Jeg mener begge alternativene som foreslås innebærer for store svakheter til at jeg kan støtte dem. Imidlertid, i en presset situasjon, er alternativ 2, der de får tilbud det første året, å foretrekke. Blant annet i håp om at de kan få forlengelse ved behov.
Er de to dårlige forslagene kommet i stand fordi fordelingsmodellen til Imdi ikke er gjennomførbar ved flyktningbølgetopper? I så fall mener jeg at det er den modellen som bør endres på! Gjerne bare ved bråe flyktningbølgetopper. Det er uetisk dersom barmhjertigheten vår egentlig er et skalkeskjul for å prøve å befolke utflyttingstruede småsteder. Jeg skjønner godt at en liten kommune får problemer med å gi så få som 11 flyktninger i ulik alder og med ulik utdannings- og yrkesbakgrunn et godt nok tilbud etter lovverkene. (Avisene viste en oversikt for noen uker siden over hvor mange som kanskje kom til hver kommune.) Men det er likevel en menneskerett i Norge å få ha de rettighetene som erfaringene våre fra 70-tallet og til 2021 viste oss var viktige å ha. Lovene er der fordi vi skjønte, delvis i ettertid dessverre, at det hadde vært bedre slik. Da må vi ikke undergrave det nå. Både for dem det gjelder nå og fordi det skaper en uheldig, kanskje til og med farlig, presedens.
Hva med å finne et omtrentlig tall på antall flyktninger som det er gjennomførbart for en kommune å bosette og gi adekvate rettigheter til? F.eks. 50, 100, eller flere eller færre. Det kan avgjøres av de som vet best. Og/eller kommuner kan samarbeide systematisk om tilbudene mer enn de gjør nå. Eller man kan la annenhver eller tredjehver kommune ta imot flyktninger i stedet for hver kommune. Eller en annen og bedre løsning som de som holder på med dette kan se for seg. Hovedpoenget mitt er at det er bosettingsmodellen som må endres på, ikke lovverkene! Takk.
Voksenopplæringssenter
Er de to dårlige forslagene kommet i stand fordi fordelingsmodellen til Imdi ikke er gjennomførbar ved flyktningbølgetopper? I så fall mener jeg at det er den modellen som bør endres på! Gjerne bare ved bråe flyktningbølgetopper. Det er uetisk dersom barmhjertigheten vår egentlig er et skalkeskjul for å prøve å befolke utflyttingstruede småsteder. Jeg skjønner godt at en liten kommune får problemer med å gi så få som 11 flyktninger i ulik alder og med ulik utdannings- og yrkesbakgrunn et godt nok tilbud etter lovverkene. (Avisene viste en oversikt for noen uker siden over hvor mange som kanskje kom til hver kommune.) Men det er likevel en menneskerett i Norge å få ha de rettighetene som erfaringene våre fra 70-tallet og til 2021 viste oss var viktige å ha. Lovene er der fordi vi skjønte, delvis i ettertid dessverre, at det hadde vært bedre slik. Da må vi ikke undergrave det nå. Både for dem det gjelder nå og fordi det skaper en uheldig, kanskje til og med farlig, presedens.
Hva med å finne et omtrentlig tall på antall flyktninger som det er gjennomførbart for en kommune å bosette og gi adekvate rettigheter til? F.eks. 50, 100, eller flere eller færre. Det kan avgjøres av de som vet best. Og/eller kommuner kan samarbeide systematisk om tilbudene mer enn de gjør nå. Eller man kan la annenhver eller tredjehver kommune ta imot flyktninger i stedet for hver kommune. Eller en annen og bedre løsning som de som holder på med dette kan se for seg. Hovedpoenget mitt er at det er bosettingsmodellen som må endres på, ikke lovverkene! Takk.
Voksenopplæringssenter