Stella Polaris AS viser til høringsbrev datert 8. mars 2022 vedrørende Rapport om grønn verdiskaping og økt bearbeiding i sjømatindustrien.
Stella Polaris AS mener rapporten setter fokus på svært viktige områder for sjømatindustrien, og vi vil i dette høringssvaret sette særlig fokus på rekeindustriens rammevilkår knyttet til behovet for mer stabil tilgang på reker fra Barentshavet.
Rekeindustrien er, som rapporten påpeker, en av de mest automatiserte sektorene innenfor sjømatindustrien, og tilbyr helårlige og i utgangspunktet stabile arbeidsplasser. Rekeindustrien bidrar således til bærekraftige kystsamfunn.
99,5 % av produksjonen fra rekeindustrien går til eksport, og verdiskaping per ansatt (ca. kr 7 mill.) er på linje med olje- og gassnæringen (kilde: Menon Economics).
Rekebestanden i Barentshavet er stor og bærekraftig, med et kvoteråd (ICES) på 140.000 tonn pr år. I dag fiskes det ca. 40.000 tonn reker per år av norske og utenlandske trålere. Rekebestanden representerer således en stor og verdifull ressurs hvor potensialet for verdiskaping og eksport er langt større enn det som utnyttes i dag. Fisket av reker i Barentshavet er imidlertid i dominerende grad bestemt av norske tråleres fangstinnsats. En omfattende bruk av strukturordningen har redusert flåtekapasiteten til 31 fartøyer i 2022, og kvotekonsentrasjonen gjør at de fleste trålfartøyene bruker sin fangstkapasitet på fiske av torsk. Dette gir usikre og svært variable rammevilkår mht. råstofftilgang for rekeindustrien, med mulig råstoffmangel og permitteringer av ansatte.
Usikker fangstinnsats på reker og norske tråleres salg av reker til utenlandsk rekeindustri gir også stor usikkerhet for norsk rekeindustri som i markedet må inngå langsiktige (opptil 18 mnd.) kontrakter på pris og volum. Råstoffet utgjør ca. 70 % av de totale kostnadene for rekeindustrien. Rekeindustrien tar i denne sammenheng en svært stor risiko på vegne av verdikjeden fra fangst til kunde.
Denne utfordringen for norsk rekeindustri synes å være anerkjent av norske myndigheter, og med mål om å styrke råstoffgrunnlaget for rekeindustrien tildelte Fiskeridirektoratet pr. oktober 2013 (ref 13/9061) tre reketråltillatelser, med dispensasjon fra Lov om retten til å delta i fiske og fangst (deltakerloven), med følgende begrunnelse:
«Vi er imidlertid kommet til at prinsippet om en aktiv fiskereid flåte, må vike til fordel for industriens behov. Industrieide fartøy gir ikke minst på lang sikt, en sikrere og mer stabil tilgang på råstoff til industrien, sammenlignet med alternativet om leveringsavtale om råstoff fra fiskereide fartøy.»
Tillatelsene er imidlertid ikke satt i drift da mulige finansiører av reketrålere har anført at tillatelsene må suppleres med torskerettigheter for å gi tilstrekkelig lønnsomhet for to nye reketrålere.
Stella Polaris vil argumentere for at myndighetene benytter noen av de torskekvotene som blir gjenstand for «struktur-hjemfall», med start fra 1.1.2027, til utviklingskonsesjoner. Dette vil være et bidrag for å bedre driftsgrunnlaget for nye reketrålere, som igjen styrker råstoffgrunnlaget for rekeindustrien og gir større trygghet for nyinvesteringer og helårlige arbeidsplasser på land.
Utviklingskonsesjonene med torskerettigheter kan pålegges krav om f.eks. norsk bearbeiding, 100 % utnyttelse av råstoffet, FoU for nye energiløsninger og energioptimalisering for trålerne. Dette vil også bidra til økt aktivitet i filetindustrien og nødvendig økt innsats mht. grønn verdiskaping og reduksjon i CO2-utslipp fra trålerflåten.
Stella Polaris vil også minne om at ca. halvparten av totalkvoten i trålergruppa er tidligere industrieide kvoter.
Stella Polaris AS mener rapporten setter fokus på svært viktige områder for sjømatindustrien, og vi vil i dette høringssvaret sette særlig fokus på rekeindustriens rammevilkår knyttet til behovet for mer stabil tilgang på reker fra Barentshavet.
Rekeindustrien er, som rapporten påpeker, en av de mest automatiserte sektorene innenfor sjømatindustrien, og tilbyr helårlige og i utgangspunktet stabile arbeidsplasser. Rekeindustrien bidrar således til bærekraftige kystsamfunn.
99,5 % av produksjonen fra rekeindustrien går til eksport, og verdiskaping per ansatt (ca. kr 7 mill.) er på linje med olje- og gassnæringen (kilde: Menon Economics).
Rekebestanden i Barentshavet er stor og bærekraftig, med et kvoteråd (ICES) på 140.000 tonn pr år. I dag fiskes det ca. 40.000 tonn reker per år av norske og utenlandske trålere. Rekebestanden representerer således en stor og verdifull ressurs hvor potensialet for verdiskaping og eksport er langt større enn det som utnyttes i dag. Fisket av reker i Barentshavet er imidlertid i dominerende grad bestemt av norske tråleres fangstinnsats. En omfattende bruk av strukturordningen har redusert flåtekapasiteten til 31 fartøyer i 2022, og kvotekonsentrasjonen gjør at de fleste trålfartøyene bruker sin fangstkapasitet på fiske av torsk. Dette gir usikre og svært variable rammevilkår mht. råstofftilgang for rekeindustrien, med mulig råstoffmangel og permitteringer av ansatte.
Usikker fangstinnsats på reker og norske tråleres salg av reker til utenlandsk rekeindustri gir også stor usikkerhet for norsk rekeindustri som i markedet må inngå langsiktige (opptil 18 mnd.) kontrakter på pris og volum. Råstoffet utgjør ca. 70 % av de totale kostnadene for rekeindustrien. Rekeindustrien tar i denne sammenheng en svært stor risiko på vegne av verdikjeden fra fangst til kunde.
Denne utfordringen for norsk rekeindustri synes å være anerkjent av norske myndigheter, og med mål om å styrke råstoffgrunnlaget for rekeindustrien tildelte Fiskeridirektoratet pr. oktober 2013 (ref 13/9061) tre reketråltillatelser, med dispensasjon fra Lov om retten til å delta i fiske og fangst (deltakerloven), med følgende begrunnelse:
«Vi er imidlertid kommet til at prinsippet om en aktiv fiskereid flåte, må vike til fordel for industriens behov. Industrieide fartøy gir ikke minst på lang sikt, en sikrere og mer stabil tilgang på råstoff til industrien, sammenlignet med alternativet om leveringsavtale om råstoff fra fiskereide fartøy.»
Tillatelsene er imidlertid ikke satt i drift da mulige finansiører av reketrålere har anført at tillatelsene må suppleres med torskerettigheter for å gi tilstrekkelig lønnsomhet for to nye reketrålere.
Stella Polaris vil argumentere for at myndighetene benytter noen av de torskekvotene som blir gjenstand for «struktur-hjemfall», med start fra 1.1.2027, til utviklingskonsesjoner. Dette vil være et bidrag for å bedre driftsgrunnlaget for nye reketrålere, som igjen styrker råstoffgrunnlaget for rekeindustrien og gir større trygghet for nyinvesteringer og helårlige arbeidsplasser på land.
Utviklingskonsesjonene med torskerettigheter kan pålegges krav om f.eks. norsk bearbeiding, 100 % utnyttelse av råstoffet, FoU for nye energiløsninger og energioptimalisering for trålerne. Dette vil også bidra til økt aktivitet i filetindustrien og nødvendig økt innsats mht. grønn verdiskaping og reduksjon i CO2-utslipp fra trålerflåten.
Stella Polaris vil også minne om at ca. halvparten av totalkvoten i trålergruppa er tidligere industrieide kvoter.