Til Kunnskapsdepartementet
Fra Norges Døveforbund Oslo 12.08.2022
Norges Døve forbund (NDF) ønsker å takke for muligheten til å komme med innspill på høringen av jordmor utdanningen. NDF er en organisasjon som arbeider nasjonalt for døve/ /hørselshemmede og tegnspråkbrukere. Våre målsetninger og verdier er blant annet å fremme og styrke statusen til norsk tegnspråk i Norge.
Våre innspill er som følger:
· Økt bevisstgjøring ovenfor sykehusenes ansvar for å bestille tolk i møte med tegnspråklige pasienter
· Å ha ansvar for tolk er en betydelig ekstrabelastning for døve/hørselshemmede barselkvinner
· Grunnleggende informasjon om kommunikasjon med døve/hørselshemmede og bruk av tegnspråktolk må inn i utdanningsløpet
· Et kurs eller kompetanseteam om døve/hørselshemmedes behov
Sykehus har ansvar for å formidle informasjon selv på tegnspråk
Det er behov for at sykehusene blir mer bevisst rundt dets ansvar for å bestille tegnspråktolk i kommunikasjon med tegnspråklige. Pasient- og brukerrettighetsloven sier at pasienten har rett til å få «den informasjon som er nødvendig for å få innsikt i sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen» i en form som er «tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger, som […] kultur- og språkbakgrunn » (§ 3-5 første ledd). Helsepersonellet «skal så langt som mulig sikre seg at mottakeren har forstått innholdet og betydningen av informasjonen» (§ 3-5 andre ledd). Med andre ord har pasienten rett til å få informasjon om egne diagnoser og prognoser på norsk tegnspråk. Videre medfører sektoransvarsprinsippet at sykehus og helsestasjoner har ansvar for og betaler for tilbudet om tegnspråktolker ved sykehus, ikke NAV (Språkrådet, 2021). Dersom det skulle oppstå en akutt situasjon vil det være problematisk om pasienten selv må ha ansvar for tolkebestilling da tolketjenestene ikke har døgntjeneste samt varierende kapasitet, kvalitet og tilgjengelighet på tvers av kommuner og fylker (Språkrådet, 2021).
Språklovs p roposisjonen peker på at det skal tas språklige hensyn, inkludert tegnspråk, i utformingen av politikk på en lang rekke områder inkludert utdanningssektoren og helsesektoren. Det er også et budskap som vi finner igjen i CRPD (FN-konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsett funksjonsevne) som forplikter statene til å anerkjenne og fremme bruken av tegnspråk (Språkrådet, 2021)
Å ha ansvar for tegnspråktolk er en ekstrabelastning for døve/hørselshemmedes barselkvinner
Å føde er i seg selv er en krevende bragd. De av oss som er døve/hørselshemmede opplever at fødselen blir ekstra krevende. En årsak til dette er at det fortsatt er for lite kompetanse blant alle typer helsepersonell (jordmor, lege, helsesykepleier osv.) om døve/hørselshemmede og deres språklige behov inkludert tolk. Videre opplever vi at sykehus og helsestasjonene sjeldent eller aldri bestiller tegnspråktolk slik at dette ansvaret faller på mor. Det er flere problemer med dette. For det første så vet ikke sykehus eller helsestasjon hvorvidt mor har fått tolk. Dersom mor ikke har fått tolk vil hun heller ikke få noe utbytte av timen. Dersom sykehuset selv hadde hatt ansvar for å koordinere det kunne de ha varslet mor og flyttet timen til et tidspunkt hvor det er ledig tolk. For det andre opplever mødrene å få mange ulike tolker. Dette er krevende da en må gi mye bakgrunnsinformasjon hver gang det kommer en ny tolk som ikke kjenner mor. Det gjør også at tolken ikke kjenner til eventuelle faste kontaktpersoner på sykehuset. Dersom det hadde vært sykehuset som hadde ansvar for tolk vil tolken alltid vite hvem de skal kontakte ved komplikasjoner med mor. Denne utfordringen er særlig aktuell når det er døve/hørselshemmede kvinner med tilleggssykdommer som gjør at det kan oppstå komplikasjoner under fødsel. For eksempel var det en døv kvinne med diabetes som fikk lavt blodsukker og eklampsi-anfall. Det var ingen tolk til stede så hun prøvde å kommunisere ved å skrive lapper, en høyst begrenset kommunikasjonsform i en kritisk situasjon. Hun skrev cola på lappen, men helsepersonellet ville ikke gi dette da de var redd for at koffein ville forverre situasjonen, det var ingen som tenkte på at hun hadde diabetes.
For det tredje så opplever både tolker og barselkvinner at de må ta alt ansvar for kommunikasjon i konsultasjonen. Det virker som om helsepersonell tenker at «alt er løst» når tolk er til stede. For eksempel opplevde en mor at jordmor stelte seg foran tegnspråktolken slik at det ble umulig for mor å oppfatte tegnspråktolken da tegnspråk er et visuelt språk som krever at en ser hverandre. Da summen av denne tilleggsbelastningen blir veldig stor ser vi at mange døve/hørselshemmede barselkvinner ønsker døve/hørselshemmede jordmødre eller som har veldig god kompetanse på døve/hørselshemmede. Som tidligere nevnt så vil de slippe å bruke mye tid og krefter på å forklare sine utfordringer gjentatte ganger, og mulige feiloppfattelser. Kommunikasjon via tolk er heller ikke like godt som direkte kommunikasjon på tegnspråk. Det er i tillegg essensielt at helsepersonell under utdanning får et enda bedre pensum som omhandler kommunikasjon om og med døve, og ikke minst hvordan man benytter seg av en tegnspråktolk i alle mulige situasjoner.
kommunikasjon med døve/hørselshemmede og hørselshemmede og bruk av tegnspråktolk
I Norge har vi omtrent 15-20.000 tegnspråkbrukere og mange av disse vil ha behov for en jordmor i løpet av livet. Døve/hørselshemmede og hørselshemmede er en språklig og kulturell minoritet hvor de fleste har tegnspråk som sitt førstespråket. Norsk tegnspråk er bygd opp annerledes enn norsk og dette vil påvirke kommunikasjonen. Fremdeles ser vi manglende kunnskap i helsevesenet om kommunikasjon med døve/hørselshemmede og hørselshemmede. En utbredt misoppfatning er at munnavlesning er tilstrekkelig for å tilrettelegge kommunikasjon. Andre eksempler er det å rope eller å snakke overdrevent ty-de-lig. Døve/hørselshemmede med tegnspråk som morsmål trenger informasjon på sitt eget språk. Mange tegnspråklige pasienter og brukere vil derfor benytte seg av en tolk. Det er derfor nødvendig at ansatte har en grunnleggende forståelse for hvordan en bruker tegnspråktolk:
· Snakk direkte til den døve/hørselshemmede
· Se direkte på den hørselshemmede så dere har øyekontakt når han/hun flytter blikket
· Når den hørselshemmede bruker tegn, stemme tolkes dette av tolken i «jeg»-form
· Tolken tar ikke ansvar for at den hørselshemmede skal forstå vanskelig språk/fagterminologi
· Ved spørsmål til tolken, vennligst vent til det oppstår pause i situasjonen
For mer informasjon se gjerne denne brosjyren fra NAV ( link )
Ved planlagte avtaler med tegnspråklige pasienter er det viktig at tolk bestilles i god tid på forhånd. Dersom det skulle oppstå et akuttbehov for tolk er det mulig å kontakt nød-tolk på 99 48 18 10. En kan ringe, sende SMS eller ha videosamtale til dette nummeret og det kan benyttes hele døgnet.
Et kurs eller kompetanseteam om døve/hørselshemmedes behov
Døve/hørselshemmedes har store likheter med samer ved at de begge er språklige minoritetsgrupper med særegen kultur, behov og utfordringer. Det er omtrent like mange samer som det er tegnspråkbrukere (15-25.000). Samene har fått på plass et godt helsetilbud gjennom samisk helseteam hvor de har spesialisert seg på samiske behov. Det har også blitt utarbeidet et e-læringskurs rettet mot helsearbeidere som tar for seg samiske forhold og helse. Disse tiltakene kan fungere som inspirasjon for hvordan helsevesenet kan møte døve/hørselshemmedes og deres behov. Vi må også tenke på å øke kompetansen til de som er ferdig utdannede og i jobb og her kan slike kurs være et aktuelt verktøy. Til nå har vi fokusert en del på under fødselen, men også oppfølgingen i tiden etterpå er viktig. Dessverre har NDF erfart flere ganger at døve/hørselshemmedes foreldre får feilaktig informasjon om at tegnspråk hindrer utviklingen av talespråk. Tvert imot fører dette heller til språkdeprivasjon og forsinket språkutvikling. Videre er det også manglende kunnskap om koda og døves kultur. Koda er barn av døve voksne og dette er en gruppe hvor det er særlig mangel på kunnskap om deres rettigheter. Dette er viktig og relevant informasjon som må inn i utdanningen av helsepersonell.
NDF opplever at pasientene og brukerens nåværende behov ikke blir dekket både i forkant, under og etter fødsel. Helsearbeiderne har for lite kunnskap om døve/hørselshemmedes utfordringer og ikke minst deres rettigheter til tolk. Som vist over kan manglende tolk skape farlige situasjoner dersom en akutt situasjon oppstår. Når ansvaret for tolkingen blir skyvet over på barselkvinner opplever disse det som en tilleggsbelastning. Dersom utdanningens innhold skal endres må vi også sørge for å få med de som allerede er ferdigutdannede, for eksempel gjennom kurs.
Vi imøteser gjerne et møte med kunnskapsdepartementet for å kunne drøfte videre.
Sindre Svindal Elisabeth F. Holte (s) Petter Noddeland (s) Interessepolitisk medarbeider Interessepolitisk rådgiver Generalsekretær Norges Døve forbund Norges Døve forbund Norges Døve forbund
Fra Norges Døveforbund Oslo 12.08.2022
Norges Døve forbund (NDF) ønsker å takke for muligheten til å komme med innspill på høringen av jordmor utdanningen. NDF er en organisasjon som arbeider nasjonalt for døve/ /hørselshemmede og tegnspråkbrukere. Våre målsetninger og verdier er blant annet å fremme og styrke statusen til norsk tegnspråk i Norge.
Våre innspill er som følger:
· Økt bevisstgjøring ovenfor sykehusenes ansvar for å bestille tolk i møte med tegnspråklige pasienter
· Å ha ansvar for tolk er en betydelig ekstrabelastning for døve/hørselshemmede barselkvinner
· Grunnleggende informasjon om kommunikasjon med døve/hørselshemmede og bruk av tegnspråktolk må inn i utdanningsløpet
· Et kurs eller kompetanseteam om døve/hørselshemmedes behov
Sykehus har ansvar for å formidle informasjon selv på tegnspråk
Det er behov for at sykehusene blir mer bevisst rundt dets ansvar for å bestille tegnspråktolk i kommunikasjon med tegnspråklige. Pasient- og brukerrettighetsloven sier at pasienten har rett til å få «den informasjon som er nødvendig for å få innsikt i sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen» i en form som er «tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger, som […] kultur- og språkbakgrunn » (§ 3-5 første ledd). Helsepersonellet «skal så langt som mulig sikre seg at mottakeren har forstått innholdet og betydningen av informasjonen» (§ 3-5 andre ledd). Med andre ord har pasienten rett til å få informasjon om egne diagnoser og prognoser på norsk tegnspråk. Videre medfører sektoransvarsprinsippet at sykehus og helsestasjoner har ansvar for og betaler for tilbudet om tegnspråktolker ved sykehus, ikke NAV (Språkrådet, 2021). Dersom det skulle oppstå en akutt situasjon vil det være problematisk om pasienten selv må ha ansvar for tolkebestilling da tolketjenestene ikke har døgntjeneste samt varierende kapasitet, kvalitet og tilgjengelighet på tvers av kommuner og fylker (Språkrådet, 2021).
Språklovs p roposisjonen peker på at det skal tas språklige hensyn, inkludert tegnspråk, i utformingen av politikk på en lang rekke områder inkludert utdanningssektoren og helsesektoren. Det er også et budskap som vi finner igjen i CRPD (FN-konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsett funksjonsevne) som forplikter statene til å anerkjenne og fremme bruken av tegnspråk (Språkrådet, 2021)
Å ha ansvar for tegnspråktolk er en ekstrabelastning for døve/hørselshemmedes barselkvinner
Å føde er i seg selv er en krevende bragd. De av oss som er døve/hørselshemmede opplever at fødselen blir ekstra krevende. En årsak til dette er at det fortsatt er for lite kompetanse blant alle typer helsepersonell (jordmor, lege, helsesykepleier osv.) om døve/hørselshemmede og deres språklige behov inkludert tolk. Videre opplever vi at sykehus og helsestasjonene sjeldent eller aldri bestiller tegnspråktolk slik at dette ansvaret faller på mor. Det er flere problemer med dette. For det første så vet ikke sykehus eller helsestasjon hvorvidt mor har fått tolk. Dersom mor ikke har fått tolk vil hun heller ikke få noe utbytte av timen. Dersom sykehuset selv hadde hatt ansvar for å koordinere det kunne de ha varslet mor og flyttet timen til et tidspunkt hvor det er ledig tolk. For det andre opplever mødrene å få mange ulike tolker. Dette er krevende da en må gi mye bakgrunnsinformasjon hver gang det kommer en ny tolk som ikke kjenner mor. Det gjør også at tolken ikke kjenner til eventuelle faste kontaktpersoner på sykehuset. Dersom det hadde vært sykehuset som hadde ansvar for tolk vil tolken alltid vite hvem de skal kontakte ved komplikasjoner med mor. Denne utfordringen er særlig aktuell når det er døve/hørselshemmede kvinner med tilleggssykdommer som gjør at det kan oppstå komplikasjoner under fødsel. For eksempel var det en døv kvinne med diabetes som fikk lavt blodsukker og eklampsi-anfall. Det var ingen tolk til stede så hun prøvde å kommunisere ved å skrive lapper, en høyst begrenset kommunikasjonsform i en kritisk situasjon. Hun skrev cola på lappen, men helsepersonellet ville ikke gi dette da de var redd for at koffein ville forverre situasjonen, det var ingen som tenkte på at hun hadde diabetes.
For det tredje så opplever både tolker og barselkvinner at de må ta alt ansvar for kommunikasjon i konsultasjonen. Det virker som om helsepersonell tenker at «alt er løst» når tolk er til stede. For eksempel opplevde en mor at jordmor stelte seg foran tegnspråktolken slik at det ble umulig for mor å oppfatte tegnspråktolken da tegnspråk er et visuelt språk som krever at en ser hverandre. Da summen av denne tilleggsbelastningen blir veldig stor ser vi at mange døve/hørselshemmede barselkvinner ønsker døve/hørselshemmede jordmødre eller som har veldig god kompetanse på døve/hørselshemmede. Som tidligere nevnt så vil de slippe å bruke mye tid og krefter på å forklare sine utfordringer gjentatte ganger, og mulige feiloppfattelser. Kommunikasjon via tolk er heller ikke like godt som direkte kommunikasjon på tegnspråk. Det er i tillegg essensielt at helsepersonell under utdanning får et enda bedre pensum som omhandler kommunikasjon om og med døve, og ikke minst hvordan man benytter seg av en tegnspråktolk i alle mulige situasjoner.
kommunikasjon med døve/hørselshemmede og hørselshemmede og bruk av tegnspråktolk
I Norge har vi omtrent 15-20.000 tegnspråkbrukere og mange av disse vil ha behov for en jordmor i løpet av livet. Døve/hørselshemmede og hørselshemmede er en språklig og kulturell minoritet hvor de fleste har tegnspråk som sitt førstespråket. Norsk tegnspråk er bygd opp annerledes enn norsk og dette vil påvirke kommunikasjonen. Fremdeles ser vi manglende kunnskap i helsevesenet om kommunikasjon med døve/hørselshemmede og hørselshemmede. En utbredt misoppfatning er at munnavlesning er tilstrekkelig for å tilrettelegge kommunikasjon. Andre eksempler er det å rope eller å snakke overdrevent ty-de-lig. Døve/hørselshemmede med tegnspråk som morsmål trenger informasjon på sitt eget språk. Mange tegnspråklige pasienter og brukere vil derfor benytte seg av en tolk. Det er derfor nødvendig at ansatte har en grunnleggende forståelse for hvordan en bruker tegnspråktolk:
· Snakk direkte til den døve/hørselshemmede
· Se direkte på den hørselshemmede så dere har øyekontakt når han/hun flytter blikket
· Når den hørselshemmede bruker tegn, stemme tolkes dette av tolken i «jeg»-form
· Tolken tar ikke ansvar for at den hørselshemmede skal forstå vanskelig språk/fagterminologi
· Ved spørsmål til tolken, vennligst vent til det oppstår pause i situasjonen
For mer informasjon se gjerne denne brosjyren fra NAV ( link )
Ved planlagte avtaler med tegnspråklige pasienter er det viktig at tolk bestilles i god tid på forhånd. Dersom det skulle oppstå et akuttbehov for tolk er det mulig å kontakt nød-tolk på 99 48 18 10. En kan ringe, sende SMS eller ha videosamtale til dette nummeret og det kan benyttes hele døgnet.
Et kurs eller kompetanseteam om døve/hørselshemmedes behov
Døve/hørselshemmedes har store likheter med samer ved at de begge er språklige minoritetsgrupper med særegen kultur, behov og utfordringer. Det er omtrent like mange samer som det er tegnspråkbrukere (15-25.000). Samene har fått på plass et godt helsetilbud gjennom samisk helseteam hvor de har spesialisert seg på samiske behov. Det har også blitt utarbeidet et e-læringskurs rettet mot helsearbeidere som tar for seg samiske forhold og helse. Disse tiltakene kan fungere som inspirasjon for hvordan helsevesenet kan møte døve/hørselshemmedes og deres behov. Vi må også tenke på å øke kompetansen til de som er ferdig utdannede og i jobb og her kan slike kurs være et aktuelt verktøy. Til nå har vi fokusert en del på under fødselen, men også oppfølgingen i tiden etterpå er viktig. Dessverre har NDF erfart flere ganger at døve/hørselshemmedes foreldre får feilaktig informasjon om at tegnspråk hindrer utviklingen av talespråk. Tvert imot fører dette heller til språkdeprivasjon og forsinket språkutvikling. Videre er det også manglende kunnskap om koda og døves kultur. Koda er barn av døve voksne og dette er en gruppe hvor det er særlig mangel på kunnskap om deres rettigheter. Dette er viktig og relevant informasjon som må inn i utdanningen av helsepersonell.
NDF opplever at pasientene og brukerens nåværende behov ikke blir dekket både i forkant, under og etter fødsel. Helsearbeiderne har for lite kunnskap om døve/hørselshemmedes utfordringer og ikke minst deres rettigheter til tolk. Som vist over kan manglende tolk skape farlige situasjoner dersom en akutt situasjon oppstår. Når ansvaret for tolkingen blir skyvet over på barselkvinner opplever disse det som en tilleggsbelastning. Dersom utdanningens innhold skal endres må vi også sørge for å få med de som allerede er ferdigutdannede, for eksempel gjennom kurs.
Vi imøteser gjerne et møte med kunnskapsdepartementet for å kunne drøfte videre.
Sindre Svindal Elisabeth F. Holte (s) Petter Noddeland (s) Interessepolitisk medarbeider Interessepolitisk rådgiver Generalsekretær Norges Døve forbund Norges Døve forbund Norges Døve forbund