Undertegnede sivilarkitekt Tor I. Winsnes er sykehusplanlegger og var involvert i utviklingen av en rekke sykehus i Oslo og Sør-Norge. Han var med i gruppen som lanserte prosjektet Nytt Rikshospital rundt 1990, og kjenner forutsetningene for prosjektet.
Arkitekt Dag Hovland var rådgiver for eiendomsselskap innen forvaltning og utnyttelse av komplekse næringseiendommer i Oslo. Arbeidet medførte prosjekterings- og prosjektledelse.
Vi har i tidligere faser av saksbehandlingen uttalt oss om byplan- og reguleringsmessige forhold. Det er uforsvarlig å overprøve den kommunale reguleringsmyndigheten i denne saken så lenge det foreligger gode alternativ til dagens sykehusplan.
Tidsaspektet knyttet til gjennomføringen av Nye Rikshospitalet
Ideen om å samle Oslo universitetssykehus rundt Rikshospitalet, ble fremmet for ca. 10 år siden. Etter en del endring av forutsetninger ble sykehusplanen for Oslo, kalt Målbildet, vedtatt i 2016. Med et eventuelt vedtak i reguleringssaken i 2023, er planen at et sammenbygd, nytt sykehus på ca. 360.000 m2 skal stå ferdig i 2036 (byggefase 1 og 2).
«Nye» Rikshospitalet er da 36 år og vi vet av erfaring at etter 40 år må den tekniske infrastrukturen i sykehusbygg oppgraderes. Så snart snoren til det nye sykehuset er klippet, må man starte planlegging av en hovedombygging av 200.000 m2 eksisterende bygningsmasse.
Dagens Rikshospital mangler fleksibilitet til å møte fremtidige krav
Akilleshælen til Rikshospitalet er romvolum og takhøyder. Sammenliknet med den nye delen som planlegges utfra dagens krav til infrastruktur, er etasjehøyden i dagens Rikshospital 1,2 m for lav.
Det er et problem i dag at det er svært trange forhold funksjonelt og teknisk i sykehuset. En oppgradering til dagens standard kan vise seg å ikke være mulig uten å legge ut hele etasjer til tekniske føringer og derved tape anslagsvis 30 % bruksareal.
Dette forholdet er ikke problematisert i planleggingen, men utgjør en vesentlig mangel ved prosjektet.
I politisk sammenheng er det ofte fremhevet at fordi Rikshospitalet er nytt og moderne, er det mest fornuftig å utbygge dette sykehuset til å bli det store regionsykehuset. Det er underslått at bygningsstrukturen verken gir nødvendig funksjonell fleksibilitet eller er forberedt for nye krav til teknisk infrastruktur.
Rikshospitalets utforming og mulighet for utvidelser.
Dagens Rikshospitalet er et avsluttet anlegg som etter sterkt påtrykk fra Stortinget, ble utformet og konstruert for i liten grad å kunne utvides, det skulle være universitetets kliniske institutt hvor aktivitetens omfang ble definert av universitetets behov. Tomten på 90 dekar var tilpasset behovet, gesimshøyden ble definert av mønehøyden på Gaustad sykehus og konstruksjonen skulle hindre påbygg.
Etasjehøyden ble holdt lav med den konsekvensen at sykehuset vanskelig kan opprustes teknisk. Det er bare teknisk etasje i behandlingsavsnittet (avsnitt D) over 1. etasje og ellers på taket over 4. etasje.
For å hindre en utvidelse av behandlingskapasiteten ble D-avsnittet låst inne mellom teknisk sentral i nord, torget i syd og sengefløyene (C, E) mot øst og vest.
Mange rom og arealer i RH er i dag trange og til dels upraktiske. Dette skyldes at RH ble bygget etter «skreddersøm», alt skulle tilpasses virksomheten der og da, lite areal ble avsatt for medisinsk og teknisk utvikling og endring. Det er et paradoks at de store klinikkbygningene på Ullevål fra 1900 - 1928 har vist seg mer tilpasningsdyktige helt opp i vår tid.
RH er ikke egnet for tilpassing til funksjonelle og tekniske endringer. I tillegg til at det ikke finnes tomtereserver skyldes det som beskrevet, strukturen. Den gjennomgående lave etasjehøyden på 3,6 m er 1,2 m lavere enn i den nye delen som er planlagt etter dagens krav til teknisk infrastruktur. Det nye sykehuset på 160 000 m2 blir derfor knyttet til et sykehus på 200 000 m2 som i hovedsak ikke er utviklingsdyktig.
Når foreliggende plan ikke tar hensyn til dette, blir Nye Rikshospitalet en dramatisk feilinvestering som på sikt vil tvinge frem et helt nytt sykehus på en ny tomt (ref. sykehusene i Stavanger og Drammen).
Nye Rikshospitalet og konsekvensene for dagens bygningsmasse
Nesten 10% av dagens sykehus og universitet må rives for å kunne realisere Nye Rikshospitalet. Mye må erstattes internt i sykehuset ved ombygging i en struktur som ikke er egnet for store endringer. Overgangen mellom nytt og gammelt medfører bl.a. at 3. etasje blir teknisk etasje i nybygget og forsvinner som en viktig driftsetasje. Glassgaten som er Rikshospitalets bærende idé, brytes og stykkes opp mot det nye.
Alle etasjer over 4. etasje (5. -12.) vil ligge isolert fra dagens anlegg, mest som sengeavsnitt. Mens sengeavsnittene i dag ligger i tre og fire etasjer som flanker inn mot behandlingsavsnittet (D), skal de i det nye legges «oppå» uten å korrespondere med dagens sengeavsnitt på noe plan. Strukturene på nytt og gammelt er derfor ikke kompatible. Fremtidige ombygginger i det gamle, og i de delene av det nye som er tilpasset det gamle, vil derfor vise seg svært inngripende i driften av sykehuset.
Den pågående funksjonsplanleggingen av Nye Ous, viser at det gjennomgående er for liten plass til nesten alle avdelinger og enheter. Når det etter utbyggingen ikke finnes reservearealer, vil det føre til stadige tilpassinger og ombygginger som vil skape uro blant ansatte og pasienter.
RH sto ferdig i år 2000 og vil erfaringsmessig, være utdatert teknisk og funksjonelt rundt 2040. Ved en hovedombygging vil det vise seg at de lave etasjehøydene gjør det svært vanskelig å opprettholde sykehusdriften i store deler av det gamle anlegget. Når Hsø i den situasjonen, står uten reservearealer som kan sikre driften i byggeperioden verken på Aker eller RH, vil helseberedskapen reduseres og bli uforsvarlig i hele Hsø.
Hsø bygger for små sykehus. Det kan forsvares med at vi pt. ikke har penger til mer, men da kan man ikke sette seg i den tvangssituasjonen at man ikke har tomteareal til å bøte på det i fremtiden.
Dag Hovland, Tor I. Winsnes
Arkitekt Dag Hovland var rådgiver for eiendomsselskap innen forvaltning og utnyttelse av komplekse næringseiendommer i Oslo. Arbeidet medførte prosjekterings- og prosjektledelse.
Vi har i tidligere faser av saksbehandlingen uttalt oss om byplan- og reguleringsmessige forhold. Det er uforsvarlig å overprøve den kommunale reguleringsmyndigheten i denne saken så lenge det foreligger gode alternativ til dagens sykehusplan.
Tidsaspektet knyttet til gjennomføringen av Nye Rikshospitalet
Ideen om å samle Oslo universitetssykehus rundt Rikshospitalet, ble fremmet for ca. 10 år siden. Etter en del endring av forutsetninger ble sykehusplanen for Oslo, kalt Målbildet, vedtatt i 2016. Med et eventuelt vedtak i reguleringssaken i 2023, er planen at et sammenbygd, nytt sykehus på ca. 360.000 m2 skal stå ferdig i 2036 (byggefase 1 og 2).
«Nye» Rikshospitalet er da 36 år og vi vet av erfaring at etter 40 år må den tekniske infrastrukturen i sykehusbygg oppgraderes. Så snart snoren til det nye sykehuset er klippet, må man starte planlegging av en hovedombygging av 200.000 m2 eksisterende bygningsmasse.
Dagens Rikshospital mangler fleksibilitet til å møte fremtidige krav
Akilleshælen til Rikshospitalet er romvolum og takhøyder. Sammenliknet med den nye delen som planlegges utfra dagens krav til infrastruktur, er etasjehøyden i dagens Rikshospital 1,2 m for lav.
Det er et problem i dag at det er svært trange forhold funksjonelt og teknisk i sykehuset. En oppgradering til dagens standard kan vise seg å ikke være mulig uten å legge ut hele etasjer til tekniske føringer og derved tape anslagsvis 30 % bruksareal.
Dette forholdet er ikke problematisert i planleggingen, men utgjør en vesentlig mangel ved prosjektet.
I politisk sammenheng er det ofte fremhevet at fordi Rikshospitalet er nytt og moderne, er det mest fornuftig å utbygge dette sykehuset til å bli det store regionsykehuset. Det er underslått at bygningsstrukturen verken gir nødvendig funksjonell fleksibilitet eller er forberedt for nye krav til teknisk infrastruktur.
Rikshospitalets utforming og mulighet for utvidelser.
Dagens Rikshospitalet er et avsluttet anlegg som etter sterkt påtrykk fra Stortinget, ble utformet og konstruert for i liten grad å kunne utvides, det skulle være universitetets kliniske institutt hvor aktivitetens omfang ble definert av universitetets behov. Tomten på 90 dekar var tilpasset behovet, gesimshøyden ble definert av mønehøyden på Gaustad sykehus og konstruksjonen skulle hindre påbygg.
Etasjehøyden ble holdt lav med den konsekvensen at sykehuset vanskelig kan opprustes teknisk. Det er bare teknisk etasje i behandlingsavsnittet (avsnitt D) over 1. etasje og ellers på taket over 4. etasje.
For å hindre en utvidelse av behandlingskapasiteten ble D-avsnittet låst inne mellom teknisk sentral i nord, torget i syd og sengefløyene (C, E) mot øst og vest.
Mange rom og arealer i RH er i dag trange og til dels upraktiske. Dette skyldes at RH ble bygget etter «skreddersøm», alt skulle tilpasses virksomheten der og da, lite areal ble avsatt for medisinsk og teknisk utvikling og endring. Det er et paradoks at de store klinikkbygningene på Ullevål fra 1900 - 1928 har vist seg mer tilpasningsdyktige helt opp i vår tid.
RH er ikke egnet for tilpassing til funksjonelle og tekniske endringer. I tillegg til at det ikke finnes tomtereserver skyldes det som beskrevet, strukturen. Den gjennomgående lave etasjehøyden på 3,6 m er 1,2 m lavere enn i den nye delen som er planlagt etter dagens krav til teknisk infrastruktur. Det nye sykehuset på 160 000 m2 blir derfor knyttet til et sykehus på 200 000 m2 som i hovedsak ikke er utviklingsdyktig.
Når foreliggende plan ikke tar hensyn til dette, blir Nye Rikshospitalet en dramatisk feilinvestering som på sikt vil tvinge frem et helt nytt sykehus på en ny tomt (ref. sykehusene i Stavanger og Drammen).
Nye Rikshospitalet og konsekvensene for dagens bygningsmasse
Nesten 10% av dagens sykehus og universitet må rives for å kunne realisere Nye Rikshospitalet. Mye må erstattes internt i sykehuset ved ombygging i en struktur som ikke er egnet for store endringer. Overgangen mellom nytt og gammelt medfører bl.a. at 3. etasje blir teknisk etasje i nybygget og forsvinner som en viktig driftsetasje. Glassgaten som er Rikshospitalets bærende idé, brytes og stykkes opp mot det nye.
Alle etasjer over 4. etasje (5. -12.) vil ligge isolert fra dagens anlegg, mest som sengeavsnitt. Mens sengeavsnittene i dag ligger i tre og fire etasjer som flanker inn mot behandlingsavsnittet (D), skal de i det nye legges «oppå» uten å korrespondere med dagens sengeavsnitt på noe plan. Strukturene på nytt og gammelt er derfor ikke kompatible. Fremtidige ombygginger i det gamle, og i de delene av det nye som er tilpasset det gamle, vil derfor vise seg svært inngripende i driften av sykehuset.
Den pågående funksjonsplanleggingen av Nye Ous, viser at det gjennomgående er for liten plass til nesten alle avdelinger og enheter. Når det etter utbyggingen ikke finnes reservearealer, vil det føre til stadige tilpassinger og ombygginger som vil skape uro blant ansatte og pasienter.
RH sto ferdig i år 2000 og vil erfaringsmessig, være utdatert teknisk og funksjonelt rundt 2040. Ved en hovedombygging vil det vise seg at de lave etasjehøydene gjør det svært vanskelig å opprettholde sykehusdriften i store deler av det gamle anlegget. Når Hsø i den situasjonen, står uten reservearealer som kan sikre driften i byggeperioden verken på Aker eller RH, vil helseberedskapen reduseres og bli uforsvarlig i hele Hsø.
Hsø bygger for små sykehus. Det kan forsvares med at vi pt. ikke har penger til mer, men da kan man ikke sette seg i den tvangssituasjonen at man ikke har tomteareal til å bøte på det i fremtiden.
Dag Hovland, Tor I. Winsnes