Jeg skriver som tidligere og nåværende fastboende og velger ikke å uttale meg om forslaget som helhet, men om én særskilt gruppe mennesker som vil «rammes» uforholdsmessig, uten at forskriftens formål dermed oppnås i høyere grad. Departementet synes i dette forslaget å ha oversett hensynet til Svalbard som hjemsted. Hjemsted som kulturell, sosial og emosjonell verdi har tradisjonelt en sterk stilling i Norge. Svalbard er også et hjemsted for mange, for noen det eneste hjemstedet de har.
Vi har lett for å si at «alle har sitt Svalbard», enten de møtte det i noen år som barn eller senere som voksne – også om vi bare har vært her noen dager og blitt grepet av livet i arktisk. Det er også lett å tro at alle bare er her en periode for så å reise «hjem». Men noen har faktisk sterkere bånd enn som så. For noen ER dette hjem – der de ble født, vokste opp og ble til de måtte flytte for å studere. Det er her de har sine røtter og tilknytning. Slik det er i bygd og by ellers i Norge. Det spesielle med Svalbard er at det er få som har familie de kan besøke på hjemstedet sitt. Mange har valgt å ha hytte her og kan på den måten komme «hjem». Det vil innebære store personlig tap for dem dersom det blir lagt byråkratiske og/eller økonomiske hindringer som i praksis gjør det umulig for dem å «dra hjem» og ivareta ansvaret de har som hytteeiere i en villmark som stiller helt spesielle krav til hytteeiere.
Om alle hytteeiere tilfredsstiller departementets kompetansekrav vet jeg ikke. Men det eksisterer en gruppe tidligere fastboende hytteeiere som uten tvil tilfredsstiller kravet om oppdatert kompetanse om ferdsel og sikkerhet. Mange har også flere tiår med erfaring som har gitt ferdigheter og kunnskap langt ut over dette minimumskravet, kompetanse det bare er mulig å få ved levd liv og ferdsel på Svalbard.
Jeg legger merke til at man i forslaget begrunner manglende unntak for denne gruppen med at «man ikke kan legge til grunn at tidligere fastboende har oppdatert kompetanse på ferdsel og sikkerhet på Svalbard». I begrunnelsen for at det ikke skal stilles særlige krav til botid for å regnes som fastboende, heter det derimot: «Ut fra erfaring er det ikke grunnlag for å fastslå at det er knyttet store utfordringer ved denne gruppen, siden fastboende med kort botid/svalbarderfaring ikke synes å være utsatt for ulykker i større grad enn andre». For meg framstår argumentasjonen her tilfeldig eller opportun og motstridende, da det vel heller ikke er grunnlag for å påstå at tidligere fastboende hytteeiere er utsatt for ulykker i større grad enn andre. Forslag om fortsatt gjeldende dispensasjonspraksis for forsikringsplikt for familie og venner av fastboende, begrunnes med at det vil bli dyrt å besøke familie. Det er underlig at hensyn til privatøkonomi her synes å gå foran forsikringsplikt, mens det for mennesker som besøker egen eiendom og «barndomshjem» ikke gjør det.
Det er vanskelig å forstå og akseptere argumentasjon og begrunnelser generelt i denne forskriften. Jeg har forståelse for at viktige formål ligger i punkt d. «….sikre at svalbardpolitiske mål nås». Men det burde være mulig å oppnå, samtidig som man sikrer tidligere fastboende hytteeieres rettigheter. De bør eksplisitt gis egne rettigheter i forskrift, eller i det minste en mulighet for å søke om dispensasjon for forsikringsplikt og krav om søknad om ferdsel.
Vi har lett for å si at «alle har sitt Svalbard», enten de møtte det i noen år som barn eller senere som voksne – også om vi bare har vært her noen dager og blitt grepet av livet i arktisk. Det er også lett å tro at alle bare er her en periode for så å reise «hjem». Men noen har faktisk sterkere bånd enn som så. For noen ER dette hjem – der de ble født, vokste opp og ble til de måtte flytte for å studere. Det er her de har sine røtter og tilknytning. Slik det er i bygd og by ellers i Norge. Det spesielle med Svalbard er at det er få som har familie de kan besøke på hjemstedet sitt. Mange har valgt å ha hytte her og kan på den måten komme «hjem». Det vil innebære store personlig tap for dem dersom det blir lagt byråkratiske og/eller økonomiske hindringer som i praksis gjør det umulig for dem å «dra hjem» og ivareta ansvaret de har som hytteeiere i en villmark som stiller helt spesielle krav til hytteeiere.
Om alle hytteeiere tilfredsstiller departementets kompetansekrav vet jeg ikke. Men det eksisterer en gruppe tidligere fastboende hytteeiere som uten tvil tilfredsstiller kravet om oppdatert kompetanse om ferdsel og sikkerhet. Mange har også flere tiår med erfaring som har gitt ferdigheter og kunnskap langt ut over dette minimumskravet, kompetanse det bare er mulig å få ved levd liv og ferdsel på Svalbard.
Jeg legger merke til at man i forslaget begrunner manglende unntak for denne gruppen med at «man ikke kan legge til grunn at tidligere fastboende har oppdatert kompetanse på ferdsel og sikkerhet på Svalbard». I begrunnelsen for at det ikke skal stilles særlige krav til botid for å regnes som fastboende, heter det derimot: «Ut fra erfaring er det ikke grunnlag for å fastslå at det er knyttet store utfordringer ved denne gruppen, siden fastboende med kort botid/svalbarderfaring ikke synes å være utsatt for ulykker i større grad enn andre». For meg framstår argumentasjonen her tilfeldig eller opportun og motstridende, da det vel heller ikke er grunnlag for å påstå at tidligere fastboende hytteeiere er utsatt for ulykker i større grad enn andre. Forslag om fortsatt gjeldende dispensasjonspraksis for forsikringsplikt for familie og venner av fastboende, begrunnes med at det vil bli dyrt å besøke familie. Det er underlig at hensyn til privatøkonomi her synes å gå foran forsikringsplikt, mens det for mennesker som besøker egen eiendom og «barndomshjem» ikke gjør det.
Det er vanskelig å forstå og akseptere argumentasjon og begrunnelser generelt i denne forskriften. Jeg har forståelse for at viktige formål ligger i punkt d. «….sikre at svalbardpolitiske mål nås». Men det burde være mulig å oppnå, samtidig som man sikrer tidligere fastboende hytteeieres rettigheter. De bør eksplisitt gis egne rettigheter i forskrift, eller i det minste en mulighet for å søke om dispensasjon for forsikringsplikt og krav om søknad om ferdsel.