Vedrørende høringsnotat – Forslag til endring i særregelen for beskatning av lønnsinntekt ved arbeidsopphold i utlandet.
FMC Kongsberg Subsea AS («Selskapet») ønsker å komme med merknader til foreslåtte endringer i særregelen for beskatning av lønnsinntekt ved arbeidsopphold i utlandet. Selskapet viser til Finansdepartementets («Departementet») høringsnotat.
Departementets forslag er tredelt og omfatter forslag til endring av 1) Beregning av tillatte oppholdsdager i Norge, 2) Arbeidsopphold som hovedsakelig finner sted utenfor andre staters territorium, og 3) Opsjoner i arbeidsforhold. I det følgende vil Selskapet fokusere på punktene 1) og 3).
Beregning av tillatte oppholdsdager i Norge.
Hovedformålet bak ettårsregelen er å ivareta hensynet til norsk næringslivs konkurranseevne [1] . Det er Selskapets erfaring at ettårsregelen slik den er utformet og praktiseres i dag, i stor grad bidrar til å ivareta dette hensynet. For Selskapet er det førende hvorvidt et forslag om endring av dagens ettårsregel i praksis vil undergrave dette formålet.
Ved internasjonale anbud, er det viktig for norsk næringslivs konkurranseevne å kunne prise seg riktig ovenfor kunder i utlandet og på sammenliknbare vilkår som lokale aktører. I den forbindelse er beregning av lønnskostnader et sentralt moment. Dagens regler muliggjør å på forhånd estimere hvorvidt lønnskostnader tilknyttet den enkelte ansatte skal baseres på norske skattesatser eller skattesatser i arbeidslandet fordi det er tilstrekkelig fleksibilitet ved anvendelse av ettårsregelen.
Fleksibiliteten som dagens regel tillater, gjennom muligheten for å justere opphold i Norge gjennom hele arbeidsoppholdets varighet, er i den forbindelse viktig.
Ettersom man enten kvalifiserer eller ikke kvalifiserer for bruk av ettårsregelen for hele arbeidsoppholdet i utlandet sett under ett etter dagens regler, vil uforutsette hendelser som inntreffer og påvirker skattepliktiges oppholdsdager i Norge i ett av årene kunne avhjelpes i de øvrige år.
Det følger av høringsnotatet at formålet med endringen er å forenkle avgjørelsen av om vilkårene for fritak mht. tillatte oppholdsdager (dag-kravet) er oppfylt. Departementet viser til at det er ressurskrevende for Skatteetaten å endre fastsettinger for tidligere inntektsår, og at endringen blant annet er ment å føre til færre slike endringer. Videre viser Departementet til at det for skattepliktige er krevende å vurdere hvorvidt vilkåret for ettårsregelen er oppfylt i etterkant av at arbeidsoppholdet er avsluttet.
Selskapet er ikke enig i at regelen slik den er utformet i dag gjør det krevende for skattepliktige å vurdere om dag-kravet er oppfylt. Det er uavhengig av ettårsregelen i stor grad nødvendig for skattepliktige å holde oversikt over oppholdsdager i arbeidsland og i Norge, samt andre land fortløpende gjennom arbeidsoppholdet. Det er vanlig praksis å be ansatte som arbeider i utlandet føre kalender, både for å kunne justere oppholdsdager i Norge dersom totalen begynner å nærme seg tillatt antall dager, men også for å sikre at riktig lønnsbeløp rapporteres som opptjent i Norge og i utlandet.
At det er krevende for Skatteetaten å avgjøre hvorvidt tillatt antall oppholdsdager i Norge er oversteget ved arbeidsoppholdets avslutning, bør ikke være et tungtveiende argument. Det bør være mulig for Skatteetaten å benytte systemer som kan fremføre og legge sammen oppholdsdagene i Norge som den skattepliktige allerede opplyser om per inntektsår gjennom sin skattemelding.
Den fleksibiliteten dagens ettårsregel gir arbeidsgiver og den skattepliktige, veier etter Selskapets mening klart opp for arbeidet med å vurdere hvorvidt vilkårene for fritak er oppfylt etter at arbeidsoppholdet er avsluttet. Selskapet har hatt ansatte på arbeidsopphold i utlandet som har anvendt 1-årsregelen i mer enn 10 år og aldri støtt på utfordringer knyttet til vurdering av om dag-kravet er oppfylt. Fleksibiliteten som var ansett som nødvendig i forarbeidene til dagens ettårsregel er etter Selskapets syn fortsatt gjeldende, og det er Selskapets oppfatning at en innskrenkning i fleksibiliteten vil ha negativ virkning på Selskapets konkurranseevne internasjonalt.
Etter Selskapets syn vil forslaget om at tillatte oppholdsdager i Norge skal beregnes innenfor hvert inntektsår, også ha en negativ effekt der ansatte arbeider i utlandet på avtalt nettolønnskontrakt. Nettolønnsordning er en utbredt lønnsordning som sikrer den ansatte mot mulig skatterisiko ved å ta på seg arbeid i utlandet. Også fra Skatteetatens ståsted er nettolønnsordningen positiv, da en slik lønnsordning sørger for at arbeidsgiver tar et ansvar for at skatten blir korrekt beregnet og betalt.
Når ettårsregelen anvendes følger det av Skattedirektoratets retningslinjer etter Biller-dommen [2] at det er summen av nettolønn for arbeid i utlandet og endelig fastsatt skatt i arbeidslandet som skal grosses opp med norsk trygd (ved fortsatt medlemskap i norsk trygd). Selskapets erfaring er at skatten i arbeidslandet i de fleste tilfeller først er endelig året etter inntektsåret.
Slik reglene er utformet i dag vil en skattyter for et arbeidsopphold i utlandet enten kvalifisere eller ikke kvalifisere for bruk av 1-årsregelen for hele arbeidsoppholdet. Dersom departementets forslag gjennomføres, vil potensielt forskjellige metoder for unngåelse av dobbeltbeskatning kunne brukes for forskjellige inntektsår under arbeidsoppholdet. Dersom flere forskjellige metoder for unngåelse av dobbeltbeskatning anvendes i løpet av et arbeidsopphold i utlandet vil dette kunne føre til økt, utilsiktet skattekostnad samt svært kompliserte beregninger av korrekt skattegrunnlag for ansatte og selskapet i de årene kreditmetoden brukes til å unngå dobbeltbeskatning.
Dette kan illustreres med et eksempel: En nettolønnsansatt er på en 4-årig utstasjonering til Singapore, og er medlem av norsk trygd. I år 2 overstiger den ansatte isolert sett 72 dager i Norge i løpet av inntektsåret, mens vedkommende i løpet av de andre årene vil ligge under denne grensen. Arbeidsoppholdet sett under ett vil den ansattes oppholdsdager i Norge til tross for år 2, være under totalt tillatte oppholdsdager slik at vedkommende kvalifiserer for ettårsregelen i sin nåværende form.
Dersom Departementets forslag gjennomføres, kan endringen medføre at skattepliktig inntekt beregnes slik for de forskjellige årene:
År 1: Nettolønn grosses kun opp med norsk trygd, da den ansatte ikke overstiger 72 dager i Norge i år 1.
År 2: Nettolønn tillegges utenlandsk skatt fra år 1 og norsk trygd, ihht. Skattedirektoratets retningslinjer for oppgrossing av nettolønn ved bruk av ettårsregelen [3] . I tillegg skal nettolønn for år 2 og potensielt også utenlandsk skatt fra år 1 grosses opp med norsk skatt og trygd ettersom den ansatte i år 2 oversteg 72 dager i Norge, og dermed ikke kan benytte ettårsregelen.
År 3: Nettolønn tillegges eventuell utenlandsk merskatt fra år 2 og norsk trygd.
År 4: Nettolønn tillegges utenlandsk skatt fra år 3 og norsk trygd.
År 5: Utenlandsk skatt år 4 grosses opp med norsk trygd.
Det er ikke nevnt i forslaget hvordan utenlandsk skatt fra år 1 skal behandles i år 2 i tilfeller som dette. Slik forslaget er utformet i dag vil resultatet derfor potensielt bli at bruttoinntekten blir uforholdsmessig høy i år 2 i eksemplet over. Dette vil normalt ikke avhjelpes ved fremsetting av kreditfradrag for skatt betalt i utlandet ettersom denne skatten vil ha et annet beregningsgrunnlag og derfor normalt ligge lavere. Den totale skattebyrden vil dermed potensielt bli uforholdsmessig høy og formålet med ettårsregelen (hensynet til norsk næringslivs konkurranseevne [4] ) vil ikke være ivaretatt. I tillegg må det nevnes at det vil være svært komplisert for arbeidsgivere å skulle holde oversikt over de ulike lønns- og kompensasjonselementene med hensyn til beregning av skatt og trygdeavgift.
Det er Selskapets erfaring at ansatte mottar bonus for arbeid utført i et år i et påfølgende år. Dersom bonusen er opptjent ved arbeid i utlandet i en periode den ansatte kvalifiserte for ettårsregelen, men tidfestes i en periode den ansatte ikke kvalifiserer for bruk av regelen vil dette ytterligere komplisere lønns- og rapporteringstekniske beregninger ettersom en ansatt da potensielt vil kunne benytte både 1-årsregel og kreditfradrag innenfor samme inntektsår.
Ulempene Departementets endringsforslag vil medføre i slike tilfeller må veie tyngre enn argumentet om at det er krevende å vurdere oppholdsdager i Norge og endre skattemeldinger i etterkant av avsluttet utenlandsopphold.
Ved en eventuell endring av ettårsregelen i samsvar med Departementets forslag, vil det etter Selskapets syn i alle tilfeller være nødvendig å korrigere Skattedirektoratets retningslinjer for oppgrossing av nettolønn ved bruk av ettårsregelen, eksempelvis ved å lempe på forståelsen av «endelig» utenlands skatt, slik at (overveiende) sannsynlig skatt i utlandet kan legges til grunn, selv om den ikke er «endelig». Dette vil åpne for såkalt «in year gross-up», og sikre arbeidsgiver mot utilsiktet skattekostnad og kompliserte beregningstekniske tilfeller som beskrevet over.
Ettårsregelen og opsjonsinntekter i arbeidsforhold
Muligheten til å gi ansatte lønn i form av incentivordninger som opsjoner og RSUer er for Selskapet av høy viktighet i en bransje hvor det er hard kamp om talentene. Det er Selskapets erfaring at incentivordninger bidrar sterkt til å knytte dyktige ansatte til Selskapet, og således styrker Selskapets konkurranseevne.
I henhold til Departementets endringsforslag vil det gjøres forskjell på adgangen til å bruke ettårsregelen på opsjonsinntekt i forhold til andre lønnsytelser.
Departementets endringsforslag kan medføre en uheldig forskjellsbehandling av forskjellige typer lønnsytelser. Selskapets kan ikke se at det foreligger gode argumenter for å behandle ulike inntektstyper forskjellig.
Det er Selskapets erfaring at bonuser relatert til arbeid i utlandet på samme måte som opsjonsordninger kan utbetales lenge etter at arbeidsoppholdet i utlandet ble avsluttet. En utbetalt bonus vil i de fleste tilfeller relatere seg til arbeid utført tilbake i tid.
Det er adgang til å kreve skattenedsettelse på en bonusutbetaling utbetalt i et år tilknyttet arbeid utført i utlandet i tidligere år, såfremt den skattepliktiges arbeidsopphold i utlandet kvalifiserer under ettårsregelen. På samme måte vil en bonus utbetalt etter at et arbeidsopphold i utlandet er påbegynt, men som relaterer seg til arbeid utført i Norge forut for at arbeidsoppholdet i utlandet ble påstartet, være fullt ut skattepliktig til Norge, og holdes utenfor grunnlaget for skattefritak etter ettårsregelen.
For personer som har opsjonsinntekter og ellers kvalifiserer for bruk av ett-årsregelen vil både skattemelding og arbeidsgivers lønnsrapportering bli komplisert og krevende. Personen vil ha to ulike metoder for unngåelse av dobbeltbeskatning i samme skattemelding, både skattenedsettelse og kreditfradrag. Det vil være nødvendig å identifisere skatt i utlandet på opsjonsfordel og dokumentere dette overfor norske skattemyndigheter. En stor del av fordelen ved bruk av ett-årsregelen forsvinner. For mange ansatt på utenlandsopphold er den skattemessige delen av utenlandsoppholdet komplekst og et usikkerhetsmoment. Forslaget slik det foreligger nå vil komplisere den skattemessige håndteringen ytterligere for ansatte som har opsjonsinntekt. Dette kan gjøre det utfordrende for Selskapet å sende våre talenter på internasjonale oppdrag.
1. Innst.O.nr.46 (2001-2002), punkt 2.1.1.
2. HR-2016-1050-A («Biller-dommen»).
3. Oppgrossing av nettolønn opptjent i utlandet ved anvendelse av 1-årsregelen – Skattedirektoratets kommentar av 1. juli 2016
4. Innst.O.nr.46 (2001-2002), punkt 2.1.1.
FMC Kongsberg Subsea AS («Selskapet») ønsker å komme med merknader til foreslåtte endringer i særregelen for beskatning av lønnsinntekt ved arbeidsopphold i utlandet. Selskapet viser til Finansdepartementets («Departementet») høringsnotat.
Departementets forslag er tredelt og omfatter forslag til endring av 1) Beregning av tillatte oppholdsdager i Norge, 2) Arbeidsopphold som hovedsakelig finner sted utenfor andre staters territorium, og 3) Opsjoner i arbeidsforhold. I det følgende vil Selskapet fokusere på punktene 1) og 3).
Beregning av tillatte oppholdsdager i Norge.
Hovedformålet bak ettårsregelen er å ivareta hensynet til norsk næringslivs konkurranseevne [1] . Det er Selskapets erfaring at ettårsregelen slik den er utformet og praktiseres i dag, i stor grad bidrar til å ivareta dette hensynet. For Selskapet er det førende hvorvidt et forslag om endring av dagens ettårsregel i praksis vil undergrave dette formålet.
Ved internasjonale anbud, er det viktig for norsk næringslivs konkurranseevne å kunne prise seg riktig ovenfor kunder i utlandet og på sammenliknbare vilkår som lokale aktører. I den forbindelse er beregning av lønnskostnader et sentralt moment. Dagens regler muliggjør å på forhånd estimere hvorvidt lønnskostnader tilknyttet den enkelte ansatte skal baseres på norske skattesatser eller skattesatser i arbeidslandet fordi det er tilstrekkelig fleksibilitet ved anvendelse av ettårsregelen.
Fleksibiliteten som dagens regel tillater, gjennom muligheten for å justere opphold i Norge gjennom hele arbeidsoppholdets varighet, er i den forbindelse viktig.
Ettersom man enten kvalifiserer eller ikke kvalifiserer for bruk av ettårsregelen for hele arbeidsoppholdet i utlandet sett under ett etter dagens regler, vil uforutsette hendelser som inntreffer og påvirker skattepliktiges oppholdsdager i Norge i ett av årene kunne avhjelpes i de øvrige år.
Det følger av høringsnotatet at formålet med endringen er å forenkle avgjørelsen av om vilkårene for fritak mht. tillatte oppholdsdager (dag-kravet) er oppfylt. Departementet viser til at det er ressurskrevende for Skatteetaten å endre fastsettinger for tidligere inntektsår, og at endringen blant annet er ment å føre til færre slike endringer. Videre viser Departementet til at det for skattepliktige er krevende å vurdere hvorvidt vilkåret for ettårsregelen er oppfylt i etterkant av at arbeidsoppholdet er avsluttet.
Selskapet er ikke enig i at regelen slik den er utformet i dag gjør det krevende for skattepliktige å vurdere om dag-kravet er oppfylt. Det er uavhengig av ettårsregelen i stor grad nødvendig for skattepliktige å holde oversikt over oppholdsdager i arbeidsland og i Norge, samt andre land fortløpende gjennom arbeidsoppholdet. Det er vanlig praksis å be ansatte som arbeider i utlandet føre kalender, både for å kunne justere oppholdsdager i Norge dersom totalen begynner å nærme seg tillatt antall dager, men også for å sikre at riktig lønnsbeløp rapporteres som opptjent i Norge og i utlandet.
At det er krevende for Skatteetaten å avgjøre hvorvidt tillatt antall oppholdsdager i Norge er oversteget ved arbeidsoppholdets avslutning, bør ikke være et tungtveiende argument. Det bør være mulig for Skatteetaten å benytte systemer som kan fremføre og legge sammen oppholdsdagene i Norge som den skattepliktige allerede opplyser om per inntektsår gjennom sin skattemelding.
Den fleksibiliteten dagens ettårsregel gir arbeidsgiver og den skattepliktige, veier etter Selskapets mening klart opp for arbeidet med å vurdere hvorvidt vilkårene for fritak er oppfylt etter at arbeidsoppholdet er avsluttet. Selskapet har hatt ansatte på arbeidsopphold i utlandet som har anvendt 1-årsregelen i mer enn 10 år og aldri støtt på utfordringer knyttet til vurdering av om dag-kravet er oppfylt. Fleksibiliteten som var ansett som nødvendig i forarbeidene til dagens ettårsregel er etter Selskapets syn fortsatt gjeldende, og det er Selskapets oppfatning at en innskrenkning i fleksibiliteten vil ha negativ virkning på Selskapets konkurranseevne internasjonalt.
Etter Selskapets syn vil forslaget om at tillatte oppholdsdager i Norge skal beregnes innenfor hvert inntektsår, også ha en negativ effekt der ansatte arbeider i utlandet på avtalt nettolønnskontrakt. Nettolønnsordning er en utbredt lønnsordning som sikrer den ansatte mot mulig skatterisiko ved å ta på seg arbeid i utlandet. Også fra Skatteetatens ståsted er nettolønnsordningen positiv, da en slik lønnsordning sørger for at arbeidsgiver tar et ansvar for at skatten blir korrekt beregnet og betalt.
Når ettårsregelen anvendes følger det av Skattedirektoratets retningslinjer etter Biller-dommen [2] at det er summen av nettolønn for arbeid i utlandet og endelig fastsatt skatt i arbeidslandet som skal grosses opp med norsk trygd (ved fortsatt medlemskap i norsk trygd). Selskapets erfaring er at skatten i arbeidslandet i de fleste tilfeller først er endelig året etter inntektsåret.
Slik reglene er utformet i dag vil en skattyter for et arbeidsopphold i utlandet enten kvalifisere eller ikke kvalifisere for bruk av 1-årsregelen for hele arbeidsoppholdet. Dersom departementets forslag gjennomføres, vil potensielt forskjellige metoder for unngåelse av dobbeltbeskatning kunne brukes for forskjellige inntektsår under arbeidsoppholdet. Dersom flere forskjellige metoder for unngåelse av dobbeltbeskatning anvendes i løpet av et arbeidsopphold i utlandet vil dette kunne føre til økt, utilsiktet skattekostnad samt svært kompliserte beregninger av korrekt skattegrunnlag for ansatte og selskapet i de årene kreditmetoden brukes til å unngå dobbeltbeskatning.
Dette kan illustreres med et eksempel: En nettolønnsansatt er på en 4-årig utstasjonering til Singapore, og er medlem av norsk trygd. I år 2 overstiger den ansatte isolert sett 72 dager i Norge i løpet av inntektsåret, mens vedkommende i løpet av de andre årene vil ligge under denne grensen. Arbeidsoppholdet sett under ett vil den ansattes oppholdsdager i Norge til tross for år 2, være under totalt tillatte oppholdsdager slik at vedkommende kvalifiserer for ettårsregelen i sin nåværende form.
Dersom Departementets forslag gjennomføres, kan endringen medføre at skattepliktig inntekt beregnes slik for de forskjellige årene:
År 1: Nettolønn grosses kun opp med norsk trygd, da den ansatte ikke overstiger 72 dager i Norge i år 1.
År 2: Nettolønn tillegges utenlandsk skatt fra år 1 og norsk trygd, ihht. Skattedirektoratets retningslinjer for oppgrossing av nettolønn ved bruk av ettårsregelen [3] . I tillegg skal nettolønn for år 2 og potensielt også utenlandsk skatt fra år 1 grosses opp med norsk skatt og trygd ettersom den ansatte i år 2 oversteg 72 dager i Norge, og dermed ikke kan benytte ettårsregelen.
År 3: Nettolønn tillegges eventuell utenlandsk merskatt fra år 2 og norsk trygd.
År 4: Nettolønn tillegges utenlandsk skatt fra år 3 og norsk trygd.
År 5: Utenlandsk skatt år 4 grosses opp med norsk trygd.
Det er ikke nevnt i forslaget hvordan utenlandsk skatt fra år 1 skal behandles i år 2 i tilfeller som dette. Slik forslaget er utformet i dag vil resultatet derfor potensielt bli at bruttoinntekten blir uforholdsmessig høy i år 2 i eksemplet over. Dette vil normalt ikke avhjelpes ved fremsetting av kreditfradrag for skatt betalt i utlandet ettersom denne skatten vil ha et annet beregningsgrunnlag og derfor normalt ligge lavere. Den totale skattebyrden vil dermed potensielt bli uforholdsmessig høy og formålet med ettårsregelen (hensynet til norsk næringslivs konkurranseevne [4] ) vil ikke være ivaretatt. I tillegg må det nevnes at det vil være svært komplisert for arbeidsgivere å skulle holde oversikt over de ulike lønns- og kompensasjonselementene med hensyn til beregning av skatt og trygdeavgift.
Det er Selskapets erfaring at ansatte mottar bonus for arbeid utført i et år i et påfølgende år. Dersom bonusen er opptjent ved arbeid i utlandet i en periode den ansatte kvalifiserte for ettårsregelen, men tidfestes i en periode den ansatte ikke kvalifiserer for bruk av regelen vil dette ytterligere komplisere lønns- og rapporteringstekniske beregninger ettersom en ansatt da potensielt vil kunne benytte både 1-årsregel og kreditfradrag innenfor samme inntektsår.
Ulempene Departementets endringsforslag vil medføre i slike tilfeller må veie tyngre enn argumentet om at det er krevende å vurdere oppholdsdager i Norge og endre skattemeldinger i etterkant av avsluttet utenlandsopphold.
Ved en eventuell endring av ettårsregelen i samsvar med Departementets forslag, vil det etter Selskapets syn i alle tilfeller være nødvendig å korrigere Skattedirektoratets retningslinjer for oppgrossing av nettolønn ved bruk av ettårsregelen, eksempelvis ved å lempe på forståelsen av «endelig» utenlands skatt, slik at (overveiende) sannsynlig skatt i utlandet kan legges til grunn, selv om den ikke er «endelig». Dette vil åpne for såkalt «in year gross-up», og sikre arbeidsgiver mot utilsiktet skattekostnad og kompliserte beregningstekniske tilfeller som beskrevet over.
Ettårsregelen og opsjonsinntekter i arbeidsforhold
Muligheten til å gi ansatte lønn i form av incentivordninger som opsjoner og RSUer er for Selskapet av høy viktighet i en bransje hvor det er hard kamp om talentene. Det er Selskapets erfaring at incentivordninger bidrar sterkt til å knytte dyktige ansatte til Selskapet, og således styrker Selskapets konkurranseevne.
I henhold til Departementets endringsforslag vil det gjøres forskjell på adgangen til å bruke ettårsregelen på opsjonsinntekt i forhold til andre lønnsytelser.
Departementets endringsforslag kan medføre en uheldig forskjellsbehandling av forskjellige typer lønnsytelser. Selskapets kan ikke se at det foreligger gode argumenter for å behandle ulike inntektstyper forskjellig.
Det er Selskapets erfaring at bonuser relatert til arbeid i utlandet på samme måte som opsjonsordninger kan utbetales lenge etter at arbeidsoppholdet i utlandet ble avsluttet. En utbetalt bonus vil i de fleste tilfeller relatere seg til arbeid utført tilbake i tid.
Det er adgang til å kreve skattenedsettelse på en bonusutbetaling utbetalt i et år tilknyttet arbeid utført i utlandet i tidligere år, såfremt den skattepliktiges arbeidsopphold i utlandet kvalifiserer under ettårsregelen. På samme måte vil en bonus utbetalt etter at et arbeidsopphold i utlandet er påbegynt, men som relaterer seg til arbeid utført i Norge forut for at arbeidsoppholdet i utlandet ble påstartet, være fullt ut skattepliktig til Norge, og holdes utenfor grunnlaget for skattefritak etter ettårsregelen.
For personer som har opsjonsinntekter og ellers kvalifiserer for bruk av ett-årsregelen vil både skattemelding og arbeidsgivers lønnsrapportering bli komplisert og krevende. Personen vil ha to ulike metoder for unngåelse av dobbeltbeskatning i samme skattemelding, både skattenedsettelse og kreditfradrag. Det vil være nødvendig å identifisere skatt i utlandet på opsjonsfordel og dokumentere dette overfor norske skattemyndigheter. En stor del av fordelen ved bruk av ett-årsregelen forsvinner. For mange ansatt på utenlandsopphold er den skattemessige delen av utenlandsoppholdet komplekst og et usikkerhetsmoment. Forslaget slik det foreligger nå vil komplisere den skattemessige håndteringen ytterligere for ansatte som har opsjonsinntekt. Dette kan gjøre det utfordrende for Selskapet å sende våre talenter på internasjonale oppdrag.
1. Innst.O.nr.46 (2001-2002), punkt 2.1.1.
2. HR-2016-1050-A («Biller-dommen»).
3. Oppgrossing av nettolønn opptjent i utlandet ved anvendelse av 1-årsregelen – Skattedirektoratets kommentar av 1. juli 2016
4. Innst.O.nr.46 (2001-2002), punkt 2.1.1.