Norsk Studentorganisasjon

NSO mener at det er et stort behov for bedre tilbud om kompetanseutvikling for personer i arbeidslivet. Det er flere muligheter for å videreutvikle dagens systemer for utdanning, men vi erfarer at ulike aktører avventer satsninger i påvente av politiske signaler eller avgjørelser. Det er ikke en klart definert ansvarsfordeling rundt hvem som skal gjøre hva for å realisere de politiske målene i kompetansepolitikken.

Av disse grunner var NSO positive til at det ble nedsatt et Kompetansereformutvalg, men vi reagerte med flere på at utdanningssektoren ikke var representert i utvalget. Departementet forsvarte avgjørelsen med at utvalget først og fremst skulle se på samspillet mellom arbeidsgiver, arbeidstaker og myndighetene. Dette reflekteres også i utvalgets mandat.

Likevel står utdanningssektoren sentralt i NOU-en som utvalget nå har levert. På den ene siden, så er vi i NSO positive til at utvalget har valgt å se på hvordan utdanningstilbudene må tilpasses og endres, da UH-sektoren og fagskolene har en sentral rolle når det kommer til å svare på dagens utfordringer. På den andre siden, så viser tiltakslisten i NOU-en hvorfor det ville vært nyttig med representanter fra utdanningssektoren inn i utvalget. Tiltakene treffer i liten grad på utfordringsbildet, og utvalget viser tidvis en begrenset forståelse av UH-sektorens struktur.

En utfordring som preger flere av tiltakene som presenteres er at de rettes mot UH-sektoren generelt. Utvalget viser i liten grad forståelse for at ulike institusjoner har ulike ambisjoner og forutsetninger for å tilby kurs og utdanning som er rettet mot arbeidslivet. Generelt, så er høyskolene i dag mer påkoblet arbeidslivet, med mer praksisrettede utdanningstilbud, mens de eldre universitetene i større grad prioriterer disiplinfag, forskning og akademiske fagmiljø. Dette mangfoldet er norsk akademia tjent med, og det må også ivaretas i kompetansepolitikken. Videre legges det ikke opp til noen arbeidsdeling mellom fagskolesektoren og UH-sektoren, til tross for at fagskolesektorens styrke er nettopp at de raskere kan omstille seg til arbeidslivets behov. Når utvalget først skal gå inn i utdanningspolitikk, så burde tiltakene spille på de ulike styrkene som eksisterer blant aktørene i utdanningssektoren i dag.

Det er også skuffende at utvalget legger opp til en videre utvikling av kompetansepolitikken hvor først og fremst partene i arbeidslivet skal involveres. Det foreslås et nytt Kompetansepolitisk råd, hvor UHR og Fagskolerådet ikke skal være med. Dette nye rådet skal ha spesiell plass til å gi innspill til en ny Langtidsplan for livslang læring, og de skal kunne gi bestillinger til utredninger fra Kompetansebehovsutvalget. NSO mener at det vil svekke arbeidet dersom utdanningssektoren ikke er representert i dette arbeidet, og fraråder å holde UHR og Fagskolerådet utenfor Kompetansepolitisk råd. Heller enn å presentere tiltak som stimulerer til mer dialog og samarbeid som vil tjene næringslivet, partene i arbeidslivet og utdanningssektoren, så legger utvalget opp til at deres organisasjoner skal få mer makt i utviklingen av kompetansepolitikken.

Av disse grunner, så kan NSO dessverre ikke støtte de fleste av tiltakene i NOU-en som retter seg mot høyere utdanning – dette til tross for at vi ser behovet for en kompetansereform. Vi vil i det følgende ta for oss de foreslåtte tiltakene som retter seg mot UH-sektoren, sortert etter kapittel.

I kapittel 15 presenteres to tiltak som NSO ønsker å kommentere: utvikling av en digital kompetanseplattform, og oppfølging av tidligere studenter.

Utvikling av digital kompetanseplattform

NSO er positive til at det utvikles en plattform hvor det lett kan deles informasjon om kompetansetilbud. Vi mener det er naturlig at dette kobles opp mot utdanning.no, og eksisterende ressurser som er godt kjent i både utdanningssektoren og arbeidslivet.

Oppfølging av tidligere studenter

Utvalget oppfordrer utdanningsinstitusjonene til å følge opp tidligere studenter, med begrunnelse om at institusjonene skal oppdatere arbeidslivet om endringer i deres tilbud gjennom studentnettverkene. Vi ser fordeler og ulemper med en slik løsning.

NSO er positive til at institusjonene har alumni-nettverk, men ser at det varierer i stor grad hvor vidt disse følges opp, og hvor aktive nettverkene er. Dette avhenger både av institusjonens oppfølging og av utdanningens art, da noen tidligere studenter går ut i en definert profesjon, mens andre fortsetter i vidt forskjellige yrker. Dette betyr også at behovet for kompetansepåfyll vil variere mellom studenter og fagretninger. Det virker derfor lite hensiktsmessig å gi utdanningsinstitusjonene et generelt ansvar for å tilby tidligere studenter muligheter for videre opplæringstilbud, men det kan være et aktuelt tiltak for fagmiljø hvor studentgruppen går ut i yrker hvor kompetansebehovene vil være like.

Kapittelet omhandler et av områdene hvor NSO mener at de største utfordringene ligger i samarbeidet mellom arbeidslivet og UH-sektoren. Uavklarte forhold mellom tilbud og etterspørsel er en av grunnene til at UH-sektoren ikke har investert mer i utvikling av kompetansetilbud rettet mot arbeidslivet. NSO støtter tiltakene som utvalget presenterer i kapittelet, men skulle ønske at utvalget gikk lengre i å se på mulighetene som finnes for videre samarbeid og dialog mellom sektorene.

Kapittelet omhandler tiltak rettet mot vurdering og dokumentasjon av realkompetanse.

Det er et samfunnsproblem at stadig flere unge som faller utenfor utdanning og arbeidsliv, og regjeringen må se kompetansepolitikk i sammenheng med denne utfordringen. Aktuelle langsiktige tiltak, kan være en satsning på kurs og videreutdanninger som ikke krever tidligere høyere utdanning, men hvor realkompetanse vektlegges. Slike tiltak blir spesielt viktige når de ses i sammenheng med endringer i opptakssystemet som leder til en større vektlegging av karakterer fra videregående, og de nylig foreslåtte endringene i førstegangskvote og 23/5-regelen – tiltak som gjør det enklere å komme inn i høyere utdanning når man er ung, men som kan skape videre hindre for de som ønsker å ta høyere utdanning på et senere punkt i livet.

I denne konteksten, så er NSO enige i at det kan være behov for videre utredninger rundt realkompetansevurdering, men vi deler vurderingene fra Flagtvedt og Østbye (med flere) når det kommer til utfordringer rundt å etablere et system for realkompetansevurdering og behovet for endringer i opptaksforskriften. Vi vil spesielt støtte deres argument om at det er institusjonen som skal sette opptakskrav til sine studier, og at institusjonene derfor også bør ha ansvar for realkompetansevurdering der dette er aktuelt. Dette er nødvendig for å sikre at studentene har like forutsetninger og forkunnskaper, og at de vil ha nytte av tilbudet som de søker på. Vi har ikke opplevd at det er et problem at institusjonene setter så strenge opptakskrav at videreutdanninger ikke blir fylt opp. Vi ser heller ikke noe behov for videre endring i lovverket, da mulighetene for slike realkompetansevurderinger allerede er tilstrekkelig forankret i opptaksforskriften.