Statsforvalteren i Trøndelag

Etter vår vurdering, fungerer ikke bostøtteordningen godt nok for personer med varierende inntekter. Det gjelder særlig personer som får penger etter å ha sendt inn meldekort (som arbeidsavklaringspenger). Disse får ikke utbetalt bostøtte to måneder i året, på grunn av for høy inntekt i måneden før.

Mange som får bostøtte har både helseutfordringer og andre sosiale utfordringer. Disse utfordringene kan blant annet påvirke evnen til å ha god nok kontroll på økonomien sin. Økonomien strekker derfor gjerne ikke til i de månedene vedkommende ikke får utbetalt bostøtte, selv om man i måneden før fikk utbetalt både bostøtte og en tredje utbetaling av den meldekortbaserte ytelsen. Det fører til et behov for å søke om økonomisk sosialhjelp, eventuelt økonomisk sosialhjelp i en nødssituasjon (ofte kalt nødhjelp, krisehjelp, matpenger og lignende). Det er en belastning for den det gjelder, og fører til arbeid for det lokale NAV-kontoret. Vi stiller spørsmål ved om det er hensiktsmessig bruk av samfunnet sine ressurser.

Hvis departementet foreslår å beholde dagens ordning, kan også andre tiltak hjelpe bostøttemottakere som får penger etter å ha sendt meldekort, med å håndtere økonomien sin. Ett tiltak kan være å samordne utbetalingstidspunktet av bostøtten til et tidspunkt vedkommende får utbetalt andre penger, siden færre utbetalingstidspunkt gjør det enklere å håndtere økonomien i praksis.

Ifølge rapporten har bostøtteordningen to formål i dag:

Vi mener at forslaget til en ny boligsosial lov er egnet til å ivareta det første formålet, sammen med andre regler og ordninger som eventuelt kan styrkes (plan- og bygningsloven, husleieloven, startlån, kommunale boligtilskudd m.m.). Sett i sammenheng, kan det tale for at bostøtteordningen i mindre grad bør ha boligpolitiske mål, og i større grad være en inntektssikring.

Valget av hvilke målgrupper som skal prioriteres, er politisk.

Flere av forslagene i rapporten bidrar til å styrke ordningen for barnefamilier som lever i vedvarende lavinntekt. Utviklingen i antall barn som vokser opp i vedvarende lavinntekt, og konsekvensene som en slik familieøkonomi får for barna på kort og lang sikt, gjør at vi støtter en slik styrking.

Valget av om bostøtteordningen skal være statlig eller kommunal, er også politisk.

På grunn av arbeidet som er gjort med digitalisering og automatisering, kan fortsatt statlig ansvar best sikre at bostøtteordningen blir en mest mulig enkel, effektiv, rettssikker og velfungerende inntektssikringsordning.

Hvis departementet vil foreslå å overføre ansvaret for ordningen til kommunene, mener vi at hensynene bak en slik endring blir best ivaretatt ved å gi kommunene et visst skjønnsrom.

Uavhengig av om staten eller kommunen har ansvaret for bostøtteordningen, mener vi ordningen har en nær tilknytning til forslaget til ny boligsosial lov. Det er også klare sammenhenger med sosialtjenesteloven. Vi ber derfor departementet vurdere om det kan være hensiktsmessig å samle myndigheten som klageinstans hos ett organ, for å kunne se de ulike ordningene i sammenheng.