Høring – Reisegarantiutvalgets rapport fra Norsk Reiseliv/Norwegian Tourism Partners
Norsk Reiseliv viser til Barne- og familiedepartementets høringsbrev av 29. mars 2022 vedrørende Reisegarantiutvalgets rapport, med høringsfrist 15. august 2022.
Vi er svært positive til at det ble satt ned et utvalg for gjennomgang av dagens reisegarantiordning. Det viste seg spesielt under Covid-19 pandemien at det var behov for en slik gjennomgang med påfølgende ny innretning og endringer i administrering av ordningen.
Verden forandrer seg, nye markeder, målgrupper, trender og ny teknologi er med på å skape muligheter, samtidig som kostnadsbildet og den internasjonale konkurransen i reiselivet blir stadig mer utfordrende.
Skal Norge lykkes med å bygge en konkurransedyktig reiselivsøkonomi frem mot 2030, må vi styrke reiselivets posisjon som en ledende industri og anerkjenne turisme som en strategisk eksportnæring. Her kommer også reisearrangørenes rolle inn som en viktig innsatsfaktor for å sikre pakking og distribusjonen av reiser til og i Norge både mot det utenlandske og norske markedet.
Historien om naturskjønne Norge selger seg ikke selv. Veksten i reiselivet må skje gjennom flere høyt betalingsvillige og klimabevisste turister. Dette målet må være utgangspunkt for utvikling av Norge til å bli et kraftsenter for distribusjon, verdiskaping og bærekraft.
Norsk reiselivsindustri konkurrerer i et internasjonalt marked. Vi må bli enda bedre på å vinne i konkurransen mot reisemål andre steder i verden. Tradisjonelle forretningsmodeller og logistikknettverk er utfordret og vi er avhengig av mer målrettet utvikling, markedsføring og distribusjon av norske reiselivsprodukter.
Reiselivet er en næring med små marginer som opererer i et land med et høyt pris- og kostnadsnivå. Mye av reiselivet er i dag sesongbasert. Dette må vi snu. Vi må sikre helårsdrift som gir økt sysselsetting og verdiskaping i distriktene.
For å lykkes må reiselivsindustrien blant annet få på plass en reisegarantiordning som sikrer både formidlingsleddet og til syvende og sist den reisende. Rammebetingelsene og offentlige virkemidler må tilpasses en stadig mer utfordrende internasjonal konkurranse.
Reisegarantiutvalgets rapport
Reisegarantiutvalgets rapport peker på ulike modeller for fremtidig innretning på reisegarantiordningen. De ulike modellene har ulike styrker og svakheter, og ingen av dem treffer 100% for å løse utfordringen med dagens ordning.
Norsk Reiseliv har gått igjennom de aktuelle modellene. Den modellen som ligger nærmest det vi anser som riktig innretning er Modell 3 – Lavere individuelle primærgarantier og kollektivt fond som sekundærgaranti (punkt 4.7), men det er også her enkelte utfordringer som må løses.
Denne modellen vil fungere under den forutsetning at det kollektive fondet blir finansiert fra dag 1, slik at de individuelle primærgarantiene blir redusert fra dag 1. Dette vil gjøre en tilpasset modell 3 lik den nye tyske ordningen som ble innført i november 2021, med et fullfinansiert kollektivt fond fra dag en hvor myndighetene bidrar på en armlengdes avstand med finansieringen av fondet i en overgangsperiode.
Kostnaden knyttet til finansieringen av det kollektive fondet samt oppbygning av kapitalen i fondet for å erstatte den midlertidige finansieringen, blir i den tyske ordningen finansiert av en omsetningsavgift på 1%, mot 0,28% som modell 3 legger opp til i dag. I kapitelet under vil vi i mer detalj beskrive vårt forslag til justert modell 3.
Avgjørende med et fullfinansiert fond fra dag 1
Vi støtter en ordning hvor man legger til grunn individuelle primærgarantier og et kollektivt fond som sekundærgaranti. Skal derimot en slik ordning gi reiselivsnæringen et bærekraftig utgangspunkt må det på plass et fullfinansiert kollektivt fond fra dag 1.
I utvalgets rapport vises det til en bidragsmodell for oppbygging av fondet som skal betales av en omsetningsavgift på 0,28%, samtidig som medlemmene fra dag en stiller 100% i en primærgaranti. Fondet er tenkt bygget opp over tid som da skal redusere den primærgarantien som starter med 100%.
I arbeidet med oppbyggingen av reiselivsnæringen og den første fasen nå etter pandemien mener vi det må ses til Tyskland og deres tilnærming til dette. Der er finansiering av fondet sikret fra dag 1, hvor omsetningsavgiften går med til å betale for denne finansieringen samtidig som kapitalen i fondet bygges opp over tid og erstatter finansieringen av det kollektive fondet som myndighetene bidrar med.
Det er flere gode grunner til at det må ses på en bidragsmodell hvor den kollektive delen av fondet er fullfinansiert fra dag 1 – og at kostnaden knyttet til denne finansiering dekkes av medlemmene gjennom en økt omsetningsavgift. Mangelen på en finansiering av det kollektive fondet fra dag 1 vil føre til en vesentlig høyere kapitalkostnad for reiselivsaktørene i det som er en lang og kritisk oppstartsfase etter pandemien da de individuelle primærgarantiene mest sannsynlig vil kreve kontant depot/egenkapital som vil sette likviditeten i reiselivsaktørene under sterkt press. Garantimarkedet er fremdeles ikke friskmeldt og tilbyderne av disse primærgarantiene har redusert sin risikovillighet betydelig.
Dette vil kompensere for at garantimarkedet er svakt/delvis borte etter pandemien. I tillegg vil det ta tid å bygge fondet – noe som kan være et risikoelement i seg selv siden det åpenbart er behov for at en slik kollektiv ordning er robust fra dag 1.
I Tyskland ble det basert på erfaringene med bl.a. konkursen i Thomas Cook og pandemien utviklet en robust ordning for reiselivsindustrien, hvor tyske myndigheter spilte på lag med industrien. Der ble bl.a. fondet fullfinansiert fra dag 1 ved hjelp av myndighetene der kostanden til finansieringen blir dekket av en forhøyet omsetningsavgift (1% mot 0,28% i den norske modell 3) og at man har en klar plan for hvordan kapitalen som bygges opp i fondet over tid skal erstatte finansieringen som kommer fra tyske myndigheter.
Tyske bidragsmodellen for oppbygging av fondet:
På en slik måte bidrar tyske myndigheter, på en armlengdes avstand, til risikoavlastning av fondet for reiselivsindustrien slik at man er sikret et robust reisegarantifond fra dag 1 for forbrukeren, samtidig som man siker et kollektivt fond som reduserer kapitalbehovet for reisearrangørene da de individuelle primærgarantiene vil reduseres betydelig. Forskjellen på den tyske modellen i forhold til Modell 3 i utvalgets forslag er at man har en omsetningsavgift på 1%, mot 0,28% i det norske forslaget.
Vi viser til viktigheten av at vi får et robust fond fra dag 1, uten at staten tar hele denne regningen. Samtidig er det viktig å holde nede kostnadsbildet for reisearrangørene. Det vil derfor være behov for en dialog mellom Barne- og familiedepartementet og bransjen for å finne løsninger på fullfinansiering av fondet og hva bransjen skal betale i omsetningsavgift, samtidig som dette ikke kan være i strid med EUs regelverk.
I Norge kan myndighetene bruke eksisterende finansieringsinstitusjoner slik som Innovasjon Norge eller Exfin som verktøy for en slik risikoavlastning til det kollektive fondet for å få på plass en bidragsmodell.
Myndighetenes mulighet til å på markedsmessige premisser og med en armlengdes avstand til å ta ned aktørenes risiko vil være avgjørende i den kritiske oppbygningsfasen de kommende 5-10 årene.
Med noen justeringer i modell 3, samt en bidragsmodell (Finansiering av det kollektive fondet fra dag 1 mot en høyere omsetningsavgift) som bygger på den tyske, vil dette i sum bidra til en god ordning for reisleivsindustrien i en kritisk første fase ut av pandemien.
Reisegarantiutvalget foreslår i sin rapport at fondet skal være på 350 mill kroner. Vi ber om at det tas en diskusjon med partene på størrelsen av fondet, slik at dette er stort nok til å avlaste reisearrangørene i form av primærgaranti i forhold til det kollektive fondet/sekundærgaranti.
Vurdere en to-deling av ordningen
Fra Norsk Reiseliv sin side vil vi påpeke betydningen av å vurdere en oppdeling av fondet for at det bedre skal tilfredsstille to svært ulike hensyn mellom innkommende og utgående reisevirksomhet. Reiselivsindustrien er sammensatt på flere områder, med små og store aktører, helårs- og sesongselskaper.
Vi mener det bør gjøres et skille for bedre å ivareta de ulike hensynene, ikke minst i forhold til risikobildet og scenarier ved en konkurs som følge av ulik aktivitet og behov for garantier. Utgående reisevirksomhet er forbrukertungt og binder store ressurser gjennom reisearrangøren ved at det i stor grad her både er betalt for transport, aktiviteter og overnatting i utlandet hvor det vil være snakk om store summer for å sikre opphold og hjemreise for større grupper ved en konkurs. Innkommende reisevirksomhet er å anse som en eksportnæring som i større grad bidrar til verdiskaping og sysselsetting i Norge, med betydelig lavere utbetalinger ved en konkurs fordi transport, aktivitet og overnatting i mindre grad er dekket gjennom samme reisearrangør og fordi det er snakk om færre reisende som blir berørt.
For å stimulere til økt eksport og tilpasse risikobildet i forhold til aktører som bidrar til eksport, bør det vurderes en deling av reisegarantiordningen i to ordninger.
Alternativt kan den enkelte reisearrangørs garantier justeres i henhold til risikobildet for den enkelte bedrift, ref kostnadene ved en eventuell konkurs.
Om administrasjon av ordningen
Reiselivet har i tidligere innspill både til Reisegarantiutvalget og til departementet pekt på at det fra bransjens ståsted oppleves utfordringer med hvordan Reisegarantifondet i dag administreres.
Reisearrangører rapporterer om at det kan ta flere måneder for aktører før man får svar på henvendelser som er av essensiell betydning for aktørenes drift og i ytterste konsekvens adgangen til å tilby og selge sine produkter i markedet. Slik situasjonen er i dag oppleves dette å være en svakhet ved ordningen. Det pekes i tillegg på at det er et advokatfirma og ikke myndighetene selv som administrerer fondet, forsterker usikkerheten til fondet og vedtakene som fattes.
Reisegarantiutvalget peker i sin rapport på at man av mer praktiske årsaker ikke anbefaler å endre organisering av Reisegarantifondet parallelt med innføring av nytt regelverk. Samtidig redegjør utvalget for at endringer i modellen for reisegaranti og opprettelsen av et nytt kollektivt fond ikke naturlig faller inn under gjeldende avtale og derfor vil kreve en eventuell ny konkurranse mot egne miljøer og en ny avtale med oppdatert oppgaveforståelse for administrasjon av en slik ny ordning.
Etter bransjens syn haster det med å få på plass en endring som sikrer bransjen større forutsigbarhet rundt fastsettelsen av garantipliktig beløp og en bedre fungerende administrasjon av reisegarantiordningen.
Reiselivet oppfatning er derfor at dette så raskt som mulig må adresseres ved at det stilles tydelige krav og forventninger til administrasjonen av ordningen, om så ved en ny anbudskonkurranse på dagens ordning, eventuelt ved ny konkurranse ved innføring av den nye ordningen, eller ved at man ser på alternative måter, som f eks en offentlig administrert ordning som i Sverige. En offentlig administrert ordning kan legges til etablerte virkemiddelapparat som Innovasjon Norge eller Exfin.
Norsk reiseliv er positive til å få på plass en ny modell og at dette arbeidet prioriteres. Samtidig er det nødvendig å få justert ordningen slik at den ikke vil innebære at bransjen får ekstrakostnader som svekker konkurransekraften til norske aktører i et marked preget av internasjonal konkurranse, eller som forhindrer nyetableringer og innovasjon i reiselivet.
Utfordringer som må løses kan oppsummeres slik:
Norsk Reiseliv stiller seg til rådighet for videre spørsmål og kommentarer, og ber om at det arrangeres et møte med bransjen når høringssvarene er mottatt.
Norsk Reiseliv er en uavhengig bransjeforening for reiselivet i Norge. Foreningen har som formål å styrke reiselivets posisjon som en ledende industri og legge grunnlaget for at Norge tar en større del av den internasjonale veksten i reiselivet.
Medlemmene i Norsk Reiseliv står for vel 90 prosent av den internasjonale reiselivsmarkedsføringen og består av de største reiselivskonsernene, destinasjons- og landsdelsselskapene i Norge.
Medlemmene er representert innen overnatting, servering, transport (luft, sjø og land), opplevelser, formidling, landsdels- og destinasjonsselskap. Medlemmene eier 320 reiselivsbedrifter med til sammen 40.000 ansatte over hele landet. Landsdels- og destinasjonsselskapene representerer 40 destinasjoner og 385 bedrifter.
Norsk Reiseliv viser til Barne- og familiedepartementets høringsbrev av 29. mars 2022 vedrørende Reisegarantiutvalgets rapport, med høringsfrist 15. august 2022.
Vi er svært positive til at det ble satt ned et utvalg for gjennomgang av dagens reisegarantiordning. Det viste seg spesielt under Covid-19 pandemien at det var behov for en slik gjennomgang med påfølgende ny innretning og endringer i administrering av ordningen.
Verden forandrer seg, nye markeder, målgrupper, trender og ny teknologi er med på å skape muligheter, samtidig som kostnadsbildet og den internasjonale konkurransen i reiselivet blir stadig mer utfordrende.
Skal Norge lykkes med å bygge en konkurransedyktig reiselivsøkonomi frem mot 2030, må vi styrke reiselivets posisjon som en ledende industri og anerkjenne turisme som en strategisk eksportnæring. Her kommer også reisearrangørenes rolle inn som en viktig innsatsfaktor for å sikre pakking og distribusjonen av reiser til og i Norge både mot det utenlandske og norske markedet.
Historien om naturskjønne Norge selger seg ikke selv. Veksten i reiselivet må skje gjennom flere høyt betalingsvillige og klimabevisste turister. Dette målet må være utgangspunkt for utvikling av Norge til å bli et kraftsenter for distribusjon, verdiskaping og bærekraft.
Norsk reiselivsindustri konkurrerer i et internasjonalt marked. Vi må bli enda bedre på å vinne i konkurransen mot reisemål andre steder i verden. Tradisjonelle forretningsmodeller og logistikknettverk er utfordret og vi er avhengig av mer målrettet utvikling, markedsføring og distribusjon av norske reiselivsprodukter.
Reiselivet er en næring med små marginer som opererer i et land med et høyt pris- og kostnadsnivå. Mye av reiselivet er i dag sesongbasert. Dette må vi snu. Vi må sikre helårsdrift som gir økt sysselsetting og verdiskaping i distriktene.
For å lykkes må reiselivsindustrien blant annet få på plass en reisegarantiordning som sikrer både formidlingsleddet og til syvende og sist den reisende. Rammebetingelsene og offentlige virkemidler må tilpasses en stadig mer utfordrende internasjonal konkurranse.
Reisegarantiutvalgets rapport
Reisegarantiutvalgets rapport peker på ulike modeller for fremtidig innretning på reisegarantiordningen. De ulike modellene har ulike styrker og svakheter, og ingen av dem treffer 100% for å løse utfordringen med dagens ordning.
Norsk Reiseliv har gått igjennom de aktuelle modellene. Den modellen som ligger nærmest det vi anser som riktig innretning er Modell 3 – Lavere individuelle primærgarantier og kollektivt fond som sekundærgaranti (punkt 4.7), men det er også her enkelte utfordringer som må løses.
Denne modellen vil fungere under den forutsetning at det kollektive fondet blir finansiert fra dag 1, slik at de individuelle primærgarantiene blir redusert fra dag 1. Dette vil gjøre en tilpasset modell 3 lik den nye tyske ordningen som ble innført i november 2021, med et fullfinansiert kollektivt fond fra dag en hvor myndighetene bidrar på en armlengdes avstand med finansieringen av fondet i en overgangsperiode.
Kostnaden knyttet til finansieringen av det kollektive fondet samt oppbygning av kapitalen i fondet for å erstatte den midlertidige finansieringen, blir i den tyske ordningen finansiert av en omsetningsavgift på 1%, mot 0,28% som modell 3 legger opp til i dag. I kapitelet under vil vi i mer detalj beskrive vårt forslag til justert modell 3.
Avgjørende med et fullfinansiert fond fra dag 1
Vi støtter en ordning hvor man legger til grunn individuelle primærgarantier og et kollektivt fond som sekundærgaranti. Skal derimot en slik ordning gi reiselivsnæringen et bærekraftig utgangspunkt må det på plass et fullfinansiert kollektivt fond fra dag 1.
I utvalgets rapport vises det til en bidragsmodell for oppbygging av fondet som skal betales av en omsetningsavgift på 0,28%, samtidig som medlemmene fra dag en stiller 100% i en primærgaranti. Fondet er tenkt bygget opp over tid som da skal redusere den primærgarantien som starter med 100%.
I arbeidet med oppbyggingen av reiselivsnæringen og den første fasen nå etter pandemien mener vi det må ses til Tyskland og deres tilnærming til dette. Der er finansiering av fondet sikret fra dag 1, hvor omsetningsavgiften går med til å betale for denne finansieringen samtidig som kapitalen i fondet bygges opp over tid og erstatter finansieringen av det kollektive fondet som myndighetene bidrar med.
Det er flere gode grunner til at det må ses på en bidragsmodell hvor den kollektive delen av fondet er fullfinansiert fra dag 1 – og at kostnaden knyttet til denne finansiering dekkes av medlemmene gjennom en økt omsetningsavgift. Mangelen på en finansiering av det kollektive fondet fra dag 1 vil føre til en vesentlig høyere kapitalkostnad for reiselivsaktørene i det som er en lang og kritisk oppstartsfase etter pandemien da de individuelle primærgarantiene mest sannsynlig vil kreve kontant depot/egenkapital som vil sette likviditeten i reiselivsaktørene under sterkt press. Garantimarkedet er fremdeles ikke friskmeldt og tilbyderne av disse primærgarantiene har redusert sin risikovillighet betydelig.
Dette vil kompensere for at garantimarkedet er svakt/delvis borte etter pandemien. I tillegg vil det ta tid å bygge fondet – noe som kan være et risikoelement i seg selv siden det åpenbart er behov for at en slik kollektiv ordning er robust fra dag 1.
I Tyskland ble det basert på erfaringene med bl.a. konkursen i Thomas Cook og pandemien utviklet en robust ordning for reiselivsindustrien, hvor tyske myndigheter spilte på lag med industrien. Der ble bl.a. fondet fullfinansiert fra dag 1 ved hjelp av myndighetene der kostanden til finansieringen blir dekket av en forhøyet omsetningsavgift (1% mot 0,28% i den norske modell 3) og at man har en klar plan for hvordan kapitalen som bygges opp i fondet over tid skal erstatte finansieringen som kommer fra tyske myndigheter.
Tyske bidragsmodellen for oppbygging av fondet:
På en slik måte bidrar tyske myndigheter, på en armlengdes avstand, til risikoavlastning av fondet for reiselivsindustrien slik at man er sikret et robust reisegarantifond fra dag 1 for forbrukeren, samtidig som man siker et kollektivt fond som reduserer kapitalbehovet for reisearrangørene da de individuelle primærgarantiene vil reduseres betydelig. Forskjellen på den tyske modellen i forhold til Modell 3 i utvalgets forslag er at man har en omsetningsavgift på 1%, mot 0,28% i det norske forslaget.
Vi viser til viktigheten av at vi får et robust fond fra dag 1, uten at staten tar hele denne regningen. Samtidig er det viktig å holde nede kostnadsbildet for reisearrangørene. Det vil derfor være behov for en dialog mellom Barne- og familiedepartementet og bransjen for å finne løsninger på fullfinansiering av fondet og hva bransjen skal betale i omsetningsavgift, samtidig som dette ikke kan være i strid med EUs regelverk.
I Norge kan myndighetene bruke eksisterende finansieringsinstitusjoner slik som Innovasjon Norge eller Exfin som verktøy for en slik risikoavlastning til det kollektive fondet for å få på plass en bidragsmodell.
Myndighetenes mulighet til å på markedsmessige premisser og med en armlengdes avstand til å ta ned aktørenes risiko vil være avgjørende i den kritiske oppbygningsfasen de kommende 5-10 årene.
Med noen justeringer i modell 3, samt en bidragsmodell (Finansiering av det kollektive fondet fra dag 1 mot en høyere omsetningsavgift) som bygger på den tyske, vil dette i sum bidra til en god ordning for reisleivsindustrien i en kritisk første fase ut av pandemien.
Reisegarantiutvalget foreslår i sin rapport at fondet skal være på 350 mill kroner. Vi ber om at det tas en diskusjon med partene på størrelsen av fondet, slik at dette er stort nok til å avlaste reisearrangørene i form av primærgaranti i forhold til det kollektive fondet/sekundærgaranti.
Vurdere en to-deling av ordningen
Fra Norsk Reiseliv sin side vil vi påpeke betydningen av å vurdere en oppdeling av fondet for at det bedre skal tilfredsstille to svært ulike hensyn mellom innkommende og utgående reisevirksomhet. Reiselivsindustrien er sammensatt på flere områder, med små og store aktører, helårs- og sesongselskaper.
Vi mener det bør gjøres et skille for bedre å ivareta de ulike hensynene, ikke minst i forhold til risikobildet og scenarier ved en konkurs som følge av ulik aktivitet og behov for garantier. Utgående reisevirksomhet er forbrukertungt og binder store ressurser gjennom reisearrangøren ved at det i stor grad her både er betalt for transport, aktiviteter og overnatting i utlandet hvor det vil være snakk om store summer for å sikre opphold og hjemreise for større grupper ved en konkurs. Innkommende reisevirksomhet er å anse som en eksportnæring som i større grad bidrar til verdiskaping og sysselsetting i Norge, med betydelig lavere utbetalinger ved en konkurs fordi transport, aktivitet og overnatting i mindre grad er dekket gjennom samme reisearrangør og fordi det er snakk om færre reisende som blir berørt.
For å stimulere til økt eksport og tilpasse risikobildet i forhold til aktører som bidrar til eksport, bør det vurderes en deling av reisegarantiordningen i to ordninger.
Alternativt kan den enkelte reisearrangørs garantier justeres i henhold til risikobildet for den enkelte bedrift, ref kostnadene ved en eventuell konkurs.
Om administrasjon av ordningen
Reiselivet har i tidligere innspill både til Reisegarantiutvalget og til departementet pekt på at det fra bransjens ståsted oppleves utfordringer med hvordan Reisegarantifondet i dag administreres.
Reisearrangører rapporterer om at det kan ta flere måneder for aktører før man får svar på henvendelser som er av essensiell betydning for aktørenes drift og i ytterste konsekvens adgangen til å tilby og selge sine produkter i markedet. Slik situasjonen er i dag oppleves dette å være en svakhet ved ordningen. Det pekes i tillegg på at det er et advokatfirma og ikke myndighetene selv som administrerer fondet, forsterker usikkerheten til fondet og vedtakene som fattes.
Reisegarantiutvalget peker i sin rapport på at man av mer praktiske årsaker ikke anbefaler å endre organisering av Reisegarantifondet parallelt med innføring av nytt regelverk. Samtidig redegjør utvalget for at endringer i modellen for reisegaranti og opprettelsen av et nytt kollektivt fond ikke naturlig faller inn under gjeldende avtale og derfor vil kreve en eventuell ny konkurranse mot egne miljøer og en ny avtale med oppdatert oppgaveforståelse for administrasjon av en slik ny ordning.
Etter bransjens syn haster det med å få på plass en endring som sikrer bransjen større forutsigbarhet rundt fastsettelsen av garantipliktig beløp og en bedre fungerende administrasjon av reisegarantiordningen.
Reiselivet oppfatning er derfor at dette så raskt som mulig må adresseres ved at det stilles tydelige krav og forventninger til administrasjonen av ordningen, om så ved en ny anbudskonkurranse på dagens ordning, eventuelt ved ny konkurranse ved innføring av den nye ordningen, eller ved at man ser på alternative måter, som f eks en offentlig administrert ordning som i Sverige. En offentlig administrert ordning kan legges til etablerte virkemiddelapparat som Innovasjon Norge eller Exfin.
Norsk reiseliv er positive til å få på plass en ny modell og at dette arbeidet prioriteres. Samtidig er det nødvendig å få justert ordningen slik at den ikke vil innebære at bransjen får ekstrakostnader som svekker konkurransekraften til norske aktører i et marked preget av internasjonal konkurranse, eller som forhindrer nyetableringer og innovasjon i reiselivet.
Utfordringer som må løses kan oppsummeres slik:
Norsk Reiseliv stiller seg til rådighet for videre spørsmål og kommentarer, og ber om at det arrangeres et møte med bransjen når høringssvarene er mottatt.
Norsk Reiseliv er en uavhengig bransjeforening for reiselivet i Norge. Foreningen har som formål å styrke reiselivets posisjon som en ledende industri og legge grunnlaget for at Norge tar en større del av den internasjonale veksten i reiselivet.
Medlemmene i Norsk Reiseliv står for vel 90 prosent av den internasjonale reiselivsmarkedsføringen og består av de største reiselivskonsernene, destinasjons- og landsdelsselskapene i Norge.
Medlemmene er representert innen overnatting, servering, transport (luft, sjø og land), opplevelser, formidling, landsdels- og destinasjonsselskap. Medlemmene eier 320 reiselivsbedrifter med til sammen 40.000 ansatte over hele landet. Landsdels- og destinasjonsselskapene representerer 40 destinasjoner og 385 bedrifter.