Høringsuttalelse fra Advokat John Christian Elden
Jeg velger kun å komme med korte merknader til enkelte av de bestemmelser som er foreslått, og der jeg har avvikende eller presiserende synspunkter på bakgrunn av langvarig praksis som bruker av disse lovbestemmelsene som forsvarer eller bistandsadvokat:
Til § 29a annet ledd bokstav c og d bør dette avgrenses til å gjelde i saker som er offentlig kjent, slik at ikke underretning om slike tiltak i seg selv gjør en sak offentlig. Særlig gjelder dette f eks oppnevning av forsvarer og bistandsadvokat på etterforskningsstadiet og uten at det har vært rettsmøter i saken som er underkastet offentlighet. Punkt d bør derfor utgå.
En forsvareroppnevning etter strpl § 100, 2. ledd som etter dagens praksis også utferdiges før noen er siktet i saken etter straffeprosessloven § 82 (se f eks LB-2017-125256 ), inneholder personopplysninger som er underkastet taushetsplikt både hos politiet og hos advokaten, og det kan dermed ikke være riktig at saken skal bli kjent for media ved innsyn hos domstolen. At det eksisterer en politisak, er ikke en offentlig opplysning. Det blir det først om saken behandles av retten ved offentlig rettsmøte. Det vil ha en begrensende effekt (chilling effect) på muligheten til å la seg bistå av offentlig forsvarer dersom rettigheten må veies opp mot risikoen for at en sak derved blir offentlig kjent. Dette kommer i konflikt med EMK Art 6 nr 3, og kan medføre at kun økonomisk begunstige parter ser seg tjent med å bruke forsvarer på et utenrettslig stadie av saken ved at de kan betale selv og dermed slipper offentlig oppnevning. Det samme gjelder hensynet til en fornærmet person som f eks har anmeldt en voldtekt. Dersom saken ikke medfører en tiltale og en offentlig rettergang, er det ingen grunn til at hverken media eller andre skal ha innsyn i at det foreligger en anmeldelse som følge av at man får innsyn i en oppnevning av en bistandsadvokat.
Selv om det i motivene til annet ledd bokstav d er gjort forbehold, antas at bestemmelsen i stedet bør utgå da det ellers fremstår som en hovedregel, og at slike eventuelle unntak fra taushetsplikten vurderes inn under meroffentlighet dersom det er kjente opplysninger og saker som ligger til grunn for forespørselen. Og at det da utvises varsomhet i samsvar med ovennevnte og motivutkastet.
Bruk av tvangsmidler medfører en formell siktelse, men det medfører ingen offentlig rettergang i seg selv som nødvendigvis bør gi mediene innsyn. Også punkt c bør derfor utgå. Det oppgitte formålet i motivene til lovbestemmelsen er lite treffende, da de fleste tilfeller av bruk av tvangsmidler besluttes av politiet selv, og dermed er underkastet taushetsplikt etter politilovgivningen. I praksis vil innsyn her kun ramme den som er underkastet tvangsmidlene, og ikke være egnet til noen kontroll av politiets maktmiddelbruk.
For berammingsbrev bør det presiseres at dette gjelder berammelse av rettsmøter under offentlig rettergang.
Ti § 29b punkt a bør presiseres at innsyn i påtalevedtak i saker som ikke er behandlet ved offentlig rettergang, er avgrenset til selve vedtaket – henleggelsesgrunnlaget -, og ikke begrunnelsen for vedtaket, som ofte inneholder omfattende personopplysninger. Dette må vurderes etter bestemmelsen om merinnsyn i § 29e, jfr også bestemmelsens tredje ledd.
Til § 29i må tas med at også beslutning som gir utenforstående innsyn kan klages/ankes av sakens parter, og videre til § 29h tredje ledd tas med i merknadene at sakens parter også må ha en reell klagemulighet, slik at beslutning om innsyn som påklages normalt bør gis oppsettende virkning. Dersom dokumentene først er offentliggjort, er det ikke mulighet til å trekke det tilbake etter klage. Denne retten følger direkte av EMK Art 8 jfr Rt-2012-12 ., og må også fremgå av loven her.
Jeg velger kun å komme med korte merknader til enkelte av de bestemmelser som er foreslått, og der jeg har avvikende eller presiserende synspunkter på bakgrunn av langvarig praksis som bruker av disse lovbestemmelsene som forsvarer eller bistandsadvokat:
Til § 29a annet ledd bokstav c og d bør dette avgrenses til å gjelde i saker som er offentlig kjent, slik at ikke underretning om slike tiltak i seg selv gjør en sak offentlig. Særlig gjelder dette f eks oppnevning av forsvarer og bistandsadvokat på etterforskningsstadiet og uten at det har vært rettsmøter i saken som er underkastet offentlighet. Punkt d bør derfor utgå.
En forsvareroppnevning etter strpl § 100, 2. ledd som etter dagens praksis også utferdiges før noen er siktet i saken etter straffeprosessloven § 82 (se f eks LB-2017-125256 ), inneholder personopplysninger som er underkastet taushetsplikt både hos politiet og hos advokaten, og det kan dermed ikke være riktig at saken skal bli kjent for media ved innsyn hos domstolen. At det eksisterer en politisak, er ikke en offentlig opplysning. Det blir det først om saken behandles av retten ved offentlig rettsmøte. Det vil ha en begrensende effekt (chilling effect) på muligheten til å la seg bistå av offentlig forsvarer dersom rettigheten må veies opp mot risikoen for at en sak derved blir offentlig kjent. Dette kommer i konflikt med EMK Art 6 nr 3, og kan medføre at kun økonomisk begunstige parter ser seg tjent med å bruke forsvarer på et utenrettslig stadie av saken ved at de kan betale selv og dermed slipper offentlig oppnevning. Det samme gjelder hensynet til en fornærmet person som f eks har anmeldt en voldtekt. Dersom saken ikke medfører en tiltale og en offentlig rettergang, er det ingen grunn til at hverken media eller andre skal ha innsyn i at det foreligger en anmeldelse som følge av at man får innsyn i en oppnevning av en bistandsadvokat.
Selv om det i motivene til annet ledd bokstav d er gjort forbehold, antas at bestemmelsen i stedet bør utgå da det ellers fremstår som en hovedregel, og at slike eventuelle unntak fra taushetsplikten vurderes inn under meroffentlighet dersom det er kjente opplysninger og saker som ligger til grunn for forespørselen. Og at det da utvises varsomhet i samsvar med ovennevnte og motivutkastet.
Bruk av tvangsmidler medfører en formell siktelse, men det medfører ingen offentlig rettergang i seg selv som nødvendigvis bør gi mediene innsyn. Også punkt c bør derfor utgå. Det oppgitte formålet i motivene til lovbestemmelsen er lite treffende, da de fleste tilfeller av bruk av tvangsmidler besluttes av politiet selv, og dermed er underkastet taushetsplikt etter politilovgivningen. I praksis vil innsyn her kun ramme den som er underkastet tvangsmidlene, og ikke være egnet til noen kontroll av politiets maktmiddelbruk.
For berammingsbrev bør det presiseres at dette gjelder berammelse av rettsmøter under offentlig rettergang.
Ti § 29b punkt a bør presiseres at innsyn i påtalevedtak i saker som ikke er behandlet ved offentlig rettergang, er avgrenset til selve vedtaket – henleggelsesgrunnlaget -, og ikke begrunnelsen for vedtaket, som ofte inneholder omfattende personopplysninger. Dette må vurderes etter bestemmelsen om merinnsyn i § 29e, jfr også bestemmelsens tredje ledd.
Til § 29i må tas med at også beslutning som gir utenforstående innsyn kan klages/ankes av sakens parter, og videre til § 29h tredje ledd tas med i merknadene at sakens parter også må ha en reell klagemulighet, slik at beslutning om innsyn som påklages normalt bør gis oppsettende virkning. Dersom dokumentene først er offentliggjort, er det ikke mulighet til å trekke det tilbake etter klage. Denne retten følger direkte av EMK Art 8 jfr Rt-2012-12 ., og må også fremgå av loven her.