Jeg viser til 8., endringer i integreringsloven, og om hvorvidt ukrainske flyktninger skal ha rett til opplæring i norsk og samfunnskunnskap, og hvem som skal tilby dette.
Jeg forstår at ankomsten av ukrainske flyktninger betyr en spesiell situasjon, også innenfor det opplæringstilbudet som tilbys.
Det skrives om hvorvidt frivillige organisasjoner skal tilby dette, eller om flyktningene skal inn i det kommunale tilbudet.
Jeg mener det er viktig at ukrainske flyktninger får opplæringstilbud av utdannede lærere. Vi som jobber som lærere i voksenopplæringa har kompetansen som trenges. Mange av dagens ansatte i det kommunale tilbudet var ansatte også da flyktningekrisen gjorde at flyktninger fra mange land kom for ca 7 år siden. De har derfor opparbeidet seg god realkompetanse på å ta imot elever fra land i krig. Hvor flyktningene kommer fra bør ikke være avgjørende nå heller. Det kommunale tilbudet er strukturer som finnes lokalt, i dag. Mange steder i distriktene, som er det vanligste stedet ukrainere kommer til, har de nå plass til å ta imot ukrainere til klasserommene. Det kommunale tilbudet samarbeider tett med flyktningekontor og integreringskontor, altså viktige andre deler som flyktningene kommer til å ha kontakt med framover. Departementet skriver om at flyktningene skal bli en del av det norske samfunnet. For å bli det, og for å bli en del av det norske lokalsamfunnet, er det grunnleggende at de får delta innenfor det samme tilbudet og de samme strukturene som resten av flyktninger går gjennom og har vært gjennom.
Når det gjelder alternativ 1 og alternativ 2 knytta til opplæring mener jeg alternativ 2 er det beste. Det vil være svært vanskelig å starte i det norske arbeidslivet uten å ha fått norskopplæring først. Det er store skriftlige og muntlige krav for å kunne delta fullt ut i det norske arbeidslivet. For selv å kunne oppleve at de bidrar i arbeidslivet, for at de skal kunne være til nytte for arbeidsgiver, må de innom norskopplæringen først. Departementet skriver at det er usikkert hvor mange ukrainske flyktninger som blir boende i Norge. Det vil alltid være usikkert hvor lenge flyktninger blir boende i ankomstlandet. Krigen er ennå ikke ferdig, vi kan ikke vite hvordan dette slutter. Men flyktningene kommer nå, og trenger et faglig tilbud.
Noe av midlene som er tenkt bevilget fjernundervisning kunne blitt brukt til styrking av det kommunale tilbudet. Å lære språk er en fysisk aktivitet, det gjøres sammen med din lærer og medelever. Det er essensielt å ha dette fellesskapet for at læring skal kunne skje. Ikke bare for elever som har vokst opp i fred i Norge, men også for voksne elever som kommer kanskje alene, kanskje bare sammen med sine barn til Norge, og har kanskje forlatt mann, sønn eller bror i Ukraina. De voksne flyktningene fra Ukraina har fått hele sitt liv, hele sin plattform, revet bort. De trenger en faglig, og sosial, plattform for å kunne starte på livet sitt i Norge. Det står vi som jobber i voksenopplæringa klare til å gi dem.
Hilsen Are Blomfeldt, jeg jobber på voksenopplæringa i Vågan kommune
Jeg forstår at ankomsten av ukrainske flyktninger betyr en spesiell situasjon, også innenfor det opplæringstilbudet som tilbys.
Det skrives om hvorvidt frivillige organisasjoner skal tilby dette, eller om flyktningene skal inn i det kommunale tilbudet.
Jeg mener det er viktig at ukrainske flyktninger får opplæringstilbud av utdannede lærere. Vi som jobber som lærere i voksenopplæringa har kompetansen som trenges. Mange av dagens ansatte i det kommunale tilbudet var ansatte også da flyktningekrisen gjorde at flyktninger fra mange land kom for ca 7 år siden. De har derfor opparbeidet seg god realkompetanse på å ta imot elever fra land i krig. Hvor flyktningene kommer fra bør ikke være avgjørende nå heller. Det kommunale tilbudet er strukturer som finnes lokalt, i dag. Mange steder i distriktene, som er det vanligste stedet ukrainere kommer til, har de nå plass til å ta imot ukrainere til klasserommene. Det kommunale tilbudet samarbeider tett med flyktningekontor og integreringskontor, altså viktige andre deler som flyktningene kommer til å ha kontakt med framover. Departementet skriver om at flyktningene skal bli en del av det norske samfunnet. For å bli det, og for å bli en del av det norske lokalsamfunnet, er det grunnleggende at de får delta innenfor det samme tilbudet og de samme strukturene som resten av flyktninger går gjennom og har vært gjennom.
Når det gjelder alternativ 1 og alternativ 2 knytta til opplæring mener jeg alternativ 2 er det beste. Det vil være svært vanskelig å starte i det norske arbeidslivet uten å ha fått norskopplæring først. Det er store skriftlige og muntlige krav for å kunne delta fullt ut i det norske arbeidslivet. For selv å kunne oppleve at de bidrar i arbeidslivet, for at de skal kunne være til nytte for arbeidsgiver, må de innom norskopplæringen først. Departementet skriver at det er usikkert hvor mange ukrainske flyktninger som blir boende i Norge. Det vil alltid være usikkert hvor lenge flyktninger blir boende i ankomstlandet. Krigen er ennå ikke ferdig, vi kan ikke vite hvordan dette slutter. Men flyktningene kommer nå, og trenger et faglig tilbud.
Noe av midlene som er tenkt bevilget fjernundervisning kunne blitt brukt til styrking av det kommunale tilbudet. Å lære språk er en fysisk aktivitet, det gjøres sammen med din lærer og medelever. Det er essensielt å ha dette fellesskapet for at læring skal kunne skje. Ikke bare for elever som har vokst opp i fred i Norge, men også for voksne elever som kommer kanskje alene, kanskje bare sammen med sine barn til Norge, og har kanskje forlatt mann, sønn eller bror i Ukraina. De voksne flyktningene fra Ukraina har fått hele sitt liv, hele sin plattform, revet bort. De trenger en faglig, og sosial, plattform for å kunne starte på livet sitt i Norge. Det står vi som jobber i voksenopplæringa klare til å gi dem.
Hilsen Are Blomfeldt, jeg jobber på voksenopplæringa i Vågan kommune