Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse har lest høringsnotatet angående Midlertidige endringer i lovverket som følge av ankomst av fordrevne fra Ukraina med rett til midlertidig kollektiv beskyttelse. Vi har stor forståelse for at krigen i Ukraina og de lidelser den påfører sivilbefolkningen medfører plikt til å ta imot fordrevne, og til å gi disse et godt tilbud i Norge. Vi har også stor forståelse for at dette nødvendigvis vil påvirke eksisterende tilbud og rettigheter.
Vi mener likevel at en ikke skal frata en sårbar gruppe mennesker med alvorlige og sammensatte psykiske lidelser og ruslidelser, hardt tiltrengte rettigheter og tilbud selv i en presset situasjon.
Vi er bekymret for konsekvensene av enkelte av de tiltakene som foreslåes, særlig fjerning av rettigheter til Individuell Plan (IP) og koordinator, samt fjerning av rettigheter for nødvendig helsehjelp innen fastsatt frist.
Fra våre undersøkelser vet vi at flere pasienter rapporterer om manglende behandling, at de blir avvist når de blir henvist til psykisk helsevern, og at behandlingen de får blir avsluttet før de er ferdigbehandlet. Mange forteller om at de i ventetiden blir sykere, når de endelig kommer inn i behandling får de verken hyppig nok eller lenge nok behandling til å å oppleve reell bedring, og de blir utskrevet før de er klare for dette. For noen fører dette til alvorlig forverring av tilstanden, psykoseutbrudd, suicid eller suicidforsøk, vold mot andre, økt rusbruk eller andre alvorlige hendelser. Flere forteller om tvangsinnleggelser etter at planlagt, frivillig behandling ble avsluttet, med de belastningene dette medfører for personen selv, pårørende og samfunn.
Andre opplever at psykiske lidelser som kan behandles (som for eksempel angst, depresjon eller mindre alvorlig personlighetsproblematikk) utvikler seg til kroniske lidelser på grunn av manglende behandling, med uførhet som resultat.
Vi vet at IP og bruk av koordinator, når det benyttes etter hensikten, er meget gode verktøy for å forebygge forverring, (og eventuell bruk av tvang), sikre samhandling og bidra til recovery for personer med sammensatte og varige psykiske lidelser. Samtidig vet vi at et mindretall av de som har behov for IP og/eller koordinator får dette. Mange beskriver fragmenterte og tilfeldige tjenester, hyppige rehenvisninger, økt behov for tvang og økt risiko for alvorlige hendelser (inkludert vold, suicid og suicidforsøk).
Våre undersøkelser er uformelle, men vi ser det samme bildet beskrevet gjentatte ganger, og kunnskapen støttes også av andre rapporter, som Riksrevisjonenes rapport. Det er store og alvorlige mangler innen psykisk helsevern, og mangel på behandling fører til økt press på tjenestene, og økt ressursbruk på sikt, ved at personer som ikke får nødvendig behandling kan oppleve forverring, og trenge mer og mer omfattende behandlings- og omsorgstilbud enn de ville hatt behov for hvis de hadde fått nødvendig helsehjelp i tide.
Etter pandemien har mange mennesker, både barn, unge, voksne og eldre, fått betydelig forverret sin psykiske helse, det er allerede stort press på tjenester innen psykisk helsevern, både i kommuner og i spesialisthelsetjenesten, og vi er bekymret for at fjerning av rettigheter kan utløse mer alvorlig sykdom, forverring av allerede alvorlige tilstander, og dermed øke presset på tjenestene.
Vår vurdering er dermed at å fjerne retten til IP, koordinator og nødvendig helsehjelp innen tidsfristene vil føre til økt press på helsetjenesten og utløse økt bruk av ressurser, i tillegg til den menneskelige lidelsen for pasienter og pårørende. Vi fraråder derfor dette som strategi i en presset situasjon, da det lett kan føre til enda større press på ressursene, innen forholdsvis kort tid.
Referanser: Riksrevisjonens rapport samt følgende fire rapporter fra Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse:
- Rapport om prematur avslutning Rapport om valg av behandling Rapport om individuell plan ( IP) Rapport om tvang
Vi mener likevel at en ikke skal frata en sårbar gruppe mennesker med alvorlige og sammensatte psykiske lidelser og ruslidelser, hardt tiltrengte rettigheter og tilbud selv i en presset situasjon.
Vi er bekymret for konsekvensene av enkelte av de tiltakene som foreslåes, særlig fjerning av rettigheter til Individuell Plan (IP) og koordinator, samt fjerning av rettigheter for nødvendig helsehjelp innen fastsatt frist.
Fra våre undersøkelser vet vi at flere pasienter rapporterer om manglende behandling, at de blir avvist når de blir henvist til psykisk helsevern, og at behandlingen de får blir avsluttet før de er ferdigbehandlet. Mange forteller om at de i ventetiden blir sykere, når de endelig kommer inn i behandling får de verken hyppig nok eller lenge nok behandling til å å oppleve reell bedring, og de blir utskrevet før de er klare for dette. For noen fører dette til alvorlig forverring av tilstanden, psykoseutbrudd, suicid eller suicidforsøk, vold mot andre, økt rusbruk eller andre alvorlige hendelser. Flere forteller om tvangsinnleggelser etter at planlagt, frivillig behandling ble avsluttet, med de belastningene dette medfører for personen selv, pårørende og samfunn.
Andre opplever at psykiske lidelser som kan behandles (som for eksempel angst, depresjon eller mindre alvorlig personlighetsproblematikk) utvikler seg til kroniske lidelser på grunn av manglende behandling, med uførhet som resultat.
Vi vet at IP og bruk av koordinator, når det benyttes etter hensikten, er meget gode verktøy for å forebygge forverring, (og eventuell bruk av tvang), sikre samhandling og bidra til recovery for personer med sammensatte og varige psykiske lidelser. Samtidig vet vi at et mindretall av de som har behov for IP og/eller koordinator får dette. Mange beskriver fragmenterte og tilfeldige tjenester, hyppige rehenvisninger, økt behov for tvang og økt risiko for alvorlige hendelser (inkludert vold, suicid og suicidforsøk).
Våre undersøkelser er uformelle, men vi ser det samme bildet beskrevet gjentatte ganger, og kunnskapen støttes også av andre rapporter, som Riksrevisjonenes rapport. Det er store og alvorlige mangler innen psykisk helsevern, og mangel på behandling fører til økt press på tjenestene, og økt ressursbruk på sikt, ved at personer som ikke får nødvendig behandling kan oppleve forverring, og trenge mer og mer omfattende behandlings- og omsorgstilbud enn de ville hatt behov for hvis de hadde fått nødvendig helsehjelp i tide.
Etter pandemien har mange mennesker, både barn, unge, voksne og eldre, fått betydelig forverret sin psykiske helse, det er allerede stort press på tjenester innen psykisk helsevern, både i kommuner og i spesialisthelsetjenesten, og vi er bekymret for at fjerning av rettigheter kan utløse mer alvorlig sykdom, forverring av allerede alvorlige tilstander, og dermed øke presset på tjenestene.
Vår vurdering er dermed at å fjerne retten til IP, koordinator og nødvendig helsehjelp innen tidsfristene vil føre til økt press på helsetjenesten og utløse økt bruk av ressurser, i tillegg til den menneskelige lidelsen for pasienter og pårørende. Vi fraråder derfor dette som strategi i en presset situasjon, da det lett kan føre til enda større press på ressursene, innen forholdsvis kort tid.
Referanser: Riksrevisjonens rapport samt følgende fire rapporter fra Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse:
- Rapport om prematur avslutning Rapport om valg av behandling Rapport om individuell plan ( IP) Rapport om tvang