi og handlingsrom gjennom at nedleggelser av studiesteder og av sentrale profesjonsfag av regional betydning skal avgjøres av Kongen i statsråd.
Departementet må også klargjøre hva som menes med et studiested. Er dette kun campus, eller kan det også gjelder studiesentre.
Det er heller ikke entydig hva som menes med et profesjonsfag: gjelder det hele utdanningsløpet, eller kan det også gjelde for enkelte retninger innenfor et studietilbud som for eksempel en spesialisering innenfor lærerutdanning? Det bør også klargjøres hva som blir de praktiske konsekvensene av å bli pålagt å opprettholde profesjonsfag som har liten eller ingen søknad, slik at man ikke får tilstrekkelig finansiering for å drifte studiet.
UiA vil også presisere i denne sammenheng at desentralisering ikke må gå på bekostning av kvalitet.
Av de tre skisserte alternativene anser UiA det som mest hensiktsmessig å innføre en særregel i universitets- og høyskoleloven om forlengelse av fristen i forvaltningsloven (alternativ 3), hvor Felles klagenemnd kan vedta en strengere reaksjon i ni måneder fra saken ble påklaget. UiA ser likevel den store ulempen for studentene å måtte vente så lenge som ni måneder på en strengere reaksjon.
Dette alternativet kan sikre en likere behandling av saker på tvers av institusjonene, og vil bidra til at studentene som får kortere utestengelse enn to semester, må vurdere nøyere hvorvidt de bør klage.
UiA vil også vise til NOU 2020: 3 Ny lov om universiteter og høyskoler, hvor det ble foreslått at adgangen til å utestenge studenten ved fusk endres fra ett til to år. UiA mener dette bør vurderes med tanke på særlig alvorlige tilfeller av fusk. Eksempler på slike saker kan være tilfeller der en student har fusket flere ganger, der det er stort omfang av plagiat, eller der studenter fusker klart med hensikt (innsendelse til betalingssider etc.)
UiA mener detaljerte regler om opptak bør ligge i opptaksforskriften og støtter forslaget om å videreføre gjeldende fordeling mellom lov og forskrift. UiA støtter også forståelsen om at «generelt opptaksgrunnlag» skal omfatte alle opptaksgrunnlag, mens «generell studiekompetanse» forbeholdes opptaksgrunnlag for fullført og bestått videregående opplæring med riktig fagsammensetning og timetall.
UiA støtter forslaget om å ta ut § 3-6 (6).
UiA støtter forslaget til endring slik det er formulert i §1-7, første ledd.
UiA mener det er viktig at praksis i fuskesaker er mest mulig lik . For eksempel er det behov for tydeligere avklaringer med hensyn til beviskrav for det objektive vilkåret for utestenging og annullering, og eventuell differensiering mellom disse to reaksjonene. Det er også uheldig dersom det er ulik praksis i sektoren f.eks. når det gjelder selvplagiering.
Vi ser imidlertid at det er utfordringer ved å definere fusk i loven, blant annet fordi det oppstår nye måter å fuske på. UiA er derfor enig i at definisjonene fortsatt bør ligge i institusjonenes lokale forskrifter, men registrerer at Studentorganisasjonen i Agder (STA) mener det kan være hensiktsmessig med en definisjon i loven. UiA støtter forslaget om å utarbeide en nasjonal veileder til støtte både for arbeidet med lokale forskrifter og med enkeltsaker. Det er viktig at en slik veileder holdes oppdatert for eksempel når det oppdages nye måter studenter fusker på, eller ved nye rettsavgjørelser.
UiA støtter forslaget om å presisere at forskriftshjemmelen i § 8-3 sjette ledd også gjelder egenbetaling.
UiA har ingen kommentarer til disse forslagene.
UiA er enig i at loven fastsetter hovedstrukturen for grader, det vil si bachelor-, master- og ph.d.-grad, samt ph.d. i kunstnerisk utviklingsarbeid i ny § 3-1 a. UiA mener det vil være hensiktsmessig med en mer utfyllende beskrivelse av gradssystemet i forskrift. UiA slutter seg også til forslaget om å overføre myndigheten til å etablere nye grader fra Kongen til departementet.
UiA mener det er behov for en gjennomgang av begrepsbruk i loven og at det med fordel kunne benyttes færre og mer entydige begrep.
UiA støtter forslaget om å ta inn regler i loven som tydeliggjør sammenhengen mellom kvalitetssikring og akkreditering og å flytte bestemmelsen om at kvalitetssikringsarbeidet skal følge ESG fra studiekvalitetsforskriften til loven.
Forslaget i kapittel 12.2.3 i høringsnotatet om at begrepet «studietilbud» erstattes med «studieprogram» i reglene om akkreditering og faglige fullmakter (endring i §§ 2-1, 3-1, 3-3 samt ny 3-3 a) støttes ikke. UiA mener det er behov for en samlebetegnelse som omfatter alle typer studier og emner. Definisjonen av «studietilbud» i departementets rundskriv F-03-16 har fungert slik. UiA ønsker denne begrepsbruken videreført i henhold til rundskrivet: «Betegnelsen studietilbud omfatter både studieprogram som fører frem til grad og kortere studier som årsenheter, videreutdanninger og emner som tilbys for seg selv og ikke er en del av et studieprogram.»
Vi finner det ikke problematisk å benytte «studietilbud» i forbindelse med akkreditering, jf. høringsnotatet s. 66.
«Studium» og «utdanningstilbud» er langt på vei synonymer som brukes som en generell/uformell beskrivelse av både studieprogram og studietilbud, men som det kanskje ikke er behov for i loven ved siden av de to sistnevnte begrepene. Begrepet «emne» må beholdes.
Når det gjelder begrepet «fag», er dette uklart. I de fleste tilfeller vil dette kunne erstattes av «studieprogram», «studietilbud» eller «emne». Det er likevel slik at «fag» kan brukes for å utdype eller beskrive ulike deler av et studieprogram eller et studietilbud – og i dagligtalen er et også et mye brukt begrep, både når en snakker om tradisjonelle skolefag og universitetsdisipliner.
Begrepene «eksamen», «prøve» og «forprøve» har ikke et entydig innhold. Vi foreslår at «prøve», eventuelt «forprøve», brukes om vurdering som ikke skal inngå i sluttvurdering, men som må være bestått/godkjent for å gå opp til eksamen, og at «eksamen» brukes om vurdering som alene utgjør, eller skal inngå i, sluttvurdering og danne grunnlag for karakterfastsetting for et emne. Det kan vurderes om det skal skilles mellom «prøve» og «forprøve», da sistnevnte kan definere en type prøving som har enda mer forberedende karakter enn prøve.
I den sammenheng vil UiA også peke på en problemstilling vedrørende klage på forprøve, jf. lovens § 5-3 (5): « Forprøver kan bare påklages når prøven ikke er bestått». I brev fra departementet til Universitetet i Oslo datert 26.01.2006 er det presisert at klage på studiekrav/forprøver skal behandles etter reglene i universitets- og høyskoleloven, dvs. med ekstern sensor. Pga. økende kompleksitet ved slike vurderinger, samt at en slik prosess vanskelig lar seg gjennomføre innen avvikling av eksamen, foreslår UiA at det ikke kreves ekstern sensor ved behandling av slik klage.
Når det gjelder begrepene «vurdering» og «sensur», oppfatter UiA begge disse som synonymer for vurderingsprosess, og mener de gjerne kan slås sammen til «vurdering». Det oppfattes imidlertid en nyanseforskjell mellom disse og «bedømmelse» som mer forstås som resultat av vurderingen.
Dagens lov gir hjemmel for bortvisning dersom en student forstyrrer medstudenters arbeid eller virksomheten ved institusjonen ellers. Studenten kan bortvises fra nærmere bestemte områder , jfr. § 4-8 (1). Lovens ordlyd dekker undervisning og virksomhet på campus, men ikke nødvendigvis digital undervisning og annen aktivitet på digitale plattformer. Vi ber departementet vurdere om det er behov for endringer for å ta høyde for at bortvisning, både umiddelbar og for en lengre periode, også skal kunne gjelde digitale plattformer.
Til slutt vil UiA også vise til anbefaling i NOU 2020: 3 Ny lov om universiteter og høyskoler hvor det ble anbefalt å endre sensurfrist fra tre uker til 15 virkedager for å sikre bedre arbeidsforhold for sensorer. UiA ber om at dette innarbeides i loven.
Flere av forslagene vil medføre økte kostnader og ha betydelige administrative konsekvenser. Dette må tas i betraktning og departementet må i sine vurderinger vurdere om institusjonene er i stand til å gjennomføre samfunnsoppdraget gitt svært mange nye oppgaver gjennom flere styringsdokumenter uten tilførsel av friske midler. Realismen i implementeringen er avhengig i at institusjonene gis tilstrekkelige økonomiske rammevilkår.