Alf Gunnar Andersen

Enkelte hevder at samtykkebasert innsyn er uheldig i praksis, og at dette ikke var intensjonen bak gjeldsregisteret. Dette er et relevant poeng, men historien viser at mange viktige innovasjoner oppstår når tjenester brukes på nye og uforutsette måter. To av de mest slående eksemplene er penicillin, som Alexander Fleming oppdaget ved en tilfeldighet, og internett, som opprinnelig ble utviklet som et forsvarsprosjekt, men som i dag er avgjørende i folks hverdag.

På samme måte har samtykkebasert innsyn i gjeldsregisteret vist seg å være verdifullt for forbrukerne, selv om det skjer på måter som ikke var en del av den opprinnelige intensjonen. Å stenge døren for ny og innovativ bruk av data og tjenester, vil også begrense innovasjonen som kommer forbrukerne til gode.

Bekymringen for at låneformidlere kan misbruke gjeldsdata i markedsføring er forståelig, men helt hypotetisk. Det finnes per i dag ingen dokumentasjon på at dette skjer i praksis, og enda viktigere – ingen eksempler på negative konsekvenser for forbrukerne. Her står altså en hypotetisk risiko opp mot godt dokumentert nytte.

Som påpekt i flere andre høringssvar har vi allerede et strengt regelverk for markedsføring av kreditt i Norge. Eventuelle ytterligere innstramminger kan diskuteres, men dette alene kan ikke rettferdiggjøre et totalforbud mot samtykkebasert innsyn.

Det store paradokset er at diskusjonen nesten utelukkende dreier seg om hypotetiske bekymringer, samtidig som det mangler en grundig vurdering av hva forbrukerne faktisk står i fare for å miste. Dette er en alvorlig svakhet ved utredningen – særlig fordi det nettopp er forbrukerne man ønsker å beskytte.

Vi vet at Horde-appen har blitt benyttet av over 400 000 nordmenn, hvorav over 150 000 er aktive brukere. Gjennom tjenesten er det sendt inn over 600 000 oppsigelser av kredittkort. Appen varsler brukerne når kredittkort blir rentebærende, og belønner dem når gjelden synker. Analyser viser tydelig at de som bruker appen aktivt, reduserer gjelden raskere og ender opp med lavere gjeld enn dem som ikke bruker den. Kort sagt gir appen folk bedre oversikt og lavere gjeld – noe som harmonerer godt med gjeldsregisterets overordnede formål.

Disse dokumenterte og positive effektene må veie tungt mot en hittil udokumentert bekymring om mulig misbruk av data. Skulle misbruk intreffe, bør dette håndteres gjennom mer egnet og målrettet regelverk. Ironien i at Barne- og familiedepartementet her foreslår å “hive barnet ut med badevannet”, er dessverre ikke til å komme unna.